hits

mars 2017

Pizzasnurrer 😜

Jeg har laget pizzasnurrer til ungene flere ganger, og nå har de virkelig utpekt hvilket fyll de liker aller best! Her kommer oppskrift til dere:

Pizzadeig:

9 dl fibra mel

9 dl hvetemel

2 Ts salt

6 ss olje

2 poser tørrgjær 

6 dl lunkent vann

Bland sammen alle ingrediensene, dekk til og sett til heving i ca 40 minutter på lunt sted.

Del så deigen i to deler. Kjevle ut til så firkantet deig. Smør så på tomatpuré . Dryss på rikelig med oregano. Kle hele firkanten med kokt skinke (pålegg). Strø på oppkuttet skinke. Strø over ost. Rull så deigen stramt sammen . Bruk en skarp kniv , og skjær i 2 cm tykke skiver . Plasser pizzasnurrer på bakepapir på stekebrett. Stek midt i ovnen på 200 grader varmluft i ca 10 minutter! 

Ungene elsker dem, og de forsvinner fort! Håper de faller i smak😜

Video: Sjekk Deg!

Altfor mange jenter lar vær å sjekke seg for livmorhalskreft! Jeg var en av dem. I 2010 fikk jeg livmorhalskreft. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv! Jeg var heldig. En stor operasjon fikk meg frisk. Jeg var tidsnok. Thea overlevde ikke livmorhalskreften. Hennes kampanje Sjekk deg lever videre! Jeg var så heldig! Jeg fikk leve! Sjekk deg❤

Jeg gidder ikke vente til jeg blir 66!

Når man blir 66, først da slår livet til! Slik går sangen som vi alle kan.  Vet dere hva, jeg gidder ikke å vente til jeg blir 66 år! Jeg vil leve livet mitt nå! Jeg vil finne min egen vei allerede nå! Jeg har lyst til å tørre ta egne veivalg. Valg som jeg kan være fornøyd med. Jeg vil ikke sette livet mitt så veldig på vent. For meg handler det om frihet. Frihet til å ta selvstendige valg. Ikke bli holdt nede av andre mennesker som selv ikke vil eller tørr!

Jeg tørr å skrive blogg! Jeg tørr å prate offentlig! Jeg tørr å engasjere meg! Og jeg er så glad for at jeg faktisk våger alt dette nå. Det er uendelig godt å være litt tøff. Tøff nok til å kjøre sitt eget løp. Men jeg vil ikke være vond mot andre underveis. For jeg ønsker ikke å være for brå. Men jeg har holdt meg selv tilbake i så uendelig mange år. Nå er jeg endelig i ferd med å finne meg selv. Og da vil jeg virkelig være meg selv!

Jeg kommer ikke til å gjøre sånn veldig farlige ting. Jeg friker ikke helt ut. Men jeg ønsker bare å kose meg litt. Gjøre de tingene som gjør meg og min familie godt. Ikke tenke så mye på hva andre tenker eller mener. For jeg er tøff nok til å klare meg gjennom det aller meste. Det har jeg allerede gjort. Jeg har reist meg! Og skulle jeg falle litt på rumpa igjen, så er jeg kjapt oppe igjen.

Livet har vært vanskelig. Desto viktigere er det nå å LEVE! Det er så viktig for meg å leve slik jeg ønsker det. Sammen med de jeg er glad i, og som støtter meg. Da har man lov til å være litt vågal. For jeg er trygg på at jeg skal takle det!

Vi blogges!

Er jeg virkelig et forbilde?

I løpet av perioden som jeg har hatt bloggen min, så har jeg fått mange kommentarer på blogg og Facebook. En ting som jeg har fått høre fra flere, er at de ser på meg som et forbilde. Jeg blir veldig ydmyk og rørt over en slik betegnelse. Og jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal ta det i mot. Jeg sier selvfølgelig tusen takk. Det varmer hjertet mitt veldig mye. Men det får meg også til å tenke. For hvorfor er jeg et forbilde for noen? Hva har jeg gjort som er så spesielt?

Jeg har vært åpen og ærlig. Midt i et samfunn hvor fasade og vellykkethet regjerer, så har jeg innrømmet hvordan livet mitt henger sammen. Jeg har pratet om mine mentale og fysiske utfordringer i hverdagen. Jeg har fortalt om en vanskelig oppvekst med mobbing. Jeg har fortalt om krenkelser. Jeg har gitt veldig masse av meg selv. Jeg gjør det ikke for å fremheve meg selv. Men jeg hadde et behov for å formidle mine tanker og følelser.

Jeg har mange ganger blitt kalt modig og tøff. Men jeg har også fått beskjed om å holde munn flere ganger. Ikke alle er like positive til min åpenhet. Jeg har blitt utskjelt. Jeg har mistet mange bekjente og venner. Men jeg velger heller et liv med åpenhet og ærlighet. For det er faktisk slik jeg vil leve. Jeg vil være meg selv. Jeg vil ikke ha et påklistret filter for å blidgjøre andre. Og jeg vil slettes ikke holde munn fordi mine ord røper en sannhet som andre helst vil skjule.

Så jeg takker hvis jeg er et forbilde for noen av dere. For jeg er glad for at jeg kan gjøre en forskjell. Mitt liv skal ikke være en historie hvor kun det som sømmer seg har blitt fortalt. Jeg vil leve et liv på ekte. Jeg vil stå imot de prøvelsene som dukker opp. De gjør meg faktisk bare sterkere. Jeg har fått masse bagasje med meg her i livet. Jeg er glad for at jeg klarer å bruke den på en god måte.

Vi blogges!

Man kan alltid bli bedre!



Har du hatt følelsen av at du kunne gjort noe bedre enn det du faktisk valgte å gjøre? Det har jeg hatt mange ganger. Det hender rett som det er at jeg tenker jeg skulle gjort ting annerledes. Jeg tenker også ofte at jeg burde være mye mer effektiv. Men så holder ikke alltid energien like lenge som jeg skulle ønske, og jeg må senke kravene mine. Noen ganger har jeg blitt veldig skuffet over meg selv. Men det forsøker jeg å slutte med. For det eneste jeg oppnår ved å være skuffet, det er å gjøre selvtilliten min enda verre enn før. Og jeg blir faktisk både sint og sur.

Jeg er enig i at man alltid kan bli bedre! Det er godt å kunne sette seg nye mål. Men de målene må ikke være helt umulige å kunne oppnå. For hvis kravene er altfor høye, så blir bare skuffelsen enorm hvis det ikke går vår vei! Derfor jobber jeg med å sette meg realistiske mål i hverdagen. Da er det gøy å oppleve mestring, og pushe seg selv videre. Jeg liker å sette meg mål som gir mening. Mål som jeg har store muligheter for å klare. Men det hender jeg setter meg mål som jeg ikke tørr si høyt engang. Mål som kun jeg vet om.

Det trigger meg. Det gir meg energi til å holde meg aktiv, og se på nye muligheter hele tiden. For jeg kan som alle andre bli bedre til så mye. Men jeg er ganske fornøyd med slik jeg er nå også. For jeg har lært meg at det viktigste av alt, det er å godta seg selv. Med plusser og minuser. Så jeg kommer til å ha mine egne, hemmelige mål. De som jeg av og til tenker er helt urealistiske. Men så ligger drømmen der likevel. Drømmen om å få det til. Det gir meg guts til å fortsette!

Vi blogges!

Er jeg for gammel?



Jeg blir av og til ganske oppgitt. Jeg fyller snart 40 år. Det er med blandende følelser jeg inntar den aldersgruppen. Jeg er selvfølgelig veldig glad for at jeg lever, og at jeg har fremtiden foran meg. Men samtidig så skremmer det tallet vettet av meg i perioder! For det er akkurat som man passerer noe veldig viktig når man blir 40! Da må man liksom være mer voksen! Man må liksom kle seg litt mer dannet! Jeg blir helt stresset, jeg!

For jeg liker fortsatt hettejakker og hettegensere! Jeg liker fortsatt jeans med litt slitte detaljer, og muligens nesten hull i! Og jeg vil fortsatt være litt rølpete! Er ikke det lov? Skal jeg liksom bli mer satt? Forventes det av meg, eller er det bare jeg som friker? Jeg sliter med å finne en såkalt voksen stil som skal være meg. Og jeg har jammen bestemt meg for å kjøre mitt eget løp. Innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig. Jeg vil jo ikke oppfattes som en fjortis heller'!

Jeg tror jammen at 40 års krisen er her. Ett par måneder før bursdagen er her, og jeg friker litt allerede. Jeg kjenner det langt inni magen min. Jeg sliter meg selv ut med å tenke på hva jeg tror at dere andre forventer av meg. Og det er helt idiotisk av meg å bruke energi på. Likevel må jeg altså innrømme at det plager meg. Jeg trenger å finne MEG! Være helt sikker på at det er helt ok å være MEG!

Så ja, jeg kommer til å kle meg som jeg ønsker selv. Jeg kommer til å være litt røff i kantene. For det digger nemlig jeg! Jeg klarer ikke å bli sånn klassisk voksen med finbluser og dressjakker! Fint på andre, men nei det er ikke meg! Og en ting har jeg i hvert fall lært. Det er viktig å lytte til seg selv, og finne sin egen vei. Både i livet og i klesskapet! Huff, dere kan få høre mye rart  fra meg fremover dersom denne 40 års krisen vokser seg større! Vi blogges!

Et klikk, så kjøper man!

Før måtte man oppsøke butikker i åpningstidene dersom man ønsket å kjøpe en vare. Butikkene hadde kortere åpningstider, og man hadde ikke det samme utvalget å velge mellom som man har i disse dager. All handel av klær var nøye planlagt, og det var ikke så ofte man tok byturer uten at man hadde en spesiell agenda. Jeg fikk nye klær til 17.mai, skolestart og jul. Men jeg husker veldig godt da mor fikk kataloger i posten. Vi fikk krysse av på bildene på det vi ønsket oss. Og kanskje var vi så heldige å få et av plaggene dersom mor skulle bestille. Vi fikk mye rart i posten, og det var ikke alt som var like vellykket.

Jammen har tidene forandret seg siden den gang. Nå har vi alt vi trenger tilgjengelig på internett. Kjedene kjemper om å ha de billigste varene til enhver tid. Kampanjer og rabatter florerer overalt. Det er store fristelser for unge og eldre! Jeg merker det godt selv om kveldene når jeg surfer på internett. Det er veldig lettvint å klikke hjem et klesplagg eller fem. Og man kan enkelt bestille rimelige varer som blir sendt fra hele verden. Verden har blitt egentlig liten. Man kan få tak i alt hjemme i sin egen sofa!

Det er fint med netthandel. Jeg bruker det ofte selv, og det er jo med blandet hell. Men det er så lettvint istedenfor å dra i butikken. Men det har sin pris. Varehandelen  sliter, og dersom man ikke er kjedebutikk så overlever man sjelden lenge. Konkurransen om våre penger er beinhard. Jeg merker selv at det er fort gjort å bestille mer enn man trenger. Og at penger kan fort bli brukt på visvas dersom man ikke passer på!

Jeg tror at netthandelen er mye av grunnen til at unge mennesker får betalingsproblemer. For det er fort gjort at det går over styr. Men jeg tror at man lærer etter hvert. Det kan svi litt, og forhåpentligvis har man lært en lekse. Men jeg registrerer at bare et lite klikk kan få store konsekvenser! Så jeg forsøker å være forsiktig med klikkingen på sene kvelder!

Vi blogges!

Er du et vanedyr?

Det er fort gjort å legge til seg vaner. Det finnes gode vaner, og det finnes dårlige vaner. Noen vaner legger vi merke til at vi har fått, mens andre enser vi ikke i det hele tatt. Men vi har alle sammen ulike måter å gjøre ting på. Jeg har merket meg at jeg er blitt et skikkelig vanedyr på godt og vondt. Jeg har jo et stort  behov for trygghet og forutsigbarhet. Men jammen har jeg lært meg til rutiner som jeg nesten ikke klarer å endre på. Jeg var egentlig ikke klar over det selv, men jeg fikk det midt i fleisen her forleden dag.

For jeg har litt for sære vaner når jeg bare må plassere ingrediensene i min tacolefse i en helt bestemt rekkefølge. Dersom paprikaen kommer på plass før agurken blir det jo helt kaos i topplokket mitt! Og rømmen kan jo ikke tas på før jeg har fått på salsaen først! Det ble veldig avslørende når vi skulle spise taco, og jeg måtte ha skålene sendt bort til meg i en spesiell rekkefølge. Familien min har ledd av meg på grunn av dette over lang tid!

Frisøren min fikk seg også en god latter da jeg skulle bytte Shampo, og fikk beskjed om at den burde stå i håret noen minutter før jeg skyllet ut. Da reagerte jeg med en gang, og sa : jammen da må jeg jo endre på rekkefølgen i dusjen!! Så okay, jeg innrømmer det. Jeg er ganske sær på visse områder. Jeg gjør det meste i min vante rekkefølge. Jeg føler meg ikke spesielt KO KO av den grunn, men det viste meg litt av hvordan jeg har tilvendt meg vaner.

Da stilte jeg  meg selv spørsmålet: hvorfor blir jeg så stresset hvis jeg må endre på en rutine? Hvorfor blir jeg så veldig fort stresset og utilpass på grunn av så enkle ting? Jeg har kommet frem til at jeg må pushe meg selv til å takle endringer, og jeg må begynne smått og pent! For man trenger ikke bli uvel på grunn av slike hverdagslige endringer. Det er ikke noe feil i at paprikaen kommer før agurken i tacolefsen min!

Har du noen slike sære vaner? Hvordan er dine rutiner? Takler du å gjøre ting på en annen måte? Kommenter gjerne på Facebook! Jeg tror nemlig ikke at jeg er den eneste som er litt sær på visse områder! Men kanskje ikke så mange tørr innrømme det! Verken for seg selv, eller oss andre?

Vi blogges!

Er jeg feig?

Jeg får av og til spørsmål om hvorfor jeg har kommentarfeltet mitt stengt på bloggen min. Noen mener at jeg er feig som ikke lar det stå åpent. Er jeg virkelig feig? Har jeg ikke lov til å beskytte meg selv? Skal jeg være nødt til å ta imot dritt og sjikane fordi jeg velger å ha en blogg? Skal jeg da automatisk stille meg selv i gapestokken? For å bli spyttet på? Vet dere hva, det vil jeg faktisk ikke utsette meg selv for. Og jeg er voksen nok til å forstå hva som er godt for meg, og hva som vil skade min helse. Det har jeg virkelig lært.

For jeg vet hva det vil si å bli trakassert. Og det godtar jeg ikke lenger. Det er det slutt på! Jeg velger å beskytte meg selv så godt jeg kan. For der er altfor mange feige nett troll som kun er ute etter å sverte meg. Mennesker som ikke kjenner meg personlig. Men likevel visste de visst veldig godt om hvordan jeg var som menneske og mamma. Jeg fikk desidert nok da jeg ble sjikanert i forhold til mi rolle som mamma, og at mine barn ble innblandet. Det er helt uhørt og uaktuelt! Så da stengte jeg kommentarfeltet, og jeg angrer ikke et sekund på det!

Kommunikasjonen med dere lesere foregår via Facebook. Og det er hyggelig med tilbakemeldinger. Konstruktiv kritikk tas også imot! Men jeg har tatt valget om hvordan jeg vil ha det i livet mitt. Og jeg velger å beskytte meg selv for de verste haiene som finnes der ute! Jeg fortjener å ta godt vare på meg selv! Gjennom livet mitt har jeg faktisk tålt mye mer enn jeg burde. Men jeg har lært. Det er slutt på den slags. Jeg vil ha det fint. Jeg vil ikke grue meg for å åpne opp bloggen min. Takk og lov at jeg er voksen. Jeg er faktisk tøff nok til å sette grenser!

Vi blogges!

Bloggen hjelper meg!

Hver gang jeg kjenner at jeg bør skrive, så blir jeg glad inni meg. For da vet jeg at nå får jeg ut masse fra mine tanker. For jeg vet ikke helt hvorfor eller hvordan det skjer. Men jeg bare må skrive. Det skjer nesten hver eneste dag. Jeg kan plutselig få en tanke i hodet, og så formes der litt av et blogginnlegg. Noen ganger så bare går fingrene over tastaturet nesten fortere enn jeg tenker. Ordene bare flyr i stor fart fra hjernen og hjertet, og ut i fingrene mine! Det er en rar følelse når jeg opplever det. Mange ganger må jeg lese gjennom innlegget mitt etterpå. For å se hva jeg egentlig har skrevet. Og hva som bare måtte få komme ut av kroppen min.

Sånn var jeg ikke før. Jeg var aldri spesielt flink i norsk på skolen. Men jeg tror jeg har åpnet opp noe inni meg. Jeg tror at jeg bare måtte finne en måte å kommunisere med omverdenen på. Skriving fungerer veldig bra for meg. Og i tillegg liker jeg å prate. Tryggheten inni meg er i ferd med å vises utad. Jeg har båret på mine tanker og følelser så altfor lenge. Ikke følt at jeg kunne slippe meg løs, og bare være meg. Det er vanskelig å forklare. Men det er først nå at jeg føler jeg lever som meg selv. Og bloggen har virkelig hjulpet meg gjennom denne prosessen. Bloggen har blitt en venn.

Jeg deler mye med dere. Mange av dere som leser kjenner jeg ikke personlig. Det synes jeg ikke er så veldig skummelt. Det er mye mer skummelt at mine nærmeste eller venner leser. For de vet jeg kan bli veldig berørt av det jeg skriver. Jeg har fortalt ting på bloggen som de ikke visste om. Jeg har åpnet meg opp, og fortalt om noen av mine innerste tanker og opplevelser. Men jeg vet at jeg holder mye tilbake. Jeg ønsker å holde visse ting privat. Det har jeg kontroll på selv. Heldigvis har jeg opplevd støtte og omsorg fra mine nærmeste. Det er jeg glad for. For jeg er slik som jeg er. Bloggen er kommet for å bli. Min kanal til å tømme ut det som behøves av gleder og sorger.  Takk for at dere leser!

Video: Ærlig om en dårlig dag!

Noen dager er bare vanskelige å komme gjennom. Gammel dritt ødelegger selvtillit. Men jeg velger åpenhet for å ta knekken på det vonde. Jeg gir meg ikke så lett. Jeg tenker at noen må tørre å prate åpent om livet. Kanskje liker du det. Kanskje synes du jeg er teit. Ditt valg. Jeg er bare meg!

Takk og pris at der finnes ildsjeler!



Det er jammen godt at der finnes mennesker der ute som virkelig gir det lille ekstra! Mennesker som brenner for jobben sin, eller for hobbyen sin. Mennesker som virkelig er klar for å gjøre en ekstra innsats dersom det behøves. Jeg har vært så heldig å møte noen slike mennesker her i Mandal. Voksne som gjør sitt aller beste for at jeg og min familie skal ha det så bra som overhodet mulig. Det er godt at slike mennesker finnes rundt oss. Noen som orker å høre på deg. Noen som vil oppriktig forstå deg, og hjelpe deg videre!

Jeg er så uendelig takknemlig for all den gode hjelpen vi har fått. Ofte er det ikke så veldig mye de kan gjøre for å hjelpe til. Men de kan lytte. De kan gi råd. De kan gi oppmuntring og moralsk støtte. Sammen jobber vi mot målet. Det er godt å kjenne noen slike mennesker. Jeg vil ikke nevne navn her på bloggen. Men de vet hvem de er selv. Du merker det så fort når noen brenner litt ekstra for å hjelpe til. Når noen virkelig snur hver stein for å se etter hjelp til andre enn seg selv. Det er beundringsverdig og stort! I en travel hverdag så er det lett å sette seg fast i seg selv. Men disse menneskene ser andre enn seg selv først. Jeg håper at det blir lagt merke til av flere enn meg. For de fortjener ros og respekt for den jobben de gjør hver eneste dag! Jeg var heldig, og fikk bli kjent med dem. Det har hjulpet meg veldig til å komme meg gjennom alt som skjer. Å vite at man kan ta en telefon dersom man trenger å prate. Få ut litt frustrasjon. Det gjør godt å få snakke med andre som virkelig bryr seg. Takk for at dere finnes der ute! Vi blogges!

Jeg sa JA i feberrus!!



Som dere kanskje leste i innlegget mitt i morges, så har jeg og min kjære jubileum i dag! Vi har vært kjærester i nøyaktig 4 år i dag. For fire år siden satt vi i campingvognen på Neset camping. Vi hadde snakket sammen mye på telefonen, og skulle bruke påsken på å finne ut om det kunne bli oss to. Jeg dro av sted selv om feber og forkjølelse herjet med kroppen min. Jeg kunne ikke melde forfall til en så hyggelig påskeferie! Så jeg kjempet meg avgårde, tok smertestillende. Jeg hadde så mye feber at jeg måtte stoppe bilen, og vente på at tablettene skulle dempe feberen litt. Det var ikke forsvarlig, men jeg ville opp å møte min kjære!  Min kjære møtte meg med blomster og klem. Og vi hadde ikke noe problem med å finne ut hva vi begge ville. Så da ble vi sammen. Jeg tok sjansen på ham, og han tok sjansen på meg!

Det som skulle være en helt topp påskeferie, ble en ferie med ørebetennelse i begge ører, halsbetennelse og skarlagensfeber!! Jeg har aldri vært så syk noen gang. Men jeg ble dullet med, og passet så på av min kjære! En skikkelig pangstart på forholdet vårt. Så jeg har tullet en del med dette i etterkant. At jeg sa ja til å bli kjæresten hans mens jeg var i skikkelig feber rus! Heldigvis har jeg aldri angret på at jeg ble sammen med en så snill og god mann. Han er verdens beste kjæreste. Tenk at vi nå er blitt gift!

