Jeg kan kjenne på et press iblant. Det handler om at alt skal være så hinsides perfekt. Hele huset skal skinne. Man skal  kun poste bilder hvor alt er helt ryddig, og man skal ikke kunne se at der liksom bor noen mennesker der. Så skal man aller helst kunne ta med familien på en eller to reiser i løpet av året, og dokumentere det ganske heftig på sosiale medier. Og på veldig mange blogger så er det er veldig stort materialistisk fokus. Jeg kjenner at jeg klarer ikke å henge med på den karusellen. Vi bestemmer jo helt selv om vi vil være med på det eller ikke. Men jeg føler samfunnet blir mer og mer materialistisk. Det skremmer meg egentlig ganske mye. Jeg har sagt flere ganger at jeg ønsker å være litt annerledes, og det står jeg ved. 

I mitt hus bor der både voksne og barn. Så det hender at bakgrunnen på mine bilder viser litt av det ekte livet som foregår her. Det kan hende at der henger en bukse til tørk på en stol uten at det er krise. Jeg liker å ha det ordentlig rundt meg, men slettes ikke sterilt. Det er ikke krise om ikke mine bilder ser ut som om de kommer fra et interiørmagasin. Jeg har rett og slett funnet ut at vi gjør ting på vår måte, og etter vår lommebok. Det er kanskje ikke så veldig spennende, men slik er faktisk hverdagen her i huset. Og jeg vet at veldig mange mennesker sliter med alt det som skal være så veldig perfekt. Man føler seg noen ganger liten og utilstrekkelig dersom man ikke kan eller vil henge med på dette fokuset.

Jeg kjemper ikke for å være perfekt. Det er det helt slutt på. Jeg vil være meg selv på godt og vondt. Jeg og min familie løser tingene på vår egen måte. Det komme alltid til å være slik. For vi har ikke lyst til å bruke energien på å jage det såkalte “perfekte” livet! Vi klarer oss veldig godt slik som vi har det!

Vi blogges!