Jeg merker at sjelen min er sårbar. Noen ganger er det liksom som jeg ikke klarer å sette opp den muren som jeg ønsker meg. Alt går liksom bare rett inn i sjelen min, og tårene triller nedover kinnene mine. Jeg klarer ikke alltid å stoppe alle følelsene mine. Det er visst helt normalt. Men jeg føler meg ganske svak når det er som verst. Jeg kan ikke unngå å legge merke til min sentimentale endring. Det er så mange ting som jobber inni meg, og da kommer følelsene oftere til syne i offentligheten. Det er jeg ikke så veldig glad i. Jeg vil liksom ikke vise dere i praksis at jeg har angst. En ting er å skrive om det her på bloggen min. Men jeg ønsker ikke å ha et angstanfall i full offentlighet.
Jeg vet at det ikke er farlig. Det er ikke noe som jeg skal skjemmes over. Det er jo derfor jeg skriver om det her på bloggen. Jeg vil ikke at mennesker som lider av psykiske lidelser skal skjemmes over seg selv. Men jeg er bare et menneske, og jeg er fortsatt litt redd for allmenheten når det kommer til psyken min. De som kjenner meg og min historie, skjønner hvorfor jeg sliter. Men de som ikke kjenner meg aner ikke hvorfor jeg plutselig får panikkangst eller strigråter. For psykiske lidelser synes ikke alltid på samme måte som mange fysiske lidelser gjør. Jeg kan være akkurat som alle andre, men likevel slite fryktelig på innsiden. Det forsøker jeg veldig ofte å skjule så godt som mulig. Det handler liksom om å ikke miste kontrollen over meg selv der og da.
Jeg vet at min åpenhet er veldig viktig for meg selv. For jeg skal ikke skjemmes over min egen helse og mitt eget liv. Jeg kan ikke ta skylden på mine skuldre. Min del av ansvaret skal jeg bære. Men jeg har en fortid som jeg ikke kan rømme fra. Det er heldigvis bedre tider nå, og jeg heles mer og mer for hver eneste dag som går. Men jeg er faktisk ganske sårbar likevel. Det handler om alle de sårene som fortsatt forsøker å gro. Jeg kan ikke regne med å bli frisk. Det handler aller mest om å lære å leve greit med det i hverdagen. Det i seg selv er til tider veldig vanskelig å godta. For jeg ønsker å leve et så vanlig liv som overhodet mulig. Tiden vil vise hvordan det går. Men jeg er på vei mot noe som føles veldig trygt og godt.
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på YouTube og Instagram!