Dette innlegget er veldig vanskelig å skrive, men jeg føler for å skrive det likevel. For det er en stor del av min terapi. Jeg trenger å komme meg videre i mine prosesser. Jeg har hatt et veldig stort behov for å finne årsaken til at livet mitt ble så ekstra vanskelig. Jeg har nemlig opplevd veldig mye vondt, og jeg måtte finne ut hvordan det hele henger sammen. Jeg måtte faktisk gå velig langt tilbake i livet mitt. Gjennom terapi og gjennomgang av traumer, så har vi funnet årsaken til mine psykiske utfordringer. Det er mobbingen i barndommen som har ødelagt mange ting i livet mitt. Jeg skriver ikke dette for å legge skylden på de barna som mobbet meg. For jeg er ikke bitter på dem lenger i det hele tatt. Men jeg må være ærlig og si at jeg er bitter på systemet og de voksne som ikke grep inn når jeg trengte det som aller mest.
Mobbingen tok fra meg det som er aller viktigst i livet. Jeg ble aldri trygg på meg selv. Jeg ble aldri glad i meg selv. Mobbingen rev bort den grunnmuren som vi skal bygge livene våre på. Jeg hadde null selvtillit i oppveksten. Jeg hadde angst hver eneste skoledag. Det er ikke rart at jeg da ble et lett offer i ungdomstiden og voksenlivet. For det var helt vanlig for meg å bli sjikanert på det groveste. Jeg visste veldig godt at jeg var både stygg og feit. Det var bare slik det var. Jeg fortjente ikke å bli behandlet bra. Slik blir det når man ikke har en skikkelig grunnmur når det kommer til selvtillit og selvrespekt. Heldigvis hadde jeg et trygt hjem i oppveksten. Det har reddet mye, men samtidig så var ikke alt like enkelt der heller. For jeg ble et barn som ikke ville godta regler, og som stilte spørsmål om alt. Jeg hadde det mye mer vanskelig inni meg enn det jeg fortalte.
Jeg vet at mitt privatliv ville være veldig annerledes dersom grunnmuren hadde vært på plass. Jeg hadde skjønt at det jeg opplevde i voksen alder ikke var slik det skulle være. Det tok veldig mange år for meg å bli sterk nok til å komme meg videre på egenhånd. Mobbingen tok fra meg veldig mye. Det har vært viktig for meg personlig å finne ut av disse tingene. For jeg er verken dum, feit eller stygg. Jeg fortjener ikke å bli behandlet dårlig! Jeg har jobbet knallhardt med disse tingene i mange år nå. Jeg har kommet meg lenger enn jeg våget å tro på selv. Men det har kostet dyrt. Jeg må leve resten av livet med de skadene som mobbingen startet å lage. Alt henger sammen på en vond og hjerteløs måte. De valgene som ble tatt som ungdom og som voksen ble annet uten en grunnmur inni meg.
Da jeg gikk gjennom en skilsmisse i 2012, så begynte jeg å lage en grunnmur helt på nytt. Men det var for vaklete og alt sammen kollapset. Etter mitt opphold på Dalane DPS sin sengepost, så begynte den virkelige jobben med å bygge en solid grunnmur som jeg kan leve på. Heldigvis var jeg ikke alene. Jeg har fått masse hjelp fra min kjære mann og familien. Men jeg har selv måttet gjøre den store jobben. Det har vært veldig mange tunge tak, og jeg er ikke ferdig med å bygge grunnmuren enda. Men nå har jeg kommet meg noen hakk oppover. Og jeg står endelig på stødig grunn!
Vi blogges!
