hits

februar 2017

Mine drømmer!



Det er lov til å drømme seg bort av og til. Jeg har mine drømmer, og de er gode å ha. Ting som man skulle ønske man fikk gjort i livet sitt. Reiser man skulle glede seg over å oppleve. Opplevelser som jeg har lyst på. Det er godt å ha slike drømmer. Noe å strekke seg etter. Noen som er uoppnåelige, men som likevel må være med. Bare for å ha noe som man kan strekke seg etter i hverdagen. Jeg har veldig lyst å få reise mer i fremtiden sammen med mine kjære. Jeg har lyst å oppleve ulike naturopplevelser. Få se hva Norge har å by på. I dette innlegget skal jeg dele noen av mine drømmer med dere! Noen kommer til å bli oppfylt i løpet av livet mitt. Andre er derimot ikke sikkert det blir noe av. Fremtiden kan ingen spå, så vi får vente i spenning! Men det er derfor ekstra viktig å gi seg selv lov til å drømme litt!

Nordkapp og Nord Norge

Jeg har så lyst til å oppleve en lang tur med bil og campingvogn opp til Nord Norge sammen med min kjære. Få se på alle de flotte stedene, og være innom Nordkapp, Svolvær, Tromsø, Kirkenes. Oppleve Lofoten. Jeg elsker å se på naturprogrammer derfra. Jeg har lyst til å oppleve fuglelivet, komme i kontakt med naturen. Dette skal vi klare å få gjort etter hvert. Jeg og min mann elsker å kjøre bil, og vi oppsøker mange rare steder underveis. Derfor må denne turen tas når vi har meget god tid på oss. Her nytter det ikke å stresse av sted.

Celine Dion Las Vegas

Jeg har alltid drømt om å få oppleve Celine Dion live på show i Las Vegas. Jeg elsker hennes sanger og stemme. Jeg har digget henne i mange år, så det ville være en stor opplevelse for meg å oppleve henne live. Dette er nok ikke en drøm som jeg deler med noen i familien, så derfor er det kanskje en drøm som forblir en drøm. Men det er lov å håpe på en mulighet etter hvert som barna blir eldre.

Cruise i Karibien

Jeg glemmer aldri da de første programmene kom på tv hvor de viste frem cruisebåtene som er i karibien. Jeg ble helt solgt over de eksotiske destinasjonene, og hele opplegget virket spennende for meg. Så det er absolutt noe jeg ønsker å oppleve i løpet av livet mitt. Å gå i land på en kritthvit strand, kose seg i sol og varme. God mat og drikke tilgjengelig. Litt luksus i hverdagen. Jo, det må jeg bare få til i løpet av livet.

Har du mange drømmer? Steder du har lyst å dra til? Jeg tror det er bra for oss å ha noe som vi ønsker å oppleve, men som vi kanskje må jobbe litt ekstra for å klare å oppnå! Jeg liker å tenke litt på slike drømmer. Da glemmer man virkeligheten litt, og tenker positive tanker om fremtiden! Det liker jeg! Vi blogges!

 

Et solid mageplask!



Noen ganger går man på trynet. Visse dager kan man ikke få til noen ting. Det hender at man tar et solid mageplask. Det har skjedd i mitt liv, og det har nok skjedd i ditt liv også. Ting går ikke helt etter planen, og man opplever at livet ikke blir slik som man hadde tenkt seg det. Noen mageplask er ikke så omfattende, og man rister det kjapt av seg. Andre er derimot mer alvorlige, og man må tenke litt annerledes etterpå. Jeg har noen ganger gapet over alt for mye, og det har gått både bra og dårlig. Jeg har overvurdert mine egne evner og energinivå, Jeg har brent kruttet i begge ender. Det er ikke så smart, og jeg har virkelig lært min lekse på det området. Men mageplask er ikke så farlig dersom man klarer å lære noe av dem. For alt handler om å bygge seg erfaringer på godt og vondt.

Jeg har vært helt nede for telling. Og jeg har sakte men sikkert bygget meg opp igjen. Og jeg vet at dersom jeg opplever et mageplask nå, så er jeg mye sterkere. Jeg tåler en solid trøkk. Så jeg er faktisk på en måte glad for at livet har gitt meg mange erfaringer som ikke er så gode. For nå vet jeg at jeg virkelig kan komme meg gjennom de vanskeligste ting her i livet. Og det er en erfaring som jeg virkelig kan bruke på en fornuftig måte fremover i livet. Så ikke tenkt at livet er over når du opplever et solid mageplask! Det går nemlig an å reise seg igjen.

Motgang gjør oss sterkere! Det har jeg virkelig erfart. Og jeg er stolt over det jeg klarer i dag. Jeg er ikke så sint på meg selv lenger. Det er deilig. Det er godt å kunne se fremover, og glede seg til nye erfaringer som venter på meg! De valgene jeg tok for mange år siden, kan jeg ikke gjøre noe med. Men jeg bestemmer hva jeg vil gjøre med resten av mitt liv! Og det gjør du også!

Kontrollfrik!



Herved er det offisielt. Jeg er en kontrollfrik! Er det noe jeg har lært om meg selv de siste ukene, så er det at jeg virkelig sliter dersom jeg ikke har kontroll. Jeg må ha det trygt og forutsigbart rundt meg. Jeg takler dårlig når man endre på min trygge sone. Det har jeg erfart til de grader. Men jeg tenker likevel at det er viktig å pushe meg selv ut av komfortsonen i blant. La endringer skje. Tillate at man tenker nytt, og godtar endringer i hverdagen. Men det har blitt så tydelig for meg i det siste. Jeg fikk det rett i fleisen. Med et skikkelig trykk, og det var veldig vondt. Men utrolig lærerikt. Nå vet jeg nemlig hva jeg må jobbe aller mest med fremover. Jeg må gradvis slippe ned skuldrene mine, og ikke la frykten ta overhånd til alle tider.

Jeg har i lang tid vært kontrollfrik. Det har vært slik i mange år. Det ser jeg helt klart nå. Men før gjaldt det på andre ting. Jeg har senket skuldrene på noen punkt, men det er masse som gjenstår. Det har vært ganske skremmende å innse graden av kontroll som jeg trenger. Heldigvis er jeg klar til å gjøre noe med det. Og det er ikke meningen å bli kvitt det over natten. Men med god jobbing over tid, vil det bli mye bedre. Det er godt å vite. Jeg gleder meg til den dagen kommer, for det tar på å ha det slik. Men jeg er jo vant med det, så da går det jo bra. Jeg er bare så glad for at jeg har fått nok selvinnsikt til å se mine egne utfordringer, og at jeg har styrke og energi til å ta tak i utfordringene mine.

Jeg tror ikke at jeg er den eneste i verden som har det slik. Alle sammen er glad i trygge og gode rammer i hverdagen. Men for meg er det faktisk helt nødvendig. Min fortid gjør at det er ekstra viktig. Nå er de trygge rammene godt på plass, og da kan jeg bruke min energi på å komme videre i min utvikling! Det er kjempeviktig, og jeg er klar for å ta opp kampen!

 

Ingen er perfekte!



Alle sammen ønsker på en eller annen måte å bli bedre enn man er. Eller egentlig bedre enn man tror at man er. For inni oss er der som regel alltid en liten usikkerhet som spør om vi er gode eller flotte nok. Jeg føler det i hvert fall ofte slik. Jeg har i mange år strevet etter mange ting. Jeg ville være slankere, for da trodde jeg alt ville bli så mye bedre i livet mitt. Jeg ville ha masse penger, for da løste jeg mange problemer. Jeg ville være annerledes fordi jeg trodde at da ville folk like meg enda bedre enn før. Heldigvis har jeg forstått at det blir helt feil fokus i livet. Ingen av oss er perfekte, og vi trenger heller ikke å være det! Det var sannelig en befrielse for meg da jeg endelig fant ut at jeg ikke trenger stresse med dette lenger i mitt liv.

Jeg er meg. På godt og vondt. Med alle mine positive og negative sider. Jeg har mitt utseende og min kropp. Den skal være med meg resten av livet mitt. Så hvorfor bruke så mye tid og energi på å hate den? Jeg forsøker nå etter beste evne å ta vare på kroppen min. Men ikke for at den skal bli så annerledes. Men fordi jeg vil at kroppen min skal fungere best mulig. Og det er en vesentlig forskjell. For jeg jobber med å være glad i meg selv akkurat slik som jeg er. Det er deilig å merke at jeg har mange flere gode dager nå enn før. Jeg stresser ikke med disse tingene slik som før. Jeg føler meg trygg på meg selv, og jeg vet at mange er glad i meg akkurat slik som jeg er! Det gjør meg så inderlig glad og fornøyd!

Jeg er glad for at jeg har lært meg dette. Lærdommen kom sent, men den var viktig og velkommen når den endelig kom. Å bare være meg, er faktisk ikke så aller verst! Jeg har en mann som elsker meg, og som gladelig tar vare på meg. Vi har funnet en kjærlighet til hverandre som bunner ned i respekt og omsorg for hverandre. Jeg håper så inderlig at dere merker at jeg har forandret meg. Vi er faktisk flotte mennesker alle sammen. Og det faktumet at ingen er perfekte, det gjør at vi kan senke skuldrene og bare være oss selv! Kos deg, og vær god mot deg selv! For det fortjener du!

Å leve med revmatiske lidelser!



Jeg er snart 40 år gammel. En kvinne i sin aller beste alder, er det ikke slik de sier?? Joda, jeg klarer meg ganske fint. Jeg har mer trygghet i meg enn noensinne før i livet. Jeg tørr å være meg selv, og jeg tørr å snakke høyt. Likevel er livet blitt  veldig annerledes enn jeg både trodde og håpet på. For jeg har fått noen fysiske utfordringer de siste årene. Jeg har revmatiske lidelser. Sykdommer som gir meg smertefulle dager, og jeg blir fort sliten. Jeg føler meg stiv og mørbanket store deler av tiden. På morgenen kan jeg se ut som ei dame på 80 som er preget av tidens tann. Jeg har noe som heter Podagra(Urinsyregikt). Og jeg har Fibromyalgi. Begge to er kroniske lidelser som jeg må leve med. Men på begge to kan man ha gode perioder. Heldigvis er jeg flink til å justere kosthold slik at jeg slipper unna de aller verste smerteanfallene så ofte. Jeg har også måttet ta imot sterk medisin i perioder for å holde betennelser i sjakk.

Jeg forteller ikke dette for at du skal synes synd på meg. For jeg klarer meg fint. Men jeg lever med smerter hver eneste dag. Det er mange ting jeg ikke klarer lenger. Og det gir meg noen dager en tristhetsfølelse. En slags sorg over å ikke kunne mestre alt som jeg ønsker. Og jeg er ikke alene. Vi er mange som lever med revmatiske lidelser. Og vi trenger at det prates om, og der er forståelse for oss. Jeg er ikke hjemmeværende fordi det er så veldig lettvint og morsomt. Jeg er hjemmeværende fordi jeg faktisk er syk. Jeg har smertefulle netter. Jeg har dager hvor jeg verken klarer bøye meg ned, eller bruke hendene noe særlig. Jeg kan sitte med hovne knær, og ankler som ikke vil holde meg på beina. Jeg kan ha dager hvor en ostehøvel føles som et knivblad. For det gjør fryktelig vondt. Det er ikke tull. Det blir mange tårer på de verste dagene.