Noen ganger blir starten på noe godt helt annerledes enn man så for seg. Jeg vet i hvert fall at min kjære er en omsorgsperson som virkelig tok godt vare på meg påsken 2013! Og han er like omsorgsfull mot meg i dag!

 

En dag med masse tanker!

På slike dager som i dag, så tenker jeg mange tanker. Tanker om hvordan livet mitt har utviklet seg. Jeg har tenkt over hvor heldig jeg er som har fått meg en trygg og god ektemann. Jeg har tenkt over hvilke valg jeg har tatt for å komme hit som jeg er i dag. Det er nok av ting å tenke over. Men summen av alt dette er positivt. Jeg har det veldig fint. Jeg tok de riktige valgene. De som har ført meg til en ny hverdag. Det er gode tanker som fyller kropp og sinn.

Noen ganger er det riktig å tenke litt over alt som har skjedd. Ta seg litt tid til å tenke gjennom de erfaringene som har kommet gjennom livet. Det kan jo være både godt og vondt, men det er min bagasje som jeg har med meg videre i livet. Nå gjelder det å putte på med positive opplevelser fremover. Legge alt det vonde bak seg, og la livet bli godt! Ikke frykte fremtiden, men lære seg å nyte livet her og nå. Være sammen med de som jeg elsker aller høyest. Det gir livet mening, og det gir meg et håp. Et håp som har hjulpet meg gjennom de tyngste dagene.

Jeg står enda midt oppi vanskelige ting i hverdagen. Fortiden har påvirket både store og små. Men likevel vet jeg at vi kommer oss gjennom det. For kjærligheten og tryggheten som vi lever i nå, vil gi oss erfaringer som skyver vekk det vonde. Men det vil ta veldig lang tid, og vi må være veldig tålmodige. En dag om gangen, fylt med masse kjærlighet og omsorg. Heldigvis er jeg sikker på at vi klarer det tilslutt! For vi jobber sammen. Vi er et team. Og vi kjemper for hverandre. Vi hjelper hverandre gjennom alt som kommer. Det er jeg utrolig stolt over!

Vi blogges!

Kjærester i 4 år!

I dag er det akkurat fire år siden jeg sa JA til å bli kjæreste med min mann. En mann som jeg elsker av hele mitt hjerte. En mann som klarte å komme gjennom min mur. Som ikke gav seg. Som ville overtale meg til å ta sjansen. Som pratet i timevis i telefonen om natten for å få meg på gli. Som klarte å vinne min tillit. Og han har aldri sviktet. Han har holdt sine løfter som han gav meg. Han har vært en fantastisk kjæreste. Han har vært en fantastisk venn. Han er en flott ektemann. Og han er en kjempegod stefar. Jeg er så glad for at jeg lot meg overtale.

Det har vært fire år med oppturer og nedturer. Men uansett hva vi har møtt på, så har vi vært sterke for hverandre. Sammen har vi tatt steg for steg. Vi ventet to år før vi flyttet sammen. Vi tok oss god tid. Tid til å sortere tanker og følelser. Tid til å tenke over de valgene vi skulle ta. Det gjorde meg trygg. Trygg på en god fremtid sammen i Mandal. Her har vi laget oss et hjem. Du slapp oss inn i din bolig, og jeg har fått lov til å bo meg inn i huset. Bli glad i hjemmet vårt. Funnet tryggheten her. Det kan jeg aldri få takket deg nok for.

Sommeren 2017 ble vi ektefolk. Vi ble gift. Du sa ja til meg, og jeg sa ja til deg. En forpliktelse som vi håper og tror skal vare livet ut. Du valgte meg, med all min bagasje og utfordringer. Du tok imot alt sammen. Jeg vet det kanskje høres kleint ut, men du er min sjelevenn. En venn som hører og trøster. En venn som deler sine tanker. En som jeg også får lov å støtte når det trengs. For vi gjør dette sammen. Det er kjærlighet. En kjærlighet som varer!

Så i dag gratulerer jeg oss begge med fire flotte år sammen! Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Kjenner du naboen?

Nå har jeg bodd her i Mandal i over 2 år. Og jeg skal innrømme en ting som er litt flaut. Jeg kjenner enda ikke så mange av mine egne naboer! Det er faktisk litt rart å tenke over. Når jeg vokste opp på bygda utenfor Egersund, så kjente alle hverandre! Stor og små snakket til hverandre hver gang vi møttes. Slik er det ikke lenger. Jeg tror ikke det bare gjelder i mitt nabolag. Heldigvis kjenner jeg noen naboer. Jeg er på hils med noen av dem, men har aldri utvekslet et eneste ord! Det er selvfølgelig like mye min egen feil, som det er naboens feil. Jeg legger ikke skylden på dem. Men hvorfor er det ikke så naturlig å kjenne naboen sin lenger?

Har vi virkelig blitt så egne at vi ikke tar oss tid til å hilse på naboene våre? Er vi blitt så opptatt av jobb og egen hverdag at naboskap skvises bort? Ønsker vi ikke å involvere oss i hverandres sine liv? Jeg har ikke alle svarene, men jeg undres faktisk veldig. Da jeg bodde i Egersund som voksen var jeg i en sammenkomst hvor det plutselig gikk opp for meg at damen jeg pratet med bodde rett i nabolaget mitt. Jeg kjente henne ikke i det hele tatt, men hun pratet veldig til meg. Da noen andre spurte om vi kjente hverandre, kom hun meg heldigvis i forkjøpet. Hun proklamerte at vi var så godt som nærmeste naboer. Jeg ble så flau! Men jeg nikket og smilte, og lot som ingenting. Det viste seg nemlig at hun bodde i samme gate som meg, med bare ett hus mellom oss.

Sånn er det blitt litt her også. Jeg møter sikkert naboen på butikken, og aner ikke at han er min nabo. Det er egentlig ganske tragisk. Men jeg er usikker på hvordan jeg fikser det. For litt ansvar ligger jo hos naboen min også? Hm, vi får vente og se! Blir spennende å se om jeg noen gang finner ut hvem som er mine naboer! Vet du hvem som bor i ditt nabolag?

Å skape sin egen hverdag!

Det er viktig for meg å skape en verdifull hverdag for meg og min familie. Jeg har en ektemann som jobber hele uken, og som jeg kun ser i helgene. Mine barn er på skolen mange timer hver eneste dag. Jeg er hjemme fordi min helsesituasjon tilsier ikke at jeg kan stå i vanlig jobb for øyeblikket. Det blir da veldig viktig å gi seg selv gode vaner. Det har vært litt prøving og feiling på det området.

Første budet ble å komme seg opp, og begynne dagen på en god måte. Ikke svabbe rundt i morgenkåpen, og så krype under dyna når ungene var dratt på skolen. Den feilen har jeg gjort. Det er ikke lurt. Hele dagen ble tullete. Så det er fy for meg. Jeg skal komme meg i klærne, og starte dagen. Aller helst på med treningstøy, og så bærer det på treningstur fra morgenen av. Da er det deilig med en god dusj, og et måltid i fred og ro etterpå.

Jeg forsøker å gjennomføre møter og avtaler mens ungene er på skolen. Jeg er nemlig nødt til å være hjemme når de kommer hjem. Vi øver litt på det å være alene hjemme. Det kommer seg etter hvert. Ettermiddagen går med til lekser, aktiviteter og middag. Kveldene er jeg stort sett alltid hjemme med ungene. Så er dagen over. Kveldene mine går med til ungene, hekling, blogging og tv.

Jeg tror det er viktig å holde seg i aktivitet. Være sosial, og bli kjent med mennesker. Så derfor har jeg engasjert meg i to organisasjoner. Dermed får jeg knyttet et nettverk. Det er ekstra viktig når man ikke er i jobb. Det begynner å fungere for meg nå. Jeg er i ferd med å finne roen her hjemme. Så jeg gleder meg til dagene som ligger foran meg. Jeg gjør mitt aller beste for å skape en fin hverdag!

Vi blogges!

Håper på bedre tider!



Det har sannelig vært en vinter med masse revmatiske smerter og utfordringer. For første gang siden jeg fikk revmatisme, må jeg nok erkjenne at det har vært hardt å komme seg på trening. Det har vært veldig mye smerter i hele kroppen, og spesielt knærne har gitt meg mange utfordringer. Hevelser og betennelser har stadig kommet igjen og igjen. Det har vært vanskelig å motivere seg til fysisk aktivitet når hvert skritt gjør vondt. Men det må til, så litt trening har det jo blitt! Jeg kan jo ikke gi meg! Men det har vært mye indre frost i kroppen. Tepper rundt kroppen har blitt veldig mye brukt disse månedene.

Så nå gleder jeg meg virkelig til vår og sommer! Jeg trenger sol og varme. Det vil gjøre kroppen min veldig godt. Jeg gleder meg til å bevege meg utendørs uten å fryse så veldig fort. Jeg elsker å gå i Furulunden når det er vår og sommer. Deilige strender, og flotte stier. Nydelig utsikt over havet. Solen gir meg så mye energi! Det skal virkelig bli deilig med en ny årstid. For aller første gang kan jeg nesten ikke vente på at det skal bli finere vær! Jeg håper på noen fine måneder med en ganske god kropp!

Å leve med revmatiske smerter må jeg bare venne meg til. Så jeg tar lærdom av denne vinteren, og tar nok litt bedre vare på kroppen når vinteren kommer igjen etter hvert. Masse ull må kjøpes inn til denne damen! Jeg skal forberede meg mentalt også, så går det meste bra! Når alt kommer til alt så kan jeg jo ikke styre været verken på sommeren eller vinteren. Så her må jeg bare venne meg til å takle de smertene som kommer. Det kan jeg bli mye bedre på, det innrømmer jeg glatt. For det har vært stunder der jeg ikke har taklet det særlig bra. Heldigvis er jeg optimist, og tror på bedre tider! Vi blogges!

Deilig å komme hjem!

Det er alltid veldig godt å komme hjem igjen etter en liten tur. Det er kjekt å dra på tur, men ekstra godt å komme hjem igjen til mine kjære. Jeg ser virkelig frem til en rolig kveld her hjemme. Det blir god tid til tv og hekling. God mat sammen med mine kjære. Bare senke skuldrene, og slappe godt av. Det er enda mye igjen av helgen, så jeg får litt av alt denne helgen. Det er aldri feil med en rolig lørdagskveld med de man er glad i. Jeg nyter det litt ekstra etter å ha vært borte i et døgn. Sånn er jeg bare. Jeg liker å gjøre nye ting, men ekstra glad i å være hjemme i godstolen.

Jeg håper at du også har hatt en flott lørdag! Jeg håper at du også tar deg tid til en rolig kveld. Det er viktig å ta seg tid til å hente seg inn igjen etter en travel uke. Jammen går dagene veldig fort for tiden. Alltid noe å henge fingrene i. Noe som jeg burde få gjort. Da er det ekstra godt å kjenne på roen som senker seg. Vekk med alle plikter og gjøremål. Bare ta seg tid til å kose seg. Det fortjener vi jammen alle sammen! Så nå skal jeg kose meg med lørdagsgodt, og ikke telle kalorier!

Det er deilig å kjenne på at livet er veldig godt. Selv om jeg møter på utfordringer, så har jammen meg livet blitt veldig mye bedre. Og det gjør meg så glad og takknemlig. For veien har vært veldig tøff i perioder. Jeg nyter derfor de gode stundene litt ekstra, og er blitt flinkere til å ta vare på de gode øyeblikkene som vi har i hverdagen! Jeg ønsker dere alle sammen en fin kveld! Ta vare på hverandre, og vær rause! Vi blogges!

La meg få være meg!

Jeg kan ikke være som noen andre. Jeg kan bare være meg selv. Jeg har mine styrker og svakheter. Og jeg vil være sterk i meg selv. Det nytter ikke å sammenligne seg med andre. For vi er alle sammen unike. Jeg vil i hvert fall ikke være annerledes. De endringene jeg gjør, skal være på grunn av eget ønske. For jeg vil kunne være meg selv fullt ut. Ikke stykkevis og delt. Det er faktisk blitt mer og mer viktig for meg. Og jeg ser hvilke grep som har gitt meg den roen og tryggheten i meg selv. De grepene som jeg bare måtte gjøre, samme hvor mange konsekvenser det ble i kjølvannet av dem.

Det finnes bare en av meg og deg. Jeg er et menneske med egenskaper og evner, svakheter og styrker. Et menneske som både tenker og føler. Som kjenner på hele kroppen hva det koster å endre kurs. Jeg har på mange måter gitt meg selv så mye juling i årenes løp, at det er helt skremmende å se tilbake på. Nå er tiden kommet for å pleie meg istedenfor. Ta en dag om gangen, og glede meg over hva den bringer meg. Ta i bruk alle mine styrker, og finne en kurs videre som er givende og god for meg. Jeg er heldigvis på veldig god vei.

Så vet jeg at jeg har skuffet en del mennesker ved å ta disse valgene. Jeg vet at jeg har mistet mange mennesker underveis. Men for meg var det helt nødvendig å endre på livet, og de som unner meg godt fikk være med videre. Det har vært veldig tøft til tider. Men jeg er blitt sterkere underveis. Jeg vet at nye bekjentskaper og vennskap venter på meg. Noen ganger må man kjempe veldig hard for å få være seg selv. Jeg vet hvor hard den kampen er. Men jammen er det en kamp som er ekstra god å vinne! Det er godt å endelig kunne få være meg! Vi blogges!

Spennende dag!

Det var så deilig å våkne opp i hotellsengen, og vite at jeg kunne få nyte en deilig frokost om ikke lenge! Det er noe eget med å bo på hotell. Jeg gjør jo det så veldig sjeldent nå for tiden, så det er ekstra deilig de gangene det skjer. I dag skal vi høre på foredrag, og vi skal ha selve årsmøtet senere i dag! Det blir nok en spennende dag! Jeg gleder meg til å lære enda mer. Det er viktig å få påfyll av motivasjon. Godt å bli inspirert av flinke mennesker! Jeg gleder meg også til å lære mer om selve organisasjonen. Se hvordan de velger å løse de utfordringene som ligger foran oss!

Det er lenge siden jeg deltok på noe lignende, så jeg kjenner spenningen i magen enda. Det er godt å være i gang med noe annet enn husarbeidet hjemme. Det var godt å få luftet seg litt! Jeg gleder meg til å være aktiv i organisasjonen fremover. Å være revmatiker kan være ganske krevende, og det gjelder å få samfunnet til å forstå hva som behøves for at vi skal fungere best mulig. Små grep kan gjøre oss i stand til å utføre jobber. Vi kan gjøre masse, men må noen ganger ha litt ekstra drahjelp for å klare oss gjennom hverdagen vår.

Jeg håper at jeg kan bidra på en positiv måte for revmatikerforeningen. Det er en sak jeg brenner for. Nå har jeg fått bli kjent med mange flotte folk. Sammen skal vi jobbe videre for de sakene som er viktige for oss. Jeg gleder meg veldig til fortsettelsen. Nå er jeg veldig klar for å komme i gang med denne dagen! Jeg gleder meg til faglig påfyll, og masse inspirasjon! Det er mange nyttige tips å hente med seg her! Vi blogges!

Jeg nyter "husmorferiedøgnet"!

Det er deilig å kunne komme seg litt bort av og til. Det er svært sjelden jeg er på tur helt alene uten mann eller barn. Så derfor nyter jeg dette døgnet på fylkesårsmøtet ekstra mye! Det er utrolig kjekt å møte nye mennesker, og få nyttig påfyll av informasjon til arbeidet videre. Det blir deilig med en god middag i kveld. Så heldig jeg er som får oppleve slike ting som dette. Godt å føle at man lever litt som en vanlig dame. Litt fritid med andre voksne. Bare være meg. Jeg nyter det virkelig!

Men jeg skal innrømme at det er svært merkelig. Jeg er ikke vant til dette, og det er veldig lenge siden jeg sist var med på noe lignende. Så jeg må børste støv av gamle kunstner, og virkelig by på meg selv. Det er med sommerfugler i magen, det er det ikke tvil om. Men jeg har jammen meg godt av det. Nå skal resten av kvelden tilbringes med flotte mennesker, god mat og drikke! Det skal nytes skikkelig!

Jeg håper dere også får en flott fredag! Kos dere med tv og taco! Det er jo ofte det beste! Men for meg var det helt topp med en annerledes fredag! Endelig er jeg i manesjen igjen! Dette liker jeg! Så nå logger jeg av, og bare koser meg resten av kvelden! Vi blogges!

Straks klar for Fylkesårsmøtet!

Nå drar jeg snart avgårde på Fylkesårsmøtet med Revmatikerforeningen i Agder. Jeg gleder meg veldig til å møte mange nye mennesker. Jeg skal få være med på kurs, middag og årsmøte. Jeg får til og med være på overnatting i kveld på hotell. Jeg er utrolig takknemlig for at det lot seg gjøre. Jeg ser frem til å lære masse nyttig om våre utfordringer som revmatikere, og hvordan vi kan hjelpe hverandre til en bedre hverdag. Som tillitsvalgt er jeg glad for å få delta på dette årsmøtet. Jeg ønsker å bli kjent med organisasjonen, og deres flotte medlemmer. Jeg er superklar for å lære masse nytt, og gleder meg veldig til faglig påfyll!

Det er lenge siden jeg har vært på lignende arrangement. Det kribler i magen min. Jeg vet at jeg kommer til å bli engasjert. Nå gjelder det å holde tungen beint i munnen. Få sagt det jeg har på hjertet, og hjelpe Mandal sitt lokallag til å fremme de sakene vi synes er viktig! Jeg er ikke så redd for å snakke offentlig, så det kan godt være jeg tar ordet. Slik er jeg bare laget. Jeg brenner for en sak, og da kjemper jeg for den. Det viktigste blir å knytte nettverk. Få nye venner og bekjente. Da er det lettere å ta en telefon ved en senere anledning.

Så nå er jeg ferdig pakket, og gleder meg til å dra avgårde! Det blir et spennende døgn! Heldigvis drar jeg sammen med flotte mennesker som jeg kjenner fra før. Vi er klare for å jobbe frem gode løsninger! Dette blir nok både lærerikt og innholdsrikt!

Ut av komfortsonen!

Det siste året har jeg vært veldig masse hjemme. Jeg har nesten ikke vært på noen arrangement før nå nylig. I dag skal jeg dra avgårde på tur, og være borte til i morgen. Det er faktisk å gå litt ut av komfortsonen min. For jeg er så vant til å være hjemme med mine kjære barn og mann. Det blir så rart å dra avgårde uten dem. Men jeg trenger det. Jeg har godt av å bruke hodet mitt på andre ting. For jeg er mamma hele døgnet hele året. Jeg er alltid på vakt. Jeg passer alltid på. Så nå er det på tide å leve litt vanlig igjen. Forsøke å gjøre ting som jeg likte før.

Jeg gleder meg til denne opplevelsen som kommer nå. Jeg skal skrive mer om opplegget senere i dag til dere. Akkurat nå kjenner jeg mest på at jeg må finne roen inni meg selv. Den tryggheten som gjør at jeg kan slippe ned skuldrene, være voksen og bare konsentrere meg om det jeg skal være med på. Det skal jeg klare. Jeg har vært med på mange rare ting før. Jeg er sikker på at jeg kommer greit ut av denne helgen også.

Jeg er glad for at jeg får oppleve noe gøy i dag! Nå må jeg finne frem alt jeg trenger, og organisere alt for barna. Tenk et lite døgn på "husmorferie"! Så nå er det full gass med alle gjøremål! Alt skal være på stell før jeg drar avgårde! Gelder meg i hvert fall veldig! Jeg er trygg på at jeg kommer til å kose meg når jeg bare kommer meg av sted. På tide å lufte seg litt! Dette blir knallbra! Vi blogges mer senere i dag! God fredag til alle sammen!

Favorittprogrammer på TV!

Vi har alle sammen hver våre favoritter som vi liker å se på tv. Det har jeg også. Jeg er veldig glad i mye forskjellig. Jeg kan se på Lars Monsen, og jeg kan se på kjendisreality. Jeg har med andre ord et stort spekter i hva jeg liker å se på. Men likevel er det noen desiderte favoritter som jeg ser på. Jeg trenger noe programmer med litt mer dybde. Jeg trenger noen med humor. Jeg trenger musikk. Jeg trenger litt lett fordøyelig underholdning. Noen av mine favoritter er ikke på sendeskjema akkurat nå, men nevner de her likevel:

Humor:

Senkveld med Thomas og Harald

Nytt på Nytt

Huskestue

Truls Svendsen

På tur med Dag Otto

Reality:

Anno

Mesternes Mester

Farmen

Farmen kjendis

Natur:

Lars Monsen

Der ingen kunne tru at noen kunne bu!

Lett underholdning:

Sofa

Bloggerne

Aktuelle tema:

Lindmo

Skavlan(kommer veldig an på hvilke gjester)

Musikk:

Hver gang vi møtes

Beat for Beat

Hva er dine favoritter? Som dere ser så er det veldig variert hva jeg ser på. Jeg er ikke så glad i filmer eller drama. Og krim har jeg ikke nerver til! Er så lettskremt!  Skriv gjerne på Facebook hva som er din favoritt! Kanskje vi har noe til felles? Håper dere får en flott kveld foran tv! Vi blogges!

 

 

Depresjonen kan komme tilbake!

