hits

april 2017

Noen steg er vanskeligere enn andre!

Livet mitt har inneholdt mange prosesser og valg. Det har vært mange avgjørelser å ta. Noen har vært tøffere enn andre. Men summen av dem utgjør livet. Og jammen har det inneholdt masse godt. Det er jeg glad og takknemlig for. Men noen steg har vært vanskelige å ta. Fortsatt møter jeg på avgjørelser som virkelig tærer på kropp og sjel. Jeg blir nødt til å velge noe som ikke alltid er like enkelt å vite utfallet av. Og det skremmer meg veldig iblant. Men noen ganger må man svelge ned det vonde, og forsøke seg på nye vei valg.

Det er desidert vanskeligst når valgene betyr noe for andre enn meg personlig. Og jeg vet at ansvaret ligger på mine skuldre. Da må jeg ofte tenke meg veldig nøye om før jeg bestemmer utfallet. Det skaper ofte masse følelser, og det blir hardt å stå i. Men jeg er glad for den tryggheten jeg lever i. Den gjør meg sterkere og mer bestemt. Jeg stoler på de valgene som jeg og min mann tar. Vi er flinke til å kommunisere med hverandre, og jeg er så glad for det. Det er viktig å ha en samtalepartner som tørr å ha egne meninger. Som våger å sette meg på prøve i blant. Det hjelper meg fremover.

Noen ganger må man gi et valg en sjanse. Noen ganger går det rett vest, men det kan også gå bra til slutt. Da må man være villig til å forsøke. Det har vært lange prosesser på mange ting. Noen fortsetter i lang tid fremover. Men jeg må av og til velge å være modig. Jeg må noen ganger forsøke å sette egne følelser til side. Det er vanskelig, men nødvendig. Livet går fremover, og jeg må henge med i svingene. Det er til tider skummelt, men jeg tørr! Vi blogges!

Svart humor!

For meg finnes der en humor som er gull verd. Den er ganske sær, og den er kun mellom meg og min mann. Vi har såkalt svart humor. Vi kan snu de verste øyeblikkene til noe morsomt. Vi kan sette ting på hodet, og faktisk av og til le mens vi nesten gråter. For i disse årene som vi har vært sammen, så har vi møtt på mange heftige utfordringer. Vår kjærlighet har alltid vært sterk. Men mange ganger har det vært tøft for oss begge to. Masse følelser og smerter har vært en del av vår hverdag. Da er det ubeskrivelig godt å kunne le litt av all galskapen som foregår.

Det nytter ikke å komme med eksempler. For mange ganger er det kun oss to som virkelig forstår det. Og vi kan hjelpe hverandre til å komme oss videre. Vekk fra grumset, og se solen sammen. Det har vært veldig viktig. Humor er for meg en god medisin. Jeg bruker humor til å få i gang lattermusklene. Samme hvor trist og vanskelig ting har vært, så har jeg alltid funnet frem klipp på Youtube fra for eksempel Senkveld duell og Camp Senkveld. Det er min type humor. De har reddet meg mange ganger fra vonde tanker. Det gjør så godt å le litt.

Jeg er veldig glad for at jeg og min kjære kommuniserer så bra også på humor. Det har virkelig vært til stor hjelp. Ta godt vare på den humoren som du liker. Pass på å fylle på med latter og glede! Det gir positiv energi til å stå i de vanskeligste ting. Det vet jeg av egen erfaring. Å le litt er balsam for sjelen!

Vi blogges!

Hvorfor skremmer tallet 40 meg?

Om bare noen få dager har jeg bursdag. Og det er jammen ikke bare en vanlig bursdag i mine øyne. Jeg blir 40 år. Og det skremmer meg faktisk ganske mye. Det har jeg tenkt på lenge. Og samtidig blir jeg ganske oppgitt over meg selv. For 40 er jo bare ett nytt tall etter 39. Hvor mye kan det liksom ha å bety? Likevel har jeg stresset med dette i hodet mitt veldig lenge. Jeg føler meg nemlig ikke så "voksen". Og det burde jeg jo strengt tatt gjøre. Men skitt au, jeg får nok lov til å være meg uansett alder. Det satser jeg på.

Når jeg var ung, så var folk stein gamle når de ble 40år. De var så veletablerte, og travelt opptatt med familiene sine, Hus og hjem var liksom hovedprioritet i tillegg til jobb. Og her er jeg selv nå. Jeg har barn som vokser til, og jeg ordner med hus og hjem. Jobbe gjør jeg ikke, for jeg har blitt for syk. Hurra, for en utvikling! Neida jeg skal ikke være tullete. Jeg har det veldig godt. Men jeg tror det skremmer meg at jeg er kommet såpass langt. Og mine egne forventinger er ikke helt slik de burde være. For jeg innser ikke helt mine begrensninger.

Uansett så kommer dette tallet. Jeg havner i den kategorien av bloggere som er eldst i klassen. Jeg er voksen i bloggverdenen. Så nå skal jeg se hvordan jeg klarer meg sammen med disse "gamle" bloggerne. Det blir spennende. Jeg ler med meg selv, og håper at hverdagen blir så lik som jeg har det nå. Og skulle det åpne seg nye muligheter, så er det jo ikke sikkert at det er så veldig ille å ha kommet i førtiårene!!

Vi blogges!

Er jeg en åpen bok?

For ikke så lenge siden hørte jeg en kommentar om meg selv. "Wenche er som en åpen bok!" Vedkommende som sa det mente det i positiv forstand, og jeg ble på ingen måte fornærmet der og da. Men jeg har tenkt en del på det i ettertid. For er jeg virkelig en åpen bok? Viser jeg absolutt alt til dere? Svaret er faktisk nei. For selv om jeg er veldig åpen og ærlig her på bloggen og på videoer, så holder jeg faktisk masse for meg selv. Det er veldig mange ting som jeg ikke skriver eller snakker om offentlig. Slik er det nødt til å være. For jeg trenger som alle andre å ha et privatliv.

Men det å være åpen er for meg en viktig og fin egenskap. Jeg tenker at jeg er heldig som tørr å dele. Jeg våger å være meg selv. Jeg har lagt bort den perfekte masken. Jeg har valgt å ha en blogg som viser hvordan jeg egentlig har det i min hverdag, og hva jeg er opptatt av. Og jeg er ikke så veldig glad i å forsøke meg på å være et glansbilde. Jeg er ingen engel. Jeg er bare meg, og det får faktisk være godt nok. Min åpenhet har nok provosert noen mennesker. Det må jeg tåle. Men jeg forventer likevel en viss respekt. For det er ikke slik at åpenhet er den letteste veien til en god fremtid.

Når jeg velger å holde ting privat, så er det viktig for meg. Da ønsker jeg å skjerme mine nærmeste. For det er ikke alt alle trenger å vite. Noen ganger må jeg også få gå gjennom ting i fred uten dere. Det vet jeg at dere forstår. Men jeg kommer til å være åpen fremover. For jeg forsøker å komme meg fremover i livet, og jeg tar i bruk de verktøyene som hjelper meg fremover. Åpenhet er et av de aller viktigste.  Vi blogges!

På leting etter løsninger😄

Jeg lever med flere kroniske sykdommer som jeg aldri blir kvitt. Det må jeg jo bare godta. Men jeg bestemmer i stor grad selv hvordan jeg vil forholde meg til mine diagnoser. Derfor leter jeg etter gode løsninger for meg og min kropp. Jeg har funnet noen løsninger, men mangler fortsatt ganske mange.

Jeg forsøker å finne gleder i hverdagen min. Jeg forsøker å ha en positiv holdning til livet mitt. Selv om masse smerter og uro forstyrrer meg i hverdagen. Jeg har bestemt meg for at livet mitt skal være så godt som mulig. Da må jeg se fremover, og finne gode løsninger på de utfordringene som jeg møter underveis.

Depresjoner ligger ofte på lur. Men jeg har lært meg til å se signaler raskt, og tar i bruk terapi, trening og åpenhet for å slukke depresjonen raskt. Jeg blir ikke friskere av å være trist. Derfor forsøker jeg å motivere meg selv i hverdagen. Jeg får god støtte av min kjære. Han ser meg , og sier ifra dersom jeg er på feil vei humørmessig. Dessuten har vi to en egen svart humor som gir oss pusterom med latter😜

Jeg ønsker å bruke fysisk aktivitet mer enn jeg gjør akkurat nå. Jeg må få komme meg tilbake i form igjen. Men jeg må ta det i rolig tempo. Og det er min tålmodighet som er den største utfordringen. Jeg er så urolig, og sliter med å få brukt kroppen nok. Revmatisme setter litt stopper for det jeg egentlig ønsker, men jeg satser på bedring !

Mitt viktigste mål er å ikke gi opp! Jeg har bestemt meg for at det ikke er et alternativ engang. For jeg vil ha en god hverdag selv om jeg er syk. Så derfor leter jeg videre etter de beste løsningene for meg selv❤

Vi blogges!

Mat kan være vanskelig!

Det finnes veldig mange forskjellige måter å forholde seg til mat på. Selv slet jeg veldig med trøstespising i mange år, og var svært overvektig. Jeg spiste for å regulerer mine følelser på godt og vondt. Det har jeg sluttet med, og jeg er på en stabil vekt. Men jeg har en annen utfordring som er ganske plagsom for meg og helsen min. Når jeg har det for vanskelig så hopper jeg over maten. Jeg vil ikke spise. Da kommer det noe frem som på en måte ikke lar meg fortjene maten. Så da hopper jeg over mat i veldig mange timer om gangen. I perioder kan jeg ha et eller toppen to måltider i løpet av et døgn.

Dette skjer i ukedagene når jeg er hjemme alene med guttene mine. I helgene er min kjære flink til å passe litt på meg når jeg trenger det. For jeg vet veldig godt at dette ikke er så veldig smart. Men matlysten forsvinner, og jeg overbeviser meg selv om at mat ikke er nødvendig. Jeg får heldigvis hjelp til å takle disse utfordringene. Og jeg er på ingen måte på noen farlig slankekur. Her er det nok av kropp, for å si det slik! Men det er likevel viktig å få orden på disse tingene. Det stresser meg veldig når jeg må diskutere mat sammen med lege eller terapeut. Og det forteller meg at det er desto viktigere å få skikkelig orden på dette etter hvert.

Veldig mange gutter og jenter sliter med mat. Noen overspiser slik som jeg gjorde, og noen sulter seg. Det finnes så mange måter å slite på. Men det er heldigvis slik at man kan få hjelp. Jeg er voksen, og jeg har innsett at jeg trenger hjelp. Men terskelen for meg til å prate åpent om dette, har vært ganske stor. For det er faktisk ganske flaut å innrømme. Snart 40 år, og enda så er mat en utfordring. Det er liksom ikke helt bra å innrømme en slik svakhet. Men jeg velger åpenhet likevel. For det er en del av meg. Og mange tror kanskje at jeg er veldig glad i mat siden jeg alltid har vært stor. Det er ikke alltid tilfelle.

Samtidig som jeg har slitt med dette, så kom alle sykdommene og diettene som følger med. Det gjorde ikke akkurat situasjonen lettere å håndtere, men jeg finner ut av det. Det gjelder å få på plass et kosthold som er variert nok, og som ikke krasjer med revmatiske sykdommer og allergier. Dette er et langsiktig prosjekt. Men jeg har innsett at det er viktig. Jeg vet at det vil ta tid, og det vil komme vanskelige dager. Men jeg vet også at jeg kan få stell på det. Det handler om å erkjenne, akseptere og se etter løsninger for å komme seg videre i livet!

Vi blogges!

Det er hardt å være tøff!

Jeg får mange fine kommentarer av mine lesere via Facebook. Det er veldig hyggelig, og jeg er veldig takknemlig for alle tilbakemeldingene. Jeg får stadig kommentarer om at jeg er så tøff! Tusen takk. Jeg kan kanskje virke som en tøff dame. Det stemmer til en viss grad. Men det er hardt å være tøff! Det er ikke alltid like enkelt å være meg. For jeg har et stort behov for å formidle mine tanker og følelser. Og det er ikke alltid like enkelt å skulle gjøre det selv. Jeg er veldig glad i å skrive. Men noen ganger så gjør det jammen vondt også.

For selv om jeg er ganske tøff, så er jeg også sårbar og sensitiv. Jeg formidler med følelsene mine på godt og vondt. Jeg blottlegger mye, men ikke alt. For meg har det vært viktig å være ærlig. Jeg forsøker å ha en ryddighet på min blogg. Jeg forsøker å si minst mulig om andre mennesker. For bloggen er min, og det er mine meninger som kommer frem der. Jeg har valgt å blogge. Jeg har valgt å ha en egen arena som bare er min. Den er jeg glad i. Noen ganger er det i tøffeste laget for meg. Men da gjelder det å trekke pusten, og senke skuldrene ned.

For jeg skriver ikke om noe jeg ikke kan dele. Jeg har skrevet godt over 1000 innlegg, og jeg angrer ikke på noen av dem. Det er ikke alle som er like gode, men ingen av dem har jeg ønsket å slette. For jeg står inne for det som jeg skriver. Samme hvor tøft det blir. Jeg klarte ikke å ha kommentarfeltet mitt åpent. Men jeg er veldig glad for at kommentarer kommer til meg på Facebook. Da får jeg i hvert fall kommunisert med de fleste av mine lesere. Og jeg håper at Dere vil fortsette å henge med på bloggen min fremover.