Men jeg lar meg ikke knekke! Jeg holder meg så aktiv som jeg bare klarer. Jeg går tur eller trener. Å bare sitte stille hjelper ingen verdens ting. Jeg utfordrer meg selv stadig vekk, og løper motbakkeintervaller så ofte jeg klarer. For jeg skal leve lenge med disse utfordringene. Og jeg skal leve et aktivt liv. Derfor engasjerer jeg meg i revmatikerforeningen. Vi må hjelpe hverandre. Sette fokus på hva som kan hjelpe oss videre. Spre informasjon til alle som sitter hjemme med lidelsene sine, og vise at vi finnes! Jeg føler at jeg kan hjelpe andre ved å skrive åpent om mine utfordringer i hverdagen. For det er kjedelig når man ikke klarer å rive osten selv til tacoen, eller ikke klarer å ta opp sokkene fra gulvet. Slik er hverdagen. Og jeg har gått til anskaffelse av ulike hjelpemidler i hjemmet som jeg trodde kun var for pensjonister. Så jeg bruker min lange klype for å få ting opp fra gulvet. Og jeg får hjelp av andre her hjemme til å fikse osten. For jeg må ta vare på meg selv. Brød maskin er kommet i hus, da jeg ikke lenger klarer å skjære brød.

Men jeg er likevel en sprudlende og glad dame! En dame som elsker livet, og som har lyst å fungere fint sammen med de jeg er glad i! Så mine revmatiske lidelser skal ikke få ta ifra meg livskvaliteten min. Jeg skal gjøre mitt for at fremtiden blir så god som mulig!

Ny uke med nye muligheter!



Da er vinterferien over her på Sørlandet, og hverdagen er tilbake igjen. Gode rutiner er på plass, og det er viktig for oss. Nå gjelder det å komme i gang med uken på best mulig måte for store og små. Få unnagjort diverse gjøremål, og ha en god plan for denne uken. Jeg er flink til å planlegge, så vi kommer oss nok fint gjennom denne uken også alle sammen. Jeg synes selvfølgelig det er koselig å ha ungene hjemme i ferier, men det er godt når hverdagen er her igjen. Det tror jeg nok de fleste mødre tenker. Jeg får også frigjort litt tid til egne aktiviteter og gjøremål.

I dag skal jeg få unnagjort ukeshandelen av mat. Og jeg må få puttet inn en treningstur. Deilig å få en god start på uken treningsmessig. Jeg satser på en uke med god helse, og friskt pågangsmot på store og små. Hvis mandagen blir dvask, så føler jeg det er vanskelig å komme i gang senere i uken. Så en god start er viktig for min del. Ellers er det nok å gjøre her hjemme. Men jeg gleder meg over en ny uke med nye muligheter. Det er viktig å se gleden i de små øyeblikkene, og ta godt vare på dem. Da blir dagen fylt med solskinn uansett hvordan været er utenfor.

Jeg håper alle sammen får en flott uke. Ta imot det den har å gi deg, og gyv løs på nye utfordringer! Ta godt vare på deg selv, og de som du har kjær. Vær rause, og gi hverandre den tilliten som trengs for at alle sammen kan  ha fine opplevelser i løpet av uken!

Takk og pris for at vi er ulike!

Gjennom livet mitt har jeg møtt mange ulike men er fortsatt i livet mitt, mens andre har forsvunnet underveis. Slik er livet for oss alle sammen. Vi er veldig ulike, og har forskjellige måter å løse livet på. Noen ganger stemmer det veldig med slik vi tenker og lever selv. Mens andre ganger opplever man at det krasjer fullstendig. Selv om det til tider har vært vanskelig, så er jeg likevel glad for at jeg har møtt så mange ulike mennesker gjennom livet mitt. For da lærer jeg veldig mye om meg selv underveis. Jeg finner ut hva jeg liker, og hva jeg ikke liker. Hva jeg trives med, og hva jeg bør holde meg unna. Disse erfaringene kan vi lære masse av. Og jeg tror det er positivt for oss alle sammen. For vi er alle sammen unike hver på sin måte.

Verden ville vært svært kjedelig og ensformig dersom alle sammen var like. Vi trenger mangfoldet i samfunnet vårt. Og jeg tenker at vi har godt av å få nye innspill fra våre medmennesker. Jeg har blitt kvitt egne fordommer. Nettopp fordi jeg har blitt kjent med mennesker som jeg har hatt fordommer mot. Og plutselig har jeg opplevd unike sider ved disse menneskene som jeg virkelig har satt pris på. Men for å oppnå det, så må vi være åpne og inkluderende. Tørre å slippe andre inn. Våge å være oss selv i møte med andre. Være trygge på oss selv, og la oss sammen bli kjent med hverandre.

Jeg har selvfølgelig også møtt mennesker som jeg på en måte skulle ønske jeg aldri hadde møtt. Men de har også lært meg masse. Kanskje av det smertefulle slaget, men også lært meg å sette egne grenser. Gitt meg den lærdommen som jeg trengte for å kunne sette ned foten. Ta ansvar for eget liv. Gjøre mitt eget liv til et godt liv. Slike erfaringer er smertefulle å gå gjennom, men jeg har lært vanvittig mye om meg selv i kjølvannet av slike hendelser. Det har formet meg til det mennesket som jeg er i dag. Summen av godt og vondt blir meg. Min personlighet og min måte å leve livet mitt på. Slik er det for oss alle sammen. Vi er en blanding av gode og vonde erfaringer.

Jeg er endelig glad i meg selv. Det har tatt veldig lang tid. Men jeg har lært meg å være glad i både mine gode sider, og godta mine mindre gode sider. Jobbe seg videre mot det man liker å være. Jeg håper at det vises her på bloggen min. At dere ser at det går fremover med meg. Takket være alle de ulike erfaringene jeg har, så går stegene riktig vei!

Utfordringer etter kreft!

I desember 2010 opplevde jeg å få livmorhalskreft. Jeg ble livredd. Jeg visste ikke om jeg kom til å få en fremtid. De ukene før jeg ble operert, var svært vanskelige. Men jeg var svært heldig. Jeg slapp videre behandling, men jeg måtte ha en stor operasjon. Jeg måtte fjerne alle nødvendige organene i underlivet. Rett og slett for å kunne få bli frisk, og få et godt liv. Det var svært vanskelig og trist der og da. Og jeg kom rett inn i overgangsalderen i en alder av 33. Kroppen eksploderte i hormonforandringer. Svettetoktene og humørsvingningene var helt enorme. På grunn av redselen for at kreften skulle komme tilbake, så kunne jeg ikke tilføre østrogen til kroppen. Men etter 9 måneder med full overgangsalder orket jeg nesten ikke mer. Livet var forferdelig vanskelig. Så heldigvis fikk jeg da østrogenplaster, og det bruker jeg den dag i dag.

Det er utrolig mange mennesker som får ulike typer kreft. Og heldigvis blir veldig mange friske. I hvert fall friske fra kreften. Problemet er bare det at mange får enorme senskader etter kreft. Ingen kan se på meg i dag, og vite at jeg har hatt kreft. Arrene på magen er små, og vises nesten ikke lenger. Men arrene inni meg er der. Og det er ikke lett å komme seg gjennom overgangsalderen når man er i 30 årene og småbarnsmor. For min del var forventningene til meg selv altfor store. Jeg kom meg ut i ny selgerjobb allerede i mars 2011. En krevende jobb hvor jeg ble målt på personlig salg. Det gikk rett vest. Jeg var ikke mentalt tilstede. Men jeg merket ett press på at jeg var jo frisk, jeg kunne jo levere!

Jeg tok meg ikke tid til få kroppen min tilbake. Jeg gav gass, og fortsatte uten å ta hensyn til egen kropp eller mentale helse. For man blir opprørt når man plutselig har en alvorlig sykdom. Når man i løpet av 16 dager må gjennom en stor operasjon som får store konsekvenser. Når man må gå i uvisshet i flere uker etterpå før man vet om man må ha videre behandling, eller om man blir frisk. Jeg var utrolig heldig. Kreften ble oppdaget akkurat tidsnok. Marginene var bittesmå. Jeg kom meg gjennom det. Men mitt råd til alle som opplever en slik hendelse er som følger: Ta tiden til hjelp! La deg få selv få ro til å lande i kroppen din igjen! Bruk den tiden som er nødvendig, og pass på at du ikke selv påfører deg unødvendige senskader. Det er lov til å bruke tid. Det er lov til å sørge over det som har skjedd, eller de mulighetene du har mistet!

Jeg hadde adoptert mine to barn før jeg fikk kreft. Dermed sa både sykepleiere og leger til meg at det ikke var så farlig for meg å miste muligheten til egne barn. Jeg var kun 33 år.  Men alle tok det for gitt at jeg ikke behøvde å sørge noe over å miste muligheten for godt. Men inni meg var det trist. Men jeg kunne ikke vise det. Jeg elsker mine barn, og er inderlig glad for at jeg fikk dem på et tidlig tidspunkt i livet. Men det er likevel lov å ha følelser rundt et slikt inngrep i kroppen.

Jeg ble kvitt kreften, og har hatt fine kontroller i ettertid. Alt står bra til, og jeg er ikke lenger så nervøs for tilbakefall. Men har man fått en slik diagnose i ansiktet, så vet man hva det gjør med ett menneske. Derfor blir jeg alltid sterkt berørt når jeg hører om andre i samme situasjon, og de som det dessverre ikke går så godt med. Ta godt vare på de som du kjenner som har kreft, eller som har vært gjennom en kreftsykdom. Man er kanskje frisk på utsiden, men innsiden kan trenge lenger til på å heles!

Husmortips!

Jeg har virkelig begynt å trives her hjemme. Jeg gjør mitt aller beste for å være en god husmor, og holde ting i orden her hjemme. Det er alltid noe som må gjøres, og jeg får likevel god tid til å både skrive og hekle. Viktig å gjøre litt forskjellige ting i løpet av dagen. Så jeg tenkte jeg skulle tipse litt om hva jeg bruker tiden min på her hjemme. Jeg er ikke noen ekspert, men jeg har funnet ut at jeg må gjøre det beste utav situasjonen, og hjelpe med det jeg kan.

Baking

Jeg er blitt veldig glad i å bake gjærbakst. Jeg baker alle brødene vi trenger her hjemme. Det har jeg funnet ut er både rimeligere, og bedre for vår helse. Jeg bruker denne oppskriften på brød:

5 dl havregryn store

1,5 liter Fibra mel

5 dl hvetemel

2ts salt

2ts sukker

50gram gjær

1 liter lunken væske

Bland alt sammen i kjøkkenmaskin, og elt godt. Dekk til, og hev på lunt sted i 1 time. Bak ut til to store brød, og legg dem i smurte former. Etter hev tildekket på lunt sted i 30 minutter. Pensles med vann. Stekes på nederste rille i 45 minutter på 200 grader varmluft. Når brødene er avkjølt, bruker jeg brød maskin og skjærer brødene i skiver. Fryser så ned pakker med brød som tines etter behov.