Selv om jeg har opplevd fremgang de siste årene mentalt, så er jeg ikke trygg. Depresjonen kan veldig fort komme tilbake igjen. Rett og slett fordi jeg lever med en diagnose, og en bagasje som fortsatt preger meg. Og jeg er helt avhengig av å bruke verktøyene mine flittig og riktig for å unngå en ny depresjon. For jeg har nettopp erfart at hvis jeg svikter litt på rutinene, så kommer depresjonen snikende fortere enn jeg liker.

Sannheten er at jeg fortsatt er ganske skjør. Jeg er helt nødt til å jobbe beinhardt med meg selv veldig ofte. Jeg må holde fokus på de riktige tingene i hverdagen. Det er litt som å slanke seg med en diett. Det går bra mens man holder seg helt til dietten. Men hvis man sluntrer unna, så kommer vekten tilbake. Jeg trenger jevnlig terapi. Jeg trenger masse trening og fysisk aktivitet. Jeg må være åpen.

Men en gang jeg stopper opp med trening, så kommer tung sinnet over meg igjen. Jeg mister fort selvtillit, og kroppsfokuset øker igjen. Men når jeg er i gang med trening/fysisk aktivitet hver morgen, så går alt så mye bedre. Skriver jeg på bloggen min hver dag, så går det også bra. Det er veldig bra med en god prat med terapeuten jevnlig. Jeg må bare innse at slik er min hverdag. Jeg kan ikke stå stødig uten disse verktøyene.

Så jeg må alltid kjempe for min hverdag! Det er til tider vanskelig, men jeg har lært å kjenne meg selv nå. Jeg klarer å se selv når jeg er på feil vei. Jeg ber om hjelp fra trener og terapeuter når det er nødvendig. Selve jobben må jeg gjennomføre selv. Men det hjelper masse med gode støttespillere som pusher og veileder. Det er ikke en skam å trenge en hjelpende hånd underveis! Jeg har lagt vekk stoltheten, og tar imot den hjelpen som jeg trenger.

Jeg håper at min åpenhet ikke skremmer dere. For jeg er jo bare meg. Men jeg vil dere skal forstå meg. At dere skal skjønne hva jeg kjemper med hver eneste dag. For selv om jeg er tøff, så er jeg også svak. Jeg vil ikke oppleve en depresjon igjen. Min fremgang skal fortsette. Takk til alle som heier på meg! Jeg er glad for hver enkelt av dere!

Vi blogges!

Ikke vær så sjalu!

Noen ganger blir jeg ganske matt. For i media blir det veldig masse fokus på hva de enkelte kjendisene har i inntekt. Og når det kommer ut noen gjør det ekstra godt, så starter mange ganger diskusjoner på sosiale medier. Det hender veldig ofte at folk får tyn rett og slett fordi de har vært smarte, og tjent gode penger på sine avtaler. Jeg er jo også enig i at noen ganger kan lønnsavtaler virke helt hinsides. Men det er faktisk slik verden er. De som har evner og energi til å tjene gode penger, de kan oppnå det i 2017. Hvorfor skal vi andre bli så sjalu at vi slenger med leppa?

Jeg er en blogger, og jeg tjener absolutt ingenting på bloggen min i dag. Jeg leser om topp bloggere som tjener veldig masse penger. Før kunne jeg tenke at det virket helt vanvittig. Jeg syns enda at det er snakk om veldig masse penger. Men jeg vet hvor masse jobb det er å ha en blogg. Og jeg tenker at de bloggerne som lykkes, har virkelig faktisk jobbet for pengene sine. Og det er jo faktisk markedet som er med å legger listen over hva de skal få betalt for sine innlegg og omtaler. Jeg tenker derfor at de som lykkes, de har gjort en veldig solid jobb med sin blogg, og fortjener derfor en god lønn. Slik er 2017. Vi kan like det eller ikke.

En av bloggerne, Anne Brith , skrev et innlegg om hvilke holdninger hun møtte på veien til å tjene sin første million. Hun hadde satt seg et mål, og jobbet hardt for å oppnå det. Men hun ble stadig snakket ned, og folk mente hun burde ikke forvente at hun skulle klare det. Hun klarte det, og hun var stolt over å nå målet sitt! Jeg er glad for at hun klarte det! Jeg er glad for at hun ikke gav seg! For andre mennesker sin sjalusi skal ikke ødelegge hver enkelt sitt mål! Jeg har ikke laget meg en slik målsetting angående penger. Men jeg vil likevel jobbe for at bloggen min skal ha et stort publikum. Og de som ikke liker at jeg gjør det, får faktisk bare lukke munnen sin igjen! For mine valg skal ikke bli ødelagt av andres nedsettende holdninger! Vi blogges!

Hva gjør deg lykkelig?

Jeg lette  lenge etter en viktig ting i livet mitt. Jeg lette etter det å være lykkelig. I altfor mange år var jeg ikke lykkelig. Jeg er klar over at det sikkert ikke er så kjekt for alle å lese det, men det er sannheten. Jeg hadde det ikke bra i mange år. Jeg søkte forgjeves etter å finne meningen i alt jeg drev med, men til ingen nytte. Det var ingenting som stemte lenger. Jeg måtte ta store grep for å finne meg selv. For alle fortjener å få kjenne på lykke. Livet ¨går jo ikke på skinner for noen av oss, men innimellom skal vi få kjenne på lykke.

Jeg er glad jeg ikke gav opp å lete etter lykke. For etter mange nedturer i livet, så fant jeg endelig lykke. Ikke fordi alt er så lett og perfekt. For det er jo ikke sånn livet er. Men fordi jeg har funnet roen i meg selv, og jeg har funnet kjærlighet og respekt. Da kom lykkefølelsen av seg selv. Jeg kan bli veldig glad av de små tingene. Jeg kan bli så glad at tårene tar meg. for jeg setter ekstra stor pris på de gode øyeblikkene som jeg får i livet mitt. Jeg vet at man må nyte dem så mye som mulig. For hverdagen er tøff for oss enda.

Å være lykkelig betyr ikke å eie alt i denne verden. For meg betyr lykke å oppleve frihet, kjærlighet, omsorg og respekt! Å Være en del av et hjem hvor alle vil hverandre det aller beste. Det gjør meg lykkelig. Det gjør meg stolt. Jeg er så inderlig glad for at jeg aldri gav opp. Lykken lå og ventet på oss. Vi fant den på Sørlandet. Tenk så heldige vi er! De aller fleste gangene lønner det seg å vente lenge på lykken! Da smaker den enda bedre! Vi blogges!

Tankefull mamma!

Hver gang ett av mine barn fyller år, så blir jeg veldig tankefull. Begge barna mine er adoptert. Ett annet sted i verden er det en mamma som har født barnet mitt, men som ikke lenger er en del av hans liv. Jeg vet at de husker den dagen barnet mitt ble født. En mamma husker slike dager. Inni hjertet mitt blir jeg fylt med en stor takknemlighet for at akkurat jeg fikk bli mammaen til mine barn. At jeg fikk lov til å ta den rollen. For resten av livet mitt. Det er den største og viktigste oppgaven jeg noen gang har fått. En oppgave som er fylt med kjærlighet og omsorg.

Årene går jammen fort unna. Men opplevelsen av å få barna i mine armer for aller første gang blir aldri glemt. Det sitter spikret i hukommelsen min. Tårene som rant fordi kjærlighetsbarometeret sprakk! Lettelsen over at jeg endelig skulle få bli mamma. Det har vært en læringskurve å være mamma. Man må virkelig gå i seg selv, og gi absolutt alt for å lykkes med oppgaven man har fått. Jeg er ingen perfekt mamma, men jeg gjør mitt aller beste for mine barn.

Så i dag sender jeg noen tanker langt ut i den store verden. Til de to mammaene som gav meg den beste gaven man kan få, Muligheten til å følge et barn fra baby til voksen. Få være mamma. Det er det aller flotteste jeg kan tenke meg. Og det er en raus gjerning som ble gjort av kjærlighet. Jeg fikk et ansvar. Det tar jeg på alvor. Barna fikk en familie. Mange som er glade i dem, og en fremtid sammen med oss. Ingenting kan måle seg med det i mitt liv. Det er det største.

Minstemann 10 år!

Tenk i dag er minstemann faktisk hele 10 år! Jeg er så uendelig stolt over min minstemann. Jeg elsker ham så inderlig høyt som en mamma kan gjøre. Det har vært spennende år sammen med minstemann. Å se ham utvikle seg, få sin egen personlighet. Å få se hans talent og egenskaper komme frem. Få hjelpe til når livet er litt hardt. Å få være mamma er det som betyr aller mest for meg, og jeg er så uendelig stolt av mine barn. Jeg håper at dagen i dag blir god. Jeg håper at vi kan skape gode minner sammen. En bursdag som du husker med glede. For vi er så utrolig glade i vår kjære minstemann.

Årene gå jammen utrolig fort. Jeg husker så utrolig godt da jeg fikk deg i armene. Og jeg kommer aldri til å glemme den enorme kjærligheten som kom strømmende inni meg. Det har vært litt av en reise. Det har vært oppturer, og tunge dager. Men vi jobber oss gjennom hver dag sammen. Jeg håper så inderlig at fremtiden din blir god og lys. Vi skal hjelpe deg videre, og gleder oss så til å se hvordan minstemann blir! Det er aldri stille eller kjedelig rundt minstemann! En sprudlende personlighet med en kjapp replikk. Vi har masse moro!

Så gratulerer så mye med dagen! Jammen har tiden flydd, og det nærmer seg at du ikke er så liten lenger! Men for mamma vil du alltid være minsteprinsen. Som jeg elsker, og som jeg gjør alt for. Jeg ønsker deg en strålende bursdag! Hipp hurra for vår kjære sønn!

Gidder du å jakte på det "perfekte"?

I altfor mange år har jeg jaktet på det perfekte. Jeg er ikke den eneste. Alle sammen har på en eller annen måte forsøkt å bli like god som alle andre i ett eller annet. Om det er finest hus eller bil, kropp eller lage de flotteste cupcakes. For vi blir omgitt av flotte bilder av det såkalte "perfekte" livet! Bilder av strøkne hjem, og flotte kaker. Middager som ser ut som restaurantmat. Alt på stell til alle tider. Men vet du hva, sånt gidder jeg ikke henge meg på mer. Jeg lever veldig godt med å ha det helt ok. Jeg strever ikke etter det alle andre har. Selv om naboen kjøper splitter ny bil, så behøver jeg ikke det samme.

Jeg har sett mange bloggere som legger ut de perfekte bildene hele tiden. Alt skal være skinnende rent og pent. Da hadde jeg blitt stressa hvis jeg måtte ha det slik. Ja, jeg tenker litt over hvor jeg filmer videoene mine. Jeg trenger ikke vise hyllen med plastikkbokser, eller klesstativet som står midt i gangen. Men slik lever vi, og det gjør jammen alle andre også. Men utad skal det være så veldig stilig. Jeg digger bilder som faktisk viser ting slik det er.

Når jeg poster bilder av meg selv, så fikser jeg ikke på dem i det hele tatt. Dere får meg uten filter. Jeg lever et helt vanlig liv, og har helt vanlig hus og interiør. Jeg har det veldig bra! Jeg trenger ikke håndklær til 1000 kr per stk på badet mitt. Men respekterer at andre vil ha det annerledes enn meg. Vi er forskjellige, og takk for det. Mitt poeng er bare det at kan vi ikke bare være naturlige? Være slik som vi er? Vise vår hverdag uten å pynte på fasaden? På min blogg får du ikke noe som er juks. Så får man like det eller la være! Vi blogges!

Vi lærer av våre feil!



Vi gjør alle sammen feil i løpet av livet. Noen ganger har det ikke så stor betydning, mens andre ganger kan det få fatale konsekvenser fos oss. Det er aldri noe kjekt å gjøre feil. Men det engang slik at det er feilene vi stort sett lærer mest av i ettertid. Det nytter ikke å være etterpåklok, men vi kan unngå å gjøre sammen feilen om igjen. Det er viktig å huske på. Jeg har lært masse av mine feil i mitt liv. Det er mange ting jeg ikke ville gjort på sammen måten i dag. Sånn er livet, og vi lever her og nå. Vi er nødt til å foreta valg, og så må vi erfare på et senere tidspunkt om valget var riktig.

Det nytter ikke å ha som mål å unngå feil. For vi klarer ikke det. Vi er bare sånn laget at det skjer med oss alle. Selvfølgelig vet jeg også at noen er mer heldige enn andre på visse områder i livet. Man kan noen ganger føle at det ble litt feil fordelt. Men jeg har lært meg å godta livet mitt. På godt og vondt. Det nytter ikke å være sint på seg selv for valg man tok da man var yngre. Det ble slik, og det endte slik som det gjorde. Livet er heldigvis langt, og jeg håper på mange gode år fremover. Det viktigste er å lære. Finne ut hvordan man kommer videre i livet!

Jeg har brukt mye tid på å analysere mine feil. Det er både godt og vondt. Jeg har lært veldig masse. Men jeg har også gitt meg selv skikkelig juling. Det nytter ingenting. Ved å legge det bak meg, kan jeg fritt gå fremover. Det har vært en hard lærdom for meg. Men jammen er det godt å bli ferdig med den. For jeg bil bruke min fremtid godt. Jeg vil utforske og oppleve. Jeg vil gi meg selv nye utfordringer! Da kan man legge feilene våre bak, og starte på å nyte det livet har gitt oss! Vi blogges!

Gøy med video!

Tenk at jeg skulle like å lage videoer! Og at videoene publiseres på internett uten at jeg skjemmes over meg selv. Det er svært rart å tenke over. Og det er utrolig koselig at jeg får så fin respons på videoene mine. Jeg blir stadig overrasket over hvor mange som faktisk ser mine videoer. Jeg har sett litt på andre som legger ut videoer, og jeg har hatt en veldig bra start. Igjen er det ikke om og men å bli størst, men utrolig kjent å se at det fenger en del mennesker, og at dere tar av tiden deres for å se på meg. Men jeg har jo et behov for å formidle, derfor gjør jeg dette. Så jeg blir veldig glad for hver enkelt som klikker inn på mine filmsnutter!

Tusen hjertelig takk for alle flotte kommentarer som jeg har fått i forbindelse med mine videoer! Det varmer hjertet mitt veldig mye. Det har vært en prosess å tørre legge ut videoer. Men jeg må gjøre det aller meste hjemmefra, og da bruker jeg de verktøyene som jeg kan for å nå ut med mitt budskap til dere! Alle gode ord som sendes min vei gir meg mer selvtillit til å fortsette! Jeg føler meg stadig tryggere på at det er formidling jeg ønsker å jobbe med. Men aller først skal jeg putle her hjemme, og la kroppen restarte seg i en periode. Da er det utrolig kjekt å kunne ha en så fin hobby som dette her!

Det blir spennende å lage videoer og blogg fremover! Jeg er veldig klar for å bli enda tydeligere og bedre i det jeg gjør! Jeg håper at Dere vil fortsette å se mine videoer, og hjelpe meg videre! Dere er mitt publikum, og jeg er glad for hver enkelt av dere! Tusen takk for at dere henger med! Vi blogges!

Til min kjære Storesøster!

Gratulerer så mye med dagen, kjære storesøster! Jeg vet at du kanskje blir litt flau over at du får et helt eget innlegg. Men du fortjener det virkelig. Du har ikke rundt tall, men hver bursdag er verd å feire. Du fortjener dette innlegget fordi jeg alltid har deg i ryggen. Du støtter meg. Du tilgir meg. Du verner om meg. Du beskytter meg. Du er glad i meg. Men du skal vite at jeg er utrolig glad i deg også! For jeg kunne ikke hatt en bedre storesøster! En søster som går gjennom ild for meg.

Som søsken flest er vi ikke alltid helt enige. Vi har hver vår væremåte. Vi gjør mange ting på ulike måter. Men likevel så fungerer vi fint sammen. Vi har lært å respektere hver våre sider. Som voksne har vi egentlig fått enda bedre kontakt. Særlig de siste årene. De årene hvor livet mitt har vært på det tøffeste, da kom du frem og var der. Når jeg var 9 uker på sykehus i 2014, var det kun mine barn, foreldrene mine og deg som fikk komme fast på besøk. Du kom selv om jeg kun lot deg bli en halvtime. Takk for at du alltid kom. Takk for at du har vist meg så uendelig mye støtte og kjærlighet.

Jeg er ikke redd for å skryte av deg her på bloggen. Jeg vet at du leser hvert eneste ord jeg skriver hver dag. Jeg håper at du blir glad for det! For jeg mener det bare godt! Tusen takk for at du er den du er! Jeg håper bursdagen din blir kjempefin! Kos deg masse, og ta godt vare på deg selv! Jeg er uendelig glad i deg! Klem fra lillesøster!

Bloggen min er 1 år!

I dag er det 1 år siden jeg startet opp bloggen min. På den tiden har jeg postet nesten 1000 innlegg. Jeg har skrevet hvert eneste ord. Jeg har lagt sjelen min inn i bloggen.  Jeg har brukt den som terapi for min egen del. Jeg har forsøkt å finne min egen sti. Jeg har fått fortalt om vonde minner som ingen visste om. Jeg fikk hull på byllen. Jeg tok sats, og hoppet rett ut i det! Jeg er faktisk veldig stolt over det jeg har fått til. Jeg har fått mange flere lesere enn jeg trodde jeg skulle få. Jeg er enda en liten blogg, men jeg har et fast publikum. Og jeg satser på at tallene øker etter hvert som årene går.

Jeg måtte ha en pause i januar. Jeg behøvde å få ting litt på avstand. Jeg valgte å komme tilbake til bloggen etter en tenkepause. Jeg ville fortsette med bloggen, men kanskje spare litt av privatlivet til meg selv. Gjøre ting litt annerledes. For meg fungerer det fint nå. Jeg produserer innlegg når jeg føler for det, og jeg deler det jeg føler er ok. Da føles det fint å ha en egen blogg. Mitt eget publiseringsverktøy. Min arena hvor mine tanker kommer ut i den store verden.

Så i dag gir jeg meg selv et klapp på skulderen. Mange bloggere slutter etter 2 måneder. Jeg har nå 1 årsdag! Det er stas for meg! Tusen hjertelig takk for hver eneste gang dere har lest mine innlegg! Tusen hjertelig takk for alle hyggelige kommentarer! Takk for alle klemmer og gode ord som jeg har fått på butikken eller på arrangementer! Dere er gull verd for meg! I løpet av dette året så har jeg hatt ca 130 000 besøk på min blogg. Fagfolk mener det er en kjempegod start. Jeg gleder meg til å fortsette. Jeg håper inderlig at Du og mange flere blir med videre på min bloggreise! Hurra for 1 år!

Vel overstått feiring!

I dag har vi hatt slekten samlet for å feire minstemann. Han blir faktisk 10 år i løpet av neste uke, så da må jo gjengen samles for å feire minsteprinsen vår! Alltid kjekt å samle familien for å feire barna våre! Det er fast tradisjon her hjemme med familiebursdag når barna fyller år. Veldig kjekt at familien kommer fra Egersund på dagstur for å feire gutten vår! Vi har kost oss med masse mat og kaker. Stemningen har vært kjempefint, og bursdagsbarnet er veldig fornøyd! Nå har vi hatt slike feiringer ganske mange ganger her i Mandal, så vi voksne har fått god trening i å arrangere selskap. Vi samarbeider godt , så jeg og min kjære fikser dette veldig fint!

Det er viktig å feire de små! Det fortjener de virkelig! Det så ut som at maten falt i smak, og at gjestene var fornøyde med det som ble servert! Jeg liker å lage mat, og det er alltid godt når alt er over. Nå kan vi senke skuldrene, og ta en rolig kveld her hjemme. Deilig å få ryddet opp i alt, og være klare for en ny uke alle sammen. Greit med selskap på dagen, så får man rikelig med tid til å roe seg på kvelden igjen. Tar alltid litt tid å lande for både store og små. Det fungerer fint for oss i hvert fall. Nå er det noen måneder til neste feiring.

Det har vært en flott dag! Så nå skal roen senke seg her i huset. Jeg kjenner at det blir godt. Vi gjør oss klar for en ny uke med nye utfordringer! Håper dere har hatt en fin søndag! Gleder meg til å gå gjennom uken sammen med dere! Vi blogges!

Utfordringer våren 2017!

Jeg er glad i å sette meg egne mål. Da har man noe spesifikt å strekke seg etter. Da jobber man målbevisst mot dette målet, og gjør det som behøves for å mestre situasjonen. Jeg driver ikke med nyttårsforsetter i det hele tatt. Men i løpet av året er det alltid ulike problemstillinger som jeg ønsker å løse eller mestre. For vi trenger å komme oss litt videre. Små steg som tar oss riktig vei. Det er jeg opptatt av. Så jeg har satt meg noen mål for våren 2017, og de er som følger:

Sykkel

Jeg har en veldig fin sykkel stående. Jeg fikk den av min kjære for noen år siden. Da skulle jeg bli overbevist om at jeg kunne sykle, og at det ikke var farlig. Barndomsminner hadde satt dype spor, og min selvtillit angående sykling og balanse var forduftet. Vi syklet deler av Rallarvegen den sommeren, og jeg var kjemperedd, men glad! Jeg fortsatte med sykkelturer hjemme den sommeren. Men det var tungt, og jeg var veldig engstelig. I Fjor sommer hadde jeg kun en tur på sykkelen min. Det er flaut å tenke på. Så i år skal jeg ta frem sykkelen så snart våren er her, og der skal sykles mange turer i vår og sommer! For det er god trening både for kondisjon og for balanse! Og aller mest for å jage vekk de negative tankene som kommer hver eneste gang jeg nevner ordet sykkel for meg selv!

