Jeg er et følelsesmenneske. Det kan til tider være ganske slitsomt. Jeg har mange ting som jobber inni meg samtidig. Når de vonde dagene kommer, så er de på en måte ekstra vonde. Og når jeg kjenner på glede, så kan jeg bli nesten hyperaktiv. Det er ikke alltid like enkelt å være meg. Det sier jeg helt åpent og ærlig. For jeg har så mange ting med meg i min ryggsekk som jeg ikke kan rømme fra. Det er liksom hele meg som skal bearbeide så uendelig mye på en gang. Det har derfor vært helt nødvendig for meg å få profesjonell hjelp i denne vanskelige prosessen. Jeg har akkurat kommet i gang med samtaleterapi igjen etter en pause. Jeg er ikke klar for å klare meg helt på egenhånd enda. Det mangler en del på det. Jeg håndterer hverdagen bedre og bedre. Men jeg har fortsatt en del følelser som jeg må jobbe meg gjennom.

Jeg må lære meg enda flere teknikker for å kunne takle livet på en god måte. Jeg vil nemlig ikke ha det slik at fortiden hindrer meg fra å leve et godt liv nå. Jeg har bestemt meg for å gå gjennom traumene. Jeg vil stå stødigere i meg selv etter hvert som tiden går. Nå er jeg så sterk at jeg kan ta frem vonde minner, og likevel være i ganske god form. Men jeg må aller mest la tårene få lov til å komme ut. Jeg må lære meg til det. For nå forsøker jeg altfor mange ganger å være tøffere enn toget. Da ender det alltid med kollaps etter en viss tid. Det er ikke noe som er godt å oppleve. Jeg må lære meg til å være svak iblant. Tillate meg selv å ta imot trøst. Jeg har lov til å føle behov for omsorg og trøst.

Jeg kan ikke gjøre annet en å brette opp ermene. Ta et steg om gangen, og jobbe meg gjennom det. Det vil komme harde tak i terapien fremover. Men nå skal det bli godt å komme seg litt videre i livet. Jeg føler at det er på tide. Jeg har ikke noe å skjemmes over i det hele tatt. Jeg har kommet veldig langt. Men jeg skal jobbe meg gjennom det som gjenstår. For jeg kan ikke la gammel dritt få stoppe min egen fremdrift lenger!

Vi blogges!