Jeg må slutte med en ting. Jeg er altfor streng mot meg selv. Jeg forventer at jeg skal klare alt for mye på en gang. Jeg er den som er aller flinkest til å stille krav til meg selv. Det er ikke noen rundt meg som stiller disse kravene. Jeg pusher meg selv gjennom hverdagen, og forventer alt for mye av meg selv. Det er fint å ville komme seg opp og frem. Men det handler om å finne et tempo som faktisk passer for meg og min kropp. Jeg vil veldig gjerne få mange prosjekter i havn, og da kan det ikke nytte å gjøre det halvveis. Dermed presser jeg meg selv på en veldig hard måte, og det skaper stress og kaos inni kroppen min. Jeg kjenner meg selv mye bedre etter hvert, og er nå mer bevisst på hva jeg faktisk gjør. Men det er likevel veldig kjapt gjort å komme inn i en vond sirkel. Jeg har tenkt masse i de siste ukene. Jeg forsøker å finne en balanse mellom skjemt og alvor.
Jeg er nødt til å få senket ned mine egne skuldre! Jeg må innse at jeg er god nok akkurat slik som jeg er. Jeg trenger ikke å være perfekt. Det handler om å kunne ha en hverdag som gir meg et godt liv sammen med familien min. Jeg skal få lov til å blomstre. Men jeg må skynde meg langsomt, og være glad underveis. Ikke jage meg selv opp fordi ting tar tid. Jeg har en del å lære på det området. For jeg har noen helt vanvittige forventninger til meg selv hele tiden. Da ender det med at jeg oppnår mange mål, men det har sin pris. Jeg kjenner det på kroppen min. Det er det som er så vanskelig for meg. Jeg har nemlig en del smerter i min hverdag, og da blir det utfordrende for meg. Ambisjonsnivået mitt er ganske så høyt. Jeg vil så inderlig gjerne få til det som jeg ønsker. Jeg vet at det kommer til å gå fint med meg, men jeg må være enda mer tålmodig. Det handler om å skynde seg langsomt!
Jeg er min verste kritiker, og har mastergrad i å snakke meg selv nedover. Det er ganske vanskelig å snu dette, og samtidig få ting i balanse. For jeg trenger prosjekter som fører meg fremover. Jeg har behov for å være en ressurs i samfunnet.
Vi blogges!