Livet mitt er nå veldig godt. Men det er samtidig tøffe tak i hverdagen. Derfor er jeg ikke alltid like sterk som jeg skulle ønske. Men jeg kommer meg gjennom dagene på en ganske god måte, og jeg blir stadig friskere. Tusen takk for at Dere heier meg fremover, og løfter meg opp når jeg faller litt sammen!

Vi blogges!

Helg i Egersund!

Denne helgen skal vi være i Egersund. Det er alltid en stor utfordring for meg personlig. Det er jo hyggelig å møte min familie igjen, men jeg kvier meg alltid for å være i min hjemby. Det er trist å erkjenne at det nok alltid vil være slik. Men jeg er fast bestemt på å klare meg så godt som overhodet mulig. Jeg er klar for å gi kroppen en god opplevelse. For nå er jeg sterkere, og takler ting bedre. Men jeg er i beredskap hele tiden, og er alltid urolig når jeg drar til Egersund. Kroppen min husker nemlig så altfor godt hva som har skjedd der før.

Men vi satser på at helgen går bra likevel. Jeg skal forsøke å ha en så god helg som mulig sammen med mine kjære. Jeg tar meg kanskje en liten tur i sentrum dersom formen tillater det. I så fall er det jo koselig å møte gode venner igjen! Jeg regner med at vi rekker litt av hvert denne helgen. Men vi skal ha fokus på å ta det rolig. Ikke stresse meg opp for mye. Det er viktig å beholde roen i seg selv. Vi håper på en fin helg sammen med familien. Og guttene får møte kompiser også i løpet av helgen.

Noen ganger må jeg virkelig jobbe hardt for å mestre en slik situasjon. Og det koster meg masse krefter å gjennomføre en helg i min tidligere hjemby. Slik er det bare. Jeg skulle ønske at det var annerledes for meg. Men jeg håper og tror at jeg skal komme meg over det ved å gjennomføre fine besøk fremover. Jeg er svært takknemlig for at min bror er gjestfri, og har god plass til oss. Det gjør ting veldig mye enklere for oss. God plass til å slappe av i rolige omgivelser. Det er kjempeviktig for oss.

Vi blogges!

Snart helg!

Da er det endelig fredag, og helgefølelsen kommer snikende mot meg. Jeg har masse jeg skal rekke å gjøre før helgen kommer for fullt. Så her gjelder det å komme godt i gang fra morgenen av. Jeg satser på at min legetime i dag kommer til å gå fint. Jeg har alltid litt som må gjøres på fredager. Har en viss tendens til å stadig utsette ting som skal gjøres i løpet av uken. Så nå må jeg få ting gjort, og få opp farten litt på denne kroppen. Jeg skal straks i gang med å pakke ferdig, da hele familien skal på tur i helgen. Skriver mer om det senere i dag!

Det er alltid litt styrete å pakke for hele familien, men det ordner seg jo alltid. Jeg kommer alltid i mål. Det blir nok en ordning denne gangen også. Det gjelder å pakke lite, men fornuftig til alle sammen. Jeg får komme i gang med oppgavene som venter på meg. Jeg håper at Du får en strålende fredag! Sett av litt tid til fredags kos. Det fortjener alle sammen. Når uken er over, er det jo godt å kunne senke skuldrene, og begynne på helgen. Jeg vet at vi alle sammen fortjener å senke skuldrene når fredags kvelden endelig kommer.

Ha en strålende dag! Vær gode og rause mot dine kjære og dine kollegaer og venner! Spre litt godhet rundt deg selv. Da blir det en god dag for deg og dine nærmeste! Vi snakkes mer senere her på bloggen! Jeg blogger som vanlig hele helgen!

Vi blogges! 

Følelsene blir så sterke!

Jeg har alltid vært et følelsesmenneske. Slik har det bare alltid vært. Men jeg merker at jeg blir fortere rørt nå enn tidligere. Jeg klarer ikke mye før følelsene mine blir veldig sterke. Da jeg laget videoen angående mobbing her om dagen, så måtte jeg svelge unna tårene et par ganger underveis. Rett og slett fordi jeg blir så engasjert, og det rører noe sårt og sterkt inni meg selv. Jeg kan til tider bli irritert over mine egne følelser, men har kommet frem til at slik er jeg bare. Jeg blir sterkt engasjert når saken er viktig for meg. Det ser jeg ikke på som en svakhet.

Tårer er jeg derimot ikke så veldig glad for. Jeg vet det er ment som en renselsesprosess, og at de er viktige for oss. Men de plager meg en del. For de kommer så fort og så sterkt. Jeg sliter med å holde følelsene i sjakk. Det er ganske slitsomt å være så engasjert hele tiden.  Men jeg har fått mange tilbakemeldinger på at det er slik det skal være. Jeg må slutte å kjempe så veldig for å være hardere. For jeg er et varmt menneske med hjertet utenpå. Det har jeg fått erfare mange ganger. Likevel må jeg altså ta meg sammen. For jeg blir mange ganger sint på meg selv når tårene presser seg frem.

Der foregår mange prosesser inni meg for tiden. Det er mange ting som jeg trenger tid til å sortere, og legge på rette plass. De prosessene tar jeg helt for meg selv. Jeg kan ikke dele alt med dere. Jeg tror alle mennesker har godt av å rydde litt innvendig. Ta en liten runde, og sortere egne tanker og følelser. Få satt ting på riktig plass i livet. Da blir det lettere å få den oversikten som man trenger, og man forstår seg selv på en annen måte. Jeg er i ferd med å ta tak i en problemstilling som virkelig har ligget og ulmet lenge. Men nå skal jeg ta tak i det, og få sjekket ut hvordan tingene henger sammen.

Dere får vite mer når jeg vet mer selv. Akkurat nå er det for privat å prate om her i detaljer. Men jeg mener bare at man har et eget ansvar. Man må våge å ta tak i de tingene som er vanskelige for følelsene våre. Nå har jeg kjempet meg gjennom mange ting. Og nå skal jeg endelig finne ut mer hva som ligger og pusher meg innvendig hele tiden. Det er skummelt og spennende på samme tid. Jeg forsøker å være positiv, selv om jeg vet det blir heftige runder.

Vi blogges!

Deilig å trene litt💪

Det var veldig godt å komme seg på trening med gjengen fra revmatikerforeningen. Jeg har ikke trent på flere uker på grunn av sykdom. Jeg tok det svært pent, og løp ikke. Men jeg gjennomførte hele treningen likevel så godt jeg bare kunne. Lungene mine vil ikke helt samarbeide, så jeg tok det rolig. Håper på bedring snart. Men jeg trenger å holde meg i fysisk aktivitet uansett fremover. Satser på litt justering av medisiner, så ordner det seg nok.

Det er en veldi kjekk gjeng å trene sammen med. Jeg stortrives med hele gjengen. Timen gikk veldig fort, og det var god stemning i gjengen. Jeg er svært glad for å få være en del av et sosialt miljø. Her er det mennesker i alle aldre, og med ulike utfordringer. Sammen blir vi litt sprekere hver gang. Vi motiverer hverandre, og smilet er på plass hos oss alle sammen. Å være utendørs, høre fuglekvitter er deilig. I dag fikk vi litt regn og litt sol. Vi takler all slags vær! 

Det er viktig for meg å delta på slike treninger. Være sammen med andre, og være sosial. Det skal prioriteres fremover. Håper bare at helsen tillater meg å delta. Det kjennes uansett veldig godt å være litt i gang igjen etter sykdom. Litt er mye bedre enn ingenting. 

Vi blogges!

En hektisk vår!

De neste ukene kommer til å gå kjempefort for oss. Vi har planer nesten hver eneste helg fremover. Det blir en del turer til min hjemby. Vi skal besøke familien, og der skal være noen bursdagsfeiringer. Før vi får snudd oss så kommer pinsen. Det er kjekt å ha planer, men jeg blir jo også litt stresset. Så det gjelder å ta uke for uke, og komme oss velberget gjennom alt som skal skje. Det skal nok gå bra, men jeg kjenner at jeg må være disiplinert og holde full kontroll. Samtidig skal jeg jo passe på min egen helsesituasjon. Så det kan by på noen utfordringer underveis.

Blant annet så skal jeg feire min egen bursdag i Egersund i midten av mai sammen med min familie. Jeg fyller 40 år, og har valgt å holde familieselskap hos min bror. Vi skal ha en lørdagskveld med taco, og god stemning. Enkelt og greit. Jeg vil ikke ha så masse styr. Midt blant alle disse helgeturene kommer jo også 17.mai feiring her i Mandal. Tiden kommer til å fly av sted, det er helt sikkert. Plutselig fant vi jo ut at de neste fire ukene var allerede booket med planer. Jeg gleder meg til en rolig sommer på campingplassen.

Det er kjekt at vi har en del planer. Det gjelder bare å ikke stresse seg for masse opp. Der har jeg noe å jobbe med. Jeg blir veldig stresset fordi jeg stort sett må ordne all pakkingen til meg og barna alene. Det er nok til at jeg mister litt fatningen av og til. Men vi kommer oss jo alltid av sted. Jeg håper at vi får noen fine helger fremover som familie. Det skal bli godt å være sammen med familien min også. Vi får ta en dag om gangen, så går nok alt fint.

Vi blogges!

Kroppen sier i fra!

Det er en ting jeg virkelig har erfart det siste året. Kroppen min sier ifra når det ikke er slik det bør være. Når jeg har pushet meg for hardt, så slår kroppen knallhardt tilbake. Når jeg forsøker å overse kroppens signaler over tid, så smeller den skikkelig mot meg. Hvis jeg høytrykkspyler i to timer, så er mine hender ubrukelige resten av den dagen. Venstre hånden får slike skjelvetokter, og jeg klarer nesten ikke holde et glass engang. Hvis jeg trener for hardt, så blir jeg aldeles utmattet i flere dager. Jeg har blitt nødt til å lytte til kroppen min.

Noen ganger forstår jeg hva kroppen min trenger, og jeg tar hensyn. Noen ganger skjønner jeg det ikke før det er altfor sent. Noen ganger aner jeg fred og ingen fare, og så smeller den til. Det er vanskelig å bli godt nok kjent med kroppen min. Derfor blir det en del prøving og feiling hverdagen. Men jeg nekter å bare sitte stille, for det blir ingen friske av. Jeg forsøker å holde motet oppe, og skal til slutt finne ut hvor kroppens grenser er. Med tiden vil jeg nok lære såpass av mine feil. Da vil ting stabilisere seg enda mer.

Det er viktig å lære seg sine egne grenser. Jeg vil leve et aktivt liv samtidig som jeg er syk. Det er veldig viktig for meg. Jeg trenger fysisk aktivitet for mine mentale og fysiske helse. Så da må man forsøke å finne de beste løsningene som fungerer for meg. Jeg tror også det er viktig å stimulerer hjernen ved å være sosialt aktiv og engasjert. For jeg trenger å møte mennesker som jeg er glad i. Det gir meg enormt mye å ha gode venner rundt meg. Summen av dette blir et veldig bra liv til tross for sykdom. Vi blogges!

Hva skal jeg prioritere?

Etter hvert som jeg har funnet mer og mer roen i meg selv, så kommer også lysten til å engasjere seg. Jeg merker at jeg stadig oftere ønsker å delta på ting. Det frister meg mer og mer å være sosialt aktiv. Det er et veldig godt tegn. Det viser at jeg er i ferd med å bli friskere, og har mer overskudd. Men det er da jeg må være forsiktig, og sette på bremsene litt. For jeg har en tendens til å bli veldig overivrig. Og da smeller kroppen min fort tilbake til start. Så nå må jeg forsøke å prioritere riktig. Det skal være riktig for meg, og riktig for min familie. Barna mine kommer aller først. Og jeg elsker min kjære mann, og vil ha nok tid sammen med ham når han er hjemme.

Jeg har engasjert meg i to organisasjoner. Da kommer det stadig kurs, og spennende utfordringer. Det gleder jeg meg til å være med på videre. Jeg har derfor ikke tid og energi til å delta i noe kor enda. Jeg kan ikke være ute så mye på kveldstid i ukene. Foreløpig er jeg heller ikke i noe "dameforening". Men jeg satser på en del besøk fra venninner fremover. Jeg er så takknemlig for alle de jeg har blitt kjent med den siste tiden! Nå begynner jeg virkelig å falle til ro her i Mandal. Det er så utrolig deilig!

Etter hvert som jeg blir friskere, kommer også trening inn som en viktig aktivitet. Det prioriterer jeg høyt fordi min egen helse behøver det. Men jeg må likevel være klar over at jeg ikke må overdrive det. Da liker ikke kroppen min det. Så alt med måtehold. Det blir en fin blanding. Jeg er så glad for at jeg merker egen fremgang. Det har jeg lengtet etter. Føle meg som en vanlig dame. Ikke bare som en sliten pasient. Et kafebesøk med gode venninner er et høydepunkt som jeg kan leve lenge på! Jeg setter enormt stor pris på det! Takk til alle mine gode venninner!

Vi blogges!

Viktig å be om hjelp!

