Licensed from: MabelAmber pixabay.com
Jeg har en rekke kroniske sykdommer som lager en del utfordringer i min hverdag. Det er noe som jeg har blitt vant til, og som jeg stort sett takler veldig bra nå. Men det hender i blant at kroppen på en måte svikter meg. Jeg vil så inderlig gjerne klare så mye mer! Det er vondt for meg når smertene hver eneste dag tvinger meg til å noen hvilerunder på sofaen. Jeg makter ikke en hel dag uten å få litt hvile. Dersom jeg har mange avtaler å en dag, så må jeg slenge meg ned på sofaen i de få minuttene jeg kan. Jeg synes det er litt irriterende. For jeg har så mye som jeg har lyst til. Det er litt vanskelig når kroppen min har fått så mange sår som virkelig ikke har grodd skikkelig enda. Alle de psykiske påkjenningene har satt seg i min kropp, og jeg har svært vondt i muskler og ledd.
Licensed from: Couleur pixabay.com
Det kan ikke nytte å sture så veldig. Jeg har mine dager som er mørke, og da kan jeg være ganske sur og oppgitt. Men så trøster jeg meg med at ingen av mine sykdommer er farlige, og jeg kan ha et langt liv foran meg. Da må man faktisk bare være glad for det, og gjøre det beste man kan. Jeg klarer ikke så mye om gangen, men jeg kan gjøre små ting som har stor effekt likevel. Jeg kan sitte hjemme morgenkåpen, og skrive blogg akkurat når det passer min kropp. Jeg har ikke en tidsfrist noe sted. Det er utrolig befriende for meg personlig. Det hender at jeg gråter en skvett av smerter og tristhet, men så jager jeg det vekk ganske kjapt igjen. For jeg er her, og jeg kan bidra på min egen måte.
Licensed from: Couleur pixabay.com
Alle som lever med kroniske sykdommer kan forstå meg på dette området. Det er alltid noe som kan komme i veien for våre planer uansett. Men jeg merker at det irriterer meg når min kropp streiker. Men som regel så er det jo et tegn på at nå har jeg gjort litt mer enn det kroppen min hadde mulighet til over tid. Da må man ta en liten pause. Være god mot seg selv, og senke skuldrene ned noen hakk. Finne balansen i livet, og fungere etter beste evne. En dag om gangen. Gå et skritt om gangen. Det er faktisk ganske vanskelig for meg å innse mine begrensninger. Men jeg er i ferd med å lære min lekse på dette punktet.
Vi blogges!