Ellers så baker jeg både rundstykker, loffbrød, kringler og boller. Jeg har så vidt bakt noen kaker, og også lært meg litt glutenfri baking. Jeg gleder meg til å utforske videre på bakefronten.

Matbudsjett

Jeg har fått ansvaret for å planlegge og gjennomføre ukens innkjøp. Hver søndag lager jeg middagsmeny for neste uke. Ungene får bestemme litt, og jeg bestemmer litt. Så går jeg gjennom skuffer og skap før jeg lager handleliste. Jeg sjekker også hva fryseboksen har av skatter som kan brukes. Jeg sjekker tilbudene i de ulike matbutikkene. Jeg gjør hoved handelen på Kiwi, og handler deretter relevante tilbudsvarer. Jeg kjøper kjøtt i store mengder, og lager så porsjoner som jeg fryser. Jeg har blitt ganske flink på dette, og det fungere fint! *Sjekk alltid kilopris/literpris!

Aktiviteter

Alt av aktiviteter for meg og ungene er lagt inn i min kalender på telefonen. Da har jeg full oversikt over hvor man skal være, og hvor jeg må kjøre og hente. Da passer jeg også på at det ikke er så mye som kolliderer i tid. Da jeg er alene hjemme hele uken, må jeg kunne ha oversikten til enhver tid. Planlegging er derfor kjempeviktig for min del. Heldigvis hender det ofte at minstemann kan få sitte på med andre som skal samme sted. Det hjelper litt. Så jeg finner alltid en løsning!

En ting er i hvert fall helt sikkert. Tiden flyr, og ukene haster avgårde! Men jeg gleder meg til å følge ungene fremover, og ta godt vare på dem her hjemme!

Takknemlig for kjærligheten!

Noen valg i livet er veldig viktige. Noen valg forandrer hele livet vårt. Jeg tok et valg i mars 2013 som jeg ikke har angret på. Jeg valgte kjærligheten. Jeg valgte å gi den en sjanse. Jeg lot et annet menneske få komme inntil meg igjen. Jeg lot en mann få komme inn i et hjerte som var skadet og skjørt. Som hadde opplevd så uendelig masse vondt. Men som likevel klarte å ta imot den kjærligheten som han gav meg. Jeg våget å stole på ham. Jeg lot ham få en sjanse. Jeg har ofte tenkt at det var vågalt av ham å tørre å velge meg. Med min bagasje. Men kjærlighet er verdens sterkeste drivkraft. Den gir oss styrke. Den gir oss nye sjanser. Den gir oss respekt for andre mennesker. Kjærligheten tåler ekstremt mye når den er ekte. Jeg er så heldig. Jeg er så takknemlig. Takknemlig for at han dukket opp. Takknemlig for at han holdt ut med meg i de tøffeste motbakkene. At han valgte å fri til meg, og bli min ektemann. Å bli en flott stefar. Jeg kan ikke få fullrost ham nok.

For han hjalp meg til å finne riktig vei videre. Sammen hjelper vi hverandre gjennom hverdagen. Jeg gir ham støtte og omsorg akkurat slik som han gjør med meg. Vi er ikke fjortiser, men godt voksne mennesker som har opplevd litt av hvert på ulikt hold. Derfor setter vi ekstra stor pris på å ha hverandre. Jeg er så uendelig takknemlig for kjærligheten! Jeg er ikke redd for å skrive om det. For jeg er stolt. Jeg er så uendelig glad for at det ble oss to. Å gi hverandre gode ord er viktig. Og han fortjener det virkelig. Ingen armkrok er så trygg og god som hans. Og jeg vet at den alltid er åpen for meg. Akkurat som jeg er der hvis han trenger meg. En dag om gangen. Sammen. Sammen gjennom livet.

Hva gjør din helg god?

Det er endelig fredag, og helgen nærmer seg med stormskritt. Det er tid for familie kos, og skuldrene kan senkes ned etter en travel uke. Jeg gleder meg alltid til helgen her hjemme. Jeg får min kjære mann hjem fra jobb, og vi samles til kos og gode måltider sammen. Noen ganger får ungene kompiser på overnatting, og andre ganger er de borte på overnatting. Det er alltid litt som skal gjøres i hus og hjem Helgen går alltid så fryktelig fort. For meg er det koselig med tradisjoner. Vi starter nesten alltid helgen med fredagstaco. Alle i familien elsker taco, og det er koselig å samles rundt bordet fredag kveld. Hele familien samlet, og som regel god stemning.

Jeg trenger å ha mine kjære rundt meg for å ha en god helg. Samholdet i mellom ungene og oss er kjempeviktig. Vi er som regel hjemme på kveldene, og tar det rolig. God underholdning på TV er heller ikke så dumt. Jeg kan også senke skuldrene litt ekstra når vi er to voksne hjemme. Da får jeg ofte tid til å gå tur, eller lytte på musikk. Dert er deilig å kunne fordele ansvaret litt i helgene. Vi lager stort sett maten sammen. Det liker vi godt. Gode samtaler rundt matlagingen, og et lite nuss i ny og ne! Jeg lager middag alle andre dager, så det hender jeg blir oppvartet av min mann i løpet av helgen. Det setter jeg enormt pris på. Små gjerninger som gir så mye glede og takknemlighet i hjemmet.

Hva må til for at du får en god helg? Har du egne tradisjoner som du gjennomfører? Jeg håper at du uansett får en flott helg sammen med de som du er glad i. Vær rause med hverandre, og spre kjærlighet rundt deg! Da får du som oftest masse kjærlighet tilbake! God Helg!

Jeg er redd for nett troll!

Jeg har valgt å holde kommentarfeltet mitt stengt. Det kommer jeg til å fortsette med. Rett og slett fordi jeg faktisk blir redd for alle de nett trollene som finnes der ute. Og jeg orker ikke å få pes for alt mellom himmel og jord rett i fleisen på nettet. For selv om jeg forsøker å være tøff, så er jeg faktisk ikke sterk nok til å ta i mot alt som kommer. Jeg liker godt å få kommentarer på Facebook. Og der er det selvfølgelig lov å komme med kritiske kommentarer til meg. Det tåler jeg fint. For jeg kjenner mine venner på Facebook, og konstruktiv kritikk er kjempeviktig. Men dessverre så opplevde jeg umenneskelige kommentarer på min blogg som såret meg skikkelig. Da mister jeg gleden ved å skrive til Dere.

Noen vil kanskje kalle meg feig. Det får bare være. Jeg velger selv hva jeg vil utsettes for. Jeg klarer fint å forstå at ikke alle mennesker på denne jorden verken liker meg eller er enige med meg. Men når det blir umakelige personangrep fra mennesker som enten er anonyme, eller som ikke kjenner meg , da blir det for mye for meg. Det er trist at det skal være nødvendig å stenge et kommentarfelt. Det er trist at så mange mennesker der ute liker å hetse oss på internett. For det er en forferdelig stygg og feig ting å gjøre mot andre mennesker. Grensene for hva man tørr skrive på internett er så til de grader sprengt i fillebiter. Jeg er et godt voksent menneske. Men jeg tenker ofte på alle de unge bloggerne som virkelig får gjennomgå. Det bare må være vanskelig å leve med, sammen hvor tøffe de forsøker å fremstå. Jeg kjenner ikke et menneske som ikke ville bli berørt når man mottar slik hets.

Jeg skulle ønske at jeg var så tøff at jeg klarte å kjempe ,mot dem. Men det er ikke den kampen jeg skal bruke min energi på i det hele tatt fremover. Det blir helt feil fokus for min del. Jeg vil kunne skrive, og se på min blogg uten å være engstelig. Jeg vil ha gleden over å skrive til Dere! Den får ingen ta i fra meg! Vi blogges! 

Jeg ble valgt!

I går kveld var jeg ute på vift. Jeg deltok på Mandal Revmatikerforening sitt årsmøte. Her traff jeg mange koselige mennesker, som tok i mot meg med åpne armer. Jeg hadde på forhånd blitt spurt om å stille til valg til styret. Det var jeg villig til, men man vet jo aldri om man kommer inn. Men jeg ble valgt inn dom fast styremedlem i de neste to årene. Og jeg fikk oppgaven som sekretær. Jeg skal også være med på Fylkesårsmøte i slutten av mars.  Jeg gleder meg veldig til å bli kjent med organisasjonen, og jobbe for revmatikere.

Siden jeg var ungdom har jeg vært med i masse styrer og råd. Formann i skolelaget, medlem av ungdomsråd i bispedømme og åtte år i menighetsråd. Kulturutvalg var jeg også med i. I jobb var jeg også med i to markedsråd. Men de siste årene har jeg ikke vært engasjert. Nå gleder jeg meh derfor veldig til å engasjere meg i saker som jeg virkelig brenner for. Jeg har også meldt meg inn i Mental Helse Mandal, og skal delta på deres årsmøte neste uke. 

Jeg trenger å engasjere meg i annet enn kun hjemme. Så derfor er jeg spent på hvordan dette blir fremover. Jeg håper at mine egenskaper kan brukes fornuftig i dette arbeidet fremover.Hver fjerde nordmann sliter med en revmatisk lidelse. Det er mange unge og eldre mennesker som lever med kroniske smerter og utfordringer. Jeg er en av dem. Å treffe andre som er i samme situasjon, tror jeg vil være godt for meg. Å trene sammen med gjengen fra revmatikerforeningen er ukens høydepunkt for meg. Sammen hjelper vi hverandre videre, og motiverer hverandre til å klare litt mer. Jeg gleder meg til å starte i dette frivillige arbeidet! Det vil gjøre meg godt! Takk for tilliten!

 

En stemme ut i samfunnet!

Når jeg blogger, så velger jeg å ha en stemme ut i det offentlige rom. Det er både skummelt og spennende. Jeg må stå inne for det som jeg skriver, og jeg har et stort ansvar som blogger. Det er ikke sikkert at alle er enige i det jeg skriver, og jeg må tåle at det både snakkes om og kommenteres. Likevel velger jeg å blogge. For jeg synes det er viktig å kunne ytre sine meninger på en egen plattform. Jeg har egentlig alltid vært ganske engasjert som menneske. I mange år var jeg med i ulike råd og foreninger. Jeg har vært medlem av mange komiteer, og jeg har holdt mange innlegg muntlig. Jeg er ikke så redd for å ha en mening. Men fokuset mitt er annerledes nå enn da. Jeg fokuserer på de tingene som gir meg en mening, og som jeg kan utvikle meg videre i. Livet har valgt sin retning, og jeg velger å finne mine ytringsmuligheter der hvor jeg føler det er naturlig for meg akkurat nå.

Å lufte sine tanker offentlig kan være utfordrende. Men samtidig så gir det meg en unik mulighet. En mulighet til å bli kjent med nye mennesker. Jeg får oppleve at jeg utgjør en liten forskjell. Jeg kan motivere, eller jeg kan irritere. Jeg kan utfordre gamle tankemønstre. Jeg kan sette mine ord på de tingene som opptar meg akkurat der og da. Og jeg kan ta et standpunkt, og jeg kan vise dere hvorfor jeg har tatt det. Hva jeg står for, og hvordan jeg vil livet mitt skal være. Bloggen er min. Det er mitt sted hvor mine tanker blir skrevet og delt. Det føles godt. Det føles utfordrende og spennende. Derfor fortsetter jeg, og forsøker å få flere lesere.

