Jeg har lært meg en veldig viktig ting de siste årene. Jeg må godta meg selv akkurat slik som jeg faktisk er! Jeg kan ikke hele tiden strebe etter å være noe annet en den jeg faktisk er. Jeg har brukt altfor mye energi på å forsøke å være en annen. Bare fordi jeg tror at det ville være bedre, eller at jeg ville få flere venner dersom jeg var på en annen måte. Det orker jeg ikke å stresse med lenger. Jeg er selvsagt opptatt av å kunne endre meg dersom det er naturlig. Men jeg vil ikke streve for å være noen andre enn meg selv. De som liker meg, de liker meg. De som ikke liker meg, får faktisk heller bare være. Jeg kan ikke holde på å jage etter noe som ikke er oppriktig og ekte.
Det har vært en lang prosess. Jeg har hele livet ønsket at jeg var en annen. Det har vært så mye negativitet rettet mot meg, så jeg har faktisk trodd at alt var min feil. Det viser seg å ikke være tilfellet. Jeg har forandret meg, men er likevel meg selv. Det er deilig å kjenne på den varmen som jeg blir møtt med nesten overalt. Det gjør meg trygg på at jeg er på riktig vei. Jeg har jobbet veldig mye med min selvtillit og selvrespekt. Det er noe som jeg mest sannsynlig må jobbe med resten av livet. For skadene er veldig store, og jeg faller kjapt tilbake til negative tankemønstre når det kommer til meg selv. Det har vært mange stunder som jeg ikke unner noen andre. Det er utrolig vanskelig å opparbeide seg en selvtillit som holder i en tøff hverdag.
Jeg ønsker å bygge relasjoner basert på den ekte meg. De som blir mine venner i dag, får bli kjent med meg akkurat slik som jeg er. Det har vist seg å gå veldig fint. Jeg er så heldig som får lov til å knytte nye vennskapsbånd i voksen alder. Det har gitt meg en ro inni meg, og jeg føler meg virkelig klar for å bygge nye relasjoner. Nå er det godt å kunne være seg selv, og bli bedre kjent med meg selv. Jeg har mange sider som jeg ikke har latt komme frem i lyset. Det er viktig for meg å kunne være hele meg nå. Jeg vil ikke gjemme meg vekk i et hjørne.
Vi blogges!