Treningstur

Jeg må ta meg selv i nakken, og komme meg ut på tur. Jeg har vært veldig sløv en periode, og helsen har ikke vært god. Hovne knær er vanskelige å trene med, men jeg må finne en løsning. Jeg må ha frisk luft, og trenger en luftetur helst hver dag. Nå er det på tide å ta skikkelig grep om situasjonen, og lage seg gode treningsrutiner igjen. Jeg ble faktisk tatt litt på sengen angående hvor smertefull en vinter kan være for oss revmatikere. Men jeg må komme meg ut av huset mye mer enn det jeg gjør for øyeblikket!

Være engasjert

Jeg har blitt vist tillit. Jeg har nå engasjert meg i Revmatikerforeningen og i Mental Helse Mandal, og har nå to ulike styreverv. Da kreves det at jeg står på, og er engasjert. Jeg skal bli kjent med de andre medlemmene, og organisasjonene. Dette blir svært spennende. Jeg skal ta fatt på jobben som sekretær med friskt mot! Jeg gleder meg til å delta på ulike arrangement og møter i organisasjonene. Dette har jeg veldig godt av! fordype seg litt i annet enn seg selv. Det er viktig for den mentale helsen å være engasjert i noe.

Pynte meg litt!

Jeg skal ta i bruk klærne mine. Ikke være så redd for å ta på et skjørt eller kjole i hverdagen. Det skader ikke med et skjerf eller øredobber. Jeg kan godt sminke meg litte grann. Det skader ikke å ha en litt finere stil og fremtoning. For jeg er jo en voksen dame etter hvert. Jeg sliter hardt med denne biten, men desto viktigere å jobbe med det. Jeg har masse fint i skapet mitt. Det gjelder å tørre å bruke det! Det skal jeg være mye flinkere til fremover.

Det aller viktigste for meg blir uansett å ta godt vare på meg og mine nærmeste. Familien betyr alt for meg! Og familien får det bedre dersom jeg har det godt med meg selv også! Jeg gleder meg til vår og varmere dager! Håper dere henger med! Vi blogges!

 

Vil du følge meg?

Jeg er aktiv på sosiale medier. Jeg har jo bloggen, og jeg har Facebook. Men jeg er også kommet i gang på Instagram og Snap Chat! Jeg blir veldig glad dersom Du har lyst til å følge meg på sosiale medier! Jeg har ikke vært så veldig aktiv  andre steder enn på Facebook tidligere, men nå intensiverer jeg bruken av både Instagram og Snap Chat! Veldig kjekt å følge med venner og bekjente der også.  Så nå ser jeg frem til en hverdag med mange fine bilder og snapper fra hverdagen min!

På Instagram heter jeg wenchel77! Søk meg opp, og jeg blir kjempeglad for at du vil følge meg videre! På Snap Chat søker du etter Wenche Larsen eller wencheblogg! På Youtube kan du følge meg på min egen kanal, WeLG Foredrag!Dette blir kjempegøy! Her får du litt innblikk i min hverdag. Jeg gleder meg til å få mange flere følgere i sosiale medier!  Tips gjerne venner om bloggen, Facebook , Instagram , Youtube kanalen og Snap Chat! I dagens samfunn har sosiale medier virkelig tatt av, og det gjelder å henge med i svingene så godt som mulig! Jeg ønsker jo å ha en dialog med mitt publikum, så da bruker jeg de kanalene som føles riktig for meg fremover!

Takk for at Du har lyst til å følge meg gjennom hverdagen! Utrolig stas at så mange mennesker leser og følger meg. Jeg setter stor pris på hvert eneste klikk! Takk for alle gode tilbakemeldinger som jeg får på Facebook. Kom gjerne med innspill på hva jeg bør skrive om! Husk at jeg tar imot saklig kritikk.  Jeg kan alltid bli bedre. Ingen er perfekte! Men det er flott å se at så mange er trofaste lesere, og at mine lesertall er veldig stabile hver eneste dag! Det lover veldig bra for fremtiden som blogger! Jeg gleder meg til å møte Dere på sosiale medier! Takk for at du vil følge meg! Vi blogges!

Hva skjer med WeLG Foredrag?



Full av pågangsmot startet jeg høsten 2016 opp eget firma, WeLG Foredrag. Og det er fortsatt  i live. Men sant skal sies, det har vært svært rolige tider på foredragsfronten. Men jeg har på ingen måte gitt opp håpet om å komme meg inn på dette markedet. Jeg er i ferd med å knytte verdifulle nettverk, og jeg håper på flere foredrag i løpet sav 2017. Akkurat nå er jeg i avklaringsprosess angående uføre. Så jeg er litt avhengig av å holde meg til visse regler i den prosessen. Men jeg håper og tror at jeg med tiden vil lykkes med foredrag! Jeg gleder meg over å bli kjent med ulike organisasjoner og mulige samarbeidspartnere fremover. For jeg har et budskap som er viktig, og som jeg tror vil engasjere et publikum! Gjennom bloggen min får jeg mange positive tilbakemeldinger, og mine videoer på Youtube er også godt likt. Jeg føler at jeg har noe å formidle til alle Dere! Så det er veldig hyggelig dersom Dere kontakter meg på welgforedrag@gmail.com dersom dere er interessert i mine foredrag. Sjekk også WeLG Foredrag på Facebook.

Å skape seg en egen bedrift tar år med tålmodighet og innsats. Jeg har ikke kunnet være så aktiv utad som jeg ønsket, men er nå i ferd med å få bedre oversikt og mer energi. Så er jeg tålmodig, og satser på at dette vil vokse med årenes løp. Jeg vet at jeg vil jobbe med formidling på skriftlig og muntlig. Fremtiden vil vise hva som skjer. Men man kan ikke gi opp de drømmene som betyr mest av alt! Å formidle egne erfaringer og tanker til Dere er viktig for meg. For jeg vet at åpenhet og ærlighet treffer hjerter! Ved å gi av meg selv, vil jeg få masse igjen! Jeg håper at mine erfaringer kan brukes på en fornuftig og god måte. At det kan gi håp til andre mennesker som strever med sine liv. For gjennom hardt arbeid med eget liv har jeg kommet meg på beina igjen! Jeg fortsetter å kjempe for mine drømmer! Vi blogges!

Jeg pingler ut...

Jeg er en skikkelig pingle. Jeg takler ikke å se på krim serier. Og jeg liker ikke påske krim. Helt siden jeg som liten listet meg ut i gangen, og smugtittet på Rød Snø. Da ble jeg vettskremt, og jeg har aldri likt påskekrim etter det. Faktisk så pingler jeg ut på det meste så lenge skummel musikk setter stemningen i serier og filmer. Jeg har faktisk gjemt meg bak em pute mens jeg så på Loke i Hotell Cæsar for mange år siden! Flaut, men sant!

Mange elsker alle disse seriene som omhandler mysterier og drap. Døde mennesker i alle slags fasonger. Fangenskap og masse dreping. Jeg takler det bare ikke. Så jeg styrer unna alt som heter drama eller action filmer. Jeg må faktisk skjerpe meg litt. For jeg kan sitte stiv i stolen under visse filmer som mine barn elsker å se! Jeg er seriøst ikke blitt herdet på dette området! For hjemme hos oss var det strenge regler på hva vi fikk se på tv.

Jeg er vokst opp med labbetuss og postmann pat. Jeg fikk etter hvert kranglet meg til å se Midt i Smørøyet. Vi så Norge Rundt hver fredag. Lørdagsunderholdningen ble ivaretatt av Tande P eller Dan Børge Akerø med sine familieprogram. Kvitt eller Dobbelt regjerte som det ultimate konkurranse programmet. Dynastiet og Falcon Crest var kun forbeholdt voksne i vårt hjem. Og hvis vi leide video spiller, så var det Teskjekjerringa som ble vist! Huff vi har ledd mye av dette!

Noen ganger så skulle jeg ønske at jeg ikke var så vanvittig lettskremt. Det er litt irriterende. Men jeg har hatt en trygg oppvekst med masse god underholdning i hvert fall! I dag er det annerledes. Barna ser jo på så mye rart, og det er vanskelig å henge med på alt som blir vist. Jeg er ganske streng på aldersgrenser på filmer og spill. Men ja, de kommer til å være mye mer herdet enn sin mor!

Vi blogges!

Sortering av noter!

Jeg har drevet med musikk store deler av livet mitt. Jeg har vært med i mange kor, spilt i korps, vært med i kirkekor og kammerkor. Jeg gikk på musikklinje rett etter ungdomsskolen. I løpet av disse årene har jeg tatt vare på mange noter i ulik sjanger. Og gjennom ale flyttingene mine, så har alt blitt stappet ned i en svær pappeske. Nå har jeg tatt den frem fra loftet, og er i gang med å se gjennom alle notene. Noe blir tatt vare på. mens andre blir kastet. Tidene forandrer seg, og jeg har litt ulike interesser nå enn tidligere. Men nå som jeg har elektrisk piano hjemme i stuen, så er det gøy å leke med ulike sjangre her hjemme. Det var på tide med en skikkelig opprydning i dette musikalske rotet.

Endelig begynner musikk å bli kjekt igjen! Det har vært en lang reise med mye opp og nedturer når det kommer til musikken. Jeg gikk så skikkelig lei alt sammen for en del år siden. Men nå er jeg kommet meg litt i gang igjen. Det føles godt, men stemmen trenger skikkelig å trenes opp igjen. Jeg blir fort sår i halsen når jeg forsøker å synge. Det er trening som behøves. Her hjemme blir det en del spilling og sang. Særlig når ungene er på skolen. Men de liker at jeg synger og spiller litt på kveldene også. Det er koselig at de liker å høre mammas sang fra stuen. Det hadde visst en beroligende effekt.

Nå blir det i hvert fall orden på notene! De blir sortert i permer, og jeg får det systemet som jeg trenger. Det liker jeg veldig godt. Og jeg kan bruke den tiden jeg trenger på å bli trygg ved pianoet. Trygg på egen stemme. Det er en deilig følelse når stemmen spiller på lag, og jeg selv hører at jeg synger bra! Det er mestring! Det gir meg motivasjon til å fortsette! Vi blogges!

Jeg har forandret meg!

De siste månedene så har jeg virkelig merket en forandring hos meg selv. Jeg vet ikke om det skyldes bedring på livssituasjon eller bare det faktum at jeg blir eldre. Men jeg har fått andre verdier, og jeg legger mer vekt på andre ting. Jeg verner mer om mitt hjem og mine kjære. Jeg ønsker å ha rolige og trygge omgivelser til enhver tid. Jeg må ha en viss orden i huset, og jeg takler ikke for mye rot. Jeg merker at rot i huset, gir rot i hodet mitt. Så nå har ting fått sin faste plass, og vi har et eget system som fungerer fint. Det føles godt.

Jeg har blitt mye tryggere på meg selv. Jeg har en større ro inni meg nå. Jeg klarer å håndtere egne utfordringer på en bedre måte. Faller jeg, så reiser jeg meg raskere opp igjen. Må jeg gråte en skvett, så slutter jeg raskere enn før. Sakte men sikkert har jeg fått mer styrke. Og det er veldig godt for meg og mine nærmeste å merke fremgangen min. For det handler om å skynde seg langsomt. Ikke tro at alt fikses på veldig kort tid. Ta heller noen ekstra runder med utfordringen, for så å finne den beste løsningen. En løsning som fungerer i det lange løp. For nå bygger jeg en grunnmur i meg selv som skal vare livet ut. Det er spennende tenke på for egen del.

Skuldrene skal senkes enda litt mer ned etter hvert. Jeg skal ikke kjempe for å oppnå noe for andre sin skyld. Jeg skal gi meg selv mestring. Da blir det en god og stabil grunnmur ¨å bygge fremtiden på. Jeg vet veldig godt at det kan være vanskelig å forstå hva jeg går gjennom, og hvorfor det tar sånn tid. Men det tar lang tid å få dype sår til å gro. Og jeg må fortsatt være tålmodig på egne vegne. Men nå tørr jeg ha drømmer for fremtiden. Gode drømmer. Drømmer som jeg ønsker å oppnå en gang. Når det er riktig tid. Jeg gleder meg! Vi blogges!

Tabletter løser ikke problemene!



Gjentatte ganger har jeg blitt spurt om jeg vil bruke medikamenter for min psykiske helse. Med unntak av noen få uker da jeg var innlagt, så har jeg takket nei til medikamenter. Og jeg sier fortsatt nei takk. Ikke fordi jeg synes det er negativt å ta imot det. For det er opp til hver enkelt, og jeg respekterer at mange velger å ta imot den hjelpen. Men fordi jeg har valgt å komme meg gjennom dette på egen hånd. Ved hjelp av terapi, åpenhet og fysisk aktivitet. Ved å være sosial og en del av noe større. Ved å utforske mine egne grenser, og oppleve mestring. Det har jeg valgt.

I mitt hode så er det min vei å gå. Jeg ønsker å komme meg gjennom det vanskelige, for så å legge det bak seg. En gang for alle. Jeg vil komme gjennom alle traumene, og likevel stå stødig i meg selv. For selv om det er hardt å kjenne på alle følelsene, så vil jeg gjennom det. Jeg vil kjenne etter. Jeg vil komme til bunns i hva som foregår inne meg. Jeg vil ikke være skjermet for smertene. For jeg skal komme over det. En dag om gangen. Et traume om gangen skal bekjempes. Jeg skal overbevise kroppen min om at livet er godt og trygt.

Heldigvis har jeg god støtte i dette valget. Og det fungerer for meg. Jeg kommer meg videre. Jeg har reist meg gang på gang. Jeg mestrer mange flere utfordringer nå. Jeg er blitt sterkere, og jeg står stødigere på egne bein. Det er jeg både stolt og glad for. Det er ikke et nederlag å ta medikamenter for psykisk helse. Men jeg må velge det som er best for meg. Og jeg har kanskje valgt en litt hardere vei å gå. Uten filter. Men da kjenner jeg meg sterkere etterpå! Det er viktig for meg!

Må vi være noen jåledukker?

Jeg begynte med sminke i tenårene. Første gangen var med knallblå øyenskygge da mine foreldre var bortreis på ferie. Siden har det vært litt av hvert i ansiktet på meg. Jeg har smurt brunkrem over hele ansiktet og nedover halsen. Klærne ble fulle av brunkrem, og jeg så ikke særlig bra ut. Det varte ikke så lenge. Jeg gikk etter hvert over til en roligere sminke. Litt øyenskygge og mascara holder for meg. Jeg orker ikke mange lag med kremer. Det ligger bare ikke for meg. Jeg er til og med litt sløv til å gidde sminke meg. Men jeg ser at jeg burde gjøre det.

Men må vi gå rundt som noen jåledukker? Hvorfor blir det så mye blest dersom en kjent person viser sitt sanne ansikt? Må vi virkelig alltid se så flotte ut? Jeg tok meg i det selv da jeg så på Farmen kjendis nå i vinter. Der kom plutselig inn to utfordrere, Marna og Linni. Begge så fint sminket og med lange negler! Flotte damer begge to. Da de ble vist på skjermen etter å ha vært på Farmen noen dager, fikk man se hvordan ansiktene deres var uten alle de lagene med sminke. Og jeg reagerte. For jeg er vant til så flotte bilder av sminkede kjendiser. Men alle har vi et morratryne! Og det var befriende å se at det gjaldt kjendisene også!

Jeg mener ikke at sminke er dumt. Jeg tenker bare på at vi kanskje burde være trygge nok på oss selv uten å måtte klistre på oss en maske hver eneste dag, Jeg vet mange som ikke viser seg utenfor huset uten sminke. De føler seg ikke vel. Hver sin smak, jeg forstår det. Men tenkte bare å nevne at vi trenger ikke å ta helt av med sminken. For vi er jammen fine fra naturens side alle sammen!

Sterk, men likevel svak!

Jeg får veldig mange tilbakemeldinger om at jeg er så tøff som står frem her på bloggen og på videoer. Tusen takk for hyggelig ord. Jeg kan nok virke tøff og sterk. Og ja, jeg er nok det på mange måter. Men sannelig er jeg svak innimellom. For det koster å utlevere seg selv. Det er hardt å få seg en ny start. Og noen dager klarer jeg nesten ingenting. Jeg har heldigvis mange flere gode dager nå enn før. Men jeg føler meg til tider både liten og svak. For jeg er følsom og sensitiv. Jeg blir preget av det som skjer rundt meg. Det er tøft å få harde blikk, og en kald skulder.

Jeg prater i det offentlige rom. Jeg har en egen blogg og egen kanal på Youtube. Jeg har valgt det helt selv. Jeg utsetter meg selv for mye oppmerksomhet. Jeg vet selv at det kan være litt hardt til tider. Men jeg brenner for mine saker, og tenker at det er de kampene jeg skal ta. For det er ikke mange andre som virkelig tar tak i dette. Jeg er bare laget slik at jeg må gjøre noe med ting. Jeg vil gjøre en forskjell. Dermed blir jeg svak når jeg blir alene, og de vonde tankene overtar hodet mitt. Men jeg har faktisk aldri vært mer trygg på meg selv enn det jeg er nå.

Jeg er ærlig. Jeg er sterk. Jeg er svak. Jeg er ett vanlig menneske med erfaringer som bør brukes fornuftig. Andre mennesker trenger ikke å gjøre mine feil om igjen. Jeg har aldri gitt opp livet. Det er for mye verdifullt i livet mitt til å gi det opp. Så selv om jeg føler meg svak, så er jeg sterk nok til å kjempe. Sterk nok til å stå opp for mine egne valg og meninger. Og da gjør det ikke så mye at jeg må føle meg svak iblant for så å komme sterk tilbake!

Motepress!



Det har noen ganger blitt veldig tydelig her hjemme at der forekommer et motepress også blant gutter. Jeg opplever til stadighet at der er spesielle merker som jeg får klar beskjed om at er best og mest populært. Men jeg er ikke blant de som løper etter spesielle merkeklær selv om naboen kanskje bruker det. Det handler om mange ting. For det første handler det om egne verdier. Jeg har aldri vært opplært til å shoppe det dyreste. Det er mye viktigere at plagget er funksjonelt, og riktig størrelse. Jeg mener også at det er viktig å ikke a seg rive med dette vanvittige kjøpepresset som foregår rundt oss. Jeg har gjentatte ganger arvet klær til mine barn. Det mener jeg må være fullt godtatt her i samfunnet vårt. Vi sparer også miljøet ved å gå for gjenbruk. Det er blitt mer til at jeg kjøper klær nå til barna, men jeg drar ikke på merke jakt.

Dersom ungene vil bruke sparepengene sine på klær, så er det opp til dem. Men jeg er glad i klær som kan brukes, vaskes og som gjør nytten sin. Alle har selvfølgelig sine favoritter, og det er helt i orden. Hver sin økonomi spiller også inn. Slik er det bare, og alle får velge selv. Men jeg synes det er trist når barna på barneskolen opplever et slik fokus på merker. Jeg ønsker ikke slikt fokus blant så små barn. Men slik er samfunnet vårt blitt, og jeg burde nok ikke bli så overrasket over det. Jeg forsøker å finne klær som passer vårt bruk, og vår økonomi. Så får de som vil bruke mer av lønnen sin på klær til ungene. Så lenge vi er varme og tørre, så er det meste i orden!

Jeg håper at du tar poenget mitt. Jeg håper du ikke føler deg altfor angrepet dersom du velger dyre merkeklær til dine barn. Vi gjør alle slik som vi selv ønsker, og det er helt greit. Men vi må ikke glemme å lære de små om verdiene i livet. Det som virkelig betyr noe, og som man bør fokusere på hos hverandre. At lekekameraten ikke har de samme klærne gjør absolutt ingen ting!

Humor er kjempeviktig!

Det er svært viktig å ha humor i hverdagen. Det har jeg virkelig erfart. Selv i de vanskeligste periodene i livet mitt, har jeg søkt til humor. Jeg glemmer for eksempel aldri latteryoga timen da jeg var innlagt på sykehus i 2014. Vi lo så vi grein hele gjengen. Jeg hadde så uendelig vondt i magen etterpå. Jeg og min kjære tyr til litt svart humor innimellom dersom livet blir vel hardt. Jeg husker at jeg brukte Thomas og Harald sine innslag på Senkveld til å få i gang latteren da jeg satt hjemme alene på mørke kvelder. Alt for å få latteren i gang. Glemme alt det vanskelige.

Det er godt å le. Det er godt å kjenne på muntre følelser. Slippe seg litt løs. Ikke ta seg selv så veldig høytidelig. Mange ser på meg som ganske seriøs. Men de som kjenner meg vet at jeg elsker å tøye strikken litt. Da mine foreldre feiret stor dag for en del år siden lurte jeg alle gjestene. Jeg hadde tidligere på kvelden fremført sanger på høytidelig vis for alle gjestene. Så da min søster introduserte at jeg skulle opptre atter en gang, så satte gjestene seg fint til rette og forventet en salme eller kjent vise. Men det som de ikke visste det var at jeg hadde skrevet min egen variant av Barndomshjemmet. Jeg hadde brukt vår familie og oppvekst som innhold i sangen. Og jeg var litt frekk og litt på kanten. Stemningen stod i taket da gjestene etter hvert forstod hva som foregikk. Jeg vet at mange husker den enda.

Jeg husker enda følelsen jeg hadde i kroppen min. Jeg gav blaffen, og bare koste meg. Gjorde noe som nesten ingen forventet. Satte ting på spissen, og gav skikkelig gass. Det var så gøy! Noen ganger må man ikke være så høytidelig på alt! Det er lov å ha det moro! Slipp dere løs av og til! Vær litt crazy! Det frisker opp livene våre, og gir oss noe å le av!

Bryr jeg meg om blogglistene?