Min stemme er ikke den viktigste stemmen i verden. Men den er her. Du kan velge å lese mine innlegg, eller ikke. Du kan like dem, eller du kan mislike dem. Det er helt opp til deg. Men jeg er her. Og jeg blir her. For jeg føler at min stemme også fortjener å bli hørt. 

Jeg orker ikke kjempe for å være flottest!

Jeg har slitt hele livet mitt for å føle meg fin. Jeg har alltid fått høre at jeg ikke er det. Og det har satt sine spor. Nå gidder jeg faktisk ikke å la det styre meg lenger! For jeg har ingenting å skamme meg over. Jeg har en kropp som alle andre. Den har sine arr etter snart 40 år på denne jorden. Jeg vil ikke lenger se på meg selv i speilet, og føle meg stygg. For jeg er like fin som absolutt alle andre. Jeg trenger ikke å snakke meg selv ned dag etter dag. Jeg trenger ikke å hate mitt utseende. Jeg trenger ikke å la min energi bli brukt til slike uvesentlige ting. For det er faktisk uvesentlig. Det viktigste er hvordan man er som menneske. Jeg vil mye heller bli likt for det mennesket jeg er. Det betyr mye for meg. At noen faktisk liker min personlighet og mine evner. Som ser mine talent, og som verdsetter meg for den personen jeg er i dag. Det er det som er viktig i det lange løp.

Jeg kan ta til tårene i blant når jeg lar vonde kommentarer om eget utseende komme inn til hjertet mitt. Jeg har bestemt meg for å lukke det ute så godt som overhodet mulig. Jeg er ingen fotomodell, og det lever jeg kjempegodt med. For jeg kan smile og le, være trygg på meg selv uten å nøle! Jeg er her, og jeg har gode dager. Jeg har en ektemann som elsker meg akkurat slik som jeg er. Det betyr så mye mer enn alle andres meninger på denne jord. Å være elsket akkurat slik som man er, burde være en menneskerett. Kroppen min må jeg lære å elske. Det har vært veldig vanskelig, men nå vil jeg bare ta godt vare på meg selv. Verne om den, og behandle den godt. Holde meg aktiv slik at revmatismen ikke vinner over min hverdag. La hver dag fylles med innhold som er bra både for kroppen min og sjelen min. Da blir vi glad i oss selv. Da kan vi hjelpe andre rundt oss, og vise at vi er alle sammen gode nok, og flotte mennesker!

Jeg håper at jeg kanskje kan være et slags forbilde for andre som har slitt med samme problematikk. For jeg er ikke den eneste i verden som har følt meg stygg. Altfor mange mennesker går rundt med lav eller ingen selvtillit. Det er en skam at samfunnet gjør slikt med oss. Verden rundt oss er så til de grader materialistisk og full av press. Det er derfor vår oppgave å hjelpe hverandre. Gi av oss selv slik at vi sprer budskapet om egen verdi! Er du med på den dugnaden?

Når det klør i fingrene etter å skrive!



Noen dager bare må jeg sette meg ned ved datamaskinen min for å skrive. Jeg kjenner bare inni meg at der er ting som jeg trenger å få kommunisert ut til Dere! Jeg har mange tanker inni hodet mitt, og det er en glede å kunne dele det med Dere! Jeg er så glad for at jeg valgte å starte opp bloggen min igjen etter en fortjent pause. Jeg er i full gang med nye tanker og ideer, men passer på at det er etter mitt eget tempo. Jeg er glad for hver eneste som leser mine innlegg, og jeg vil svært gjerne at bloggen min skal få flere lesere. Så jeg tenker at langsiktig og tålmodig skriving vil føre bloggen min lenger etter hvert. Slik sier i hvert fall ekspertene at det vil fungere.

Å blogge er kanskje en ting som mange mener ikke er så smart. Men i 2017 er sosiale medier og blogger veldig utbredt som kommunikasjonsform. Og vi som blogger velger selv hvilket innhold vi vil ha på vår egen blogg. Jeg har ikke kastet meg på bølgene som går. Jeg er verken rosablogger, treningsblogg eller mammablogg. Men jeg er en ærlig blogg, og min målgruppe av lesere er nok voksne mennesker. For voksne leser nemlig også blogger. Det er ikke bare sminke og interiør som fenger. Men jeg har tro på at mine ærlige betraktninger om eget liv kan gi noe til andre. Dere får være med på både oppturer og nedturer. Noen ganger skriver jeg med et stort smil rundt munnen, og dagen er god.  Andre dager gråter jeg litt mens jeg skriver. For jeg skildrer deler av livet mitt, og det består ikke bare av glansdager.

bloggen er min ventil. Her kan jeg få ut mine tanker og følelser. De delene av livet jeg vil ha for meg selv, de deles ikke her. Noen ganger leser dere mellom linjene. Det er jeg klar over. Men jeg forsøker å holde bloggen til kun meg, og ikke involvere så mange andre. Livene våre går kjapt unna. Hverdagen er hektisk, og mange inntrykk skal bearbeides for små og store. Da synes jeg det er viktig å få ut tanker og følelser underveis. Her kommer bloggen inn for min del. Jeg har lyst til å dele. Jeg har lyst til å kommunisere med Dere! Så tusen hjertelig takk til alle Dere som deler mine innlegg på Facebook, som liker mine innlegg og som kommenterer på Facebook. Jeg håper at vi kan ha en spennende reise sammen! Vi blogges!

Trist å se andre slite....

Jeg skulle så gjerne kunne tatt all smerte bort. Fått visket vekk alle de vonde tankene og følelsene som du bærer på. Fjernet alt det som tynger deg, og som gir deg denne indre uroen. Jeg vil at du skal slippe. Jeg vil ikke at du skal ha det slik. Det er ikke slik det skal være. Jeg vil at du skal slippe. La heller meg få bære dine vonde følelser. Jeg skal holde hånden din gjennom det. Jeg skal alltid være her for deg. Jeg skal aldri svikte deg. Jeg elsker deg altfor mye til det. Du er i hjertet mitt. Der skal du alltid være, og jeg skal gå gjennom ild for deg. Det fortjener du. For du fortjener ikke å ha det så vanskelig. Et menneske på din alder skal ikke måtte slite med slike utfordringer i hverdagen sin. Men jeg kan ikke viske det bort. Jeg kan ikke trylle det vekk.

Men jeg kan stå i det sammen med deg. Jeg kan være den sterke når du trenger meg aller mest. Jeg kan kjempe kampene for deg. Jeg kan holde deg trygg. Jeg kan ivareta dine behov. Jeg kan holde deg i mine armer, og gi deg varme. For jeg elsker deg så inderlig høyt. Det er det jeg kan, og vil gjøre. Jeg vil gå gjennom livet sammen med deg. Vise deg veien fremover. Gi deg det du trenger for å bli roligere. Gi deg den omsorgen og varmen som heler hjertet og sjelen din. Sammen skal vi ha det godt. Sammen skal vi komme oss gjennom alt som vi møter underveis. Sammen med alle som vi er så glad i , og som er glad i oss.

Det er den veien vi må gå. Det er det som tilslutt vil gjøre dagen lysere. Jeg skal gå sammen med deg hvert eneste skritt.

Når livet blir så annerledes enn du trodde...

Det var ikke slik jeg så for meg at det ville være. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle sitte her i dag. Snart er jeg i 40 årene. Gift for andre gang. Med revmatiske lidelser og psykisk diagnose. Og utredning viser at jeg blir uføre. I tillegg til at mine to barn trenger ekstra mye hjelp og omsorg. Jeg visste heldigvis ikke hva livet ville inneholde. For jeg så for meg helt andre ting. Jeg skulle være yrkesaktiv og fremadstormende. Ha en karriere som jeg kunne være ekstra stolt over. Slå i bordet med gode resultater. Gi jernet slik at alle skulle se hva jeg kunne oppnå. Og ingen av oss skulle slite mentalt. Det var ikke en tanke som slo meg i det hele tatt.

Men livet ble sannelig annerledes enn jeg hadde trodd. Men det som er så uendelig godt, det er at etter vonde år kommer det gode år. Og jeg er i ferd med å innse hvordan livet mitt må være, og hva som egentlig betyr noe. Jeg setter gladelig bort karrieren min, så lenge det går bra med meg og mine kjære. Helsen min er det aller viktigste nå. Jeg må være i så god form som mulig for å styre denne skuten i riktig retning sammen med min kjære ektemann. Så da må jeg bare innse at jeg blir værende hjemme. Og jeg må fylle dagene mine med ting som er bra for meg å holde på med. Trening, skriving, sosiale treff og en god husmor. Det skal jeg få til. For jeg kan komme sterkere tilbake på jobbfronten senere. Det viktigste nå er å bli bedre både mentalt og fysisk.

Men jeg skal være ærlig. Jeg kjenner på en tristhet likevel. for det er ikke lett å innse dette egentlig. Og jeg tror det er bare bra at jeg sliter litt med å godta situasjonen. For det viser at jeg har pågangsmot nok til å komme tilbake sterkere på et senere tidspunkt i livet. Bloggen kommer jeg til å holde aktiv, og muligens utvikle til en bedre og større blogg. Foredrag kommer jeg også til å holde underveis. Men hovedfokuset blir å la kropp og sjel heles. Senke skuldrene, og være tilstede. De tingene jeg kan holde på med her hjemme, blir prioritert. Jeg skal holde dette hjemmet trygt og rolig. Stabilitet og forutsigbarhet er nøkkelord som er kjempeviktige for vår del. Jammen har jeg fått noen års erfaring med dette. Det er en viktig ressurs som jeg kan dele med meg underveis.

Nå tar jeg en dag om gangen. Fokuserer på å gjøre den så bra som mulig for oss alle sammen. Håper alle sammen får en fin ettermiddag og kveld! Vi blogges!

En nydelig vinterdag!

Solen skinner, og det er et deilig vær! Det frister meg veldig å gå en lang tur. Håper jeg får kommet meg ut i dag. Treningstøyet er i hvert fall tatt på, så noe fysisk aktivitet skal jeg gjennom i formiddag. Men får se om det blir her hjemme eller i Furulunden. Vinterferien er i full gang, og det merkes her hjemme. Litt annerledes struktur på dagene er til tider utfordrende for både små og store. Men de nyter å ha ferie. Jeg satser på at dette blir en fin dag. Vi får gjøre koselige ting sammen, og oppmuntre hverandre. Det er viktig å være tilstede for barna denne uken. Mange kompiser er på ferie, så det er litt utfordrende å få aktivisert mine håpefulle.

Dagen skal ellers fylles med huslige gjøremål her hjemme. Alltid noe å henge fingrene i. Litt klesvask må til, og så får vi se hva jeg finner på. Hekling må jeg jeg også prioritere. Kjekt å lage brikker til andre. Så da gjenstår det bare for meg å ønske dere alle sammen en flott dag! Nyt den så godt du bare kan!

Hva skal bloggen inneholde?

