Licensed from: LoboStudioHamburg pixabay.com
Noen ganger må jeg la masken falle. Jeg er nødt til å ta frem de vonde og vanskelige følelsene. Da føler jeg meg skikkelig sårbar, og det gjør meg redd. Jeg har mange sår som skal gro. Det tar veldig lang tid. Noen ganger rives skorpen av såret, og man begynner atter en gang å blø. Slik er det med min sjel når jeg må snakke om de vanskeligste tingene som har skjedd meg. Da føler jeg meg skikkelig liten, og uten kontroll. Jeg har den siste tiden gått gjennom vonde ting i terapien min. Da skjer det i kontrollerte former, og jeg er trygg. Men jeg blir likevel veldig redd. Engstelig for at følelsene mine skal ta overhånd, og at jeg ikke skal klare å ta meg raskt nok inn igjen. For slike terapi timer setter i gang mange prosesser. Det er riktig og viktig, men samtidig veldig vanskelig å håndtere der og da. Jeg må slippe ned garden, og la tårene få komme ut. Slippe ut de såre følelsene som jeg stenger inne til daglig for å kunne håndtere hverdagen. Jeg føler meg så inderlig liten og veik der og da.
Licensed from: Couleur pixabay.com
Men jeg er nødt til å åpne opp. Det kan ikke få lov til å lagres inni meg. Da vil hele kroppen min streike på et tidspunkt. Så jeg har valgt å takke ja til denne terapien i håp om bedring. Det er ufattelig vondt. Jeg blir veldig utladet etter hver time, og jeg kjenner på veldig mange såre følelser. Noen ganger opplever jeg at der plutselig kommer frem en sammenheng som jeg ikke selv skjønte før. Jeg lærer meg selv kjenne på en annen måte. Det er en viktig del av terapien, og forteller meg at jeg er på riktig vei. Men fy søren så inderlig smertefullt det er. Jeg må ta frem de såreste øyeblikkene i livet mitt gang på gang. Snakke om mine tanker og følelser. Finne ut hvor det sitter i kroppen min. Og jeg må si det høyt. Jeg må selv erkjenne hva som skjer med kroppen min. Det er skummelt for et menneske som alltid higer etter kontroll.
Licensed from: manfredrichter pixabay.com
Jeg vet at terapien er viktig for meg. Jeg har nå kommet til et punkt der jeg er sterk nok til å bearbeide mer av fortiden. Men det betyr ikke at det er enklere nå enn før. Jeg vil komme meg videre i livet mitt. Da kan jeg ikke bli stående med alt dette inni meg lenger. Det må tas frem i lyset, og bearbeides på en trygg og riktig måte. Det her er ekstremsport. Jeg sliter, men jeg skal bruke høsten til å bli et sterkere menneske som bærer sin ryggsekk med stolthet.
Vi blogges!