Det er mange som lurer på om jeg tenker mye på tall og antall lesere. Selvfølgelig liker jeg å følge med på tall. Jeg er opprinnelig utdannet innenfor salg, så jeg er jo opptatt av hvordan mitt produkt ligger an sammenlignet med resten av bloggerne i vårt land. Men jeg sammenligner meg ikke med så mange. Når jeg går og kikker på blogglistene, så klikker jeg rett inn på relevant aldersgruppe. Jeg er ikke noen rosablogger, og sammenligner meg ikke med denne gruppen. Jeg er mer interessert i hvordan jeg ligger an i forhold til bloggere på min egen alder. For det er da det blir relevant lesing for min del. Jeg ønsker å nå et voksent publikum. Og da sammenligner jeg meg litt med bloggere i samme alder.

Det er spennende å se hvordan man ligger an. Slik er jeg bare laget. Jeg blir litt trigget av tall. Men plasseringer på blogglisten får ikke lov å prege mine innlegg. Jeg skriv er slik som jeg selv ønsker. De blir ikke etterligninger etter de som er mest populære. Det er jeg ikke interessert i å drive med. Men lesertallene er med på å veilede meg litt. Hva fenger, og hva fenger ikke! Det er jo greit å vite litt om . Jeg bruker tross alt veldig masse tid på bloggen min. Da vil jeg jo at Dere skal gidde å lese innleggene mine!

Så jeg blir glad for hver eneste leser! Om det fører meg oppover på listene etter hvert gjenstår å se. Bloggen kommer i hvert fall ikke til å bli annerledes kun fordi jeg skal oppover på den listen. Det blir for dumt! Så jeg holder meg oppdatert på tall, men koser meg videre i min blogg med mine tanker! Vi blogges! 

Jeg må bli enda sterkere!



Noen ganger opplever jeg å bli møtt med en iskald skulder av mennesker jeg kjente godt før. Det gjør fortsatt veldig vondt for meg. Når jeg møter mennesker som jeg kjente i min hjemby for få år siden, og de vil ikke engang hilse på meg. Jeg fikk bare et iskaldt blikk. Det stakk i magen, og det ble noen vanskelige timer for meg etterpå. Rett og slett fordi jeg ikke klarer å ikke bry meg. Det sårer meg. Jeg skulle ønske at jeg var sterkere. Jeg skulle ønske at jeg ikke ble så opprørt over andres feige oppførsel. Jeg har ikke gjort disse menneskene noe vondt så vidt jeg vet. Og dermed føles det ikke godt når man blir avvist.

Men det blir ikke siste gangen. Fortiden min har gitt meg noen harde konsekvenser. Jeg har mistet mange. Og jeg vet at jeg var nødt til å ta det oppgjøret som jeg har gjort. Det var ingen andre alternativer for meg. Så jeg forsøker å tenke gode tanker om meg selv, og at jeg vet jeg har gjort det som var riktig. Min største utfordring i det å møte mennesker jeg har kjent før, det er at jeg ikke aner hva de tenker om meg. Derfor møter jeg dem med et smil og et nikk. Dermed blir det et solid slag i ansiktet når man får iskalde blikk, eller de snur seg vekk og ikke vil se meg i øynene. Det er feigt. Det er stygt. Det er ikke slik voksne mennesker skal oppføre seg overfor andre.

Det er ikke så rart at jeg kvier meg til å dra til hjembyen min på besøk. For jeg vet aldri hva eller hvem jeg møter. Og jeg må være sterk i meg selv for å takle det som kommer. Det er som regel mange hyggelige opplevelser, og min familie støtter meg. Jeg blir glad for alle klemmer og gode ord. Men jeg går alltid rundt i hjembyen min med en stor klump i magen. For jeg vet at der er mennesker som mener jeg har handlet feil i livet mitt. Som ikke vet hele bakgrunnen min, og som ikke vil eller evner å forstå alvoret. Det må jeg bare leve med. Jeg vet at mine valg har vært riktige for meg. Konsekvensene har blitt store. Det har vært mange tøffe stunder. Men det livet jeg har nå, gjør det verdt det.

Vi har det trygt og godt. Vi har funnet vår plass. Så jeg skal holde hodet mitt akkurat passe høyt. For jeg er stolt over at jeg klarer å finne en ny vei gjennom livet. Og mennesker med feige holdninger skal ikke få ødelegge mitt liv. Det tillater jeg ikke! Jeg håper at neste gang jeg treffer et menneske fra min hjemby, så går det fint og smile og si hei! Da blir jeg veldig glad. For man trenger ikke være enige i alt den andre personen gjør, men likevel ha vanlig folkeskikk!

Er målet mitt å bli kjendis?



Jeg har fått noen spørsmål i det siste. Folk som lurer på om jeg egentlig har blogg og poster videoer fordi at jeg ønsker å bli kjendis. Svaret på det er helt klart NEI! Jeg skriver ikke blogg eller poster videoer for å bli kjendis. Jeg vil være meg selv. Men jeg har valgt å snakke i det offentlige rom. Det betyr at jeg blir kjent blant de som leser og ser på mine innlegg. Det er jeg innforstått med. Men det betyr ikke at jeg ønsker å bli populær på feil måte. I så fall burde jeg hatt et helt annet fokus på mine innlegg og videoer. Mine temaer skaper ikke mest klikk i verden for å si det sånn.

Men jeg vil poste blogginnlegg og videoer som har litt dypere mening. Dersom veldig mange skulle plutselig lese min blogg, så blir jeg veldig glad. Jeg vil jo ha et publikum. Og jeg ville blitt veldig glad for et stort publikum. Men ikke for å kunne gå på den røde løperen. Jeg ler bare med tanken på det faktisk! Det kan skje at mine videoer og innlegg blir lagt merke til. Men hovedfokuset mitt er innholdet. Det som jeg brenner for å formidle. Så får tiden vise hvor stort det eventuelt vokser til å bli. Man vet aldri. Det viktigste er uansett temaet jeg skriver eller prater om.

Jeg merker allerede at jeg blir både rørt, stolt og litt blyg når fremmede prater til meg, og gir meg ros for bloggen min. Jeg er ydmyk, og takker av hele mitt hjerte. Så jeg tror jeg skal takle det dersom flere finner min blogg og mine videoer! Det blir spennende, men jeg skal fortsatt bare være Wenche. En dame som ønsker å formidle åpent og ærlig fra hjertet! Det betyr alt!

Godt å føle seg trygg på seg selv!



Jo lenger tid det går, jo mer trygg føler jeg at jeg blir på meg selv. Jeg opplever en indre ro i lengre perioder nå enn før. Og roen kommer raskere tilbake etter de gangene angsten tar meg. Det er utrolig godt å kjenne at fremgangen er der. I små steg fremover. Steg som jeg ikke er så engstelig for å gå. For jeg er trygg nok til å tørre mer nå enn før. Det har vært litt av en reise, og jeg vet veldig godt at jeg ikke er i mål enda. Men jeg gleder meg over hver god dag som kommer min vei. For da får jeg smaken på det gode livet som jeg så inderlig ønsker meg fremover.

Det føles godt å kunne se mer fremover enn bakover. Det føles godt å kunne le mer, og være lettere til sinns. Det er deilig å slippe å gråte fullt så ofte som før. Jeg setter stor pris på det. Gleden over å kjenne at man lever er stor. Jeg vet at vi kommer til å lykkes. Jeg har det bedre, og da har familien det også bedre. Jeg håper dere også gleder dere på mine vegne, og støtter meg på de vonde dagene som fortsatt kommer innimellom.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det som jeg føler skjer nå. For jeg kjenner på en slags lettelse. Jeg har fått lagt mange ting bak meg. Jeg bærer ikke så mye med meg lenger. Litt av bagasjen har jeg stuet vekk. Og jeg skal bruke den neste perioden til å sortere enda mer. Og jeg tar kun med meg det jeg selv vil ha. Jeg klarer å styre meg selv mye bedre nå. Men god støtte og hjelp. Av min kjære mann. Min familie. Min terapeut. Min trener. Mine venner. Alle har på hver sin måte hjulpet meg videre. Og det har også dere som leser min blogg gjort! Tusen takk, jeg er så takknemlig!

Skummelt, men gøy å lage videoer!

Jeg er i gang med å lage videoer både til bloggen og til min Youtube kanal, WeLG Foredrag. Det er kjempespennende å holde på med. Av en eller annen grunn liker jeg ganske godt å snakke direkte til Dere via video. Men det er jammen meg skummelt også. For snakk om å presse seg litt ut av komfortsonen. Se ansiktet sitt så nært, og høre sin egen stemme. Jeg har virkelig gått mange runder med meg selv før jeg følte at jeg kunne klare det. Og jeg skjemmes ikke over videoene. Det er jo helt amatør opptak, og jeg kan ikke redigere. Det betyr at jeg må klare å få sagt det jeg ønsker på et opptak, eller begynne helt på nytt.

Det rare er at jeg faktisk nesten aldri har et klart manus. Jeg har et lite tema, og så prater jeg i vei. Rart hvordan det kan funke ganske greit. Jeg vet at video blir mer direkte enn blogg. Så jeg håper å skape litt mer liv på bloggen med videoer. Det er rart å tenke på hvor langt jeg har kommet, og hvor trygg jeg har blitt på meg selv. Jeg filmer meg selv, og poster det på internett! Hallo! Det hadde jeg ikke trodd skulle skje. Livet tar virkelig mange vendinger som jeg ikke så for meg. Men det er deilig å tørre! Jeg blir glad for hver eneste positiv kommentar jeg får!

Men jeg har diverse tekniske utfordringer, og jeg må få lært meg litt mer om data. Så det ikke blir så vanskelig å få ting til! Godt å ha noe å henge fingrene i. Jeg liker dette veldig godt. Jeg koser meg hjemme, og har senket skuldrene mange hakk. Jeg gleder meg til å produsere videoer og innlegg fremover! Håper dere henger med meg videre! Vi blogges!

Er du god mot deg selv?



Dagene flyr fort av sted. Mange gjøremål venter på oss hver eneste dag. Store og små ting som skal gjøres til beste for alle sammen. Som andre mødre flest, så bruker jeg det aller meste av tiden min til å ordne alt mulig her hjemme. Være tilstede for barna, og holde huset i orden. Jeg får masse hjelp i helgene av min mann, og det er jeg glad for. Men i ukene så går alt veldig raskt unna, og jeg glemmer fort å være god mot meg selv. Det har jeg bestemt meg for å gjøre noe med. For jeg trenger å være god mot meg selv. Da blir jeg en enda bedre mamma og kone. Det handler om å gi seg selv de små øyeblikkene hvor man bare er seg selv. Ikke mamma eller kone. Bare er Wenche.

Det kan være å ta seg en luftetur alene? Treffe en venninne, eller ta en liten shoppingrunde. Sette seg ned å ta på neglelakk. En lang dusj. De små tingene som utgjør en stor forskjell. Jeg har måttet ta meg sammen. For selv om jeg egentlig kan stå lenge i dusjen når ungene er på skolen, så haster jeg meg i dusjen. Jeg er ferdig på få minutter. Akkurat som om noen venter på meg. Jeg tar meg ikke tid til å nyte noe. Det må jeg endre på. For jeg har lov å nyte. Iblant er det min tur. Og jeg er helt sikker på at mange kjenner seg igjen i dette. For vi glemmer så lett oss selv. Vi skal prestere for alle andre. Vi tror at de forventer det av oss. Men sannheten er at alle trenger alenetid. For meg har det blitt viktig å bevilge meg selv tid til å bare være meg. Det tror jeg vil gi meg mer overskudd til å holde hjulene i gang. De få minuttene som er så utrolig viktige. Som gir meg påfyll av energi og tålmodighet. Gir du deg selv det du trenger?

Ord som aldri glemmes...



Noen ord er svært vanskelige å glemme. Nesten umulige å legge helt bak seg. For det gjorde så altfor vondt der og da. De sitter som limt inn i ryggmargen. Jeg har en del setninger og ord sittende i min ryggmarg. Ord som har brent seg så fryktelig fast. Ord som jeg veldig gjerne vil bli kvitt, men som sitter fastere enn man skulle tro. Styggen på ryggen bruker dem i enhver tenkelig arena. plutselig kommer de frem fra glemselen, og de gjør vondt atter en gang. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har opplevd slike psykiske påkjenninger over lang tid. Og det gjør ofte mer skade enn å bli fysisk såret.

Jeg forsøker å glemme. Jeg forsøker å gå videre. Jeg forsøker å kaste de vondeste ordene på havet. Legge de vekk. Men så kommer de tilbake igjen. På mine triste dager så kan de velte meg overende. For de ordene vil ha makt. De vil ta over sjelen min. Og det er en forferdelig kamp for å jage de vekk igjen. Jeg kan huske hvordan hjertet formelig bristet. Da de vondeste og mest smertefulle ordene kom til meg. Jeg følte hjertet mitt brast i tusen små biter. Og jeg måtte lime hjertet mitt sammen igjen så fort som mulig. For andre trengte meg. Jeg måtte være sterk.

Jeg har selvsagt også slengt ut ord som jeg angrer på. Ord som jeg ikke er stolt over. Ord som aldri burde vært sagt der og da. Men jeg har lært at ord sårer. Ord setter spor. Så jeg forsøker å veie mine ord. Jeg forsøker å tenke over hva som blir skrevet og sagt. Jeg jobber enda for å bli sterk igjen. Noen dager svikter beina under meg, og de vonde ordene kommer inni hodet mitt. Da er det ekstra godt å kunne ta frem alle de gode ordene, og la de få plass i hjertet mitt!

Overrasket over egen kreativitet!



De siste ukene har skrivegleden virkelig vært på plass. Jeg har kjent på et stort behov for å skrive. Det kan komme flere innlegg rett etter hverandre. Ordene bare kommer til fingrene mine. Det flyter av seg selv. Jeg er ganske sjokkert over hvor alle disse ordene kommer fra. Hvordan jeg har åpnet opp en kreativ side i meg selv. Som pumper ut innlegg etter innlegg. Nye tanker og følelser som bare vil ut til Dere! Det er rart, godt og faktisk litt sjokkerende at der bor så nye inni meg. For det forundrer meg virkelig at jeg har så mye som jeg vil dele med alle Dere!

Men nå holder jeg ikke skrivegleden inne. Jeg lar ting få komme ut. Innenfor mine egne grenser. Jeg lar det bli åpnet opp. Slipper til kreativiteten, og gleder meg over det som blir resultatet. Bloggen gir meg en ventil. Et sted hvor jeg kan få det som ligger på hjertet mitt. Og det er tydeligvis masse som skjer inni meg for tiden. Mange brikker som er i ferd med å lande på riktig plass. Jeg har senket skuldrene ned mange hakk. Jeg vet at jeg skal slappe av. Jeg trenger ikke stresse eller prestere. Jeg kan bare være meg, og la meg få slippe ut i full blomst.

Det føles som om jeg bare må skrive. Hver eneste dag sitter jeg ved maskinen min. Og jeg gjør det med glede. Tar pause når jeg ikke føler for å skrive mer. Så skriver jeg igjen neste gang jeg ønsker det. Jeg koser meg med denne flyten av ord som kommer ned på tastaturet mitt. Jeg bare elsker når fingrene løper avgårde over tastaturet nesten av seg selv! For noen ganger kommer ordene før jeg rekker å tenke ferdig. De bare kommer. Jeg var aldri særlig god i norsk på skolen, så dette er svært merkelig. Men jeg har tydeligvis åpnet en stengt dør. En dør som jeg har holdt svært lukket i mange år. Når jeg åpnet den, fant jeg et rom som jeg ikke ante var der. Kreativitet. Skriveglede. Et behov for å formidle. Det er spennende for meg. Jeg håper det er spennende for DEG!

Jeg deler mye, men ikke alt!



Jeg har en personlig blogg. Jeg utleverer mange tanker og følelser på bloggen min. Men jeg deler ikke alt. Jeg deler ikke bilder av mine barn. Jeg deler ikke deres tanker og følelser. Det hender at min kjære mann er avbildet en sjelden gang her på bloggen. Men da har han samtykket til det. Det er kjempeviktig for meg å ha disse grensene. Jeg kan godt skrive om mine følelser i forhold til mine barn, og det å få være mamma. Men jeg skriver ikke om hverdagen blant oss her hjemme. For de er barn. Og selv om de av og til kunne ha lyst til å være på bloggen, så tillater jeg det ikke.

Mange av de mest kjente bloggerne i Norge, har eksponert barna sine heftig på bloggen. Det får de stå for. Det er deres valg. Men jeg tenker ofte på hvordan det vil påvirke barna. Jeg har vært åpen om en del av mine egne utfordringer. Og jeg er åpen med mine barn om det. Men likevel tar jeg dem ikke med i selve bloggen. For mine lesertall skal ikke komme på grunn av mine barn. De skal ikke være min magnet til å lykkes i bloggverdenen. Da får jeg heller være en liten blogg i den store sammenhengen. Jeg har også valgt å ikke gi dere all informasjon om hva jeg skal gjøre, og hvor jeg skal til enhver tid. Jeg orker ikke at hele verden alltid skal ha muligheten til å vite mine planer hver dag. Slik verner jeg litt om eget privatliv.

Når jeg skriver til dere, så er jeg ærlig. Jeg har valgt å ha en personlig blogg. Jeg deler tanker og følelser om både gode og vonde stunder. Det er viktig for meg. Likevel har også jeg et behov for å verne om meg selv. Så dere får lese litt mellom linjene i blant. For hvis jeg deler absolutt alt, så kan jeg miste meg selv. Og det er ikke aktuelt. Bloggen skal gjøre meg sterkere. Jeg er på god vei fremover. Med mine grenser, og mine valg. Det føles utrolig godt! Vi blogges!

Jeg elsker inspirasjon!

Man kan finne masse rart på internett. De siste ukene så har jeg brukt en del tid på å skaffe meg tips om blogging, og hvordan jeg kan utvikle meg som blogger. Jeg har lett etter inspirerende, voksne mennesker som vet hva de snakker om. Mennesker som tar blogg seriøst, og som forstår at blogg kan være så mye mer enn sminke og salg. Heldigvis så fikk jeg en epost , og jeg fikk delta på et gratis webinar med Thomas Moen fra United Influencers. Han hadde masse fornuftig på hjertet, og jeg fikk masse ny lærdom. Jeg har også sett en del av hans videoer på Youtube.

Det er godt å kunne lære noe om blogging. For man sitter her hjemme, og skriver alene. Tenker ikke alltid nytt, eller går seg fast i gamle mønster. Så jeg liker å få påfyll og bli inspirert. Jeg har fått hjelp til å bli mer strukturert i min måte å blogge på. Det hjalp veldig. Og jeg forstod også at jeg virkelig bør tenke litt mer seriøst over hvorfor jeg har en blogg, og hva jeg ønsker å oppnå på lang sikt.  Det handler ikke for meg om å bli størst eller best. Men det handler om å levere noe som jeg er stolt over. Noe som kan bety noe for andre mennesker. Som kanskje kan inspirere andre.

Ja, jeg ønsker at bloggen min skal vokse! Jeg har selvfølgelig lyst til å tjene penger på et tidspunkt. Men det ligger lenger frem i tid. Nå handler det mest om å opparbeide seg et trofast publikum. Å være så heldig at Dere leser mine innlegg! Det er det som er viktig nå for meg. Jeg vil bygge sten for sten fremover. Samtidig som jeg bygger meg selv opp igjen privat, vil jeg også forsøke å bygge opp bloggen min. Så står vi mer stødig lenger frem i tid. Å skaffe seg lærdom og informasjon er ikke dumt. Påfyll av ideer og inspirasjon kommer jeg til å fortsette med! Det er med på å utvikle meg, både som blogger og menneske! Vi blogges!

Jeg skal jobbe med meg selv!



Som dere vet så er jeg hjemmeværende for tiden. Min helse tilsier at jeg ikke kan ha en vanlig jobb i en periode fremover. Men jeg skal bruke tiden godt. For jeg skal jobbe med meg selv.  Jeg skal jobbe med å nullstille kroppen min så godt som mulig. La kroppen få nok hvile slik at jeg kan komme tilbake i jobb senere. Jeg har ett håp om at jeg skal kunne  bidra med lønnet arbeid på et senere tidspunkt. Jeg kommer til å skrive blogg, og jeg kommer til å drive med foredrag når det lar seg gjøre senere. Jeg skal nå la meg selv få tid til å legge en langsiktig plan. En plan som aller mest innebærer å ta vare på meg selv. Men jeg skal gjøre mitt aller beste for å ruste opp kroppen igjen. Jeg har brent kruttet i begge ender, og må bygges opp igjen.

Men jeg er veldig motivert! Jeg ønsker å finne en trygg og god plattform som jeg kan bygge videre på. Jeg har kommet veldig godt i gang, men smertene sitter hardt i kropp og sjel. Jeg trenger derfor tid til å senke skuldrene, og mestre hverdagen sammen med min familie. For alt henger sammen. Jo roligere jeg får det rundt meg, jo bedre vil jeg bli. Så derfor stresser jeg ikke lenger så mye med å komme meg videre. Jeg vil ta det tempoet som føles riktig for meg akkurat nå! Jeg skal holde meg engasjert i viktige saker, og være aktiv i frivillig arbeid. På den måten vil jeg knytte et nettverk som vil hjelpe meg videre etter hvert.

Det har vært vanskelig å innse at jeg trenger en lang pause. For jeg vil så inderlig gjerne være flink og arbeidsom. Men jeg må lytte til kroppen min. Den streiker skikkelig, og vinteren har vært tøff fysisk. Revmatismen har holdt leven, og jeg har slitt med masse smerter og betennelser. Jeg  må roe meg skikkelig ned. Det fortjener jeg, og det fortjener min familie. Bloggen holder meg aktiv, og holder meg likevel skjerpet. Jeg er ekstra glad for at jeg har bloggen nå! Vi blogges!