Jeg har i de siste årene fått en del hjelp av offentlige instanser. Rett og slett fordi det har vært nødvendig. Jeg er ikke redd for å be om hjelp. For jeg er villig til å snu hver eneste stein for å gjøre livet såp godt som mulig for meg om min familie. Det ser jeg ikke på som et nederlag. Noen ganger er livet slik at man trenger faglig hjelp. Det har jeg fått, og det er jeg takknemlig for. Det har hjulpet oss videre i livet, og det gir meg et godt håp for fremtiden. Selv om vi har tøffa dager, så har vi jo kommet veldig langt alle sammen. Hver dag fører oss videre i livet, og vi gir hverandre den støtten og omsorgen som behøves.

Men selv om jeg er mamma, så vet jeg ikke alt. Det har vært godt å ha noen å spørre om råd. Det har vært viktig å få de rette tingene på plass. Da må man tørre å be om hjelp. Da må man våge å være sårbar. Det har ikke alltid vært like lett, men det har tross alt gått ganske så bra. Selv om veien går til mens vi går, så må man legge noen føringer. Det er viktig med langsiktig planlegging, og en forutsigbar hverdag. Det har vi nå fått en god ordning på, og det er virkelig bedring i sikte. Men hadde ikke vi stått på, så hadde det ikke blitt slik. Det gjelder å kjempe for sin sak, og være trygg i seg selv.

Mange mennesker tørr ikke be om hjelp. Fordommer gjør mennesker ofte redde og usikre. Det kan jeg godt forstå. Jeg har kjempet mine kamper, og jeg har noen ganger vært hjelpeløs. Men jeg har aldri gitt opp! Og det kommer jeg aldri til å gjøre! Min familie fortjener det aller beste, og det skal jeg kjempe for så lenge jeg lever. Heldigvis har jeg nå et godt håp for fremtiden! Jeg vet at det vil komme mange flere utfordringer, men jeg vet også at vi klarer det! For vi er sterke, og vi har mange som hjelper og støtter oss!

Vi blogges!

Jeg er ikke alltid like blid!

Som alle andre her i verden har jeg temperament. Jeg kan til tider bli veldig sint og frustrert. Da sier jeg i fra. Jeg kan være blid og glad i lange perioder, men det kan også smelle skikkelig. Blir jeg skikkelig sint, ja da smeller det! Heldigvis er jeg ikke langsint. Det går fort over igjen. Men det er viktig å få ut meningen min. Men det som provoserer meg aller mest, det er når jeg opplever sjikane eller mangel på respekt. De to tingene klarer jeg bare ikke å godta. Da smeller det! Da kommer de svarte øynene mine frem, og jeg blir veldig klar i min tale. Helt frem til tårene overtar.  Det er det største problemet jeg har i forhold til følelser. Tårene tar overhånd.

Det som er deilig, det er at jeg blir sjeldnere sint nå enn før. Rett og slett fordi jeg har det så bra privat. Jeg er i trygge og gode omgivelser. Jeg får masse kjærlighet og respekt. Men jeg er blitt mer klar over hva jeg tillater, og ha ikke kan godta. Så derfor tar jeg til motmæle når jeg opplever vonde ting. Jeg godtar ikke mer sjikanering i mitt liv! Jeg godtar at mange er uenige med meg. Men i det øyeblikket diskusjonen går over til sårende og respektløse kommentarer, da er det nok for meg!

Jeg har diskutert dette med min terapeut. For jeg må jo tåle kritikk. Konstruktiv kritikk har jeg lært meg til å forstå. Jeg skjønner jo at ikke alle sammen er like enige i det jeg mener eller skriver. Men jeg har opplevd så masse i livet mitt som har vært negativt. Jeg har opplevd så enormt mye sjikanerende situasjoner og språk. Det har satt dype spor. Derfor nekter kroppen min å tillate det lenger! Derfor blir jeg rasende. Og det er faktisk positivt. For det viser at jeg har tatt et valg. Jeg godtar ikke å ha det slik som fortiden min var. Jeg har tatt avstand fra det, og min kropp godtar ikke å oppleve det igjen!

Så jeg er faktisk stolt over at jeg reagerer! Jeg er stolt over at jeg passer på meg selv, og mine omgivelser. For jeg tar grep, og sørger for å ha det bra rundt oss. En hverdag hvor kjærlighet og omsorg er viktigst. Et ekteskap  hvor respekt, kjærlighet og omsorg er bærebjelkene. Det er jeg stolt over å ha fått til sammen med min kjære! Følelsene mine er med på å gjøre meg friskere for hver dag som går! Kroppen lærer at her er det trygt og godt å være!

Vi blogges!

Jeg vil , men jeg får det ikke til!

Det er noe som plager meg ganske mye i hverdagen min. Jeg vil så gjerne ha energi og overskudd til å være med på masse rart. Jeg har lyst til å jobbe, eller være aktiv. Jeg har lyst til å trene masse, eller gå lange turer i naturen. Men for øyeblikket er jeg nødt til å ta livet med ro, og ikke pushe for hardt. Det er en veldig stor tålmodighetstest for meg. Jeg blir skikkelig urolig inni meg. Jeg har så mange ønsker som jeg ikke kan få oppfylt. Kroppen min er fortsatt ikke i så god form, og jeg må ta hensyn til kroppen min. Jeg kan ikke bare drite i det, og la det stå til. Det vil fungere svært dårlig.

For meg så er dette vanskelig å godta. Jeg vet at jeg må innse mine begrensninger. Og jeg vet at jeg har mange muligheter til å få gjort ting senere. Men jeg sliter med denne uroen inni meg. Den slipper ikke taket på meg. Det er noe jeg virkelig trenger å jobbe masse med fremover. Jeg er nødt til å komme til en enighet med kroppen min. For akkurat nå er vi liksom ikke helt på samme ferd. Det er lurt å få litt kontroll på akkurat de tingene. Det er helt sikkert. Jeg er nødt til å få hjelp. For der er noe som ikke stemmer.

Heldigvis er jeg ikke redd for å be om den hjelpen som jeg trenger. Jeg er mer redd for hva som kommer frem når man begynner å løse opp i dette. Men det burde nok vært gjennomført for lenge siden. Jeg manner meg opp, og forsøker å være positiv til alt som måtte komme min vei fremover. Det er viktig å være tro mot seg selv, og være voksen nok til å ta imot den hjelpen som man faktisk behøver for å komme videre i livet.

Vi blogges!

Enkle gleder!

Jeg var på kurs på lørdag. Der fikk vi blant annet besøk av en filosof som pratet om enkle gleder. Jeg er ikke så flink til å følge med når filosofer prater. Rett og slett fordi det blir for lite konkret, og for mye filosofi. Men jeg tenkte på dette etterpå. På min egen måte. For jeg er helt enig i at der finnes enkle gleder. Små gleder som virkelig kan bety masse for den enkelte. De små ting kan gjøre en stor og vesentlig forskjell i den enkeltes liv. Jeg liker små gleder, og jeg har blitt mye mer oppmerksom på dem etter som tiden har gått. For når livet har vært så smertefullt, så setter man ekstra pris på de gode øyeblikkene, og de små gleder.

Det kan jo diskuteres  hva som egentlig er små gleder. Det er opp til hver enkelt å definere, og der finnes ingen fasit. Jeg kan ikke bestemme hva du mener er en liten glede. Vi oppfatter ting ulikt, og har ulike erfaringer som preger oss. Vår personlige oppfattelse må få lov til å styre våre tanker rundt dette. Men jeg liker små gleder. Jeg blir glad når barna mine har en god morgen. Jeg blir glad når solen skinner, og jeg hører fuglene i Furulunden. Et måltid sammen med barna kan gi meg mange gleder. Jeg blir glad når min kjære plutselig kan møte meg noen minutter langs veien når han er på jobb.

Mange av mine gleder kommer sammen med mine nære relasjoner. Med mennesker som jeg er veldig glad i. Det betyr så masse for meg at de har det bra. Det gir meg så mye glede. Jeg nyter å se på tenåringen som smiler og ler. Jeg blir glad når minstemann kommer smilende hjem etter å ha lekt med kompiser. En god klem varmer hjertet mitt. Jeg trenger ikke mange materielle goder. Det viktigste for meg er at vi har det bra sammen.

Vi blogges!

Video: Behandl mobbeofre med respekt !

Denne videoen måtte jeg bare lage i dag. Hjertet mitt hadde så mange ord og følelser som måtte ut! Jeg håper dere tar godt imot min video, og hjelper meg med å dele innlegget ! For dette er viktig budskap til alle mennesker! Vær med å skap gode holdninger i samfunnet vårt! Takk❤

Jeg blir provosert!

Jeg pratet med et menneske som virkelig klarte å provosere meg kraftig. Vi pratet om mobbing, og hva det kunne gjøre med et menneske. Jeg var åpen om at jeg var et mobbeoffer i oppveksten. Da vedkommende så på meg, og forkynte at de som ble mobbet stort sett hadde skyld i det selv. Hvis man gikk med et rødt skjerf, så bad man selv om å bli mobbet. Hvis man valgte å oppføre seg eller kle seg litt annerledes, så ba man om å bli mobbet. Jeg kjente at raseriet virkelig kokte i meg. Men jeg var i en setting hvor jeg ikke kunne eksplodere. Men jeg hadde fryktelig lyst til å skjelle vedkommende loddrett ut. For hva i huleste tenkte han på.

Jeg godtar ikke at det var min skyld at jeg ble mobbet! Jeg godtar ikke at min klesstil eller mine foreldres valg av trosretning skal gi andre mennesker rett til å mobbe og trakassere meg! Vedkommende hadde selv blitt mobbet, men mente altså at siden han var annerledes, så måtte han bare godta at de hadde behandlet ham slik. Jeg kjente at jeg ble både sint og frustrert. For jeg mener man kan ikke tillate slikt. Alle mennesker er unike på hver sin måte. Hvert menneske skal behandles med respekt og verdighet av sine medmennesker. Det er ikke tillat å mobbe andre mennesker!

Jeg ble veldig urolig av hans tankegang. For hvorfor skal vi tillate at andre sjikanerer oss? Hvorfor skal ytre faktorer gi andre en tillatelse til å ødelegge et liv? Vedkommende mente at alle som ble mobbet, hadde mye skyld i det selv. For dersom man var annerledes, så burde man forvente å bli plaget. Å møte en slik holdning fra et voksent menneske i 2017 opprørte meg skikkelig. Jeg valgte å trekke meg bort fra vedkommende. Jeg orket rett og slett ikke å høre på hans holdninger til seg selv og andre. For meg ble det nokså raskt klart at vedkommende nok sliter med mange ulike ting.

Jeg sa klart i fra til ham at jeg godtok ikke slike holdninger. For mitt liv og mitt utseende skal respekteres uansett om noen mener jeg er annerledes enn det som er vanlig. Det handler om enkeltmenneskets rett på respekt. Uansett hvordan man kler seg, eller hvilke måter man lever livet sitt på. Vi skal respekteres for den vi er, og sjikanering og mobbing er ikke akseptabelt. Jeg merket at vedkommende ble spak da jeg tok frem min skarpe og bestemte tone da jeg sa min mening. Deretter valgte jeg å holde avstand.

Det finnes ikke et eneste menneske i denne verden som skal få lov til å sjikanere meg lenger! Jeg er ikke redd for å si ifra! Men jeg valgte å holde meg selv tilbake. Si det på en enkel, men bestemt måte. For jeg blir såret av slike holdninger. For selv om det er veldig mange år siden jeg var et mobbeoffer, så har jeg fortsatt sår. Og jeg godtar ikke at vi som er blitt mobbet før, og de som blir mobbet i dag, blir møtt med slike holdninger! Jeg er kvass når det trengs! For mitt liv er like mye verd som alle andres! Noen ganger må jeg si fra! Noen ganger går jeg i kamp for det jeg brenner for. Det skjedde denne gangen. Jeg kjemper nemlig ikke bare for min egen del. Jeg kjemper for alle der ute som kjenner på kroppen hvor smertefullt og ødeleggende det er å bli sjikanert og mobbet! Jeg håper at Dere også kjemper sammen med meg! For mitt møte med vedkommende gav meg en tankevekker! Vi har fortsatt en lang vei å gå. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme! Vi blogges!

 

Nå skal det jobbes ute!

Våren er her, og da kommer det en del oppgaver som må gjennomføres når man har hus og hage. Min oppgave er å høytrykks spyle alle terrasser og uteområder som behøver vaskes. Det ble min oppgave etter at jeg flyttet ned hit for to år siden. Jeg hadde da aldri vært med på det før, men vi fant fort ut at det var en oppgave som jeg mestret fint. Og jeg blir så fryktelig nøye! Jeg blir nesten manisk opptatt av å få det helt rent overalt. Så jeg er nå klar for en ny runde med arbeid utendørs. Målet for uken er å få gjennomført alle uteområdene som skal vaskes. Deretter skal jeg vaske terrasser. I tillegg skal vi også vaske hele huset utvendig før sommeren, men det skal mannen min også være med på. Jeg tørr nemlig ikke å stå i stige, så han må være med litt å hjelpe.

Det blir jo nok å gjøre fremover. Men jeg styrer tempoet helt selv, og det får ta den tiden det tar. Jeg skal ikke slite meg fullstendig ut på disse oppgavene. Men det må gjøres, og da vil jeg aller helst bare komme i gang fortest mulig. Så det blir frem med arbeidstøyet, og bare til å komme seg ut! Jeg har bare godt av å være masse ute i frisk luft. Faktisk så liker jeg ganske godt denne oppgaven. Det er kjekt å kunne delta i arbeidet med tomten og huset vårt. Det betyr masse for oss å jobbe sammen for å holde ting i orden. Jeg vet også at jeg blir veldig stolt når jeg endelig er ferdig med mine oppgaver. Mestring på slike oppgaver er gull verd for meg. Jeg har aldri vært noe med på hagearbeid før, så jeg lærer stadig nye ting. Jeg er ikke så redd for å forsøke. Jeg håper alle sammen får en fin dag! Vi blogges!