Det har vært  veldig greit å begynne å blogge igjen. Men jeg må helt ærlig si at jeg stadig kjemper litt imot den prestasjonsproblematikken som jeg har kjent på tidligere. Men nå er jeg streng med meg selv, og jeg skriver kun når jeg har lyst til å skrive. Bloggen min kommer til å fortsette som før. Jeg kommer til å være ærlig og oppriktig. Jeg liker ikke så godt overfladiske blogger, og føler at jeg da havner i en litt annen sjanger. Men jeg har som målgruppe å nå ut til mennesker på min egen alder. Som kanskje kjenner seg litt igjen i mine tanker og frustrasjoner, oppturer og nedturer. Selv om jeg ikke blir noen profesjonell blogger, så er jeg likevel interessert i å gjøre bloggen min bedre og mer attraktiv å lese. Derfor gleder jeg meg til å delta på et webinar på søndag kveld.  Da skal jeg lytte til en profesjonell aktør som har drevet med blogg og bloggere i mange år. Gleder meg til å få skikkelig gode tips til veien min videre.

Men jeg vil likevel svært gjerne ha tips fra dere. Gå gjerne inn på Facebook, og kommenter hva dere ønsker jeg skal skrive om, eller hvordan dere ønsker bloggen min kunne vært. Ingenting er perfekt her i verden, så alt kan forbedres. Men jeg kan ikke love å etterkomme alle ønsker som kommer. Jeg har egne standpunkt som jeg ikke rokker på. Men kjør på med ideer og tanker om innlegg! Kommentarfeltet forblir stengt. Jeg er for sensitiv og sårbar til å ha det åpent. Det er rett og slett slik jeg er. Bloggen min skal bygge meg opp, og ta meg fremover. Det er et godt virkemiddel for mine tanker. Så det gjør meg stort sett bare godt å skrive.

Min blogg gjenspeiler min hverdag. En hverdag på godt og vondt. Men selv om jeg er mamma, så vil ikke mine barn bli vist frem her på bloggen min. Det valget tok jeg før jeg startet opp bloggen min, og vil ikke sanke lesere på grunn av mine barn. Jeg er generelt svært skeptisk til å gjøre barn om til en lesermagnet. Så bilder og navn blir ikke brukt her. Så derfor kommer ikke denne bloggen til å bli en typisk mammablogg. Jeg vet at mange savner flere bilder på bloggen min. Jeg skal forsøke å bli bedre på akkurat dette området. Jeg liker ikke så godt bilder av meg selv, men jeg må trene meg opp på det. For jeg har ingenting å skjemmes over. Så jeg håper på litt mer bilder i innleggene fremover.

Jeg blir veldig glad dersom dere deler mine innlegg. Tips svært gjerne vennene deres om min blogg. Det er veldig gøy når mange leser innleggene mine, og jeg er glad for hver enkelt leser. Jeg deler mye personlig på bloggen, og det gjør godt med når hyggelige og støttende kommentarer kommer på Facebook. Sist gang jeg var i Egersund ble jeg overrumplet da en person plutselig gav meg en skikkelig bamseklem, og takket meg for min blogg. Da ble jeg både rørt og kjempeglad. Jeg satte veldig stor pris på den tilbakemeldingen, og klemmen varmet godt for min del. Jeg håper og tror at min ærlighet berører mennesker. Livet består ikke bare av glansdager, så det er ikke vits i å late som at alt bare er perfekt.

Jeg gleder meg til å fortsette med bloggen min. Det er utrolig kjekt for tiden. Og jeg skal være tålmodig med meg selv. For dette skal være positivt for meg. Hva som skjer i fremtiden vet ingen. Men jeg håper at bloggen min vokser fremover, og at mange flere lesere blir interessert i å følge den. Ha en flott dag! 

Hurra, 2 år i Mandal!

I dag er det akkurat 2 år siden jeg tok resten av flyttelasset med meg ned til Mandal. En stor avgjørelse var tatt, og alle forberedelser var gjort i lang tid. Jeg kan ennå huske den enorme følelsen av befrielse og glede da vi kjørte nedover med det siste flyttelasset. For meg var det en enorm lettelse å endelig få komme meg vekk fra Egersund. Men samtidig visste jeg at mine to prinser var usikre og spente. Men det har vært en fin reise, og de har virkelig fått det bra her i Mandal. Det var en selvfølgelig en risiko ved å flytte oss avgårde. Men jeg har aldri angret på den avgjørelsen. Og det var en av de aller viktigste avgjørelsene jeg har tatt i hele mitt liv. For vi trengte en ny start. Det er helt sikkert. Og jammen har vi hatt en solid og god utvikling alle sammen.

For meg personlig har det vært veldig viktig. Jeg hadde altfor mye som var vanskelig i Egersund. Jeg må den dag i dag virkelig kjempe for å gjennomføre dager  i Egersund. Men det går heldigvis lettere nå enn før, og det er jeg veldig glad for. Steg for steg så går det fremover. Hver gang vi er på vei hjemover etter et besøk i Egersund, så kjenner jeg på en ubeskrivelig lettelse i kroppen min. Det er selvfølgelig trist at det er slik, men slik er livet mitt. Og jeg har innsett at slik vil det nok alltid være. Min hjemplass nå er Mandal, og her trives jeg utrolig godt. Jeg beveger meg fritt uten å tenke. Uten å ha angst og uro. Jeg er ikke redd for å treffe mennesker. Det er så utrolig deilig å kunne ha det slik.

Det er godt å vite at livet inneholder mye spennende fremover. Vi vet aldri hva som kommer, men nå har vi et bedre utgangspunkt til å nyte det livet har å by på! Så i dag kjenner jeg på en stor glede og takknemlighet. Så glad for at jeg sitter her i hjemmet mitt i Mandal, og er rolig og glad. Omgitt av så utrolig masse kjærlighet og omsorg. Det setter jeg utrolig stor pris på. Hverdagen har blitt så mye bedre. Jeg gleder meg til fortsettelsen her på Sørlandet!

Glad for ny kontorkrok!

Jeg er så ubeskrivelig heldig. Min kjære mann hjelper meg med alt mulig her i denne verden. Han er en suveren støtte, og min store kjærlighet. Han takler mine mentale utfordringer, og vi hjelper hverandre med stort og smått i livet. Jeg har siden jeg startet med å blogge, hatt pc stående på spisebordet midt i stuen. Det har vært litt irriterende, og jeg har kjent på at jeg er litt i veien. Jeg må liksom flytte på alt hele tiden, og det så ikke så bra ut når vi ønsket å ha det ryddig i stuen vår. Så da kom ideen fra min kjære mann om at jeg burde få egen kontorkrok i gangen vår. Vi har hatt planene en liten stund, og nå kunne vi endelig gjennomføre dem. Så i hele dag har vi min mann snekret. Jeg er så utrolig stolt over resultatet. Bildet av det finnes på min Facebook side.

Nå har jeg min egen plass hvor jeg kan sitte i rolige omgivelser. Jeg kan skrive bloggen min, eller planlegge andre ting. Jeg kan jobbe med mine foredrag. Nå trenger jeg ikke å endre på noen ting. Og så har han laget pulten slik at den kan settes opp inntil veggen dersom vi må overnatte i gangen ved besøk. Det er så godt å ha en skikkelig handymann i huset som virkelig kan lage fine løsninger for oss. Jeg er så stolt over alle hans evner. Nå kan jeg virkelig slappe av, og ikke føle at jeg tar unødvendig plass midt i stuen når jeg skriver. Dette føles utrolig godt.

Det har heldigvis vært en mye bedre dag i dag. Angsten har ligget og ulmet. Men jeg har fått snakket ut om gårsdagen, og lagt noen brikker på plass i mitt puslespill. Så jeg håper det går bedre neste helg når vi skal gjøre ferdig listingen av stuen. Selv om det til tider er svært smertefulle dager jeg går igjennom, så blir det bedre. Jeg har valgt å face alle disse utfordringene, og jeg har valgt å være åpen om det. Det føler jeg er viktig. For jeg skal ikke skjemmes over meg selv, og mine utfordringer. Det er selvfølgelig en forklaring på hvorfor jeg har så mange senskader etter fortiden, men jeg ønsker ikke å skrive eller fokusere mer på den tiden. Det er fortid. Og for hver gang jeg kommer meg helskinnet gjennom et panikkangst anfall, jo nærmere er jeg å bli friskere. Det er det som er det viktigste for meg fremover . Jeg ønsker dere alle sammen en flott kveld, og takker for all støtte som Dere gir meg!

Håper på en bedre dag❤

Ny dag med nye muligheter. Gårsdagen vil jeg egentlig bare glemme. Nok en gang fikk jeg smertelig erfare at jeg kan bli helt satt ut av de merkeligste tingene jeg gjør. Egentlig skal det være gøy å snekre og fikse i huset. Men min kropp slo på alarmknappen så til de grader intenst. Angst og uro i hele kroppen slo til mye sterkere enn på veldig lenge. Så jeg slet med panikkangst og tårer stort sett hele dagen. Jeg hjalp min kjære innimellom , og han var en fantastisk støtte for meg. 

Vi fikk gjort en del. Taklister på plass, og nye gardiner kom på plass. Det blir veldig fint dette her. Vi fikk en rolig kveld med TV i går kveld, og jeg fikk roet meg ned. Har også fått sove godt i natt. I dag håper jeg at jeg kan bidra mer. Det føles bedre ut nå enn i går. 

Dette er ikke noe gøy å innrømme. Men jeg velger å være ærlig. Å ha en slik dag som i går var helt grusomt. Jeg følte noe spiste meg opp innvendig. Angst er nådeløs når den er sterk nok. Det er veldig lenge siden forrige gang den slo meg ut. Jeg valgte å ikke rømme huset. Jeg ble midt i det. Jeg deltok så langt jeg kunne makte. For jeg nekter å la angsten vinne over mitt liv. Jeg tror det var riktig å holde ut. Ikke løpe vekk. Men kjempe for å overvinne gamle spøkelser.

Det rare er at når det var på tide å rydde opp etter arbeidet, og få ting tilbake til normal plass , da slapp angsten taket i meg. Så mye av mitt problem ligger i at jeg ikke takler store endringer i mitt trygge miljø. Jammen lærer man mye rart når man har en mental diagnose . Jeg vet så mye mer om meg selv, og egne grenser. Jeg håper at du som leser ikke tror jeg er helt koko. For det er jeg absolutt ikke. Men jeg er sensitiv og sårbar, samtidig som jeg er veldig sterk. For jeg kjemper meg gjennom det. Tårer får bare komme. Jeg skal gjennom det. Jeg gir meg ikke❤

En helg med snekring😜

I dag tar vi fatt på en oppgave som vi har hatt ønske om lenge. I dag skal vi få satt på plass lister i hele stua . Og jeg skal se på nye gardiner til stuen. Dette blir litt jobb, men vi gleder oss til alt blir ferdig. I går dro vi til Lyngdal, og fikk handlet inn materiale til m hjemmelaget kontorløsninger som min mann skal konstruere i gangen. Dette blir knallbra når det er ferdig. Da er hovedetasje helt fin! Jeg fikk også hjem flere LED-lys (kubbelys), og det ble så koselig da alle var tent i går kveld. 

