Licensed from: TanteTati pixabay.com
Jeg har altfor høye krav til meg selv. Det er noe som jeg alltid har slitt med. Jeg tror alltid at jeg må prestere bedre enn andre for at jeg skal være god nok. Det er en slitsom sirkel å havne inn i , og svært vanskelig å komme seg ut av igjen. Jeg har hatt det slik helst siden barndommen min. Jeg skulle ikke være dum. En ting var at jeg var stygg. Det hadde veldig mange fortalt meg så mange ganger. Det hadde jeg liksom bare innsett at var riktig. Men ikke en eneste sjel skulle få kalle meg dum i tillegg. Så jeg pugget lekser i alle år. Forsøkte å være så flink som overhodet mulig. Det sier seg selv at når man sliter så veldig sosialt, så vil det gå ut over andre ting også. Men jeg skjønte ikke sammenhengen da. Det tok veldig mange år før jeg innså alvoret i dette problemet. Det er noe som jeg sliter med den dag i dag. Jeg må være veldig bevisst på hva jeg foretar meg, og hvor jeg legger lista.
Licensed from: Schwoaze pixabay.com
Jeg liker ikke å føle meg sårbar. Så da gjør jeg alt jeg kan for å virke fattet og i kontroll. Jeg er så utadvendt som jeg kan klare. Det blir mange møter og verv som kommer min vei fordi jeg ikke er flink til å si nei. Nå har jeg i voksen alder skjønt hele sammenhengen. Det var en smertefull erkjennelse som jeg stadig bearbeider inni meg. Jeg merker at det er skummelt å skrive om. For jeg vil så inderlig gjerne være et supermenneske som takler alt her i verden. Sannheten er at jeg er sårbar, men likevel sterk. Der finnes mange talenter i denne kroppen. Og det er jeg takknemlig og glad for. Men det åpner også opp mange muligheter hvor jeg føler at jeg må prestere. Da kan man lett havne i feil sirkel igjen. Jeg har jobbet veldig hardt med dette de siste årene. Det er noe som ikke går over av seg selv. Jeg kommer alltid til å måtte passe ekstra på meg selv.
Licensed from: Capri23auto pixabay.com
Det er bra å ha egne mål i livet! Jeg er derfor veldig motivert for å oppnå nye ting. Men jeg må ta noen forhåndsregler. Jeg skal ikke gjøre det for å blidgjøre andre mennesker, eller for å føle meg god nok. Jeg er nemlig god nok akkurat slik som jeg er her og nå. Det er vanskelig for meg å innse akkurat det. For jeg kan fortsatt høre de stygge ordene fra barndommen og voksenlivet. De ordene som laget dype sår i sjelen, og som gav meg følelsen av å aldri være god nok. Jeg trenger mer terapi og livserfaring for å motbevise de ordene kjenner jeg. Men det kommer seg. Jeg er på riktig vei.
Vi blogges!