Ærligheten svir!

Å være ærlig kan by på utfordringer. I blant svir det skikkelig. De gangene hvor man møter motstand, eller man får usaklig kritikk. De gangene hvor mennesker rett og slett ikke klarer eller vil forstå deg. Det er absolutt aller verst. Heldigvis opplever jeg ikke det blant mine nærmeste. Men jeg har mange ganger fått høre det fra andre. For ikke alle sammen liker at jeg er så ærlig og åpen. Men sånn får det bare være. Jeg er meg selv på godt og vondt. For meg er det helt avgjørende å kunne leve ekte og ærlig. Da kommer jeg meg videre på riktig vei!

Jeg er blitt opplært til å være ærlig. Og jeg lærer det videre. For selv om det kan være både smertefullt og vanskelig, så er det riktig å være ærlig. Man må leve ærlig mot seg selv aller først. Jeg gjemte meg bort i tunge tanker og situasjoner i altfor mange år. Jeg var ikke ærlig mot meg selv i forhold til hva som egentlig foregikk rundt eget privatliv. Jeg er glad for at jeg fikk ryddet skikkelig opp. Det har vært både tungt og vanskelig, men helt nødvendig. Deretter ble det viktig for meg at mine nærmeste skulle vite hvordan jeg egentlig hadde levd.

Ved å få lagt disse tingene bak meg, så kan jeg nå se fremover mot en god fremtid. En hverdag med mine kjære som er fylt med kjærlighet og respekt. Det gjør derfor ingenting at ærligheten svir iblant. For resultatet har blitt svært godt å leve videre i. Jeg vet at jeg gjorde rett. Og jeg vet med sikkerhet at jeg har funnet mitt sted hvor jeg skal være. Det gjør meg både sterk og glad! Det gir meg motivasjon til å takle de stormene som kommer i kjølvannet av min ærlighet.

Vi blogges_!

Å hvile seg i form!

Denne uken har jeg ikke hatt lov til å trene. Helsen har rett og slett vært for dårlig til det. Jeg er helt nødt til å la kroppen komme seg til hektene igjen etter denne solide smellen. Det vil ta litt tid, men så håper jeg å finne en dose trening som jeg kan klare. Det er vanskelig å holde meg selv igjen, men jeg kjenner jo at det er riktig for meg akkurat i denne perioden. Når man får slike sykdomsperioder, så trenger kroppen tid til å ta seg helt inn igjen. Man må faktisk ha et visst overskudd for å få utbytte av trening også.

Jeg blir også nødt til å finne ut hvilken mengde og intensitet kroppen min vil tåle på trening fremover. Det kan ikke nytte å gi full gass ved første anledning. Jeg er nødt til å begynne forsiktig igjen etter denne runden her. Jeg kjenner at kroppen min har fått skikkelig juling, og det er nødvendig å la den få nok tid til å komme seg igjen. Jeg må finne frem tålmodigheten min atter en gang. For akkurat nå er ikke kroppen slik jeg ønsker at den skal være. Den verste influensaen er jo over, men lungene mine fikk seg en skikkelig trøkk.

Det sies jo at man til en viss grad kan hvile seg i form. Vel, jeg får prøve litt av den taktikken fremover. Skynde meg sakte fremover. Det blir viktig, og jeg har fått klar beskjed fra helsepersonell. Så nå tar jeg en dag om gangen. Etter hvert blir det noen korte gåturer for å sjekke pusten. Så kommer jeg tilbake på gruppe trening etter hvert. Slik må det bare bli. Men jeg gleder meg allerede til den dagen hvor jeg føler meg i fin form igjen! Det er ingen tvil om at der skal jeg tilbake etter en stund. For fysisk aktivitet er absolutt den aller beste medisinen for meg!

Vi blogges!

Systemet reddet meg!

Jeg er veldig glad for at jeg har funnet en god struktur på min jobbing med bloggen. Takk og lov at jeg hadde ferdig en publiseringsplan da jeg ble syk. For jeg var ikke i en posisjon til å skrive noe fornuftig de verste dagene hvor sykdommen herjet med meg. Da var det veldig deilig å lene seg tilbake, og bruke ferdige innlegg som allerede lå klare til dere. Men jammen tar de også slutt, så jeg er nå i full gang med å produsere ny publiseringsplan. Jeg vet at dere skjønner hvis bloggen stopper opp pga sykdom. Men ved å tenke litt smart så kan jeg unngå det!

Det lønner seg derfor å planlegge fremover. Tenke litt langsiktig, og være forberedt. Det er slik jeg er vant til å jobbe. Det fungerer fint for meg slik. Jeg blir glad når jeg har planene klare, og slipper å bekymre meg for innhold på bloggen min. Det betyr mase for meg at innleggene er bra nok. Jeg gjør mitt beste, selv om dette bare er en hobby for meg. Jeg tjener ingenting på bloggen min, så jeg skriver fordi jeg ønsker å formidle til Dere! Med min helsesituasjon så er det litt berg og dalbane for tiden. Derfor er det vanskelig å vite helt når jeg er i skrivemodus. Jeg benytter derfor de mulighetene som kommer underveis til å skrive nye innlegg.

Jeg elsker å formidle. Jeg brenner for å snakke og skrive om mine tanker og erfaringer. Jeg vet at mange av dere er trofaste lesere som stadig besøker min blogg. Det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg er glad for at det finnes slike muligheter som dette. Jeg kommer sterkt tilbake med videoer så snart jeg føler meg litt bedre i form. Akkurat nå har jeg ikke vært særlig motivert for å bli filmet. Så derfor har jeg ikke postet så mange videoer som jeg hadde tenkt. Når man blir syk, så er man liksom ikke klar for å vise seg frem på bilder eller film. Det vet jeg at dere forstår!

Jeg har i hvert fall erfart at det var lurt å ligge en del foran skjemaet. Og er derfor veldig ivrig på å opparbeide meg en ny buffer slik at jeg kan senke skuldrene mine godt ned igjen. Det er viktig for min del. Takket være Dere gleder jeg meg til å skrive mer til dere fremover!

Vi blogges!

Lørdagskos!

Det var veldig deilig å få komme hjem til mine kjære etter et døgn på hotell. Nå har roen senket seg her hjemme, og vi har kost oss med helgens taco måltid. Aldri en helg uten taco her i huset! Nå skal kvelden brukes til å slappe godt av sammen med min kjære mann. Jeg er veldig glad i rolige kvelder hjemme, så dette passer meg helt fint. Vi tilbringer gjerne lørdagskvelden foran tv, og bare slapper av sammen i stuen vår. Her er det stille og rolig stemning. Det er alltid godt å kjenne på. Et hjem hvor vi alle sammen trives veldig godt sammen!

Jeg håper at du også har en koselig lørdagskveld sammen med dine kjære! Ta godt vare på hverandre, og søk litt nærhet i en god armkrok! Jeg ønsker bare å nyte de neste timene sammen med min familie. Null stress, og null opplegg. Bare være sammen med de som jeg er aller mest glad i! Det er det som er viktigst for meg. Det er kjekt å dra bort på tur, men utrolig godt å komme seg hjem etterpå! Så da vil jeg bare ønske dere alle sammen en flott kveld, og så logger jeg av for kvelden!

Vi blogges!

Alle har en mental helse!

Jeg har min mentale helse. Det har du også. Selv om du kanskje ikke vil tenke så masse på det. Mange vil ikke tenke eller snakke om sin egen mentale helse. Det aksepterer jeg. Vi er forskjellige. Men alle har en mental helse, det er helt sikkert. For noen så går det veldig fint, mens andre møter på utfordringer som setter vår mentale helse på prøve. Jeg er blant dem som har opplevd masse vondt, og som må leve med ettervirkningene av  det. Men vet dere, det går faktisk også fint an å leve et godt liv med slik bagasje. Det som er viktig, det er å erkjenne situasjonen. Da kan man nemlig begynne å jobbe med egen mentale helse.

Jeg har erkjent mine svakheter og styrker. Jeg vet hvor skoen trykker for egen del. Det har tatt tid å komme dit, og jeg er ikke ferdig med prosessene. Det er ikke sikkert at jeg noen gang blir helt ferdig heller. For skadene er så store. Sårene er veldig dype. De tar lang tid å gro. Men jeg er godt i gang, og livet er faktisk veldig godt! Jeg er omgitt av en trygghet og omsorg som gjør at jeg klarer å kjempe videre. En kjærlighet som har gitt meg nok styrke til å bli glad i meg selv. Det har vært en veldig lang vei. Men jeg er så uendelig glad for at jeg valgte å ta sjansen.

Vår mentale helse er fortsatt et vanskelig tema. Det har blitt mye mer åpenhet rundt dette, og det er bra. Men jeg møter likevel på en del motstand fordi jeg prater så åpent om disse temaene på bloggen min. Jeg tror folk blir redde. Det blir nært og sterkt, og man setter opp en blokade for å skjerme seg selv. Man ønsker ikke å måtte forholde seg til slike utfordringer selv. Så derfor velger noen å ikke like det jeg gjør. Det er helt i orden. Men jeg tror likevel at min blogg er viktig. Jeg får nemlig stadig tilbakemeldinger fra unge og gamle. Bloggen min gjør en forskjell. Det varmer hjertet mitt veldig. Jeg blir glad. Jeg blir rørt. Jeg vet ikke om jeg klarer helt å forstå det. Men jeg forsøker.

Min blogg er liten. Men den er her. Her kan dere følge mine oppturer og nedturer. Jeg har valgt åpenhet. Det kommer til å være slik. For jeg gidder ikke å pynte så veldig på min fasade. Jeg er glad i livet, og gleder meg over dagene! Jeg liker å dele livet mitt med dere! Så jeg fortsetter min kamp fior åpenhet rundt mental helse. Det er noe jeg mener er viktig å kjempe for!

Vi blogges!

Kjekt med kurs!

Det er virkelig veldig kjekt å være sammen her i Kristiansand med mange kjekke folk. I dag skal vi gjennom ulike temaer, og jeg gleder meg til faglig påfyll. Det er viktig å være åpen for ny informasjon. Man har alltid masse å lære. det er helt sikkert. Nå ser jeg frem til noen timer med ulikt innhold. Jeg stiller med åpent sinn, og gleder meg til å lære noe nytt. Jeg setter pris på å få lære nye ting, og utvide min horisont. Det har blitt veldig masse fokus på egen situasjon de siste årene, så det er godt å rette fokuset mot andre ting innimellom slagene.

Jeg regner med at timene vil gå raskt av sted i dag også. Etter hvert blir det deilig lunsj, før det vil nærme seg avreise. Det er kjekt å være på tur, men skal også bli veldig godt å komme hjem til min kjære og ungene mine. Men aller først skal jeg sette meg godt til rette, og virkelig benytte meg av muligheten til å få ny kunnskap om viktige emner. Det er uvant, men jeg liker det veldig godt. Gjennom mine engasjement i de ulike organisasjonene blir jeg utfordret på mange ting fremover. Det gleder jeg meg til. Jeg er sikker på at det vil gi meg en positiv utvikling rent personlig.

Å ære en del av noe større er kjempeviktig for egen utvikling. Det er en viktig faktor for å bygge en sterk mental helse. Jeg er opptatt av å finne de mulighetene som gjør at jeg kan føle meg verdifull selv om jeg er syk. For jeg sitter med masse verdifull erfaring som kan komme andre til nytte på et senere tidspunkt. Derfor engasjerer jeg meg. Derfor velger jeg åpenhet rundt egne utfordringer i hverdagen min. Jeg er sikker på at det er min måte å gå videre i livet på!

Vi blogges!

Straks middag!

Da er det straks klart for kveldens middag her på hotellet. Jeg gleder meg veldig til en fin kveld med god mat og god stemning. Jeg koser meg med masse herlige folk. Det er virkelig godt for meg å komme meg ut på slike ting som det her innimellom. Jeg merker at dette gjør meg glad og tryggere på meg selv. For jeg får være midt i der det skjer, og det elsker jo jeg. Jeg er jo egentlig et menneske som elsker å styre og stelle med ulike ting. Jeg liker jo at der skjer masse på en gang rundt meg.

Det er masse å lære, og masse å forstå. Mange nye mennesker å forholde seg til, så det vil ta tid. Men jeg er optimist, og tror det blir en hyggelig kveld. Jeg har tenkt å senke skuldrene, og forsøke å kose meg. Det fortjener jeg. Så derfor er jeg bare innom for å si hei til dere. og ønske dere alle sammen en fin fredagskveld! Håper at alle sammen har det bra, og er i godt selskap!

Så da logger jeg meg av her, og nyter kvelden! Vi blogges!

Deilig å dra avsted 😜

Da er jeg klar for å komme meg avsted på Fylkesårsmøte for Mental Helse Vest Agder! Jeg er skikkelig klar for et lite døgn på hotell nå! Jeg har aldri bodd på Dyreparken hotell før. Jeg er alltid like spent på hvordan rommene ser ut, og hvordan jeg vil trives. Uansett så er det deilig å få komme seg litt bort alene. Jeg er så glad for at jeg får unne meg det av og til.

