Jeg har fått noe som jeg må tenke over. Det hender iblant at terapien setter meg litt ut. Man setter plutselig ord å et problem som man egentlig ikke orker å ta tak i. Men så må man gjøre noe med det likevel. Sånn er det nå. Jeg må tenke meg veldig nøye om i sommer mens jeg har pause fra terapien. For mye av årsaken til min depresjon og angstanfall, skyldes mitt enorme kontroll behov. Jeg forsøker hele tiden å ligge i forkant både for min egen del, men også når det kommer til familien min. Vi har våre årsaker til at det er nødvendig. Men jeg har også lagt en beinhard kontroll på meg selv. Det betyr at jeg er knall hard mot mine egne følelser, og forsøker å dempe alt som er vondt, sårt og vanskelig. Det blir en verkebyll som er vanskelig å håndtere. Da blir man også en person som blir tynget ned av en sorg. For kroppen min husker alt så utrolig godt samme hvor mye jeg ønsker å glemme det.
Jeg må være sterk til enhver tid. Det er utrolig krevende å stå i en slik situasjon over lenger tid. Jeg har hatt det i veldig mange år nå. For å makte det, så har jeg lagt lokket på. Jeg har jaget mine vonde opplevelser bakerst i køen, og fokusert på familien min. Det er ikke holdbart i lengden. Jeg må tillate meg selv å sørge over alt som gikk galt. For jeg har så utrolig mange sår som er vanskelige å få til å gro. Jeg er i mange prosesser på en gang, og da havner jeg selv i bakleksa gang på gang. Vi har det trygt og godt. Jeg vil egentlig kun fokusere på det. Men jeg bærer på mye smerte som ikke har fått komme ut av min egen sjel og kropp. Nå m jeg la det få komme gradvis ut slik at livet mitt blir lettere. Jeg kan ikke bare åpne opp alle sluser på en gang. Det er viktig å ta det i små steg. Men det gjør veldig vondt underveis, og jeg gruer meg veldig. Men jeg vet at det er på tide å ta en ryddesjau med mitt innerste følelsesliv. Nå forsøker jeg å akseptere at det faktisk er slik. Det er vanskelig nok for meg. Selv om jeg har erkjent overfor meg selv for lenge siden at mye gikk veldig galt.
Kontrollen har blitt mitt skjold. Det har fått all oppmerksomheten. Jeg har slukket mange branner, og løpt fra sted til sted. Det har vært nødvendig, så jeg angrer ikke på det. Men jeg merker at det har kostet meg mye. Gevinsten er megastor når jeg ser på min familie, og det faktum at vi fungerer bra sammen. Men jeg må nå fokusere på å hjelpe meg selv litt. Det er så mye som ligger i bunnen, og som drar meg inn i depressive tanker. Jeg ønsker ikke å fortsette slik. Det er noe som man må gjøre på et tidspunkt. Livet mitt skal ikke bare være en kamp. Det skal være fest og moro også iblant. Da må jeg få ryddet opp i de tingene som virkelig tynger meg i hverdagen min. Det fortjener både jeg, og min herlige familie!
Vi blogges!
