Jeg vil så gjerne ha litt fred…

Jeg lever med tankekjør. Noen dager er det mye verre enn andre dager. Jeg lengter veldig ofte etter fred og ro. Jeg kan ha det rolig rundt meg her hjemme, men likevel jobber hjernen hele tiden. Det kan man bli ganske lei av. Jeg er nemlig ikke så veldig glad i dette tankekjøret. Jeg har lært meg til noen teknikker som gjør at det minsker litt. Men det kommer stadig vekk tilbake igjen. Det er slik det er å være traumatisert. Faktisk så er det egentlig dette som er mitt største hinder for videre fremgang. For tankekjøret krever mye energi fra meg, og suger liksom kreftene ut av meg. Jeg håper at jeg kan mestre dette litt bedre i fremtiden. Jeg skal snakke mye med min terapeut om dette temaet. For jeg trenger noen gode råd.

Det er mange som ikke helt skjønner hvordan det er å være traumatisert. Det skjønner jeg godt. For det er jo ikke noe som vi lærer om. Men det som skjer er at hjernen har tatt skade av traumatiske opplevelser i livet. Det betyr at hjernen setter seg selv i en alarmberedskap. Hjernen analyserer alt som skjer, og har en veldig høy grad av fare. Det betyr at jeg hele tiden egentlig er i beredskap. Det er ikke rart at jeg blir ekstra sliten. For jeg forsøker å leve så normalt liv som overhodet mulig. Jeg vil ikke at dette skal ødelegge min livskvalitet. Jeg snakker åpent om det fordi veldig mange mennesker lever med dette i sin hverdag, men våger ikke snakke høyt om det. 

Jeg vil at mine venninner skal forstå hvorfor jeg blir så sliten. Det er viktig for meg at Dere skjønner hvorfor jeg faktisk ikke er i en vanlig jobb. Jeg vil ikke bli sett på som en “naver”. Jeg har en rekke kroniske sykdommer som også gjør meg mer sliten en vanlig. Det til sammen er ganske utfordrende. Men jeg har valgt å forsøke meg på mine egne mål. Jeg vil jobbe med formidling, og jeg skal gjøre det på min egen måte. Det er deilig å ha noe konstruktivt å jobbe med. Men jeg må fordele kreftene mine bedre i fremtiden. Det er en ting som jeg virkelig ikke er flink nok til enda.

Jeg vil så inderlig gjerne klare like mye som alle andre på min alder. Jeg vil være i jobb, og samtidig være en aktiv mamma og ektefelle. Men kroppen min henger ikke helt med på det. Jeg får ta en ting om gangen. Jobbe meg videre, og få flere verktøy som kan lindre tankekjøret mitt. Jeg gleder meg til å komme videre i livet. Det går kanskje litt saktere enn jeg setter pris på, men det går fremover!

Vi blogges!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg