Jeg fikk alltid høre at jeg var så blid og smilende. For selv om mitt privatliv var veldig vanskelig, så smilte jeg til alle og enhver. Det ble min maske som jeg brukte hver eneste dag. Når jeg jobbet i butikkene, så smilte jeg fra morgen til kveld. Det var min jobb å være kundevennlig og imøtekommende. Det var en viktig del av jobben min, og jeg var opptatt av kundeservice. Når jeg gikk inn i butikken, så følte jeg at jeg gikk inn på en scene. Da skulle jeg være pålogget hele tiden. Blid som en lerke, og det var ikke noe som var et problem. Det ble helt forferdelig på slutten. Jeg var en skygge av meg selv, og hang ikke sammen i det hele tatt. Da jeg fikk kreft i 2010, så ble det slutt på jobbingen for en stund. Jeg vet med sikkerhet at mine psykiske utfordringer begynte veldig tidlig. Men jeg gjemte det bak smilet, eller innerst i meg selv.
I oppveksten trøstespiste jeg hele tiden. Jeg døyvet alle følelsene mine med mat. Jeg kunne være kranglete hjemme, men ute var jeg for det aller meste blid og snill pike. Nå er det vanskelig for meg å tenke tilbake. Jeg har vokst opp med masse kjærlighet og omsorg hjemme. Men der var så mye annet som gikk galt. Jeg har kommet frem til at mitt smil skal ikke lenger være en maske. Det skal være ekte, og jeg skal fokusere på det som er bra i livet mitt. Jeg føler meg svært heldig som har kommet meg videre i livet. Nå er smilet mitt annerledes enn før. Det er ekte, og jeg bruker det ikke uten grunn. Jeg har nemlig lov til å være trist iblant, og la være å smile. Man kan vise at livet ikke alltid er like enkelt å håndtere. Det er faktisk veldig viktig for meg å kunne godta det selv. Jeg har ikke bare gode dager i livet mitt. Noen ganger er det ganske så vanskelig å være meg.
Jeg føler at smilet er mer ekte nå! På de gode dagene blir smilet flittig brukt. Rett og slett fordi jeg blir veldig glad når livet er bra! Jeg setter enormt stor pris på de gode dagene som livet byr på. Jeg nyter de små øyeblikkene til fulle! Jeg har lært meg å se lyst på livet!
Vi blogges!
