Jeg skulle noen ganger ønske at der fantes en knapp som man kunne trykke på. En knapp som fjernet alle de vonde minnene. Som tok vekk de tunge traumene som trykker meg ned gang på gang. De som holder meg våken om natten fordi jeg ikke orker flere mareritt. Jeg vet at det ikke finnes, men likevel ønsker jeg med det. For jeg vil så inderlig gjerne få fred i sjelen min. Jeg vil kun tenke på alt det som er fint i livet mitt her og nå. Det burde ikke være så vanskelig å få til. Jeg har jo verdens beste ektemann, og lever trygt og godt nå. Men skadene mine er der, og de forsvinner ikke så lett. Det vil ta svært lang tid å få de minst mulig. For jeg kan nemlig ikke regne med at de forsvinner helt. Jeg må leve med det resten av mitt liv.
Det er tungt å tenke på. Jeg kan bli veldig trist og lei meg i perioder. Akkurat som om det er en slags sorg som aldri helt vil slippe taket i meg. Noen ganger blir jeg veldig sint. Det hjelper, men er samtidig veldig slitsomt. Det aller verste er egentlig når fortvilelsen tar overhånd, og jeg bare gråter. Da skulle jeg inderlig ønske at det kunne finnes en knapp som slettet alt sammen. Jeg jobber hver dag for å ha en så god hverdag som mulig for meg og min familie. Men jeg kan ikke rømme fra det som er virkeligheten min. Jeg har traumer, og de sitter veldig dypt fast i kroppen min. Selv om jeg vet at alt er trygt, så kan kroppen ane fare på grunn av gamle traumer. Det setter hele meg i en fryktelig følelse av uro og angst. Jeg må leve med at det kommer slike dager. Heldigvis er jeg nå så sterk at det slipper taket ganske kjapt.
Man vet ikke hva det er når man ikke har kjent det på kroppen selv. Det er umulig å forstå. Men man kan respektere at jeg og dessverre mange andre har det slik. Det er derfor jeg skriver om det. For jeg ønsker å spre kunnskap slik at forståelsen kan øke. Vi som lever med angst i hverdagen, ønsker ikke å ha det slik. Men vår ryggsekk inneholder opplevelser som gjør at kroppen husker og lager uro inni oss. Vi er vanlige mennesker. Du kan ikke se det på meg til vanlig. Men det kan hende at du engang ser meg når jeg sliter. Jeg er fortsatt meg, men jeg kan trenge en hånd å holde i akkurat da.
Vi blogges!
