Jeg føler veldig mange ganger at det er svært utfordrende å leve med kroniske og revmatiske sykdommer i min hverdag. Det er noe som jeg ikke kan rømme fra, og som jeg må håndtere på best mulig måte i tiden som kommer. Mine sykdommer er ikke farlige, men de er smertefulle nesten hver eneste dag. Det gjør at man noen ganger blir sliten av å kjenne på smerte. Jeg har mine perioder hvor humøret synker fordi jeg føler meg dårlig og sliten. Men så vet jeg også at bedre dager kommer innimellom. Det gjelder å kombinere alt som skjer på en god måte. Da kan jeg klare veldig mye selv om jeg har smerter. Man blir på en måte veldig vant med at det gjør vondt her og der. Så det er egentlig slik at jeg reagerer ikke så mye på det til vanlig. Det er kun når de vondeste periodene kommer. Da kan jeg bli både sliten og trist.
Jeg liker ikke når jeg må ta ekstra pauser. Jeg ønsker å være like produktiv som andre mennesker. Og når jeg summerer alt det som jeg produserer hver eneste uke, så vet jeg at det er en stor jobb som blir gjort. Men det virker ikke helt slik alltid. Og jeg merker at mine ønsker ikke akkurat har blitt mindre de siste årene. Jeg har drømmer og visjoner som jeg jobber for å nå. Det er med på å holde meg i gang, og jager også tungsinnet litt vekk. Jeg vet at jeg må ta hensyn til kroppen min, og jeg har blitt mye flinkere på det siste året. Men jeg må minne meg på dette her eneste uke. Det har så lett for å bli litt mye på min timeplan, og jeg merker at det kan stresse meg veldig. Jeg har derfor blitt strengere med meg selv, og passer på at jeg har nok tid her hjemme. Da kan jeg nemlig ta pauser når kroppen min trenger det. Det er vanskelig dersom jeg jobber på et kontor et eller annet sted.
Mine revmatiske sykdommer kommer alltid til å være en del av livet mitt. Jeg kan ikke rømme fra noen av mine diagnoser. Men jeg er heldig som ikke er alvorlig syk. Jeg kan leve lenge selv om jeg er blitt syk i ung alder. Det handler om å se på de positive tingene i livet. Det skal minne meg på at livet fortsatt er fullt av muligheter. Jeg må bare ta en annerledes vei dit enn jeg opprinnelig hadde tenkt. Det vil ta tid, og jeg må jobbe masse hjemme. Det kommer til å gå bra, og smertene skal ikke få overta livet mitt! Noen ganger presser smertene meg ned på sofaen. Men jeg reiser meg alltid opp igjen, og kjemper meg videre i livet!
Vi blogges!
