Noen ganger blir det bare litt for mye for meg. Jeg blir skikkelig trist og lei meg. Rett og slett fordi sannheten fra tidligere tider er veldig vanskelig å godta for meg. Jeg jobber veldig mye med å bearbeide alt sammen. Jeg har kommet et godt stykke på vei, men noen ganger føler jeg at det rykkes tilbake til start. For når man skal ta inn over seg alt som har skjedd siden jeg var en liten jente, ja så blir det for mye for meg. De siste dagene har jeg kjent på smerten og sorgen atter en gang. Det har vært tungt å holde meg selv i gang. Men jeg har gjort mitt aller ytterste for å fikse hverdagen til tross for tungsinn og masse tanker. Det er det som er så utrolig vanskelig for meg å godta. At jeg gang på gang må innom alt det vanskelige, og kjenne på den smerten så uendelig mange ganger.
Det er ikke kjekt å være trist! Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne taklet det litt annerledes. Men da hadde jeg ikke vært normal. For med min historikk, så er det helt naturlig at jeg reagerer slik som jeg gjør. Faktisk så er det sunt for meg å få ut disse følelsene atter en gang. For alle sier at jeg kommer til å bli sterkere etterpå, og det velger jeg å tro på. Det er nemlig viktig for meg å ha en slags “gulrot”. Jeg må ha noe der fremme som hjelper meg gjennom de vanskelige dagene. Jeg kjenner meg selv veldig godt etter hvert, og jeg vet at de gode dagene kommer snart tilbake igjen til meg. Jeg må bare la kroppen min få lov til å reagere litt først. Jeg kan ikke bære alt inni meg alltid. Da eksploderer jeg til slutt. Jeg ønsker å bli friskere, og da må jeg stå gjennom stormen atter en gang. Men jeg innrømmer glatt at dette koster.
Det er lov å være lei seg iblant! Det er ikke en stemning som jeg liker å være i. Men den kommer av seg selv så lenge jeg blir eksponert for gamle traumer. noen prosesser må jeg bare komme meg gjennom. Det kommer til å ta tid, og jeg må være forberedt på slike reaksjoner som dette. Jeg setter derfor sjøbein, og forsøker å takle mine utfordringer så godt som jeg bare kam klare!
Vi blogges!