Det blir en skikkelig jobbehelg med masse rot og styr. Men det er verd det. Skal bli så godt å få alt ferdig. Jeg kan ingenting om oppussing, så jeg elsker at jeg har en handyman som fikser og ordner. Dette blir så bra! Håper dere får en fin lørdag❤

Mammarollen er krevende, men deilig!

Det er noen år siden jeg opplevde å bli mamma. Det er uten tvil det aller største som har hendt i livet mitt. Ingenting kan sammenlignes med akkurat det. Og begge gangene var det like magisk og spennende. Å være mamma er til tider både krevende og utmattende. Men det er den mest deilige rollen på jord. Jeg har ett mammahjerte som virkelig tåler alt. Det har vi fått smertelig erfare. Livet har ikke vært så enkelt for oss, men det går endelig riktig vei. Å være den som har ansvaret i hjemmet til enhver tid, kan by på utfordringer for meg. Men heldigvis er vi to om det, og jeg får veldig god hjelp når min kjære er hjemme i helgene. Da stepper han inn med hele sitt hjerte, og er en vidunderlig stefar. Det varmer hjertet mitt så uendelig mye.

Noen ganger opplever jeg det svært krevende å få den fremgangen som vi strever etter. Det kan være mørke stunder, og mange tårer. Men så er det desto deiligere når man opplever at ting går rett vei. Å være foreldre er en møysommelig oppgave som er livslang. Det er noe vi aldri blir ferdige med. Det er spennende. Det er utfordrende. Det er givende. Der er masse kjærlighet og humor. Å se hvordan våre håpefulle utfolder seg, og får sin egen personlighet, det er spennende. I løpet av en dag kan jeg veksle mellom å være stolt, glad, litt bekymret, litt sint og frustrert. Noen ganger veldig oppgitt. Men så er jeg også utrolig mye glad, og full av kjærlighet. Å få oppmuntre mine barn, overøse dem med omsorg og kjærlighet i hverdagen, er en gave som jeg aldri gir fra meg.

Hver eneste dag får mine barn høre at jeg elsker dem. Jeg sier det flere ganger daglig. Og de sier det tilbake som den naturligste tingen i verden. Det er jeg glad og takknemlig for. Ingenting i hele verden kan bytte ut den gleden som mine barn gir meg. Hver dag sammen med dem er en stor opplevelse og gave.

Min ro smitter❤

I løpet av bare noen måneder har jeg endelig merket god fremgang på min egen mentale helse. Jeg er mye roligere nå enn før. Jeg har lagt et puslespill, og de aller fleste brikkene har kommet på sin plass. Og jeg har erkjent mange ting for meg selv. Det har vært en krevende , men nyttig prosess som jeg fortsatt er i. Men vi har en ro her hjemme som er veldig deilig. Noen dager er tøffe, men mange dager er gode. Min ro har smittet over på de som jeg er aller mest glad i. Vi har fortsatt en vei å gå, men vi er på riktig vei nå.

Det er så godt å kjenne på ro inni meg selv. Fortrolig med hvordan livet har blitt, og så glad for at kjærligheten førte meg akkurat hit. Det vil alltid være et avgjørende valg som jeg tok. Og jeg angrer ikke et sekund. Ha en fin kveld ❤

WeLG Foredrag er min drøm!

Takk for alle som leste, og delte mitt innlegg i går. For meg er det viktig å forsøke å holde liv i drømmer, og gjøre de tingene som gir livet en ekstra mening. Jeg har opplevd så masse i livet mitt. Mye av det er svært vanskelig å bære med seg. Men jeg har bestemt meg for at det skal brukes til noe fornuftig. For de vonde erfaringene skal bli til en gullbarre. De skal pusses til det blir noe verdifullt som kan hjelpe andre videre i sine egne liv. Derfor er det fortsatt viktig for meg å forsøke å nå ut til dere. Foredragene jeg vil holde, er nære og personlige. Men de skal være preget av håp og veien videre. For det er det aller viktigste. Å komme seg videre. Ikke lenger bli trykket ned. Ikke bli holdt tilbake. Være tro mot seg selv, og finne sin egen vei. Det er viktig for meg. Jeg ønsker å ha firmaet mitt levende selv om jeg kommer til å bli gradert uføre. Jeg trenger noe å holde meg litt i gang med.

Men jeg har en vei å gå. Nettverk bygges sakte, men sikkert. Jeg gleder meg til å bli kjent med mange mennesker gjennom dette arbeidet. Jeg vet at det kan bli en lang vei å gå før jeg får ordentlig sving på sakene, men jeg er villig til å forsøke. For jeg synes det er viktig. Det er det som jeg har lyst til å drive med i fremtiden. Å jobbe seg gjennom min type opplevelser, det er en lang reise. Men det er så uendelig godt å kjenne fremgang. Det gir meg et godt håp for fremtiden vår. Gleden over de små ting blir veldig viktig. Så jeg tar imot hver ny dag, og forsøker å oppnå det beste for mitt liv. En dag om gangen. En fartsdump om gangen. Da kommer man fremover. Sakte men sikkert! Håper du blir med på ferden!

Hjelp meg å nå ut!!!

Det er ikke den enkleste tingen i verden å sette i gang som foredragsholder. Det tar laaang tid å komme inn på de riktige arenaene. Men jeg har en drøm om å få dette til. Det er det jeg har lyst til å drive med. Jeg vil dele av mine erfaringer på godt og vondt her i livet. Jeg ønsker å være en person som tørr vise sine styrket og svakheter. Som forteller om de viktige verktøyene vi må bruke for å komme oss gjennom en krevende hverdag. Men jeg vet en ting. Jeg trenger hjelp. Hjelp av dere som følger meg, og som vet hva jeg står for. 

Jeg blir veldig glad hvis du deler dette innlegget for meg. Jeg startet opp WeLG Foredrag fordi jeg ønsker å hjelpe andre mennesker. Være et ansikt for vår mentale helse. Vise st man kan komme seg fint videre i livet selv etter store smeller. Sjekk svært gjerne ut WeLG Foredrag på Facebook. Ta svært gjerne kontakt med meg på welgforedrag@gmail.com. Jeg håper st det finnes mennesker som vil høre på mine erfaringer og tanker. Tusen takk❤

Deilig trening i Furulunden 🏃💪


Da er en god treningsøkt gjennomført i Furulunden på en tidlig onsdags morgen . Nydelig vintervær, og god stemning blant deltagerne! Etter en treningsfri uke var det deilig å komme i gang igjen. Det gjør underverk for kropp og sjel. I dag trente vi på stasjoner med annehver styrke og kondisjon. En veldig kjekk og rask økt. Det går så kjapt når man gjør intervaller, og forflytter seg mellom ulike stasjoner. Oppvarming på Kanelstranda i soloppgang var en magisk opplevelse som jeg tar med meg videre i dagen. Nå bærer det rett på møte, og dagen er nokså travel. Men jeg har hatt en veldig god start på dagen! Ha en nydelig dag!
 

Mestring av nye toner😍

Jeg koser meg virkelig for tiden. Jeg spiller piano, og synger flere ganger daglig. Jeg blir så glad når jeg oppdager nye sanger som jeg mestrer. Jeg leker litt. Tar det ikke så alvorlig, selvom jeg vil lære meg dette ordentlig. Og ekstra gøy er det faktisk å stille lyden på pipeorgel, og spille som en organist! Da ble det liv i heimen. Minstemann sa han lurte på om han var i kirken. Jeg spiller litt av hvert. Det som er viktig nå, det er å kose seg med musikken. Våge å synge og spille. Gjøre meg trygg. Jeg merker at musikken er med på å regulerer meg mentalt. Jeg blir oppslukt av musikken, og glemmer andre utfordringer en stund. Og når ungene liker det, så er det kjekt .

Musikken gir meg friminutt. Pauser hvor jeg bare er til. Hvor jeg bare er meg og musikken. Det er deilig. Så det blir nok mye spilling fremover. Jeg håper på en positiv utvikling fremover. Livet er sannelig ikke så verst nå om dagen. Deilig med en god periode nå. Håper dere også har det fint! Nyt dagen!

Trenger vi Valentine?

I dag er det Valentins. Gratulerer alle sammen. I dag skal vi alle sammen huske på de som vi er veldig glade i. Aller helst skal vi gi dem flotte og koselige gaver eller blomster. Vise vår kjærlighet- og være ekstra rause med de som står oss nærmest. For all del, jeg er svært gjerne raus med de som jeg er glad i. Og de skal gjerne få gaver til bursdag og jul. Men disse amerikanske tilstandene som er kommet , de henger jeg ikke helt med på lenger. Jeg synes det blir et veldig stort press på alle sammen om å gjøre det flottest mulig. Til og med min minstemann skulle plutselig ha haver til halve klassen. Der sa jeg faktisk nei. Tegn gjerne noen tegninger, men jeg gir ikke penger til å kunne shoppe gaver til hele kompisgjengen nå. Noen synes nok jeg er litt streng, men en plass må grensene gå.

Hvorfor skal vi ha en slik spesiell dag? Alle trenger å vite at vi er glad i hverandre ellers i året også. En jevn flyt av varme ord flyter fritt i dette huset hele året. Vi sier daglig at vi elsker hverandre, både små og store. En kjærlighet som ikke trenger å bli manifestet av dyre gaver. Jeg er ikke så glad i det materialistiske overfloden som regjerer rundt oss. Det enkle er ofte det  beste. Mine barn fikk det lille ekstra i dag med pannekaker til frokost, servert på sengen. Det holdt i massevis for dem. Blide og fornøyde dro de på skolen. Jeg er raus med klemmer og gode ord hver eneste dag. Men jeg er nøye på å ikke ta overhånd på ting og tang som kjøpes i gaver.   Mulig jeg hadde tenkt annerledes hvis jeg var i full jobb, og økonomien tilsa litt større utskeielser i blant. Men jeg tenker at ingen har vondt av å fokusere på de nære tingene i livet.

Jeg mener ikke å snakke vondt om alle dere som elsker å feire Valentins. Kjør på slik som dere ønsker. Jeg bare undres over hvordan markedsføring og kjøpepress kommer over oss til alle tider i dagens samfunn. Så jeg har valgt min variant. Uansett så ønsker jeg alle sammen en veldig flott dag, om dere feirer Valentinsdagen eller ikke! Ta godt vare på hverandre, og vær rause med hverandre! Kjærlighet og medmenneskelighet er de viktigste bærebjelkene i livet!

Min angst er ikke trendy!

På TV og i ulike medier spres det mange historier om psykisk helse. Kjendiser prater ut om egen mental helse, og åpenhet rundt psykisk helse er et viktig tema for tiden. Det er jeg glad for. Nettopp fordi åpenhet er viktig. Man fjerner fordommer, og man gir psykisk sykdom et ansikt. Men jeg er ikke åpen om min angst/PTSD fordi det er trendy. Angsten finnes ikke trendy, eller kul. Angst er noe dritt. Jeg vil jo aller helst ikke ha den i livet mitt. 