Jeg er ikke bitter på mobberne!



Jeg har tidligere fortalt her på bloggen mobbing. Jeg ble mobbet og trakassert i barneskolen og ungdomsskolen. Det har satt dype og varige spor i meg. Det har vært befriende å løfte av lokket, og fortelle dere om det. Selvfølgelig er det fortsatt vondt å snakke om. Men åpenheten har tatt vekk skammen som jeg følte ved å bære på disse opplevelsene helt for meg selv. Og jeg er så utrolig glad for de gode tilbakemeldingene som jeg har fått fra dere. Det har virkelig varmet mitt hjerte, og vært med på å legge det bak meg. Ved å fortelle åpent om det, så har det blitt enklere å leve med min bagasje.

Jeg fortalte det ikke for å henge ut noen. Verken elevene som mobbet meg, eller lærerne som mobbet meg. Jeg valgte å fortelle fordi jeg følte det var på tide å ta av lokket. Få tingene ut. Bli ferdig med det. Og jeg kan med hånden på hjertet si til alle elevene som mobbet meg, at jeg finnes ikke bitter på dere. Faktisk så blir jeg bare trist fordi jeg tenker at dere må ha hatt det vanskelig selv i den perioden. Dere var barn akkurat som meg. Jeg sliter mer med å tilgi de voksne. Det vet jeg ikke om jeg klarer. Men barna som mobbet meg, de skal ikke være engstelige for å møte meg. Ved neste klassefest så stiller jeg opp!

Jeg vet at vi som voksne får en annen innsikt om hva vi drev med som barn. Og jeg har mottatt unnskyldninger, og tatt imot dem. Det er ingen som er tjent med å bære nag til hverandre for det som skjedde som barn. Men jeg står fast ved at de voksne rundt oss burde grepet inn. De burde sett det, og de burde stoppet det! Forhåpentligvis kan andre lærere som har lest min blogg lære noe av det i dag. For der er et annet fokus på mobbing i skolen i dag. Men vi har en lang vei å gå. Derfor prater jeg om mine erfaringer. Jeg tror det er viktig!

Glad jeg blir tatt på alvor!



Da jeg skulle flytte ned til Mandal, så lurte jeg veldig på hvordan jeg kom til å bli mottatt. Barna skulle bytte skole, og jeg kjente nesten ingen. Men jeg valgte å ta kontakt med skoler og etater før vi dro ned. Og vi har blitt møtt på en veldig god måte. Det er jeg utrolig glad for. Og fortsatt den dag i dag så blir jeg tatt på alvor, og får veldig god hjelp. Man hører mange ganger om systemer som ikke fungerer, og mange skoler og etater får masse tyn. Jeg har blitt møtt med respekt. Jeg har fått hjelp. Og det har virkelig vært avgjørende for at fremtiden vår nå ser lysere ut.

Når små og store mennesker trenger litt ekstra hjelp i hverdagen, så er det utrolig godt å se at hjelpen er der. Selv om vi tar de tyngste takene selv, så er vi avhengige av et system som fungerer etter beste evne. Noen feilskjær har det jo vært, men det går fremover for oss alle sammen. For meg har det vært helt avgjørende at jeg har blitt tatt på alvor fra første stund. Da opparbeides der en tillit som man kan bygge videre på. Som gjør at man klarer å ta de avgjørelsene som er nødvendige. Selv om det kan storme hardt til tider.

Mandal har blitt et godt hjem for oss. Vi trives veldig godt her. En trygg og god base for store og små. Det som er aller viktigst for oss. Masse kjærlighet og respekt. Trygghet og omsorg. Her kan vi senke skuldrene, og trives i vårt hjem. Det unner jeg alle å oppleve. Jeg vet at det var en risiko ved å flytte, men den er borte. Jeg gjorde riktig. Og det er jeg veldig glad for. Takk og lov for at noen sjanser er verd å ta!

Jeg mangler tekniske ferdigheter!



Jammen får jeg stadig nye utfordringer. En ting er å klare å ha en blogg. Men noen ganger sliter jeg veldig med å klare små tekniske ting. Jeg kan litt data, men jeg kan virkelig knote noe veldig for å få ferdig et innlegg. Å få lastet ned bilder og videoer kan være en stor utfordring for meg. Og mange ganger kommer bilder og filmer feil vei. Da blir jeg temmelig irritert over egne ferdigheter. Men jeg håper på at jeg skal lære meg mer. Men jeg må slutte å være redd for å prøve. Ikke gi meg når ting går skeis. For jeg har lyst til å lære. Så nå håper jeg å få litt mer innsikt etter hvert. Jeg sonderer min omgangskrets for å se om noen kan tenke seg å lære meg noen enkle triks.

Internett og pc er jo noe jeg skal ha bruk for når jeg har blogg. Faktisk så er jeg helt nødt til å knekke noen koder. For jeg vil videreutvikle min blogg, og da trenger jeg å få ting riktig og litt mer profesjonelt. Jeg er innstilt på å lære. Prøve og feile. Det gjelder å ikke miste motet. For jeg burde ha god sjans på å få dette til i hverdagen min. Jeg er aktiv bruker av både i Phone og nettbrett  pluss pc. Så jeg er jo ikke helt tapt bak en låvedør heller. Jeg digger slike ting, men har litt å lære på diverse pc ting. Men det er aldri for sent å begynne å lære litt mer.

Jeg gleder meg til jeg blir tryggere på disse tingene. Når det sitter i fingrene, og jeg raskt kan få ting på stell. Det kommer nok. Første bud er å innrømme at jeg trenger å lære noe nytt. Da er jeg klar til å legge energi i oppgaven, og har mulighet til å virkelig lære! Jeg gleder meg til den utfordringen! Vi blogges!

Hvordan holde motet oppe?



Jeg er helt sikker på at vi alle sammen har dager som vi bare vil glemme fortest mulig. Vi har kanskje en dårlig dag på jobben, eller helsen er ikke på stell? Vi opplever alle sammen at livet ikke alltid går vår vei. Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg klarer å holde motet oppe! For de som kjenner meg personlig, vet hvilke utfordringer jeg møter på daglig. Jeg har ikke noe fasit svar på det spørsmålet. Men jeg ønsker først og fremst å ha et godt liv. Da må jeg forsøke å finne de løsningene som fungerer for meg og min familie. Gjennom årenes løp har jeg lært litt av hvert. Jeg har lært at dersom jeg planlegger godt, så unngår jeg mange vonde dager. Jeg har også lært at dersom vi holder oss i aktivitet, så forsvinner mye av det vanskelige for en periode. Vi får et pusterom.

Men det aller viktigste foregår inni hodet. Hvordan jeg velger å tenke. Hva jeg tillater meg selv å tenke på. Hvis jeg kun begraver meg i alt det vonde, ja da går det skikkelig galt. Jeg må hele tiden forsøke å fokusere på veien videre. De dagene hvor fortiden innhenter meg, de er desidert verst. Men nå er jeg blitt mye flinkere til å tenke fremover. Jeg velger egentlig helt selv hvordan jeg vil tenke. Men det er en treningssak å holde fokus. Jeg tar godt vare på de gode øyeblikkene som dukker opp. De gir meg næring til å komme videre! Når jeg ser at all jobbingen bærer frukter. Når vi opplever mestring.

Vi kan ikke gi opp. Livet ligger foran oss, og venter på oss. Jeg har valgt å gå videre. Jeg har valgt å satse på en fin fremtid med blanke ark. Det er mitt hovedfokus nå. Og det gir meg mot. Det gir meg energi. Det gir meg de kreftene som jeg trenger for å hjelpe oss videre. Og derfor kjemper jeg videre hver eneste dag. For jeg vil nyte livet mitt. Jeg vil ha gode stunder sammen med min familie. Og da kan man rett og slett ikke tillate seg å gi opp!

Jeg blir rørt!



Jeg blir veldig glad når jeg ser at Dere leser mine innlegg. Jeg blir glad for alle som liker mine innlegg. Jeg vil jo gjerne at dere skal bry dere om min blogg! Men det er helt utrolig hvor rørt og glad jeg blir når jeg møter dere personlig, og dere prater om bloggen til meg! Jeg blir rørt når jeg får positive tilbakemeldinger. Når jeg får høre hvordan mine ord har hjulpet dere, eller  berørt dere. Da merker jeg at jeg blir ekstra varm i hjertet mitt. Det er sterkt å få bekreftet at mine ord kan gjøre en forskjell for andre mennesker.

Det er ikke alltid like enkelt å være meg. Selv om jeg er åpen, så har det sin pris. Det er prøvelser i min vei som jeg ikke skriver om her. Så derfor gjør det ekstra godt å høre fra dere. Det gir meg enda mer motivasjon til å skrive. For jeg vet at noen leser. Og jeg er glad for hver enkelt, om det er 10stk eller 500stk. Det viktigste er at det kan bety noe. Jeg skriver ikke blogg for å bli et kjent ansikt. Jeg skriver for å gi dere et ansikt. Noen som tørr snakke åpent om ulike erfaringer. For hverdagen er ikke bare lys. Slik er det for alle sammen.

Tusen takk for alle tilbakemeldinger som jeg får! Takk til dere som har gitt meg en klem, eller sagt hyggelige ord på butikken. Det betyr veldig mye for meg. Da vet jeg at det er viktig å fortsette å skrive til dere! Dere motiverer meg til å holde fast på mitt ønske om å hjelpe. Jeg føler meg enda mer engasjert nå . Jeg gleder meg til å utrette mer! Det blir en spennende tid fremover! Vi blogges!

Kjøleskapsgrøt!

Jeg har alltid slitt med å spise frokost. Det har aldri vært mitt favorittmåltid. Da jeg var liten, gjemte jeg brødskiven bak radioen på kjøkkenbordet. Men jeg vet jo veldig godt at frokost er det viktigste måltidet man skal spise i løpet vav en dag. Så jeg forsøker å ikke hoppe over den så ofte lenger. Vanligvis blir det jo den vanlige brødskiven, men nå har jeg bevilget meg en annen favoritt. Jeg lager ofte kjøleskapsgrøt til meg selv. Oppskriften er kjempeenkel:

1 dl store havregryn

1 dl melk

1 lite beger yougert naturell eller vanilje

Dette rører jeg sammen i en boks. Setter på lokket, og oppbevarer i kjøleskapet til neste morgen. Så tilsetter jeg ferske bær eller noen dråper syltetøy. Enkelt og faktisk veldig godt! Det er godt å kunne variere litt, og jeg er ikke så glad i varm grøt om morgenen. Du kan fint ta det med som nistemat også! Jeg er på ingen måte noen matblogger, men liker å tipse litt om ting som jeg liker. Der finnes mange varianter av oppskrifter på internett. Grøt er jo in. Men jeg liker det veldig enkelt.

Håper dere liker det, og tilsetter deres smak på grøten! Vi blogges!

Deilig å kjenne at jeg lever!



Jeg er veldig glad for det livet jeg lever akkurat nå. Det er så mye positivt som skjer. Jeg har fått nye venner, og mange bekjentskap. Jeg har venninner som jeg kan få besøk av, eller møte på trening eller kafe! Det er utrolig godt å kjenne at man lever! At jeg som voksen også kan få være sosial, og senke skuldrene litt ned etter år med masse styr rundt meg. Det er jo enda mye som på passes på her hjemme, men nå kan jeg endelig begynne litt på egen utvikling sosialt sett her i min nye hjemby. Jeg kjenner at det gjør godt å prate om løst og fast med venninner, og bare kose seg litt. De timene er veldig verdifulle for meg!

Jeg velger å fokusere mye på det som er positivt. Da blir dagene så mye lysere, og jeg trenger ikke å bekymre meg absolutt hele tiden. Jeg må slippe ned kontrollbehovet litt, og bare leve i nuet. Takk og lov for at det er mulig å stifte nye vennskap. Det setter jeg utrolig stor pris på. Voksne mennesker som man kan prate om både gode og vonde ting sammen med. Få seg en god latter, eller litt støtte dersom det behøves. Jeg er svært heldig som har blitt kjent med flotte mennesker. Det varmer virkelig hjertet mitt.

Jeg har jammen vært gjennom mange utfordringer. Men jeg ser solen skinne på himmelen, og tenker at det går faktisk veldig bra med meg. Til tross for både smerter og ubehag har jeg ikke mistet viljen og motet til å leve et godt liv! Det ordner seg for snille jenter! Og alt som ikke dreper deg, gjør deg sterkere! Jeg er i hvert fall sterkere og tryggere i meg selv enn jeg noen gang har vært før Takk til dere alle sammen som har hjulpet meg videre! Takk for alle nye vennskap som er kommet til meg! Jeg setter uendelig stor pris på dere! Vi blogges!

Snart er campingsesongen her!



Jeg gleder meg  veldig til påsken kommer. Da er det på tide å sparke campingsesongen i gang etter vinterdvalen. Jeg gleder meg veldig til å komme til Neset camping i Byglandsfjord. Der har vi campingvogn, og vi har feriert der i flere år. Det var også der jeg møtte min nåværende mann for noen år siden. Det som er ekstra hyggelig for oss, det er at mine søsken også har fast plass på campingen. Så da møtes vi ofte der, og har sosiale middager sammen. Ungene får møte sine søskenbarn, og vi gleder oss alle sammen. Vi bruker vanligvis campingvognen på vinteren også. Men nå er det litt vanskeligere å få med seg ungene, så vi har hatt en pause.

For oss er det som å komme på en hytte. Vi har Iso camp utenfor vogna med stue og kjøkkenbenk. Vi har også varmekabler i golvet. Det er digg på kalde kvelder. Jeg gleder meg til å starte opp grillen, og kose oss på terrassen vår. Et samlingspunkt for store og små.  Gode venner treffer vi også der, og ungene har fått gode venner på campingen. Jeg ser virkelig frem til å bruke vognen mer utover våren og sommeren. Jeg håper at ungene vil trives der også i år. For oss voksne er det i hvert fall en gylden mulighet til å senke skuldrene, og slappe ordentlig av.

Så nå kan jeg glede meg! Jeg kan ha det som en fin ting å se frem til. Det har vært en travel vinter med mange gjøremål. -da fortjener vi å kunne slappe litt av noen helger i løpet av våren. Og når sommerferien kommer i slutten av juni, så er jeg nok veldig klar til å vende nesen mot Byglandsfjord for sommeren! Jeg setter stor pris på at vi har denne muligheten. Jeg håper vi får mange fine stunder i løpet av året på Neset camping! 

Når klarer jeg å føle meg fin?



Jeg har masse klær i mitt klesskap. Jeg liker å kjøpe klær mye oftere enn tidligere. Jeg liker å gå i vanlige butikker, og finne klær som passer til meg. Jeg kan se for meg hvordan jeg skal bruke dem, og hvordan jeg skal pynte meg. Problemet mitt er som alltid før. Jeg kvier meg for å pynte meg. Jeg tillater ikke meg selv å føle meg fin. Nå har jeg slitt med dette problemet i mange år. Jeg har pratet med min kjære om det. Jeg har snakket med terapeuten om problemet. Men den eneste som kan fikse det, er meg. Jeg vet så godt hvordan jeg skal bruke dem. Jeg vet hva jeg liker. Jeg vet hva jeg ikke liker. Men jeg straffer meg selv gang på gang.

"Du skal bare ut en tur, det er ikke nødvendig å dulle seg så til!" Slike setninger svirrer ofte inni hodet mitt. "Du blir ikke fin uansett!" er en annen setning som ofte kommer på besøk. Setninger som jeg burde kastet i søppelen for mange år siden. Setninger som stadig gjør meg oppgitt og frustrert. Jeg har lagt om stilen litt i hverdagen, så jeg subber ikke lenger hver dag i joggebukser lenger. Men derfra til å faktisk bruke de hverdagslige kjolene og skjørtene, der er veien lang. Jeg har så mange fine ting. Klær som jeg burde bruke.

Jeg vet at jeg har skrevet om dette temaet før. Beklager at jeg gjentar meg selv. Men det er vanskelig. Og det er så irriterende. Jeg er så inderlig lei av å prate meg selv ned. Og jeg tror ikke at jeg er den eneste som har så lav selvtillit. Det tar veldig lang tid å komme over alle disse hindringene som jeg møter. Men jeg skal over denne også. Jeg må få jaget vekk de stygge tankene mine om eget utseende. Men jeg trenger å ta et steg om gangen. Så jeg skal forsøke å bli bedre. Gi meg selv lov til å dulle meg selv til litt iblant.  Et steg om gangen. 

Ikke stress, Wenche!



Jeg er et ganske utålmodig vesen på mange måter. Jeg skulle helst vært ferdig med ting i går. Jeg liker ikke når jeg må være tålmodig. Når jeg ble syk, ville jeg bli frisk med en eneste gang! Jeg hadde ikke tid til å slite med psyken, eller ha revmatiske lidelser. "Ikke stress, Wenche! Du må ta en dag om gangen!" Jeg holdt på klikke. Kunne de virkelig bare si slikt! Jeg skulle være tålmodig. Det var ikke lett, og det er fortsatt vanskelig i perioder. For jeg vil så gjerne være frisk. Jeg ønsker ikke å ha det sånn med kroppen min. Men jeg kan ikke velge den bort. Den er her på godt og vondt.

Jeg har lært litt etter hvert. Jeg har lært at jo mer jeg stresset med å bli frisk, jo lengre tid tok det for meg å få en god hverdag! Nå har jeg lært at mine revmatiske diagnoser slettes ikke forsvinner med tiden, og at jeg må leve med mine mentale utfordringer i hverdagen. Det har vært vanskelig å godta. Og at jeg ikke klarer å stå i en vanlig jobb, er veldig vanskelig å takle for meg. Men jeg har et stort håp om at med tiden vil jeg kanskje klare meg bedre. Men nå må jeg slappe mer av. Ikke stresse, men gjøre de tingene som er bra for meg og min utvikling.

Så da blir den noen år hjemme. Med frivillig innsats og engasjement skal jeg holde hodet aktivt, og forberede meg på bedre tider. Og jeg skal ikke stresse med det. Kroppen skal få tid til å heles så godt som overhodet mulig. Det fortjener nemlig jeg. Nå skal jeg ta meg selv på alvor, og gjøre de tingene som utvikler meg. De tingene som gjør at jeg kommer videre i livet. Det gleder jeg meg til!

Trening og psykisk helse!



Jeg hadde ikke vært i så god form mentalt i dag om jeg ikke hadde blitt glad i fysisk aktivitet. Jeg var tidligere enn skikkelig sofagris. Fysisk aktivitet var ikke et tema i mitt hus engang. For jeg hatet det skikkelig. Gamle opplevelser hadde lukket den døren igjen. Og jeg hadde ingen intensjoner om å åpne den døren igjen. Men heldigvis fikk jeg ikke muligheten til å nekte. For jeg måtte delta på fysisk aktivitet da jeg var innlagt. Det var ikke særlig lystbetont de første gangene. Men jeg lærte fort at dette hjalp meg. Jeg fikk ut vonde følelser fra kroppen, og påfyll av gode følelser. Jeg fikk rensket kroppen min. Jeg gikk fra de vonde minnene gradvis. Jeg fikk motivasjon til å trene. For jeg merket så godt forskjellen inni hodet mitt. Jeg fikk vekk det vonde for en stund. Jeg fikk lettet på trykket.

Det er vitenskapelig bevist at trening hjelper for psykisk helse. Vi trenger å komme oss i bevegelse, få ting ut av kroppen vår. Men jeg vet at dørstokken mange ganger er svært høy. Derfor ønsker jeg å si til deg at det er helt vanlig for oss alle. Motivasjonen er ikke alltid på topp hos meg heller. Men jeg har erfart at det hjelper. Jeg vet at min helse er betydelig bedre i de periodene hvor jeg får trent jevnlig. Da har jeg det bedre både mentalt og fysisk. Så derfor brenner jeg for at vi skal få muligheten til å komme oss i aktivitet. Jeg ønsker meg trening på resept! Jeg ønsker meg ordninger som gjør at vi kan få hjelpe til å komme i gang med trening. Når man sliter psykisk, så er det ekstra viktig med god veiledning for å komme riktig i gang med trening! Det er veldig sjelden at vi klarer det helt på egenhånd over lang tid.

Jeg valgte å begynne i grupper, og jeg har også bevilget meg personlig trening i fjor. Det var for meg helt nødvendig. Nå har jeg forsøkt uten i noen måneder, og det fungerer ikke bra. Så jeg må vurdere en ny runde med utgifter for å holde helsen i sjakk, Vi burde fått mer støtte til slike utgifter. For samfunnet er bedre tjent med at vi blir friskere! Jeg håper at jeg gjennom mine engasjement fremover kan bidra til å sette denne problemstillingen på kartet! Skriv gjerne kommentarer eller tips på min Face book side dersom du har gode ideer til dette! Vi blogges!

Deprimert? Jeg?



Første gangen legen min sa til meg at jeg var deprimert, så ble jeg faktisk rasende. Faktisk ordentlig sint. For jeg skulle slettes ikke feile noe psykisk. Det var ikke aktuelt. Det bare måtte være noe fysisk som var årsaken til at livet mitt var så vanskelig å leve. Jeg ville ikke innrømme at jeg faktisk hadde kommet i den situasjonen at jeg var blitt psykisk syk. Det var et altfor stort nederlag for meg å innrømme det. Så derfor jobbet jeg beinhardt for å komme gjennom dagene. Jeg skulle ha kontroll på alt, og jeg kjempet for å glemme alt det smertefulle som var i livet mitt.