I dag har jeg vært meget streng på pakkingen. Jeg pakker nemlig alltid alt for mye, og det blir smertefullt å bære med seg. Så i dag har jeg kun en liten bag! Uvant å ha med så lite, men det går nok fint! Jeg har med meg tre antrekk, så det burde være mye nok å velge i. Det viktigste er å holde seg komfortabel og varm nok. Et godt skjerf skal ihvertfall alltid henge rundt halsen. 

Jeg ser virkelig frem til å bli bedre kjent med mine nye venner i Mental Helse. Jeg ble så godt tatt i mot av lokalforeningen, og håper det fortsetter slik med resten av gjengen fra fylket! Jeg møter i hvertfall opp med åpent sinn, og regner med et hyggelig årsmøte. Da jeg er helt ny i organisasjonen, så skal denne anledningen benyttes til å bli kjent med medlemmer og organisasjon. 

Håper at vi får en fin kjøretur inn til hotellet. Kjekt å ha med passasjer i bilen. Koselig å prate med noen på vei innover. Satser på god stemning! 

Vi blogges!

Gleder meg!

I dag skal jeg ta godt vare på meg selv. Jeg skal faktisk til frisøren i formiddag. Det skal bli deilig å få klippet seg, og farget bryn. Det er standard hos meg hver 6.uke. Frisyren min må holdes kort for å fungere! Og det passer ekstra godt med en finpuss i dag. For i dag skal jeg av sted igjen! Jeg skal delta på Fylkesårsmøtet til Mental Helse, og overnatte på hotell til i morgen! Jeg gleder meg virkelig til dette! Jeg satser på å bli kjent med mange hyggelige mennesker. Det skal bli deilig med god mat og sosialt samvær!

Vi skal være på Dyreparken hotell utenfor Kristiansand. Det blir spennende å møte nye mennesker. Jeg skal være sammen med to andre fra Mandal, så det går nok bra, Jeg er ikke så redd for å prate med mennesker, så det går nok fint. Jeg håper bare at formen min holder seg fin. Jeg får ta en rolig kveld, og forsøke å samle overskudd til lørdagens kurs. Det er i hvert fall veldig kjekt å få være med på slike arrangement. Jeg er veldig takknemlig for at dette lot seg gjennomføre. Jeg kjenner at litt tid for meg selv er veldig etterlengtet.

Så nå må jeg pakke litt, ordne litt her hjemme. Ungene må innlosjeres hos kompiser for anledningen. Det går fint. Det blir jo litt rart å ikke ha fredagen sammen med min kjære mann, men vi møtes igjen i morgen. Nå gjelder det å finne komfortable, men anstendige antrekk for dette arrangementet. Det skal nok gå fint. Jeg satser på at det blir en fin dag! Jeg ønsker dere alle sammen en fin fredag! Vi blogges!

Jeg bestemmer selv!

Det er jeg som er sjefen i eget liv. Det er jeg som har siste ordet. For jeg har min egen rett til å bestemme selv over egen kropp og liv. Det har tatt veldig mange år å forstå det. For jeg lot meg overkjøre i mange år. Jeg lot ting skje som aldri burde skjedd. Jeg tillot å bli trådd ned på. Det er det helt slutt på. Jeg har satt strek. Og det føles vanvittig deilig! Jeg er så stolt over at jeg klarte å stoppe det livet. For det var ikke bra for meg eller mine nærmeste. Det var på tide å trekke i nødbremsen. Det ble hardt og vanskelig. Men det var riktig, og det var helt på sin plass!

Vi lever alle sammen bare en gang. I løpet av livet vårt opplever vi mye forskjellig. Vi opplever mange gode øyeblikk. Vi møter også på prøvelser av ulike slag. Noen er langvarige og brutale. Andre er fort overstått, og man glemmer de lett. Uansett så former de livene våre. Vi får erfaringer på godt og vondt. Jeg vet at mine erfaringer er smertefulle. De har satt veldig dype spor. Men jeg vet også at jeg er sterk nok til å leve videre på en fin og god måte. Så lenge jeg får skrive og prate, så kommer jeg meg videre. Det er min vei gjennom denne prosessen.

Nå styrer jeg skuten selv. Med god hjelp og støtte av min kjære mann. Sammen manøvrerer vi oss fremover i livet! Sammen tar vi de valgene som er riktige for vår familie. Og jeg vet at jeg blir møtt med respekt og kjærlighet. Selv om vi diskuterer, så blir vi alltid enige. Og jeg blir hørt. For jeg bestemmer selv over egen kropp og eget liv. Det er en deilig følelse. Jeg blir sterkere for hver eneste dag. Selv om jeg stadig har vonde stunder, så er jeg likevel enormt sterkere enn før. Det er jeg stolt over!

Vi blogges!

Jeg driter i trendene!

Jeg har funnet ut at min egen stil er helt i orden. For ærlig talt. Når jeg ser på internett hvordan trendene sier vi skal kle oss, så må jeg bre le. Noe styggere skal du virkelig lete lenge etter. Jeg må virkelig kjempe for å ta disse moteekspertene på alvor. Vi skal tydeligvis gå rundt med slengbukser med rysjer både her og der. Og vi skal ha lange herre skjorter halvveis stappet ned i knelange skjørt. Ingenting harmonerer etter mitt vett. Jeg vet at smaken er som baken, men ærlig talt! Jeg fikk meg en solid latter bare med tanken på hvordan jeg hadde sett ut i slike antrekk!

Jeg skal fortsette i min egen stil. Det er helt sikkert. Jeg gidder ikke stresse så veldig. For nå er jeg i ferd med å skjønne at jeg har min egen stil allerede. Jeg trenger ikke stresse med å finne noe nytt. Jeg er meg, og jeg kler meg jammen ikke så verst. Det hender jeg kler meg litt for ungt, men pyttsann jeg blir tidsnok gammel. Så lenge jeg ikke fremstår som en fjortis, så er det innenfor med en hettegenser eller fem. Slik er jeg bare laget. Jeg liker komfort. Jeg kan ikke være noe annet enn den jeg er! Lik meg, eller la vær!

Heldigvis har jeg vett nok til å kle meg etter anledningen. Så alt til sin tid. Jeg kan ta på en litt mer voksen stil når det behøves. Men privat er jeg veldig avslappet og rolig i stilen. Det er deilig for meg. Da slapper jeg av. Da er jeg meg. Og det er det som er vesentlig. For jeg er ikke noen andre. Det finnes kun en av meg, og det skal jeg kose meg med! Så lenge min kjære er fornøyd, så gidder jeg ikke å stresse! Så da er det bare å være glad i seg selv, folkens! Vi er alle sammen unike!

Vi blogges!

Tar tid å bli frisk!

Denne runden med sykdom vil det ta litt tid å komme seg etter. Jeg er helt nødt til å la kroppen få nok tid til å hente seg inn igjen. Det har vært en stri tørn for kroppen min. Jeg forsøker nå å være tålmodig. Det er ikke min sterkeste side. Men denne uken blir det rolig aktivitet. Ikke noen store treningsøkter på en stund. Lungene mine har virkelig fått kjørt seg denne gangen, og det merkes enda veldig godt. Jeg gleder meg over litt fremgang hver dag selv om det går sakte. Jeg satser på at det i hvert fall går riktig vei nå.

Mye av grunnen til at influensa/virus ble så sterkt på meg, var at jeg egentlig var ganske utkjørt da påsken startet opp. Personlige ting her hjemme var vanskelig å fordøye. Jeg var skikkelig sliten, og skulle bruke påsken til å hvile meg sterk. Slik ble det jo da ikke. Men nå kan det kun gå en vei, og det er oppover igjen! Jeg satser på at kreftene mine kommer sterkt tilbake etter hvert. Da skal jeg glede meg over en deilig vår, og nyte sommeren når den dukker opp. Jeg elsker vår og sommer. Det er mine favoritt årstider.

Jeg satser på at der vil bli varmere i været, og det vil min kropp like veldig godt. Revmatiske kropper er ikke så veldig glade i værskifter, og spesielt ikke snø. Det gjelder i hvert fall min kropp. Så nå ser jeg virkelig frem til en god periode hvor jeg kan nyte naturen uten å fryse så veldig. Det skal bli deilig. Jeg gleder meg allerede til jeg kan trene igjen i Furulunden. Men aller først må kroppen komme til seg selv igjen. Jeg satser på at litt hvile vil hjelpe godt på etter hvert. Det er godt å vite at man skal bli bedre.

Jeg gleder meg virkelig til å komme til hektene igjen. Da skal jeg gå tur med gode venninner igjen. Jeg skal trene utendørs i all slags vær. Jeg skal være sosial med venner. Jeg har masse å glede meg til. Det er så godt å tenke på.  Vi blogges!

Det blir så tydelig når man skriver det ned!

Gjennom min tid som blogger har jeg lært mange ting. Det har vært en veldig spennende reise for meg personlig. Jeg har lært meg selv å kjenne på en helt ny måte. Det har vært godt. Det har vært smertefullt. For alt blir så mye mer tydelig for meg når jeg skriver det ned. Når jeg får formulert ned tankene og følelsene mine, så forstår jeg dem bedre. Noen ganger blir jeg helt skremt over hvordan jeg sliter med livet mitt. Selv om jeg har det så utrolig godt, så har jeg det samtidig veldig vanskelig.

Jeg har innsett at min vei vil være lang. Det vil ta veldig lang tid å komme seg gjennom alt det jeg sliter med. Det gjør meg litt trist, men samtidig så er jeg stolt over egen innsats. For jeg tørr å ta tak i de vanskelige emnene. Jeg tørr å ta tak i de vanskelige traumene som jeg har. Min bagasje kan jeg ikke rømme fra. Det eneste jeg kan gjøre er å pakke den om slik at den blir lettere å ha med seg videre. En slik prosess tar tid. Og kanskje er det en prosess som er lang for dere som leser. Jeg vil så gjerne at det skal gå fort jeg også. Men det er ikke slik. Jeg må bruke den tiden som jeg trenger.

Jeg håper at dere henger med videre! Jeg håper at dere har lyst til å heie meg gjennom denne prosessen. For det hjelper. Det er tunge tak, og all støtte varmer i hjertet mitt. Jeg vet at det ikke er verdens mest lese blogg jeg skriver. Og den er ikke alltid så veldig munter heller. Men den er i hvert fall ærlig. Det skal jeg ha. Så får vi satse på ast der kommer mange gode dager fremover som jeg kan dele med dere også! Det satser jeg veldig på!  Vi blogges!

Hva er godt nok?

Veldig mange jenter og gutter sliter. De sliter med et press. De må ta viktige valg for sin egen fremtid i veldig tidlig aldrer, og mange valg er vanskelige. Der er mange drømmer som aldri blir virkelige. Der er mange gode intensjoner som ikke fører frem til målet som planlagt. Men veien må gås likevel. Med usikre steg begynner de på sin ferd mot et voksenliv. Et liv som er spennende. Men som krever veldig masse av hver enkelt. Allerede som tidlig ungdom skal man legge inn valg som vil påvirke resten av livet. Man må velge seg en utdannelse. Hvor starter man?

Det blir fort veldig mange tanker. Hvordan skal jeg fine en utdannelse som gir meg en god jobb? Klarer jeg å velge riktig allerede nå? Sannheten er at det vet vi jo ikke. Som alle andre så må der prøves og feiles. Det er vanskelig. Jeg forstår godt at ungdom i dag er nervøse og usikre. For de vokser opp i et samfunn hvor materialisme har et sterkt preg på vår hverdag. Listen blir ofte lagt veldig høyt. Det passer for noen, men ikke alle. Vi trenger ikke bare leger og advokater. Vi trenger den vanlige mannen og damen i gata også.

Når jeg utdannet meg til å jobbe med butikk, så møtte jeg mange rare fordommer og holdninger. Jeg fik en del tyn fordi det var jo ikke noe man trengte utdannelse til. Ale kunne jo stå i butikk. Der er jeg helt uenig. Alle kan ikke stå i butikk. Akkurat som om alle ikke kan være lege. Hvert yrke har sin egen profesjon, og man har behov for ulike kvaliteter. Jeg vet at jeg var dyktig i varehandel. Jeg ville vært elendig som lege. Men jeg fant min vei, og er glad for at jeg valgte min retning. Det er fortsatt et savn for meg at helsen ikke tillater mer jobbing.

Jeg håper at ungdommene etter hvert er så trygge på egne valg at de velger fritt etter eget ønske. For det burde ikke være så mange andre enn de selv som vet hva de vil bli. Og man må brenne for det man velger. I dagens samfunn kan man jobbe med millioner av ulike ting. Mulighetene er enorme. Men man må våge å ta det første steget. Jeg oppmuntrer dagens ungdom til å gå for sine drømmer! Man trenger ikke alltid å være så traust og forsiktig. Det er viktig med et godt mål, men veien dit må være fylt opp med mestring og utfordringer! Da tror jeg man lander på et liv som er godt nok i massevis!

Vi blogges!

Takknemlig for omsorg!

