Jeg må leve med mange vonde minner fra fortiden min. Det er vanskelige ting som har satt seg fast som traumer. Jeg må fra iblant ta de vonde opplevelsene frem i lyset igjen, og det er smertefullt og vanskelig. Jeg lurer mange ganger på om det noen gang kommer til å slutte å være så inderlig vondt! I min hverdag forsøker jeg best mulig å ha fokuset fremover, og tenke positive tanker. Jeg klarer det ganske bra. Men så er det de dagene hvor man nøster opp i det vanskelige, og de vonde følelsene presser seg frem i lyset atter en gang. Det er vondt for meg å takle de dagene fortsatt. Jeg blir urolig og trigget. Det blir vanskelig å spise og sove. Hjernen jobber altfor intenst i de dagene der. Slik er det å leve med Post Traumatisk stresslidelse.
Jeg er takknemlig for alle de gode dagene. Jeg håper inderlig at de vil overta for det som er vanskelig. Men gradvis må jeg nøste opp i det som er vondt og vanskelig. Det forsvinner ikke selv om jeg skulle så gjerne ønsket det. Jeg forsøker å være sterk og rolig. Ta en dag om gangen, og puste med magen min. Livet går sakte men sikkert fremover. Man må bare krysse fingrene for at fremgangen fortsetter. Akkurat mens de vonde dagene pågår, så føles det ganske mørkt og håpløst. Men jeg har et håp som ingen kan ta i fra meg. Jeg vil at ting skal løse seg etter hvert som dagene går. Jeg har kommet veldig langt allerede, og det skal ikke stoppe her.
Men jeg tror at det alltid kommer til å gjøre vondt inni meg. Kroppen min kommer aldri til å glemme helt. Det kan jeg ikke lure meg selv til å tro. Jeg er realist, og vet at jeg heller må finne en måte å leve godt på. Det er det som jeg jobber med her og nå. Jeg vil finne flere ting som holder meg inni det gode i livet! Der hvor solen skinner, og varmer kinnene mine. Hvor smilet er på plass, og jeg nyter sene kvelder sammen med mine kjære. Der vil jeg være. Det vonde skal ikke få vinne!
Vi blogges!