Men angsten er her. Den kommer og går. Nå er jeg inni en god periode, og jeg klarer meg fint. Det er jeg glad for. Jeg har lært meg å nyte de periodene, og samle krefter til de vonde dagene. De dagene hvor tårer og sterk uro regjerer over meg i små perioder. Det vet jeg kommer. Og det er ikke kult. Jeg har valgt å være åpen. For jeg vil ikke skjemmes over meg selv og mitt liv. Min egen selvrespekt fortjener at jeg er glad i meg selv, og våger å være meg selv fullt og helt. Jeg er ingen kjendis. Jeg er en vanlig dame med en tung baggasje. Men med en sterk vilje, og ønske om å ha et godt liv. Og det er i ferd med å bli et fint og godt liv. Med noen solide fartsdumper i veien. 

Så jeg gjør ikke dette for å være noe spesielt. Jeg gjør det for å hjelpe meg selv, og andre. For vi finnes. Vi er i nabolaget ditt. Vi er i vennegjengen din. Vi er blant kollegaene dine. Mennesker som av ulike grunner sliter mentalt. Noen i større grad enn andre. Men vi er her. Og vi vil bli respektert akkurat slik som vi er. 

Å synge frem selvtilliten❤

Jeg har fått elektrisk piano her hjemme. Det er noe jeg har ønsket meg veldig lenge. Jeg øver stadig på pianoet. Jeg kan litt besifring som jeg lærte da jeg var 16 år. Men aller mest ønsker jeg å finne gleden som jeg tidligere har kjent på ved å synge. Formidle mine følelser gjennom sangteksten. Gjøre mine toner til en melodi som gir noe til andre. 

Men jeg må bli trygg. Trygg på meg selv. Trygg på stemmen min. Lære den å kjenne etter år i dvale. Våge å synge ut. Våge å feile. Ikke lete etter perfekt resultat, men finne glede. Jeg har allerede prøvet, og feilet mye. Det var vanskeligere enn jeg håpet på. Men så plutselig kom det. Jeg fikk den gode følelsen. Piano og stemmen min matchet . Bare litt synd at det var en julesang 😜Så dere får ikke høre den på en stund. Men så deilig å kjenne at det funket. Jeg merket at dette ble faktisk nært og fint😃! Da ble jeg veldig glad, og jeg fikk et bevis på at jeg skal finne ut av dette. Dette skal bli bra! Jeg skal knekke koden ! Jeg gleder meg som et lite barn! Musikk er kjempegod mental terapi. Man kan få ut masse tanker og følelser gjennom musikken. Det blir så spennende å lete frem nye sangskatter! 

Tilbake til hverdagen!

Så er denne helgen også snart over. Stilheten har senket seg i huset etter en helg med besøk. Foreldrene mine har dratt hjemover igjen, og min kjære er atter en gang på jobb. Det er stille. Hverdagen venter i morgen med skole og ulike avtaler. Det har vært en koselig helg, og alt sammen har gått kjempefint. Men det er likevel noe eget med disse hverdagene. Hvor vi har vårt eget tempo og struktur. Både jeg og barna har et stort behov for forutsigbarhet og struktur. Da fungerer jeg aller best, og der er få triggere som kan sette angsten i gang. Så selv om helgen var fin, så kjennes det helt ok at det er mandag i morgen. Ny uke med nye muligheter. Det blir en travel uke for min egen del. Skal gjennomføre en del viktige avtaler som kommer til å kreve mental styrke. Så jeg forbereder meg på noen tøffe tak i løpet av uken. Men det skal jeg klare fint, og jeg gleder meg også til å se hva uken vil bringe med seg!

Det som blir viktig i dagene som kommer, er å få nok tid til trening og velvære innimellom alle de andre tingene. Fylle på med nødvendig energi til de krevende situasjonene som dukker opp. Noen ganger må jeg virkelig brette opp ermene, og bare ta sats. Gjøre mitt aller beste, og det pleier å holde fint! Jeg håper også på å få i gang noen spennende samarbeid med andre aktører i forhold til min blogg og WeLG Foredrag. Jeg har fortsatt et håp om å få gang på foredragsbiten, men det krever lang tid med jobbing for å komme inn rundt om kring. Jeg forsøker etter beste evne, og satser på at det kommer seg med tiden. Jeg er i hvert fall klar til å fortelle mine erfaringer, og gleder meg over min egen fremgang og styrke.

Det kjennes veldig godt å glede seg til en vanlig mandag. Det er deilig å kunne kjenne på en glede og tilfredshet etter en fin helg. Håper dere alle sammen får en flott start på uken!

Morsdag❤

Ingenting er mer rørende enn å få overakt et nydelig morsdagskort på sengen. På kortet stod: mamma du betyr alt for meg❤❤❤da blir mamma varm i hjertet og svært rørt! Det er verdens beste gutter som jeg får lov å være mamma til, og de betyr absolutt alt i mitt liv. Veldig kjekt å se hvordan de vokser, og hvor flotte gutter de er❤

Så fikk jeg gitt min kjære mor en fin gave i dag. Koselig å ha mor og far på besøk denne helgen. Jeg vil også gratulere alle mødre😍Ha en nydelig dag!

Familietid❤

Denne helgen er satt av til familie. Mine foreldre er kommet på besøk. Vi hadde en koselig kveld i går med taco og yatzy! Nå skal vi kose oss med en god frokost, og så blir det nok en liten bytur sammen med mor. Ellers koste jeg meg veldig i går da jeg endelig fikk meg elektrisk piano her hjemme! Nå kan jeg drive med sang og musikk i egen stue! Det blir kjekt fremover! 

Jeg ønsker dere  en riktig fin helg! Bloggen blir ikke prioritert hos meg disse dagene ! Nå er familien i fokus, så kommer jeg sterkere tilbake❤

Deilig å kunne glede seg til fremtiden..

Ingen av oss aner noe om hvordan vår fremtid blir. Det er heldigvis likt for alle. Noen ganger får vi informasjon som viser oss litt hvilken retning livet skal ta. Men stort sett må vi alle sammen bare ta dag for dag, og vente i spenning på hva som kommer rundt neste sving. Jeg har et stort behov for kontroll. Slik har jeg vært i mange år. Det har til tider vært svært vanskelig å miste kontrollen på ulike ting i livet. Og jeg har slitt med å se fortsettelsen. Men livet blir jo stort sett annerledes enn forventet. Og godt er det. Det er deilig for meg å kunne si at jeg nå gleder meg til fremtiden. Jeg har ett håp om at min fremgang skal fortsette videre i livet. Jeg vet at kropp og sjel trenger en tid for å heles etter alt som har skjedd. Men det vil komme tider senere hvor jeg kan få benytte mine ressurser igjen. I mellomtiden blir min jobb å passe ekstra godt på min egen helse både fysisk og mentalt. Bygge opp stein for stein igjen. Jeg har allerede fått på plass en solid grunnmur. Nå skal resten av byggverket gradvis på plass.

Fremdriften tar nok litt lengre tid enn jeg egentlig har ønsket. Men det nytter ikke å presse det frem for tidlig. Det har jeg smertelig fått erfare. Så derfor er jeg innstilt på å gi meg selv noen år med roligere aktivitet. Være engasjert i ulike samfunnsspørsmål underveis. Jeg skal engasjere meg i Mandal Revmatikerforening, og i Mental Helse Mandal.  Jeg vil knytte nettverk, og b li kjent med andre mennesker som jeg kan lære masse av. Da vil jeg få et solid grunnlag å bygge veien videre på. Det har jeg stor tro på. Jeg tror at det vil være svært nyttig for meg å prate sammen med andre mennesker som har vært gjennom lignende livssituasjoner. Være med å spre åpenhet og trygghet. Gi av mine egne erfaringer for å hjelpe andre mennesker. Det gir meg en glede bare å tenke på det.

Heldigvis er samfunnet vårt slik at man kan ta pause dersom man virkelig behøver det. Og man kan komme seg tilbake i arbeidslivet igjen på ett senere tidspunkt. Når ting har kommet mer på plass. Når jeg er mentalt og fysisk bedre rustet til å stå i en jobb. Nå er min største jobb å akseptere meg selv, og min pause. Senke skuldrene, og virkelig ta fatt på oppbyggingen. Ikke streve etter det perfekte, men bare være god nok. Det klarer jeg. For jeg har innsett hva som må gjøres, og jeg skal jobbe meg gjennom det. Kanskje klarer jeg å lage min egen arbeidsplass. Kanskje blir det foredrag og blogg. Kanskje blir det andre ting etter hvert. Men akkurat nå skal jeg puste. Jeg skal oppleve mestring. Jeg skal være kreativ, og la de gode verktøyene hjelpe meg videre! Det gleder jeg meg til!

Et kaldt gufs....

Noen dager kommer fortiden tilbake som en iskald vind. En vind som går gjennom marg og bein. Som gjør meg kald og urolig. I dag har jeg en slik dag. En dag som ikke har vært så god. En dag hvor jeg har jobbet beinhardt med meg selv. Forsøkt å la angsten komme, og så la den dra igjen. Forsøkt å finne roen tilbake inni meg selv. Den roen som jeg elsker, og som har en stor plass i meg de aller fleste dager. Jeg vet at jeg klarer det etter hvert. Jeg vet at det vil gå bedre utover ettermiddagen, og kvelden. Jeg kom meg avgårde på et lite møte, og kom meg ut i bitende kald vind! Det var ubeskrivelig friskt og kaldt, men det gjorde faktisk veldig godt med en liten spasertur. Jeg fikk luft, og jeg fikk bevege kroppen min. Det er alltid like bra for min kropp.

Jeg håper du tåler at jeg er åpen om angst. Ikke fordi jeg synes det er så veldig morsomt å ha angsten i livet mitt. Jeg er ikke glad for å ha den i livet mitt. Men det er en gang sånn at jeg ønsker å ha en ærlig blogg, og alle dager er ikke like gode. Sånn er det bare. Det som er så utrolig godt, det er at det hjelper både meg og andre at jeg tørr være åpen om dette temaet. Jeg har fått så mange gode klemmer, og så mange gode ord. Jeg har blitt kjent med mange mennesker, og vi kan dele våre erfaringer på godt og vondt. Vi kan smile og le sammen, eller felle en tåre dersom dagen er vanskelig å takle. For vi er mennesker. Mennesker som tørr å erkjenne at vi har sterke følelser som jobber i oss. Jeg vil så gjerne hjelpe andre mennesker videre i livet. Hver dag fører oss ett skritt videre på ferden.

Jeg vet godt at noen mennesker mener jeg burde holde munnen min igjen. At dette burde jeg holdt privat. Det er helt greit at noen mener motsatt av meg. For jeg har mine egne grenser, og jeg respekterer andres privatliv. Bloggen er min. Den handler ikke om andre. Jeg utleverer ikke andre. For det er en privatsak hvem som vil omtales på internett. Min blogg er min plass hvor mine tanker kan spres. Så er det kjekt at noen vil lese dem. Takk til hver enkelt av dere som leser min blogg. Jeg håper at vi sammen kan hjelpe hverandre gjennom hverdagen. Vi har alle våre oppturer og nedturer. Det er det som er livet. En salig blanding av gode og vonde dager. Summen av disse dagene skal være positive. Vi fortjener alle sammen å ha det godt. Jeg vet at jeg kommer til å ha en bedre ettermiddag enn formiddag i dag. Rett og slett fordi jeg tar i bruk de verktøyene som jeg trenger for å få en god dag. Jeg har fått i meg mat, jeg har fått frisk luft og jeg har vært kreativ. Så nå føler jeg meg mye bedre. Og jeg har fått skrive til dere. Fått noen tanker ned på maskinen min. Det hjelper. Det gjør meg klar i hodet mitt. Jeg får tømt mine tanker. Det blir helt sikkert en god kveld i stuen! Kos dere alle sammen!