Det er utrolig godt å ha en partner som virkelig vet hvordan man skal gi omsorg. Jeg er så uendelig takknemlig for min kjære mann. Han har atter en gang stått på for oss alle sammen. Han holdt seg frisk gjennom påsken, og har virkelig tatt vare på oss andre som ble syke. Det er helt utrolig å se hvor tålmodig noen mennesker kan være. Det har vært ekte og genuin omsorg hele tiden. Så mye kjærlighet og omsorg til oss alle sammen. Det har vært helt fantastisk, og jeg setter enormt stor pris på å leve sammen med min mann.

Nå er hverdagen tilbake, og han er på jobb igjen. Sikkert godt å få være litt for seg selv etter alt styret rundt oss andre. Men jeg vet at vi fungerer fint sammen, og at jeg får hjelpe ham når han behøver det. For vi hjelper hverandre. Det er ikke bare han som hjelper meg. Heldigvis får jeg også lov til å være der for ham. Jeg vet at noen sikkert mener det er klissete å skrive slikt. Men jeg er så enormt heldig som har kjærligheten i livet mitt. Det vil jeg ta godt vare på. Å hjelpe hverandre i gode og vonde dager er for oss en selvfølge. Vi har lovet hverandre det. Og vi skal holde det. Det fortjener nemlig begge to!

Jeg vet hvor mye kjærligheten vår betyr for oss begge. Den er sterk. Den er stødig. Den tåler masse. Og jeg er veldig stolt over at vi har funnet vår vei sammen! Å ha en partner som man kan prate med om absolutt alt, det er virkelig verd å ta vare på! Jeg har nok en gagn blitt dullet med, og passet på. Nok en gang har jeg fått en omsorg som jeg virkelig blir rørt over å motta. Det er godt å kjenne at vi holder løftene vi har gitt hverandre. Jeg elsker min kjære.

Vi blogges!

Jeg trenger bloggen!

Bloggen er min. Det er mitt sted hvor mine tanker kan komme frem. Jeg har en egen kanal ut til dere. Jeg trenger den. Jeg trenger å kunne formidle mine tanker og følelser. Det gjør meg ikke rik. Men det gir meg en lettere hverdag. Jeg får sluppet fri tankene som presser på inni hodet mitt. For jeg lever med noe som heter tankekjør. I perioder så er der så mange tanker på en gang at man ikke klarer å henge helt med. Derfor er det ekstra viktig å finne måter å regulere seg selv på. For meg hjelper det å skrive. Det hjelper å få ordene ut fra hodet, og ut til dere!

For mange høres det sikkert rart ut at jeg velger å ta det frem på en blogg. Som alle kan lese. Både de som liker meg, og de som ikke liker meg. Men det er sånn livet er. Og jeg tenker at dere velger selv å komme inn, og lese min blogg. Jeg er takknemlig for at jeg fant denne måten å regulerer mine tanker og følelser på. For det har vært til stor hjelp. Og jeg opplever fremgang. Jeg forsøker å gi dere ett innblikk i en hverdag med mentale og fysiske utfordringer. Jeg lever med revmatiske sykdommer som medfører masse smerter hver dag. Men man kan ikke grave seg ned av den grunn!

Takk for at du leser bloggen min! Takk for at du følger med på livet mitt. Jeg er takknemlig for hver eneste leser. Jeg er siker på at livet mitt vil fortsette å gå opp og ned. Jeg kommer til å fortsette med åpenhet og ærlighet. Noen ganger svir det skikkelig. Men det er verd det. For jeg vil være helt ekte. Så lik meg, eller la vær. Jeg vil ikke gjemme meg bak fasade og masker. Jeg er bare meg selv på godt og vondt!

Vi blogges!

Jeg havna på legevakten!

2.påskedag om kvelden da var det nok. Etter en hel påskeferie med influensa, var jeg svært redusert. Jeg hadde da slitt i noen dager med pusten. Ingenting ville hjelpe, og jeg ble skikkelig utslitt av å gå få meter. Til slutt kom tårene. Det var så tungt å få puste. Så da kom jeg meg av sted til Mandal legevakt. Jeg er veldig glad for at jeg dro dit. Jeg fikk svært god hjelp, og ble raskt koblet opp til astmamedisin og ekstra oksygen. Etter en stund med medisin, så var jeg et nytt menneske. Jeg sliter fortsatt med hoste, men for en forskjell! Astmaen min hadde tydeligvis gått i vranglås, så det var visst godt at jeg fikk hjelp.

Det var så godt å endelig kunne puste tilnærmet helt normalt igjen. Nå gjenstår bare å bli kvitt hosten, og få igjen matlyst og smaksans. Jeg blir fortsatt fort sliten. Dette vil sitte i en hel stund. Så jeg skal følge legens råd om å ta livet fullstendig med ro de nærmeste dagene. Takk og lov for at vi har flinke helsepersonell som raskt kan fikse våre utfordringer. Jeg følte meg veldig trygg og ivaretatt på legevakten. De jobbet raskt, men var smilende og imøtekommende mot en sliten sjel. Jeg er så takknemlig for at de hjalp meg. Jeg har i hvert fall fått erfare at jeg må ta min astma på alvor. Jeg skal ikke vente så lenge med å oppsøke lege en annen gang.

Så nå er det rekonvalesens som er viktigst . Jeg har derfor kansellert dagens planer for min egen del. Jeg får se an formen utover i uken før jeg legger planen videre. Men håper at formen vil stige betraktelig etter hvert. Nå puster jeg i hvert fall godt, og det er befriende for meg! Håper dere andre er friske!

Vi blogges!

Det er rett å ta imot hjelp!

Jeg er svært ærlig og åpen på bloggen min. Jeg har valgt åpenhet. Jeg har valgt å snakke om gode og vonde opplevelser og erfaringer. Mange har jo også kommentert at jeg trenger hjelp. Og ja, jeg trenger hjelp. Og jeg får profesjonell hjelp til å bearbeide skadene etter et vanskelig liv. Men jeg har valgt å få hjelp helt selv. For jeg er ikke sinnsforvirret. Jeg sliter med traumer som har satt dype spor. Jeg sliter med dårlig selvbilde etter å opplevd ting ingen bør oppleve. Derfor har jeg bedt om hjelp. For jeg fortjener å få det bedre.

Det hjelper. Jeg har kommet langt. Men jeg har stadig et stykke å gå. Det er ikke sånn at jeg er sikker på å komme helt i mål. Jeg må leve med ettervirkninger resten av mitt liv. Det har satt for dype spor i meg. For det varte altfor lenge. Men jeg vet at for hver dag som går, så blir det bedre. Jeg vil gjerne formidle til dere at det er riktig å be om hjelp når man har det vanskelig. Det er ikke alle utfordringene i livet man kan løse helt alene. Jeg er veldig glad for at jeg tillot meg selv å gå i terapi.

Jeg skal ikke si at det alltid har vært enkelt. Det har tvert i mot vært både tøft og vanskelig til tider. Men i sum så har det vært godt. For etter hvert som brikkene i puslespillet faller på plass, så ser jeg bildet klarere. Og jeg forstår meg selv på en annen måte. Det gjør meg ikke til et svakt menneske. Tvert i mot. Det gjør meg sterk i meg selv. Det er målet mitt. Jeg skal bli så sterk som jeg kan. Da får jeg en så god hverdag som mulig. Jeg vet at jeg må kjempe. Jeg må kjempe mot gamle minner. Jeg må kjempe mot vonde følelser. Men jeg vet også at jeg skal vinne.

Vi blogges!

Så heldig jeg er!

Når man har opplevd masse smertefullt i livet, så betyr oppturene så  uendelig mye mer enn tidligere. Jeg setter veldig stor pris på alt det positive som skjer, og jeg blir ekstra takknemlig.  Jeg føler meg veldig heldig som har funnet kjærligheten her i Mandal, og vårt nye liv her. Jeg får oppleve et godt og trygt liv med masse respekt og kjærlighet, Det gjør virkelig underverk med en sliten sjel. Jeg tenker ofte på hvor fint det er at min mann tok i mot oss hit ned. Det forandret livet mitt. Og jeg vet at jeg får en god fremtid her sammen med ham.

Det er ikke alle som klarer å reise seg etter slike stormer. Så jeg er heldig. Da er det ekstra viktig å bruke denne nye sjansen til å finne en ny kurs. La nye mennesker få bli kjent med meg. Bruke mine energi på de sakene som jeg brenner for. Nå er endelig litt overskudd på plass. Derfor har jeg engasjert meg. Og det bærer frukter. Nye vennskap og bekjentskaper. Ny lærdom og inspirasjon til å takle hverdagen. Nyttig veiledning som gir meg verktøy som fungerer i min hverdag. Det er spennende å se fremover.

Jeg trodde virkelig ikke at det skulle gå så bra med meg. Jeg fryktet et liv som ensom og singel. Men der tok jeg skammelig feil. Jeg fikk kjærlighet. Jeg fikk varme. Jeg fikk respekt. Jeg fikk en ny sjanse. Den valgte jeg å ta. Det angrer jeg ikke på. Hver eneste dag blir jeg sterkere. hver eneste dag lærer jeg masse nytt om egen styrke. Hver gang jeg faller, så reiser jeg meg igjen. Det er livet. Det er hverdagen. Jeg er heldig.

Vi blogges!

Hver alder har sin sjarm!

Det er rart hvordan men kan merke at ungene vokser til. Nå har jeg en tenåring, og en på barneskolen. Dermed kommer der stadig nye utfordringer som må tas på alvor. Eldstemann skal ha sine grenser, og minstemann skal ha sine grenser. Noen ganger blir det vanskelig å forstå hvorfor ikke alle grensene er like. Men slik er det jo bare. Ulik alder betyr ulike grenser på visse områder. Men det er utfordrende å få forståelse for slike ulikheter. For det skal jo være rettferdig. Men nå må de få litt ulike regler. Slik er det bare.

Det er ikke lett når minsten vil være størst. Og det er ikke lett når reglene må endres underveis. Men slik er jo livet. Vi gjør vårt beste. Det er spennende å være foreldre. Man lærer nye ting hver dag. Hvordan man skal løse ulike problemstillinger. Hvordan hverdagen forandrer seg etter som barna vokser til. Nye gleder, og nye bekymringer. Jammen kan man få grå hår av slike utfordringer i hverdagen. Jeg er likevel glad og ydmyk for at jeg får være mamma til to herlige gutter, Så noen utfordringer må vi jo bare ta med på lasset!

Jeg er glad for at barna vokser til. Jeg kunne ikke tenke meg å ha små barn nå. Det er jeg for "gammel" til. Nå vil jeg bruke tid og energi på å hjelpe ungene gjennom de årene som ligger foran oss. Her skal det utforskes, og mamma skal nok få brynt seg litt på bekymringsfronten. Men jeg tror det vil ende godt. Vi skal gjøre vårt beste, det er helt sikkert. Sammen skal vi få det til. Vi er på god vei! Tenårene går så fort, så jeg nyter de øyeblikkene jeg får.

Vi blogges!

Deilig med nye vennskap!

Det er veldig godt å få nye venner. Venner som viser omsorg, og som gir meg gode klemmer. Venner som virkelig forstår, og som gir meg støtte videre i hverdagen. Jeg er så uendelig glad for at de finnes. Og jeg føler meg beriket. For det gjør noe med oss når nye vennskap oppstår. Når man kjenner at kjemien virkelig er der, og man kan prate åpent og fritt. Det har jeg opplevd nå. Det gjør meg så glad. Jeg gleder meg virkelig til å dyrke disse vennskapene. For vi voksne trenger også gode venner.

Jeg har våget å åpne meg opp for nye vennskap. Jeg tørr endelig å slippe folk inn på meg igjen. Jeg har blitt mer sosial, og jeg trives bedre blant mennesker. Jeg har alltid vært utadvendt. Men nå føler jeg meg trygg. Da klarer jeg å være meg selv fullt ut i møte med nye mennesker. Jeg gjemmer meg ikke bak masken. Enten liker man meg slik som jeg er, eller så er det ikke meningen at vi skal bli nære venner. Å få en god og lang klem fra en god venninne gjør så uendelig godt . Når man kjenner at man kan klemme litt lenge fordi det faktisk føles godt og trygt.

Jeg er så inderlig glad for at jeg tørr. Det betyr så uendelig masse for meg personlig. Å være en del av et nettverk betyr mye. Jeg føler meg trygg og ivaretatt. Vi kan diskutere alvorlige ting, og vi kan le sammen. Det er ekte vennskap. Det er vennskap som varer. Det er jeg takknemlig for å oppleve på nytt igjen. Det gjør at jeg føler meg enda mer hjemme her i Mandal. Det begynner å falle på plass. Jeg liker det. For jeg trenger å være bare meg innimellom. Bare være Wenche.

Vi blogges!

Hvorfor blir jeg så usikker?

Det er vanskelig å bygge opp en selvtillit som nesten har vært forsvunnet. Jeg har i alle år forsøkt å være god nok. Jeg ville være likt, men jeg følte ikke at noen likte meg akkurat slik som jeg var. Det var vondt og vanskelig for meg. Selv om jeg nå har tatt tak i dette problemet, så er det noen dager fortsatt veldig smertefullt og vanskelig. For det sitter i sjelen min. Jeg blir så fort usikker. Det er irriterende, og problematisk. Jeg vil så gjerne fikse hverdagen min helt fint. Jeg vil så veldig gjerne være trygg på meg selv hele tiden. Men det er jeg ikke.