Tilslutt smalt det skikkelig. Jeg klarte ingenting. Jeg hadde ikke mer å gi. Jeg var nødt til å få hjelp. Jeg havnet på sykehus. Helt utslitt og dypt deprimert. Det tok ni uker før jeg ble utskrevet fra sykehuset. De ni ukene husker jeg kun bruddstykker fra. Men jeg lærte noe veldig vesentlig. Vi har alle en mental helse. Og den tåler ikke absolutt alt. Vi er nødt til å ta vare på den. Nå har det gått noen år siden dette skjedde. Jeg har gått gjennom masse samtaler og terapi. Jeg har fått en stor forståelse for hva psykisk helse innebærer. Jeg skjemmes ikke over mine egen psykiske helsesituasjon.

Jeg har gått gjennom depresjoner. Jeg har en psykisk diagnose som jeg klarer å leve godt med. Får jeg en ny depresjon, ja så skal jeg ikke skjemmes over det. Men jeg skal bruke alle mine verktøy på en god måte, for da slipper jeg det. Jeg vet hva som trengs for å ha en god mental helse. Derfor deler jeg mine erfaringer. Jeg har virkelig kjent det på kroppen min. Jeg har vært inni den mørkeste perioden i livet mitt. Men jeg er så heldig at jeg har klart å få et godt liv. Det er jeg stolt over! Og jeg kjenner på hele meg at jeg ønsker å hjelpe andre som sliter! Jeg håper bloggen min kan hjelpe DEG! Jeg håper mine foredrag kan hjelpe DEG! Derfor har jeg en stemme i det offentlige rommet! Derfor tørr jeg prate høyt! Takk for at DU leser!

Godt å være sosial!

Når man flytter til en annen by, så tar det litt tid før man kommer i gang med den sosiale biten. Særlig når man ikke jobber. Det har tatt lang tid for meg å bli kjent med nye mennesker. Men nå føler jeg virkelig at det er i ferd med å løsne for meg her nede. Jeg er engasjert, og jeg har møtt mange hyggelige mennesker underveis. Det hjelper å være aktiv i frivillig arbeid. Jeg treffer mennesker gjennom trening. Det betyr faktisk ganske masse å kjenne igjen et ansikt på butikken. Man føler en større tilhørighet når man begynner å kjenne flere mennesker. Jeg har hatt behov for å lande skikkelig før jeg engasjerte meg. Nå føles det riktig, og det er gledelig med nye bekjentskaper og venner.

Jeg er en veldig sosal type. Jeg liker å prate med mennesker, gi et smil eller en klem. Slik har jeg egentlig alltid vært. Men nå er jeg mye mer ekte enn tidligere. Jeg er tryggere på meg selv, og tørr å være meg. Det er en vesentlig forskjell fra tidligere. Jeg gleder meg til å få nye venner etter hvert som tiden går. Og jeg er veldig glad for de vennene jeg allerede har. Det har vært en stor prosess å flytte. Bryte opp fra absolutt alt. Men det har gått fint, og jeg er så glad for denne muligheten jeg har fått. Det er godt å kjenne på tryggheten inni meg selv. Jeg vet hvem jeg er, og hva jeg står for.

Det er viktig å være sosial. Komme seg ut av huset, og møte andre mennesker. Hver tirsdag formiddag er jeg på Stedet Aktivitetssenter i Mandal. Her møtes de som ønsker det til sosialt samvær, og aktiviteter. Vi spiser lunsj sammen, og det er hyggelig stemning. Noen strikker og hekler. Andre spiller kanskje et brettspill. Vi prater om litt av hvert i løpet av formiddagen. Det har vært veldig godt for meg å komme dit. Møte mennesker som jeg nok aldri hadde hilst på ellers. Nå er det masse smil, og latter. Vi har plass til mange flere, så det er bare å dukke opp i 2.etasje over Fretex tirsdager kl 11-13,30!

Ta godt vare på det sosiale! Ta godt vare på vennene dine! Det er en viktig faktor for å ha et godt liv! Vi blogges!

Følg meg gjerne på Facebook!



Jeg ønsker å ha en saklig og fin dialog med leserne mine. Men som dere vet, så har kommentarfeltet på bloggen min blitt stengt. Det er fordi altfor mange nett troll kom frem, og gav meg sårende og vonde tilbakemeldinger som ikke av saklige. Jeg tåler konstruktiv kritikk. Og jeg vil gjerne høre hva dere tenker om min blogg. Så derfor ønsker jeg at dere kontakter meg via Face book. Søk på Wenche Larsen Gundersen, så finner dere meg der! Send meg gjerne en melding dersom jeg ikke kjenner deg fra før, så oppnår vi kontakt!

Jeg vet at det er viktig med dialog. Og jeg tar gjerne imot tips om ulike temaer dere ønsker at jeg skal skrive om her på bloggen. Så ikke vær redd for å ta kontakt. Så lenge vi er saklige og greie mot hverandre, så svarer jeg gladelig! Det er viktig for meg å ta vare på egen helse. Og jeg verner om meg selv litte grann ved å ha kommentarfeltet stengt. Håper på forståelse for situasjonen. Jeg gleder meg til å høre fra Dere!

Jeg er svært takknemlig for alle lesere! Tips gjerne din venn eller venninne dersom du tror de vil like å lese min blogg! Jeg håper på enda flere lesere fremover, så takk for alle som deler! Blir spennende å se hvor dette ender! Jeg gleder meg i hvert fall til fortsettelsen! Sosiale medier er en fin møteplass, så ikke nøl med å ta kontakt! Vi blogges! 

En krokodille i magen!



Jeg tenkte jeg skulle prøve å forklare deg hvordan det kjennes ut inni meg når jeg får skikkelig angst. Når panikken kommer, og jeg knapt klarer å stå i den situasjonen som oppstår. Det føles som jeg har en stor krokodille inni magen min. Som åpner den svære kjeften sin, og glefser hele magen min i kjeften sin. Jeg får kramper i magen, og vanskelig for å puste. Men krokodillen får ikke et fast tak. Den glefser og glefser. Treffer meg litt. Noen ganger blir det ikke så ille. Men noen ganger får den skikkelig tak, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal jage den vekk. Krokodillen ligger i vannskorpen og lurer. Plutselig angriper den meg. Nådeløst og heftig.

Det er ikke sikkert du forstår dette. Men jeg tror at mange av dere har opplevd det sammen. For mange av oss har angst. Unge og eldre. Kjendiser og den vanlige mannen i nabolaget. Men det skal jo ikke snakkes åpent om. Kanskje hvis du er kjendis. Men oss andre skal liksom ikke snakke for høyt. For det er jo både flaut og vanskelig. Jeg er glad for at min angst ikke kommer så ofte på besøk. Det er sjelden at krokodillen kommer. Men jeg skal love deg at de dagene er ikke noe gode. Da sliter jeg. Da gråter jeg. Da blir jeg både sint og frustrert over egen kropp og sinn.

Heldigvis har jeg lært en viktig ting. Jeg har akseptert meg selv. Jeg er sånn. Akkurat nå er livet mitt slik. Jeg vil få det enda bedre. Men jeg må gjennom disse episodene. Så vil livet lære meg at det ikke er farlig for meg å oppleve livet. Men det må læres. Det må godtas. Jeg er sånn som jeg er. Og jeg er like mye verd som alle andre. Jeg er sterk, og jeg har ressurser. Derfor skriver jeg til deg. Derfor har jeg lyst til å holde foredrag. For krokodillen skal ikke få ta knekken på meg! Den skal jages bort!

Jeg blir så engasjert!



Som dere leste i forrige innlegg, så er jeg blitt veldig engasjert i det siste. Jeg ønsker å få brukt mine evner til noe positivt. Jeg har ikke mulighet til å klare en vanlig jobb for øyeblikket, så det er viktig for meg å holde hodet og kropp litt aktivt mens jeg finner fotfeste til å bli friskere. For jeg kan ikke bare sitte i en sofa, og vente på at livet skal bli bedre. Jeg må bruke hjernen min , og få brukt mine evner til å organisere og engasjere! Jeg er selektiv i hvilke saker jeg engasjerer meg i. Men jeg velger utfra egne erfaringer og opplevelser. Noe som jeg kan bruke meg selv i som  utgangspunkt. For jeg har masse erfaringer som jeg ønsker å formidle videre. Jeg tror at positiv energi og engasjement vil hjelpe meg videre.

Selv om jeg er syk, så har jeg lyst til å bety noe. Ikke bare være et tall i NAV sine statistikker. Men være et menneske som ønsker å bidra på min lille måte. Da holder jeg meg i aktivitet både fysisk og psykisk. Jeg legger meg ikke ned. Jeg kjemper videre. Jeg forsøker å gjøre en forskjell. Både for meg selv og for andre. Det gir meg en glede å kunne bidra litt. Dele av mine erfaringer, og være kreativ. La mitt liv og mine erfaringer komme til nytte. For akkurat nå føles det ikke særlig greit å kun være hjemme. Men kroppen og sjelen behøver det virkelig.

Engasjement er viktig. Engasjement vil gi meg positive erfaringer. Det vil gi meg en innsikt og en lærdom som jeg kan ta med meg senere i livet. Jeg har stor tro på at dette vil være bra for meg. Jeg ønsker å gjøre en forskjell. Og jeg tror jeg har funnet to arenaer hvor jeg bidra på min måte.

Styremedlem i Mental Helse Mandal/Vigeland!



Jeg brenner for åpenhet og respekt når det gjelder vår psykiske helse. Derfor var det naturlig for meg å involvere meg i Mental Helse Mandal/Vigeland. Jeg deltok derfor ved årsmøtet, og der ble jeg jammen valgt inn i styret. Jeg takker for tilliten som ble vist meg av alle de hyggelige menneskene som var på plass. Veldig kjekt å bli kjent med så mange nye mennesker. Og veldig kjekt at de hadde interesse for min blogg og mine foredrag. Det blir veldig spennende å jobbe sammen med denne gjengen fremover. Vi trenger å synligjøre oss her i lokalsamfunnet. Få flere medlemmer, og større engasjement.

Absolutt alle sammen har en mental helse. Men mange vil ikke prate om den, eller vedkjenne seg at de har utfordringer. Jeg respekterer alle sine valg i forhold til det, vi er forskjellige. Men noen må snakke. Noen må tørre å prate åpent om de utfordringene som mange av oss møter i vår hverdag. Derfor er jeg villig til å jobbe for det. For jeg tror på åpenhet. Jeg tror på at det hjelper å vise mennesket . Jeg vet at det koster. Det merker jeg jo selv.  Det er ikke alle som liker min åpenhet. Det må jeg bare leve med. Og det er en av de viktigste grunnene til at jeg ikke har kommentarfeltet mitt åpent på bloggen min.

Det blir en spennende periode som kommer nå. Å engasjere seg i frivillig arbeid er givende og lærerikt. Jeg gleder meg over å bli kjent med nye mennesker. Lære mer om organisasjonsarbeid. Få innsikt i hvilke muligheter Mental Helse som organisasjon kan tilby meg og våre medlemmer. Aller først står Basar 08.mars kl. 18 på Vigeland i kalenderen. Jeg gleder meg til å delta, og vi håper på mange engasjerte mennesker!  Takk for at jeg får muligheten til å være med i dette spennende arbeidet! Jeg gleder meg veldig!

Glad jeg har søsken!



Jeg er veldig heldig. For jeg har en storebror og en storesøster. Og jeg er utrolig glad i dem begge to! Det vet de godt, men jeg skjemmes ikke over å skrive det her. For det er sant. Og jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på at jeg faktisk har søsken i mitt liv. Når vi var små, så var vi nok som søsken flest. Det var mye leven, og mange krangler innimellom all lekingen. Vi kunne kjefte og krangle på hverandre, men søskenkjærligheten har alltid vært tilstede. Jeg har så utrolig mange minner fra da vi vokste opp. Og de aller fleste er så klart bare positive.

Men særlig de siste årene har jeg virkelig fått kjenne på den varmen og støtten som bare søsken kan gi til hverandre. En oppmuntrende telefonsamtale gjør godt på en tung dag. Eller en varm klem når vi møtes. Å tilbringe tid sammen på campingplassen. Med grillkvelder sammen på terrassen. Ungene våre får henge sammen, og vi har skikkelig familietid. Og jeg er svært glad for å kunne være hos min bror når vi er i Egersund på overnatting. Det er nå jeg virkelig klarer å sette pris på dem. For jeg har fått så mye støtte. Så mye kjærlighet.

Så jeg er takknemlig. Takknemlig for at de støtter opp om meg og min familie. At jeg alltid kan prate med dem dersom jeg trenger det. Og at vi kan ha det veldig moro sammen med barna våre og svoger/svigerinne. Det er noe som jeg virkelig verdsetter høyt. Takk for at dere er mine søsken! Takk for alt som dere har gjort opp gjennom årene. Det betyr så uendelig masse for meg. Jeg er utrolig glad i dere! Det vil jeg alltid være!

Jeg er seriøs!



Noen tror kanskje at det å blogge ikke er så veldig vanskelig eller viktig. Og mange har som oppfatning at å blogge ikke er en seriøs ting som voksne folk driver med. Men det er faktisk ganske så seriøst. Det er faktisk så seriøst som du ønsker å gjøre det til selv. Dersom du ønsker å ha en blogg som vokser og blir lest, så må du publisere innlegg veldig ofte. Slik opparbeider du deg et trofast publikum, og lesertallene stiger. Jeg velger å si at jeg er seriøs. Jeg har lyst til å lykkes med bloggen min, men jeg vet det vil ta veldig lang tid. Så derfor jobber jeg strukturert, men i mitt eget tempo. Jeg velger å ha en solid grunnmur. Jeg vil ikke at min blogg skal være et blaff. Jeg har lyst til å fortsette over lang tid.

Selv om jeg er seriøs, så er dette ikke en betalt jobb. Jeg tjener ingenting på bloggen min enda. Da må jeg først oppnå et mye større publikum. Tiden vil vise om jeg kommer dit en dag. Men det er stas for meg å kunne ha min egen blogg. Og dere fortjener at jeg er seriøs. Jeg er en voksen dame. Da synes jeg ikke det er så greit med bare visvas i mine innlegg. Jeg gjenspeiler min hverdag på godt og vondt. Og jeg vet at min blogg blir lysere jo friskere jeg blir. Det er gledelig for meg. For jeg er mer positiv om fremtiden nå enn på lenge.

For meg er det viktig å ta ting på alvor. Jeg vil ha en god blogg som fenger en litt voksen målgruppe. Mennesker som har opplevd både oppturer og nedturer. Mennesker som har levd litt, og som ikke tar glede som en selvfølge i livet. Jeg gleder meg til å ta dere med på min reise videre i livet. Jeg tror vi kommer til å dele masse spennende fremover. For livet er spennende! Og jeg gleder meg til å videreutvikle min blogg! Vi blogges!

 

Fri som fuglen!



Jeg har nå bodd her i Mandal i over to år. Og det som virkelig merkes nå, det er at jeg føler fri som en fugl! Jeg har mindre tungsinn, og jeg har mer og mer glede over livet. Jeg føler meg fri, og jeg går overalt uten å tenke negativt om verken sted eller mennesker. Det er ubeskrivelig deilig for meg. Jeg føler at jeg lever så fritt som jeg har lengtet etter. Jeg kvier meg ikke for å gå på butikken. Jeg deltar på arrangementer uten store problemer. Jeg gruer meg ikke for å møte mennesker lenger. Og møter jeg noen fra min gamle hjemby, ja så takler jeg det også. For jeg bor her. Jeg har kun gode opplevelser fra min tid her. Det er så ubeskrivelig deilig for meg.

Jeg hadde selvfølgelig gode stunder i Egersund også. Men de siste årene føltes som et fengsel. Et sted hvor jeg ikke trivdes, eller kunne trekke pusten. Det ble ikke levelig for meg. Heldigvis fikk jeg muligheten til å komme bort. Min fremgang ville ikke kommet så raskt hvis jeg fortsatt hadde bodd i Egersund. Sånn er det bare. Jeg har god kontakt med min familie, og vi treffes. Og det fungerer fint å ta turen til dem iblant. Jeg klarer det noen dager, men så må jeg komme meg hjem igjen. Få trekke pusten, og være fri.

Her kan jeg brette ut vingene mine, og fly helt fritt! Ta inn alle inntrykkene som er rundt meg, og få nye opplevelser. Møte nye mennesker. Starte med blanke ark. Det kommer jeg alltid til å være takknemlig for. For noen ganger er en ny start helt avgjørende for ett menneske. Slik var det for meg, og jeg våget å gjøre det! Det er jeg stolt over. For det føles som om livet er i ferd med å begynne for alvor! Og det skal jeg leve fullt ut!

Hviledag!

Søndagen er hviledagen i uken. I hvert fall før kirketid. Når jeg vokste opp var søndagen hellig. Da var det ikke mye som skjedde i hjemmet av huslige gjøremål. Og det var utenkelig å klippe gress, eller håndarbeid. Man skulle bare gå på søndagsskolen, eller i kirken. Så var det middag og kanskje et besøk til familien på ettermiddagen. Ofte var det møte på Bedehuset om kvelden. Slik vokste jeg opp i Egersund, og det var rolige søndager. Men tiden forandrer seg, og det passer meg fint. Her i Mandal tar vi det rolig på en søndags formiddag. Vi pleier å ligge litt lenge, og bare ta livet med ro. En god frokost blir det også etter hvert.

Men vi kan godt finne på diverse gjøremål etter kirketid. Sånn har det blitt, og vi har alltid noe som må gjøres mens min kjære mann er hjemme i helgene. Det gjelder å være effektive den tiden man er sammen hjemme. Jeg kan også fint drive med både håndarbeid og blogg. Vi tenker ikke så mye over det lenger. Men kanskje vi hadde virkelig trengt en skikkelig hviledag, både du og jeg? Resten av uken går i ett evig jag for de aller fleste. Vi skal rekke alt mulig, og alle skal være med på det meste. Da er det ekstra viktig å gi seg selv en ordentlig hviledag innimellom.

Tenk deg litt om. Gir du deg selv nok hvile? Logger du av, og bare er tilstede med familien? Jeg vet i hvert fall at jeg kan bli enda bedre på det. Og jeg trenger det. Akkurat slik som du trenger det. Vi trenger å puste ut. Bare være til. Kjenne at vi lever. Være sammen med de man er glad i. Jeg håper at bevilger deg selv tid til å hvile litt i dag! Vi blogges!

Inspirerende med fast kontorplass!



Nå har jeg hatt min egen kontorpult og hylle i gangen i to uker. Det har jammen inspirert meg. Jeg har mitt eget sted hvor jeg har alt jeg trenger for å blogge. Jeg kan trekke meg bort fra stuen for å jobbe med bloggen, og jeg forstyrrer ingen. Her kan jeg virkelig få jobbe uten å bli forstyrret. Jeg har mitt "kontor" ute i gangen, så da møter jeg min kjære barn innimellom. Ingenting er bedre en liten pause for å få en god klem! Min kjære mann har lagt alt til rette for meg her ute. Jeg har vindu ut, og jeg har hyller og kontorpult med god plass- Han har fikset godt med lys til meg også, så her er det bare velstand.

Jeg trenger ikke ha fancy utstyr. Mannen har konstruert, og laget dette helt selv. Vi kjøpte materialer på Biltema, og han fikk alt på plass raskt og greit. Men det som jeg liker aler best, det er at det er faktisk mitt sted. Min plass hvor jeg kan skrive. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk denne plassen. Jeg kan skrive effektivt, og det har inspirert meg! Jeg har tatt tak i bloggen, og jeg jobber effektiv med planen for videre innlegg. Jeg skriver når jeg har lyst, og det er gøy. Plutselig fikk jeg skikkelig lyst til å skrive enda mer enn før. Og når jeg er lei, logger jeg av. Det er digg!

Skriveglede er kjempeviktig når man velger å blogge. Jeg er så heldig som er så kreativ. Det var en overraskelse selv for meg. Jeg visste ikke at dette lå inni meg. Men jeg fikk en trang til å formidle mine tanker og følelser. Jeg er så glad for at jeg turte å begynne med bloggen min! Nå ligger alt til rette for at jeg kan bygge opp bloggen min enda mer. Så lenge det er gøy, så skader det ikke meg å holde på med bloggen! Så jeg koser meg på mitt nye "kontor", og gleder meg til fortsettelsen! 

Lørdag er deilig!



Jeg simpelthen elsker lørdager. Man er midt i helgen. Jeg våkner opp med min kjære. Tid til en rolig morgen sammen. Spise en god frokost sammen. Ingen må vekkes tidlig for å komme seg av sted . Det er som regel en stillhet og ro i hjemmet lørdags morgen. Noen ganger har vi vekkerklokken på. Da har vi ting som må bli gjort, og vi jobber sammen for å oppnå det resultatet som vi ønsker. Noen ganger har vi ærender, så da tar vi en bytur sammen. Det er så deilig å være to voksne hjemme i helgene. Da jeg er alene i ukene, er vi jo svært glade for å se hverandre i helgene. Kjærligheten blusser jo opp igjen hver eneste fredag. Det digger jeg. Jeg savner ham gjennom uken, men så er vi sammen i helgene.

Jeg håper at din lørdag også blir fin! Jeg håper at du også får gjennomført det som du ønsker i dag. Kanskje du skal treffe en god venn eller venninne? Eller det er tid for familiebesøk? Ta godt vare på de timene som kommer nå. Gi deg selv gode øyeblikk som du kan ta med deg videre i uken som kommer. Vær raus og kjærlig mot de som du møter på din vei! Gir du en klem, får du masse kjærlighet tilbake. Jeg er sikker på at dersom vi viser hverandre mer kjærlighet og omsorg, så blir verden et bedte sted å bo på. Vennskap og familie trenger å bli dyrket i stor grad. Etter en travel uke trenger man å slappe litt av! Nyt dagen, og gjør din dag til en fantastisk dag! Jeg ønsker deg og dine venner en fantastisk lørdag! Vi blogges igjen ! Nyt dagen som ligger foran deg!