Skrivegleden er tilbake!

Det føles så deilig å være tilbake igjen på bloggen min! Det var godt å kunne få sette seg ved maskinen, og få skrive igjen. Jeg har virkelig savnet dette. Men det er samtidig viktig for meg å kunne gjøre det av glede, og ikke plikt. Det jobber jeg med hver dag. For jeg må snu tankene mine, og bare kose meg med dette fremover. Det klarer jeg å få til! Jeg har vært veldig spent på hvilke følelser som ville komme da jeg startet opp igjen etter pausen min. Det har vært litt av hvert. Jeg har kjent på gleden, og det er jeg svært lettet over. Det har vært godt å kunne skrive igjen, og bare få ting ut på denne måten. Men jeg har også tenkt litt på hva det gjør med meg å ha denne bloggen. Jeg er veldig bevisst på at den skal gjøre meg godt. Derfor har jeg valgt å ikke åpne opp kommentarfeltet mitt her på bloggen. Det forblir stengt. Jeg må rett og slett beskytte meg litt fra de vonde kommentarene som dukket opp tidligere. Dessuten kan dere som kjenner meg, kommentere på Facebook. Det er veldig hyggelig. Jeg tåler saklig kritikk, men orker ikke nett troll!

Jeg er tydeligvis mye mer kreativ enn jeg ante selv. De siste månedene har det kommet frem flere og flere kreative sider ved meg selv. Og det har vært svært spennende å oppdage nye sider ved meg selv. Det blir spennende å se hva som skjer fremover. Jeg håper på masse mestring fremover. Det gir meg en god fremgang i livet, og jeg får bygd opp igjen kropp og sinn etter utrolig mange vanskelige år. Livet er en reise, og den er faktisk veldig spennende. Jeg er nødt til å tenke annerledes enn før. Det er ikke alltid like enkelt å godta. Men det gjelder å fylle opp hodet med positive tanker, og finne nye muligheter som kan passe med min situasjon her hjemme. Mulighetene er mange, og jeg er spent på hva fremtiden vil bringe. Jeg er svært opptatt av å finne gode hobbyer, som kan gi min hverdag et fint innhold her hjemme. Jeg må være tilstede for mine barn hver eneste dag, og det er det viktigste på jord. Så derfor gjør jeg hjemmesituasjonen så god som mulig, og jeg elsker hjemmet vårt.

Så jeg sitter her hjemme, og kjenner på en glede og takknemlighet. Så utrolig glad for at jeg fant kjærligheten her, og at livet førte oss sammen på riktig tidspunkt. Det har gitt meg og barna en trygg og varm base hvor vi sammen med min kjære kan utvikle oss videre, og ha en god fremtid sammen.

Elsker du deg selv?

Atter en gang er debatten i gang i sosiale medier om plastisk kirurgi og kroppsbilde. En debatt som er viktig å ha. Jeg har skrevet om dette temaet tidligere, og jeg er fortsatt engasjert. Engasjement er viktig for samfunnet vårt. Men det kan skape diskusjoner og sårende oppførsel blant menneskene som blir engasjert. Det håper jeg ikke skjer rundt dette innlegget her. For jeg ønsker ikke å angripe alle disse menneskene der ute som har benyttet seg av plastisk kirurgi. De bestemmer selv over egen kropp, og tar sine egne valg på hva de velger å gjøre med kroppen sin. Og smertelig nok har de erfart at lykke og selvtillit ikke kommer på grunn av operasjonene. Hvert menneske tar sitt valg. Men jeg lurer på hvorfor det skal være så fryktelig vanskelig å bli glad i egen kropp og utseende?

Vi har alle fått hver vår kropp, og vi er alle sammen unike på hver vår måte. Noen er lange, noen er lave. Noen er tynne, mens andre er kraftigere. Vi er forskjellige, og det finnes ingen mal på hva som er riktig. Det bør hvert fall ikke finnes en slik mal. For hvorfor skal man bruke masse tid og energi på å være annerledes enn slik man faktisk er blitt skapt? Jeg har vært åpen på bloggen min om selvtillit og selvbilde mitt. Jeg kan med hånden på hjertet si at det heldigvis går mye bedre med meg nå enn tidligere på dette punktet. Jeg er i ferd med å bli glad i meg selv. Men jeg kan fortsatt se meg selv i speilet, og gremmes. På de vonde dagene kommer tanker om eget utseende og kropp frem i lyset igjen. Jeg kan tenke på gamle minner. På setninger som er blitt sagt til meg på de fæleste måtene. Hvordan jeg ødelegger alt med mitt utseende. Og ja, det gjør fortsatt vondt. Men bare av og til.

For jeg har klart å finne en større ro inni meg selv. En trygghet på at jeg er elsket og verdifull. At de menneskene som betyr noe for meg, de liker meg faktisk akkurat slik som jeg er. At min kjære mann elsker meg, og viser det til meg hver dag. Om kroppen slettes ikke er stram betyr ingenting. For han er faktisk glad i meg likevel. Og jeg har endelig tatt i mot hans komplimenter. Jeg vet at slik erfaring kommer sakte men sikkert. Og usikkerhet rundt egen kropp og utseende alltid vil følge etter meg i perioder. Jeg har opplevd for masse vondt til å kunne glemme det helt. Men hverdagen min er annerledes nå. Jeg kan faktisk gi meg selv muligheten til å blomstre. La meg få på finere klær, og litt sminke. Kanskje litt neglelakk. Våge å være meg selv, velge de fargene som jeg liker. Drite i hva andre måtte mene om mine valg. Ha ballast nok til å elske meg selv akkurat slik som jeg. Det er fantastisk deilig å oppleve de gode dagene. De stundene hvor man bare kan ta litt plass i verden uten å skjemmes.

Ved å tørre å være oss selv, kan vi vise ungdommen hvordan verden skal være! Ved å være glad i oss selv, viser vi dem at de er verdifulle akkurat slik som de er! Man trenger ikke være supermodell for å lykkes i denne verden. Man skal ha rom for hver enkelt menneske! For vi er alle sammen små knopper som skal blomstre ut i denne verden! Og vi skal sette vår farge på tilværelsen. Det skaper et mangfold, og et samfunn hvor det er godt å leve i!

Jeg vil være GOD NOK !

Jeg tror vi alle sammen er født med et ønske om å være god nok. God nok for oss selv. God nok for andre. Vi ønsker å være et godt menneske som fikser livet. Og vi er laget slik at vi trenger å kjenne på det å bli anerkjent og akseptert slik som vi er som mennesker. Vi ønsker å få ting til, samme om det er stort eller smått. Jeg har i alle år lagt et skikkelig press på meg selv. Et umenneskelig press. For jeg vil så inderlig gjerne at jeg skal være god nok. At folk skal bli imponert, eller ha et godt inntrykk av meg. Men jeg har en jobb å gjøre. For min verdi som menneske ligger ikke i de tingene i det hele tatt. Jeg trenger ikke være best , eller et supermenneske for å ta i mot kjærlighet og respekt fra andre. Jeg skal bare kunne være meg. På godt og vondt.

Det ligger i meg fra jeg vokste opp. Et evig fokus på å prestere. For ingen skulle kalle meg dum. Jeg visste at jeg var stygg(da jeg ble mobbet hele tiden), og jeg skulle i hvert fall ikke kalles for dum i tillegg. Dermed har jeg alltid presset meg selv til det ytterste. Jeg fikk gode karakterer etter hvert, og jeg har prioritert jobber med masse ansvar. Jeg lot jobbene mine komme først i all for stor grad. Det angrer jeg skikkelig på i dag. Verdifull og kjekk erfaring på en måte. Men presset jeg la på meg var altfor stort i forholdt til hjemmesituasjon og kropp. Jeg pushet det altfor langt. Og smellen som kom var nådeløs og stor.

Heldigvis har jeg lært masse siden den gang. Jeg er blitt mer og mer fokusert på at jeg er god nok! Jeg er åpen og kreativ. Jeg mestrer masse nytt. Jeg har oppdaget sider ved meg selv som jeg ikke ante at eksisterte i det hele tatt. Jeg vet at mange ting må settes bort for godt. Jeg må priorotere annerledes nå enn før. Men det er en jobb som jeg virkelig ønsker å gjøre. For jeg fortjener faktisk å ha mange gode år med mine kjære her på Sørlandet. Og da må jeg ta enda bedre vare på meg selv! Det er min største jobb fremover. Å ta godt vare på meg selv, og mine kjære. Det er verdens viktigste jobb!

Jeg er tilbake igjen!

Jeg har virkelig tenkt masse på akkurat dette. Skal jeg komme tilbake på bloggen min igjen. For sannheten er at jeg virkelig har savnet den. Jeg trengte  en pause for å kjenne på hva jeg egentlig ville. Jeg måtte finne ut hvorfor bloggen tappet meg for energi på slutten. Jeg vet svaret. Jeg la et altfor stort press på meg selv. Et press til å levere mange innlegg. Ett press til å publisere innlegg på visse klokkeslett fordi jeg trodde mennesker der ute forventet det. Ett press som jeg virkelig klarte å fikse til helt selv. Derfor er jeg mer reflektert denne gangen. For jeg vil ikke at bloggen skal styre meg. Jeg skal styre bloggen, og publisere kun fordi jeg ønsker å formidle noe. Så alt jeg vet er jeg starter opp bloggen min igjen i kveld, så får vi se hvor ofte den blir oppdatert fremover. Noen ganger trenger man en skikkelig pause for å sortere aller tankene om eget liv, og hva det skal inneholde.

Jeg har hatt god tid til å tenke over situasjonen min. Jeg har slitt med min fysiske helsetilstand, og den er til tider svært smertefull og krevende å håndtere. Men jeg får god hjelp gjennom trening, og en flink fastlege. Revmatiske lidelser kan jeg ikke forvente å bli kvitt. Jeg må heller forsøke å lære meg å leve med dem på en god måte. Det tar tid. Det har vært en del tårer og fortvilelse i sene nattetimer med smerter. Men jeg er tross alt ikke farlig syk. Så da klarer jeg å komme meg gjennom dagene på en fornuftig måte, og tar de hensyn som er nødvendige for min helsesituasjon. Slik er det bare. Jeg må akseptere situasjonen. Mentalt så har jeg det ganske så stabilt og greit i hverdagen. Tunge tak innimellom, men jeg merker fremgang. Det er deilig å kjenne at mestring gradvis kjemper bort det vonde. Det er jeg glad og takknemlig for.

Det føles godt å sitte her ved maskinen og skrive igjen på bloggen min. Det føles riktig. Men jeg må virkelig jobbe meg gjennom disse tankene om prestasjon. Jeg må bare være meg. For det er godt nok. Ikke noe supermenneske, men et ekte menneske. Det gleder jeg meg til å dele sammen med dere! Håper på forståelse for min pause, og at dere ønsker å følge meg videre!