Det kan være helt vanlige ting som stopper meg. Som for eksempel å invitere venner på besøk. Jeg kan bruke kjempelang tid på å manne meg opp. Tørre å spørre om de vil bruke tid på meg. Om de virkelig har lyst til å henge sammen med meg. Jeg får mange negative tanker inni hodet mitt, og tenker at de sikkert ikke liker meg like godt som jeg liker dem. Skikkelig barnslig tankegang. Jeg skjemmes over slike tanker. Men det bunner ned i usikkerhet. Redselen for å bli avvist. For jeg er for aller første gang helt meg. Tenk om de ikke liker det.

Men så blir jeg jo ikke avvist. De vil jo svært gjerne komme på besøk. Og når de kommer, så koser vi oss veldig. Så tenker jeg på hvordan jeg kunne være så dum å tenke så negativt. Men det bunner ned i denne selvtilliten, og angsten for å bli avvist. Men jeg er sikker på en ting. Jeg vil være meg selv. Jeg vil at de vennene som jeg skaffer meg her i Mandal, skal få se meg akkurat slik som jeg er. enten så liker de meg, eller så er det bare ikke riktig kjemi. Til nå så har jeg ikke blitt avvist. Jeg har blitt møtt med smil og varme. Det er jeg uendelig takknemlig for!

Jeg er nødt til å utfordre meg selv oftere! Tørre å være sosial. Våge å prate med nye mennesker. Det er da jeg kommer i kontakt med de som blir mine gode venner! Det gleder jeg meg til! Vi blogges!

Det var jeg som fikk denne kroppen....

I det siste har jeg gått mange runder med meg selv angående kroppen min. Jeg har vært deprimert fordi mine revmatiske sykdommer lager masse smerter og begrensninger. Jeg har vært trist fordi jeg aldri blir frisk igjen. Jeg har i tillegg mine utfordringer i forhold til eget utseende og mangel på selvtillit.

Men det var jeg som fikk denne kroppen. Det er jeg som må finne mine egne måter å klare hverdagen min på. For jeg kan ikke bruke min energi på ting som bare er slik det er. Det var jeg som fikk det runde ansiktet . Det var jeg som alltid har vært overvektig. Det er jeg som har revmatiske diagnoser.

Og vet dere hva? Det er også jeg som har kjempet meg gradvis ned i vekt! Det er jeg som trener hver uke selv om kroppen verker! Det er jeg som kjemper hver eneste dag for en god hverdag! For jeg er sterk. Jeg er tøff. På min måte kommer jeg meg videre. Og jeg vil vise andre at man kan klare det som kommer!

Derfor kommer jeg aldri til å gi meg! Derfor setter jeg meg stadig nye mål! Både fysiske og psykiske målsettinger! For jeg kan! Jeg vil! Og jeg gir meg aldri!

God Påske!

Vi pakket sakene, og dro hjem på påskeaften. Denne påsken ble ikke slik vi hadde håpet og ønsket. Sykdom har herjet med oss hele tiden. Først minstemann, så meg og nå er eldstemann i full gang. Feber, fæl hoste og elendig form. Det har rett og slett ikke vært en god påske. Jeg er på bedringens vei, men sliter enda med tetthet i brystet og hoste. Jeg har spist altfor lite nå i flere dager . Energi nivået er lite. Vi fant ut at det beste var å komme oss hjem før mannen min blir syk. Stakkars han har virkelig stått på. Håper han ikke får dette. 

Jeg håper at din påske har vært veldig fin. Jeg håper at du kan utnytte de siste dagene på en god måte. Vær sammen med mennesker som gjør deg godt! Spre rundt deg med kjærlighet og omsorg. Da kommer det som regel masse varme igjen til deg. Pass på at du fyller opp masse energi til våren som kommer nå! Vær mye ute i frisk luft! Nyt de siste to dagene med god samvittighet! Hverdagen kommer nemlig raskt nok!

Vi blogges!

Den som gir seg er en dritt!

Dagens overskrift har blitt brukt i mange ulike situasjoner. Og det kan jo selvfølgelig diskuteres. Ikke alle er enige i denne konklusjonen. Men jeg er blant dem som bruker det som en motivasjon. For jeg er nødt til å kjempe hardt for å klare min hverdag så godt som mulig. Og min familie fortjener at jeg kjemper videre. Jeg har mange ganger hatt lyst til å gi meg. Til ¨kaste inn håndkleet. Ikke orke en ny runde med ulike utfordringer. Men så kommer jeg på hva jeg egentlig kjemper for. Jeg kjemper for et godt liv for meg og mine nærmeste. Da kan jeg ikke gi meg!

Jeg har vært skikkelig nede for telling i perioder. Og jeg har tatt imot hjelp for å komme opp igjen. Jeg har hatt det svært tungt, men jeg har lært utrolig masse. Jeg har lært at når man tror energien er helt brukt opp, så ligger det mer på lur. Og jeg har lært at det er ikke et nederlag å be om hjelp! Jeg er så glad for at jeg valgte å være mottakelig for hjelpen. For jeg trengte den. Det var helt nødvendig for å kunne bli sterk nok i meg selv. Jeg tar fortsatt i mot hjelp, men jeg trenger det ikke så ofte lenger. Jeg står stødigere nå i meg selv! Jeg har lært at jeg er sterk! Jeg har lært at jeg er sårbar, men kjemper som en løve! Og nå er jeg ikke så redd lenger. Jeg tørr å være meg selv. Enten så liker man meg, eller så lar man være. Jeg er opptatt av å være åpen og inkluderende. Jeg vil være et varmt og godt menneske som folk liker.

Men alle liker meg ikke. Noen er sinte på meg. Andre er bitre. Noen er rasende. Noen liker meg bare ikke i det hele tatt. Sånn er livet. Man kan ikke bli likt av alle som vi lever på jorden med. Men vi må likevel jobbe med å respektere hverandres ulikheter. Jeg tok et valg for noen år siden. Jeg satte strek, og begynte på nytt. Det har vært utrolig hardt, men jeg var nødt til å ta grep om eget liv. Da mister man mennesker. Det må jeg leve med. Men jeg har fått så utrolig mye mer. Jeg har fått kjærlighet og respekt. Jeg har fått trygghet og omsorg. Jeg har fått nye venner som liker meg slik jeg er i dag. Jeg får stadig nye utfordringer i hverdagen. Jeg opplever mestring! Det gjør så uendelig godt!

Jeg er glad for at jeg ikke gir meg! Jeg er klar for å kjempe videre. Hver eneste dag skal jeg oppleve nye ting som former resten av livet mitt. Og jeg skal leve i en varm og lun atmosfære som gjør meg godt. Jeg skal utfordre meg selv, og pushe meg ut av komfortsonen gang etter gang! Da er jeg ikke en dritt! Da er jeg et ekte menneske ,ed et levende og varmt hjerte!

Vi blogges!

Hvilepuls i påsken!

Det er viktig å få nok hvile når man kan. Påsken er en glimrende høytid for å samle energi og krefter til en spennende vår! Dagene her går med til å slappe av, spise godt og være sosial. Litt fysisk aktivitet blir også skviset inn. Men det er så utrolig deilig å kunne senke skuldrene. Ikke tenke på skole eller jobb. Bare være sammen, og nyte feriedagene som vi har nå! Jeg er så glad for at vi kan feire påsken sammen i campingvognen vår. Det gir en egen ro og fred. Jeg slapper av på en helt annen måte enn jeg gjør hjemme.

Jeg hekler, eller ser på tv. Og jeg har god samvittighet. For tenkt på det jaget som foregår i en vanlig hverdag. Man skal rekke alt mulig. Skole, jobb og aktiviteter tar masse tid. Nå kan vi bare slappe av noen dager. _Jeg håper virkelig at du også nyter disse dagene. Det fortjener du! Tillat deg selv å hvile kropp og sjel godt. Nyt god mat og godt selskap. Vær sosial, eller søk stillheten. Finn din perfekte hvilepuls, og bli i den en stund. Da sanker du masse god energi til dagene som kommer. Hverdagen innhenter oss raskt, så pass på å nyte mens du kan!

Jeg har blitt mye flinkere på å utnytte de mulighetene jeg har til å hvile. Rett og slett fordi kroppen min trenger det. Jeg har ofte gått på en smell når det kommer til energi, og det er like pyton hver eneste gang. Ved å benytte meg av mulighetene som dukker opp, så samler jeg opp nok energi til å virkelig kose meg sammen med familien min. Det er veldig viktig for meg. Jeg vil være en aktiv og god mamma. Jeg vil være sosial med familie og venner. Da må kropp og sjel få noen friminutt i blant.  Husk at det er lov å hvile!

Vi blogges! 

Deilig å være engasjert!

Jeg kjenner en stor glede ved å endelig være engasjert. Det er viktig for meg å være en del av noe som er større enn seg selv. Få bidra med sine egenskaper og kvaliteter for andre mennesker. Være med å bidra i samfunnet. Det gir meg så mye glede. Jeg gleder meg til å bli enda mer kjent med Mental Helse og Revmatikerforeningen. Det har vært spennende å bli med i styre og stell igjen. Det kribler i magen, og jeg ser virkelig frem til å komme ordentlig i gang med viktige saker og arrangementer.

Å være med i noe utenom hjemmet, var utrolig deilig. Det er fortsatt ganske uvant for meg å ikke jobbe. Derfor er jeg ekstra glad for at jeg kan bidra med litt frivillig arbeid. I mitt eget tempo. Det er viktig å ikke ta på seg for mye, men kjenne på hva som er riktig mengde. Jeg bruker mine erfaringer fra tidligere tillitsverv. Jeg merket at jeg hadde litt erfaring som kom godt med. Fremover vil det nok bli en del å sette seg inn i. Litt kursing må nok til, men det er jo bare gøy! Det skader ingen å få påfyll av faglig kompetanse.

Endelig var der altså litt energi til å bruke på egne interesser! Det gjør veldig godt for meg. Få lov til å møte mange mennesker i ulike livssituasjoner. Være med på å legge planer, og sette ideer ut i livet. Dette blir veldig spennende. Og jeg kommer helt garantert til å bli pushet ut av egen komfortsone iblant. Det har vi bare godt av. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt aller beste fremover. Å være mentalt forberedt er veldig viktig. Være tilstede, og fokusere riktig i øyeblikket. Og jeg skal opprettholde min fysiske form slik at jeg tåler trykket som kan komme! Jeg gleder meg, og håper DU blir med på reisen! Vi blogges!

Jeg vil jage vekk gammel dritt!

Noen dager blir jeg hjemsøkt av alt det vonde som har skjedd i livet mitt. De dagene er et sant mareritt. Jeg spinner rundt i gammel dritt, og selvtillit og selvfølelsen forsvinner som dugg for solen. Men jeg har funnet et verktøy som faktisk fungerer godt mot slike dager. For det er da jeg må komme meg ut. Det er da jeg må være sosial. Det er da jeg må forsøke å være en del av noe større enn meg selv. Det høres kanskje litt rart ut, men det hjelper meg. Det regulerer meg tilbake til en god dag.

Når man lever med traumer, så er det viktig å finne ut hva som er triggere i hverdagen. Hva er det som gjør meg urolig akkurat nå? Hvilke tanker hadde jeg før jeg fikk angst? Hva er det som setter i gang de vonde tankene og følelsene mine? Først når jeg klarer å kartlegge disse faktorene, så kan jeg sette inn mottiltak som hjelper. Det har vært vanskelig å forstå i perioder, men jeg ser det mye klarere nå. Jeg har lært meg selv å kjenne på godt og vondt. Da har jeg funnet mine verktøy som virkelig hjelper meg videre i livet. Det er en tidkrevende prosess som til tider er veldig vond. Men jammen hjelper den godt.

Jeg er glad for at jeg har tatt til meg kunnskap. Jeg er så glad for at jeg valgte åpenhet. Gjennom terapi har jeg funnet de verktøyene som fungerer best for egen del. Det gjør at livet i 2017 ser lyst ut! Jeg gleder meg til å oppleve masse nytt og spennende fremover! Ta meg selv ut av komfortsonen med jevne mellomrom for å oppnå magiske ting! Det er viktig! En god blanding av trygge rammer, og noen sprell som gjør at man kjenner man lever!

Vi blogges!

En god klem varmer!

Jeg er en klemmer. Det har jeg alltid vært. Som liten klemte jeg på alle og enhver. Nå er jeg mer selektiv og forsiktig. Men jeg liker stort sett alltid å få en god klem. En klem sprer varme og gode følelser. Man blir glad i hjertet sitt. Det er deilig å kjenne omsorg og kjærlighet. Det er noe vi alle sammen bør ta i mot. Det er helt ok å ikke ville ha en klem. Vi har hver våre grenser. Men jeg opplever stadig å bli rørt og glad når jeg blir tildelt en god klem. Visste du at en klem egentlig bør vare i  20 sekunder for å ha best mulig effekt?? Det er ganske lenge...

Jeg har opplevd å få klemmer fra folk jeg ikke kjenner. De kommer til meg, og gir meg en klem på grunn av bloggen min. Det varmer hjertet mitt, og jeg blir veldig rørt. Det er en fin måte å vise omtanke på. Jeg har blitt helt satt ut, og har hatt problemer med å snakke i de øyeblikkene. for jeg forstår at jeg har gjort inntrykk på mennesker. Jeg har berørt noe inni sjelen deres. Det er sterkt å tenke på. En god klem blir et veldig sterkt symbol for meg. Det har vært flotte opplevelser. Det har gitt meg inspirasjon til å fortsette med skrivingen.