Tall trigger meg!



Ok, så må jeg nok innrømme at jeg blir litt trigget av tall! Det er faktisk litt spennende å følge med på statistikker over bloggen min, og mine innlegg. Der kan jeg til enhver tid se hva som dere liker å lese, og jeg vet hvor mange som har vært innom bloggen min. Det er spennende å se hva som faller i smak, og hva som ikke fenger deres interesse. Slik lærer jeg mer om hvordan jeg bør skrive, og hva dere ønsker å lese om på min blogg. Jeg følger nok mer med enn jeg trodde jeg skulle gjøre. For jeg liker å se utvikling. Jeg liker å se h va jeg kan klare å få til. Bloggen er et sted som bare er mitt. Det er jeg som har skapt alle disse innleggene. Jeg har skrevet hvert eneste ord. Og da er det spennende for meg å se hvor mange som leser det jeg har skrevet. Og jeg er veldig takknemlig og glad for hver enkelt leser! Tenk at dere tar av tiden deres til å lese mine tanker! Det er stort for meg! Jeg blir både glad og rørt.

Jeg har ikke ambisjoner om å få bli den største bloggen i Norge. Det er ikke min drøm. Men jeg ønsker å få flere lesere, og gjør mitt beste for å ha gode innlegg. Fremtiden vil vise hvordan jeg klarer meg i bloggens verden i 2017! Det er gøy å blogge, og der finnes muligheter for den som lykkes. Jeg tenker at så lenge det er kjekt, så er det viktigst! Jeg har god tid på meg. Jeg kan pusle med bloggen fremover, og ha det som en hobby. Så ser vi hvor det ender etter hvert. Det er deilig å ikke stresse for å være best i verden! Så lenge jeg kan stå inne for det som jeg skriver, og noen orker å følge meg, så er det ok!

Når jeg studerer statistikken min, så er det for å lære hvordan jeg kan gjøre bloggen enda bedre for Dere! Å evaluerer egne prestasjoner har man ikke vondt av. Det er da man kommer seg videre i livet. Ved å stadig utvikle seg, og gi seg selv utfordringer, så blir man bedre! Det gjelder også som blogger. Jeg håper Dere blir med videre! Vi blogges!

Endelig fredag❤



Så er fredagskvelden endelig kommet! Det er en deilig følelse for meg, og forhåpentligvis for deg også. Kanskje er du akkurat ferdig med fredagstacoen, og klar for en deilig kveld i sofaen med tv og din kjære familie, Muligens er du straks klar for en skikkelig kveld ute med venninnegjengen! Uansett så fortjener du å kose deg skikkelig sammen med de du er glad i ! Jeg foretrekker en stille og rolig kveld hjemme med mann og barn. Det liker jeg aller best. Hele familien samlet i huset, og vi er alle klar for en fin helg sammen. Vi har alle våre fredagsrutiner, og det varierer nok fra hjem til hjem. Her i huset råder tacoen på fredager, og det er nesten krise dersom den må utgå!

Det er på tide å senke skuldrene, og bare nyte! La helgefølelsen virkelig slå inn over deg, og bare la timene fly uten mål og mening. Gjør det som er best for deg og dine kjære med god samvittighet! Vi styrer og steller hele ukene. La denne kvelden få bli en rolig kveld. Det fortjener vi alle sammen. Jeg håper inderlig at du har det fint, og at du får en flott kveld! Ingenting er bedre enn å starte helgen med en deilig fredagskveld! Nyt, og gjør det du har lyst til! Ta godt vare på deg selv, senk skuldrene og innta helgehvilen! Det skal jeg gjøre! God helg! Vi blogges!

Når redselen tar overhånd!



Noen ganger blir jeg skikkelig redd. Jeg blir stresset og svært urolig. Kroppen min aner fare lenge før det er nødvendig. De aller fleste gangene er det jo helt unødvendig. Men kroppen husker så altfor godt, og triggerne ligger på lur overalt. Det er heldigvis lengre mellom hver gang dette skjer. Men likevel er det veldig krevende å leve med. Både for meg og for de som er glad i meg. Kroppen vår har sine egne mekanismer som fungerer om vi liker det eller ikke. Jeg kan ofte bli veldig frustrert over den. Men jeg må bare snakke min kropp til fornuft, og kroppen må få erfare at det er helt trygt i livet mitt. Jeg forstår at dette kan være vanskelig for dere å forstå. Men mange mennesker lever med det slik som jeg gjør.

Jeg tenker ikke lenger daglig på alt det vonde jeg har opplevd. Dagene mine er i ferd med å bli veldig mye bedre, og lysere. Men likevel må jeg innfinne meg med at kroppen min husker, og setter i gang alarmen. Da jeg bli skikkelig sint. For jeg er så utrolig lei alt sammen. Og jeg vil være som en vanlig voksen dame. Som ikke flipper over helt ufarlige ting eller situasjoner. Det vil bli bedre. For hver gang jeg kommer gjennom et slikt tilfelle, så forteller jeg kropp og sjel at jeg har det fint. Jeg takler det aller meste, og jeg skal bli enda mer stødig og sterk. Gjennom terapi får jeg viktig lærdom om hvorfor min kropp gjør slike opprør i blant. Det er lærerikt, selv om det gjør meg litt trist.

Jeg er veldig glad for min fremgang. Jeg er glad for at jeg stadig kommer nærmere mine målsettinger i livet. Hver dag er en dag videre på reisen. Jeg skal bli sterk. Jeg skal blir stødig. Jeg skal fortsette å være modig. Jeg skal fortsette å være frimodig. Jeg skal fortsette min kamp for det som er viktig i livet mitt. For det er meg. Det er slik jeg er. Jeg er en fighter uansett hva som kommer mot meg. Jeg er kanskje nede for telling underveis, men jeg reiser meg alltid opp igjen. Det er jeg stolt over.

Hverdagsgleder!



Jeg trenger ikke all verden for å oppleve glede. Det holder lenge for meg med noen gylne øyeblikk i løpet av en hverdag. Kanskje så skinner solen, og jeg får en god følelse i kropp og sinn. Noen dager kan jeg finne glede i en liten tekst eller tv snutt. å se at mine barn har det godt, er alltid en glede for meg. Å høre at min kjære har det fint på jobb, er også en glede. Jeg er opptatt av de nære tingene i livet mitt. De tingene som virkelig betyr noe for meg. Alt annet er uvesentlige faktorer som jeg ikke kan styre så mye med. For jeg ønsker bare at mine nærmeste skal ha det trygt og godt. Da slapper jeg av, og finner freden som jeg virkelig trenger i hverdagen min.

For det er ikke vits i å hige etter alt man ikke har, eller kan får gjort. Jeg forsøker hver dag å ha oppnåelige mål. Dermed kan jeg oppleve mestring i hverdagen, og det gir meg glede! Jeg tror at en vanlig hverdag kan inneholde mange skjulte skatter. Små øyeblikk som vi ikke alltid tar oss tid til å se skikkelig. En god samtale rundt middagsbordet. En god følelse når husarbeidet er unnagjort. Små ting som gir oss en god dag. Det liker jeg. Og det har virkelig gitt meg mange gleder. Hverdagen vår blir så fort oppslukt av alle gjøremål. Man skal rekke skole og barnehage, jobb og masse logistikk. Da er det fort gjort å glemme de gode øyeblikkene som dukker opp.

Gi deg selv en liten utfordring. Tenkt over hva du har opplevd i løpet av dagen din. Hvor mange gode øyeblikk har du registrert? Kanskje du har glemt mange? Vær litt mer våken for øyeblikkene. De små stundene som kan gi store gleder i etterkant. Da vil du oppleve at hverdagen vår inneholder så mye mer enn du tror! Jeg har fått meg en skikkelig vekker mange ganger. For vi tenker ikke alltid på det. Og da går vi jammen glipp av mange gleder. Så tenkt litt over dagen din i dag. Kanskje du finner noen skjulte skatter?

 

En himmel full av stjerner!



Vi har alle sammen mistet noen. Det er sårt og vondt. I noen perioder er det ikke til å holde ut. Noen har mistet sitt kjære barn eller sin elskede. Mange har mistet sine besteforeldre eller egne foreldre. Gode venner har reist altfor tidlig. Det er trist. Noen ganger er det alderen som tilsier at livet er slutt. Men mange ganger skjer det altfor tidlig i livet. Da sliter jeg meg å forstå det som skjer. Og savnet er stort. Det er smertefullt. Vi må leve på de gode minnene som er igjen etter de som har dratt fra oss. Men jeg synes det er fint å tenke på dem på min egen måte.

Når jeg ser opp på stjernehimmelen, så liker jeg å tenke at hver stjerne symboliserer de som har dratt før oss. At de kikker ned til oss, og sender lys til oss her nede. Og når non stjerner blinker, så sender de oss et tegn om at det går bra. Livet går videre. Du kan gjerne synes jeg høres rar ut. Men jeg har alltid likt å tenke slik. Helt siden mine besteforeldre døde da jeg var barn. Da jeg plutselig fikk erfare at mennesker som jeg elsker, kan forsvinne. Og jeg trengte å se dem igjen. Ha en slags kontakt med dem. Da kikket jeg opp på himmelen. Stjerner gav meg en ro. En slags trygghet om at de hadde det så godt.

Himmelen er full av stjerner. Flere enn vi kan telle. Tenk på de som har dratt før oss neste gang du er ute en stjerneklar natt. Send dem noen gode tanker, og kanskje blinker en stjerne tilbake til deg. Jeg vet at ingenting kan ta sorgen din bort. Men vi kan hjelpe hverandre gjennom de vanskelige stundene som dukker opp. En stjerne er kanskje en fattig trøst, men jeg synes det er fint...

Så gøy med nye lesere!



De siste ukene har mine lesertall økt. Det er utrolig hyggelig for meg. Jeg er svært takknemlig for at dere tar av deres tid til å lese mine innlegg, og følge meg her på bloggen min! Jeg ønsker å nå ut til så mange som mulig, så det er utrolig kjekt å se at tallene øker. Jeg har ikke som målsetting å bli profesjonell blogger, men jeg håper på en solid leserskare etter hvert. Det er veldig stas å tenke på at flere hundre mennesker leser min blogg hver eneste dag. Det gjør meg ydmyk og glad. Jeg legger ned mye av meg selv i bloggen. Den er personlig, selv om jeg verner om store deler av mitt privatliv likevel. Jeg er setter virkelig stor pris på at dere leser innleggene, og at dere velger å bruke noen minutter på mine tanker. Deres tid er like verdifull som min. Så tusen hjertelig takk!

Når jeg skriver bloggen, så forsøker jeg å kombinere mine egne opplevelser og tanker, sammen med det jeg tror mine lesere kan være interessert i å lese om. Derfor varierer innholdet en del. Noe er litt tungt og sårt, men jeg håper på flere innlegg som kan gi dere glede og inspirasjon også etter hvert. For bloggen hjelper meg videre, og den hjelper meg til å tenke over livet mitt. Så jeg koser meg med bloggen for øyeblikket, og har fått ny inspirasjon til å skrive innlegg. Jeg har heldigvis blitt mer strukturert i egen hverdag, og får skrevet mange innlegg når jeg har skrivelyst. Da kan jeg slippe å tenke blogg de dagene som jeg ikke orker, eller vil skrive noe. Jeg har fått litt tips om ulike skrive måter, og forsøker å finne min retning i bloggen.

Men bloggen er ingenting for meg dersom ingen leser den! Så derfor fortjener dere virkelig en stor takk! Jeg blir veldig glad for alle kommentarer på Face book. Veldig koselig at dere deler mine innlegg. Jeg håper vi får en fin bloggreise sammen! Jeg gleder med over hver leser! Tusen hjertelig takk!

Mine favorittartister!



Musikk har alltid hatt en stor plass i hjertet mitt. Jeg har vokst opp i et hjem hvor vi likte musikk. Der ble spilt alt fra Åge Samuelsen til Vikingarna! Men for det aller meste hørte vi på kristen musikk. Jeg har alltid hatt en sterk kjærlighet til norske artister. Og i min ungdomstid hadde jeg nok ikke de kuleste artistene i verden som mine favoritter. Jeg var så fornøyd da jeg fikk kassettspiller på rommet mitt, og jeg kunne få høre på kassett hver kveld til jeg sovnet. Hvert år var det musikalske høydepunktet Melodi Grand Prix, og jeg slukte det rått. Musikk har vært så viktig for meg. Det har hjulpet meg gjennom oppveksten, og gitt meg drømmer som jeg kunne rømme inn i når det ble vanskelig. I dag tenkte jeg å fortelle litt om mine favoritt artister gjennom livet mitt:

Wenche Myhre

En kjempetøff dame som jeg både elsket og hatet! Jeg likte så godt musikken og energien hennes. Så godt at jeg fikk Når man blir 66 som ønskesang i Ønskekonserten til bursdagen det ene året! Men jeg hatet at jeg hadde samme navnet som henne, for jeg ble ropt etter av eldre gutter. De kalte meg for Wenche Myhre, og jeg ble så lei meg! Men tross alt så har jeg alltid likt henne, og den dag i dag liker jeg å høre på henne. En av de mest kjekke artistene som har vært med i Hver Gang Vi Møtes.

Sissel Kyrkjebø

Jeg glemmer aldri da hun kom inn på scenen på Melodi Grand Prix i pausen, og sang fletta av hele verden! For en stemme og utstråling! Hun strålte på scenen, og jeg begynte umiddelbart å drømme om å synge som henne. Jeg har ikke klart det, men jeg har virkelig hatt henne som et forbilde musikalsk i mange år. Jeg har øvd på hennes sanger, og jeg har fått ros for de fremføringene. Men jeg likte også at hun tok egne valg da hun ble eldre. Fikk sveisen hårsveis, og giftet seg i blå kjole med en krøllete danske. Hun gikk sine egne veier, og har gjort masse spennende musikalsk. En artist som jeg enda liker veldig godt!

Bjørn Eidsvåg

Sangene hans har virkelig fulgt meg opp gjennom livet. Helt fra jeg var ungdom har jeg hørt på hans sanger, og vært på mange konserter. Han har dype tekster, og de har gitt meg trøst og oppmuntring. Glemmer aldri da jeg var på konsert i Stavanger Konserthus tre dager etter kreftdiagnosen min i 2010. Tårene rant da han sang Eg Ser, og jeg satt i midten av min mor og storesøster som holdt meg i hver sin hånd. Jeg var livredd for fremtiden, og det var så sterkt for meg. Heldigvis gikk alt bra, men det gjorde sterkt inntrykk på meg.

Sigvart Dagsland

Mange gode tekster, og flotte sanger har denne mannen laget. Jeg har vært på noen få konserter, og de var flotte. Musikk som jeg enda kan høre på, og jeg har likt mange av hans nyeste låter. Kjekt å følge ham på TV, og se hans personlighet og humor. En artist som jeg aldri går lei.

Jeg har selvfølgelig mange flere som jeg liker, men disse var de viktigste for meg. Og de har hatt plassen sin hele tiden. Andre artister har jeg gjerne likt i perioder, men disse holder stand. Hvem er dine favoritter? Kommenter gjerne på Facebook! Vi blogges!

Jeg har laget en plan!



For meg er det veldig viktig å ha en god plan. En plan som er lett å forholde seg til, og som ikke krever mer enn jeg kan klare på en fin måte. Jeg har mine utfordringer, og må ta hensyn til min helse i alt jeg gjør. Det gjelder også bloggen min. Det skal være kjekt å skrive, og jeg trenger friperioder hvor jeg kan slappe av uten å bekymre meg for en blogg. Derfor har jeg lært noe veldig smart og viktig. Jeg har laget meg en plan. Jeg koser meg veldig ved datamaskinen noen dager/kvelder. Derfor har jeg begynt å produsere mange innlegg de dagene hvor jeg liker å skrive. Da koser jeg meg, og jeg får ferdig innlegg for flere dager fremover. Jeg ferdigstiller dem, og tidsinnstiller dem. Dermed trenger jeg ikke tenke på hva jeg skal skrive i morgen, og jeg får ikke skrivesperre. For jeg kan slappe helt av, og kun skrive når jeg har behov og koser meg ! Jeg kan selvfølgelig endre i oppsettet, og lage spontane innlegg hvis jeg vil.

Jeg ønsker å formidle tanker og følelser. Og innblandet i det kommer også min hverdag. Men jeg orker ikke å dele med dere alt jeg skal gjøre. Det vil jeg ha for meg selv. Dette er ikke en dagbok. Men et sted hvor jeg kan skrive mine tanker og meninger. Jeg kan formidle det jeg ønsker til alle dere! Det viktigste for dere er ikke hva jeg skal ut på til enhver tid. Sånn verner jeg litt om privatlivet mitt, og deler ikke alt på bloggen min. Slik trives jeg med å ha det, og jeg håper dere henger med! Det har vært veldig viktig for meg å ha det slik. Jeg måtte ta ulike grep da jeg bestemte meg for å åpne opp bloggen min igjen, og denne gangen har jeg virkelig lyst til å bli her hos dere. Det er godt jeg står på egne ben, og kan bestemme selv hvordan min blogg skal være. Den er ikke stappfull av sponsede innlegg. Kanskje kommer det en dag hvor jeg kan tjene litt penger på bloggen. Men bloggen skal likevel være min, og på mine premisser.

Det er deilig å ha funnet en plan som gir meg den friheten som jeg ønsker og trenger. Jeg er hjemme fordi jeg er syk, og da skal jeg ta vare på kroppen min. Stress som er unødvendig styrer jeg unna. Så nå har jeg en flott bunke med mange innlegg som venter på dere! Håper dere gleder dere til å lese dem fremover!

Du er UNIK!



I dag vil jeg gjerne fortelle til akkurat Deg at du er unik! Jeg håper at du vet om det, og at du er på en god plass i livet ditt! Du har mange kvaliteter og egenskaper som gjør deg til akkurat DEG! Du er verdifull, og du har en viktig plass her i verden. Vi er alle en del av mangfoldet, og alle har sin plass her. Noen tar stor plass, mens andre liker å leve i det stille. Men uansett hvordan du ser ut, eller hva du jobber med, så er du like verdifull som alle andre her på jord. Ingen kan ta akkurat din plass. Den er skapt for deg. Og vi har alle noen som er glad i oss. Som har gode tanker om oss. Og som ville savnet deg dersom du ikke var her. Så aldri tenkt at du ikke er noe. For det er helt feil. Vi er alle sammen unike skapninger, som har fått hver vår sjanse her i verden.

Alle kan ikke bli kjendiser eller viktige karrieremennesker. Noen må være den vanlige mannen og damen i gata også. Og for meg er det viktig å like både kongen og naboen. Vi er alle like viktige i vårt samfunn. Så ikke stress så mye med å være bedre enn det du tror du er! For du er god nok! Gjør det beste du kan, og vær så snill som du kan. Det er det viktigste. Ikke hva du tjener eller oppnår av materiell status. Det er ikke sikkert at jeg kjenner deg personlig. Men jeg har troen på at inni hvert menneske så bor det et godt menneske. Et menneske som vil andre vel, og som har egenskaper som er viktige. Derfor vil jeg gi deg denne oppmuntringen i dag!

Ta godt vare på deg selv. Vær raus med deg selv, og gi deg selv gode ord. Du er like viktig som alle oss andre. Jeg sender avgårde litt nestekjærlighet til deg! For du fortjener å få det i din hverdag! Jeg ønsker deg det aller beste, og håper du får en flott ettermiddag!

 

Kjempegod Lasagne!

Det er så utrolig moro når eldstemann har begynt å interessere seg for matlaging. Han kom hjem fra skolen med oppskrift på Lasagne som de hadde solgt på kantinen, og gav meg klar beskjed om at jeg måtte lære meg denne oppskriften. Det var kjekt å sette i gang, og vi laget den sammen første gangen her hjemme. Etterpå har vi hatt en annenhver uke på middagsmenyen her i huset, og ungene spiser til det er tom! Tenkte jeg kunne dele oppskriften med dere:

Kjøttsaus:

400 g kjøttdeig

3 gulrot, revet

2 løk, finhakket

2 fedd hvitløk, finhakket

1 boks tomater

4 ss tomatpure

1 ts salt

2 ts oregano

2 ts basilikum

1 ts timian

1/2 ts pepper

Stek kjøttdeig i litt olje. Legg så kjøttdeigen over i en gryte. Stek gulrot, løk og hvitløk raskt i litt olje i stekepanna. bland med kjøttdeigen i gyten, og tilsett tomater, tomatpure og krydder. La sausen småkoke i ca ti minutter.

Ostesaus:

4 ss margarin

8 ss hvetemel

8 dl melk

2 dl revet ost

1 ts salt

1/2 ts pepper

1/2 ts muskatnøtt

Smelt margarin i en kjele, og rør inn melet. Spe med melk, litt og litt, rør hele tiden. La sausen småkoke på svak varme i ca 5 minutter. Sausen skal være tykk. Rør inn ost og krydder.

Finn en ildfast form. Jeg starter med litt ostesaus, deretter lasagneplater, kjøttdeigsaus, ostesaus. Fortsetter lagvis, og avslutter med ostesaus. Deretter revet ost på toppen. Stekes midt i ovnen på 200 grader i ca 30 minutter. Serveres med salat og hvitløksbaguetter.

Håper retten faller i smak! Legg igjen en kommentar på Facebook dersom dere har lyst på flere oppskrifter! God middag!