Vi må for all del respektere at alle ikke er en klemmer. Vi er oppdratt på ulike måter. Nærhet ligger ikke for alle. I min nærmeste familie er vi veldig vant til å klemme. Vi gjør det enda som voksne. For meg er det helt naturlig. Jeg bryr meg ikke om det er på butikken. Mine foreldre får alltid klem. slik har det alltid vært. Jeg tror ikke det blir forandret noen gang. Jeg forbinder klem med omsorg og kjærlighet. Det har jeg alltid hatt et stort behov for. Både som liten og som stor. Det aller tryggeste jeg vet om nå, er å være i min mann sine armer. Den klemmen varmer mest!

Gi litt godhet til din familie eller venn! Spre litt kjærlighet og omsorg til de som er rundt deg i påsken! Jeg er sikker på at du vil få gode opplevelser. Når man er raus og kjærlig, kommer det som oftest mye kjærlighet tilbake til deg! Nyt den!

Vi blogges!

Bloggen betyr mye for meg!

Jeg brenner for å formidle. Jeg ønsker å nå ut til Dere med mine tanker og erfaringer. For meg er det veldig viktig å få lov til å skrive eller prate. Jeg liker å få lette på trykket. For jeg tenker på veldig mange ting, og det blir mer orden i min hjerne når jeg får skrevet ting ned. Jeg ser ting på en annen måte, og jeg lærer enormt mye om meg selv. Noen ganger går jeg i arkivet, og leser innlegg som jeg har skrevet for lenge siden. Noen ganger blir jeg trist og lei. Noen ganger flirer jeg litt. Jeg kan se at jeg har komet meg lengre i prosessene. Livet er på vei videre.

Bloggen har vært veldig et veldig viktig verktøy for min del. Det kommer den til å fortsette å være. For jeg ønsker å blogge fremover. Jeg ønsker å ta dere med på mine oppturer og nedturer. Jeg verner om det som er mest privat, men jeg deler veldig masse likevel. Jeg har fått et mer avslappet holdning til bloggen. Jeg har funnet en arbeidsmåte som fungerer veldig bra for meg. Jeg klarer å kombinere bloggen med min hverdag på en fin måte. Det er jeg veldig glad for. Blogging skal ikke være et press for meg. Nå har jeg faktisk hatt noen dager uten å skrive, men det er ikke noe problem. For innholdet ligger klart!

Jeg utlever ikke så mye om hva jeg skal til enhver tid. Det ble viktig for meg å verne litt om mine planer for dagene. Jeg vil ikke at alle sammen skal vite hvor jeg er til enhver tid. Noen ganger røper jeg det, men helst ikke. Jeg vil liksom ha det for meg selv. Det handler om å utlevere det som jeg synes er ok, og verne om resten. Det fungerer fint for meg nå, og det er best for min familie også. Jeg har også frigjort masse tid når jeg ikke trenger å skrive blogg hver eneste dag. Nå har jeg en rutine som fungerer kjempefint!

Jeg håper at bloggen min kanskje gir deg noe. Kanskje du blir litt glad? Eller  litt trist iblant? Har jeg provosert deg? En blogg er en arena hvor eieren kan skrive det man ønsker. Så jeg tror nok jeg har både gledet, skuffet og irritert noen av dere. Men det er likevel veldig mange som er faste lesere hver eneste dag! Det er jeg utrolig glad for! Tusen takk for at dere besøker min blogg!

Vi blogges!

Påsken er skikkelig i gang!

Det er deilig med påske. Nå er de aller fleste kommet seg av sted på påskeferie, og man kan senke skuldrene. Det er ekstra koselig å treffe igjen familie og venner. Nå skal vi jo kose oss med god mat og god stemning i påskedagene. Det er virkelig så deilig når man merker at folk slapper skikkelig av. Da vet jeg at stemningen blir god. Jeg liker godt å være sosial, så camping er helt min stil. Vi har vært på camping i mange år, så vi er erfarne innenfor campinglivet. Det har sin helt egen sjarm. Selv om jeg fortsatt er syk, så blir vi her!

Nå er det helligdager foran oss. Deilig med fri, og jeg har min kjære her hos meg. Ungene koser seg, og stemningen er veldig god. Dette har vi gledet oss til veldig lenge. Nå håper jeg at dagene fremover blir så koselige som vi har drømt om. Alle må finne sin plass, og virkelig få "lande" litt. Jeg regner med rolige dager. Litt mosjon, god mat, sosiale kvelder er viktige faktorer i påsken. Grillen skal tas i bruk. Mange tar frem bålpanner, og koser seg ved varmen den gir. Mulighetene er mange for oss alle sammen.

Jeg håper at dere også får en flott påske! Hver enkelt av dere har sine egne påsketradisjoner. Noen blir hjemme. Noen jobber. Noen drar utenlands eller på hytta. Vi er så forskjellige. Vi har valgt camping. Uansett så ønsker jeg dere alt godt i påsken. Nyt dagene sammen med de som du har kjær! Senk skuldrene ned, og nyt dagene så godt som mulig! Dette er en gyllen anledning  til å hente krefter! Kos dere med god mat, og god stemning! Spre litt kjærlighet og raushet! Vær gode mot hverandre!

Vi blogges!

Kampen mot depresjon!

Der er veldig masse godt i livet mitt. Det er jeg veldig glad for. Men likevel føler jeg ofte at depresjonen ligger og ulmer i bakgrunnen. Det er vanskelig å stadig holde fokuset riktig. Det er hardt. Det er tungt. For jeg har mange utfordringer hver eneste dag, og da må jeg kjempe. Det er til tider svært vanskelig.

Jeg har ikke tenkt å gi meg. Jeg kjemper videre. Det er viktig for meg og mine nærmeste. Men hver eneste dag må jeg passe på meg selv. Fylle dagen  med ting som gjør meg godt. Huske på at det er viktig å tenke på meg selv også. Jeg er veldig lei av å ha det slik. Men slik er det. Jeg fortsetter å gjøre mitt beste.

Det er godt å tenke på de gode tingene i livet mitt. Det gir meg nødvendig energi for å kjempe videre. Jeg har heldigvis gode mennesker rundt meg. Mennesker som faktisk hjelper meg hver dag! Det er deilig å tenke på. Det gir meg energi til de tunge takene som stadig dukker opp. Vi kan ikke velge selv hvordan livet er. Men vi kan velge hvordan vi vil leve det. 

Jeg er fast bestemt på å klare meg godt fremover. Jeg har gode tanker, og jeg vet at jeg vil få det enda bedre etterhvert. Det er ikke den enkleste veien gjennom livet som lærer oss mest. Så jeg fortsetter å gjøre mitt aller beste fremover! Da skal jeg holde depresjonen borte.

Man blir aldri utlært!

Jeg tror at man aldri blir utlært. Man har alltid behov og nytte av ny kunnskap i livet sitt. Jeg har vært med på noen webinar for å lære mer om blogging. rett og slett fordi jeg tenker at ny kunnskap er viktig for min videre vei som blogger. Jeg tror ikke på mirakler på grunn av noen webinar, men jeg får gode tips. Det er gøy å lære masse nytt, og man ser ting annerledes enn før. Mennesker med lang erfaring har vi masse å lære av. Jeg liker når positive mennesker deler sin kunnskap med andre. For jeg kjenner ikke så mange andre på min alder som blogger.

Ved å skaffe seg ny lærdom, så åpner man nye veier. Man kan tenke annerledes. Det finnes flere veier å gå enn man vanligvis tenker over. Gjennom webinar har jeg fått nyttige tips, og vet mer om hva jeg bør vektlegge som blogger. Jeg har tatt i bruk mange råd som har gjort det lettere å planlegge blogging sammen med min hverdag ellers. Jeg har fått en plan over ting, og har frigjort masse tid og energi til andre ting. Det har gjort meg enda mer overbevist om at jeg vil jobbe med formidling. Vi trenger å lære av hverandre. Vi må være åpne for ny kunnskap. En lukket sjel kommer ikke så langt. Jeg er mer åpen for nye impulser nå. Det har gitt meg et spillerom som jeg ikke hadde før. 

Jeg gleder meg over hver mulighet jeg får til å lære! Jeg blir mer og mer erfaren. Jeg vet at blogging er en arena hvor det tar tid å lykkes. Man må jobbe etter en god plan, og levere innlegg fast hver eneste dag. Da gjelder det å bruke de riktige verktøyene som finnes. Mange av dem visste jeg ikke om før jeg deltok på webinar. Heldigvis finnes der gode webinar som er gratis. Dermed kan jeg lære masse uten å bruke penger. Det er gull for meg! Jeg er sulten på å lære enda mer.

Der finnes webinar for mange temaer. Det gjelder å lete. Så dersom du trenger å fylle på med lærdom, så sjekk ut på internett om der finnes noe aktuelt for deg! Vi blogges!

Deilig å få tillit!

Jeg har engasjert meg i Mandal Revmatikerforening og Mental Helse Mandal. Det gir meg veldig mye. Jeg har møtt mange mennesker, og de har virkelig tatt godt imot meg. Jeg har opplevd å få tillit. Jeg har blitt valgt inn i styret i begge foreningene. Jeg har blitt sekretær for revmatikerforeningen. Det er veldig spennende å få delta i disse organisasjonene. Jeg lærer masse nytt, og jeg får nye bekjentskap og venner.

Jeg blir glad når det blir vist meg tillit. Jeg liker å bidra med mine egenskaper. Jeg er glad i ansvar, selv om jeg må være litt forsiktig. Jeg blir jo veldig ivrig, så jeg må holde meg selv litt tilbake. Men det går fint. Jeg har allerede planer for fremtiden som er virkelig spennende å gjennomføre. Jeg gleder meg skikkelig til veien videre. Her er det mange muligheter til å få ny kunnskap og inspirasjon!

Det har vært godt å komme i gang med slike verv igjen. Jeg har tidligere vært aktiv i ulike styrer og råd. Dermed har jeg en del erfaring som kommer godt med fremover. Jeg gleder meg veldig til å komme ordentlig i gang med arbeidet. Frivillig arbeid er en bra mulighet for meg. Jeg får lære masse nytt, og jeg holder meg i aktivitet. Jeg får være sosial, og jeg får erfaring som kommer godt med senere i livet.

Det er utrolig mange muligheter i slike organisasjoner. Veier som kan åpne seg for oss alle sammen. Jeg vet allerede nå at jeg kommer til å få flotte opplevelser fremover. Jeg gleder meg til å fortelle dere mer på et senere tidspunkt! Jeg får jammen meg muligheten til å komme ut av komfortsonen, og forsøke ting jeg aldri hadde drømt om engang! Slik blir man sterkere av! Det er med på å bygge meg opp som menneske. Jeg føler at jeg kan oppnå noe selv om helsen skranter.

Vi blogges!

Når nye vennskap skapes!

Det er veldig kjekt å oppleve gleden ved å få gode venner. Jeg blir varm om hjertet når jeg tenker på det. Jeg er et veldig sosialt menneske, og det har vært litt ensomt til tider. Men nå har jeg blitt kjent med flere, og har fått meg gode venner. Jeg koser meg når vi møtes, og jeg er oppriktig glad for at de har kommet inn i livet mitt. Jeg håper dette blir starten på et langt og godt vennskap. Gleden over å tilbringe tid sammen med venninner er stor.

Det er deilig når man opplever at kjemien stemmer veldig bra. Når man tørr å prate om alt, og bare være seg selv. Det er gull. Det er verdifullt. Det vil jeg ta vare på. For vi trenger alle sammen å ha gode venner. Jeg er veldig glad for at jeg har turt å bli engasjert. For da møter man mennesker. Mennesker som man blir glad i. Det er noe jeg setter veldig stor pris på. Så nå håper jeg at vi kan oppleve mange fine stunder sammen.

Det er rart hvordan ting bare stemmer. Når man finner noen som man har riktig kjemi med. Jeg er positiv til en fin fremtid her i Mandal. Nå begynner virkelig ting å sette seg riktig sammen. Jeg har spennende utfordringer som venter på meg fremover, og jeg gleder meg veldig! Det er så utrolig deilig å kjenne at man lever! Kjenne at man betyr noe for andre! Når man gir, får man så mye tilbake.

Som voksen vet man hva man ønsker. Og man skjønner raskt dersom ting blir feil. Desto større blir min lettelse og glede når hverdagen er positiv, Da kan man være glad, og glemme litt av alt som tynger. De gode øyeblikkene blir veldig verdifulle. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får oppleve en ny start.

Vi blogges! 

Var jeg virkelig så dum?

Det er lett å være etterpåklok. Og det er jammen meg ikke alltid like lett å godta alle de valgene som man har tatt tidligere i livet. Jeg har gått så vanvittig mange runder med meg selv. De siste årene har vært en ransakelse på godt og vondt. Jeg har hatt et stort behov for å forstå mer av mine egne valg, og hvorfor jeg tillot meg selv å ha det så vanskelig så veldig lenge! Mange av de spørsmålene og svarene kan jeg ikke skrive om her, det blir for privat.

Men jeg hadde en klok fastlege. En som kjente meg, og som forstod at jeg trengte en forklaring. De ordene jeg fikk av ham satte meg i stand til å gå videre. For jeg fikk plassert ansvaret der det hørte hjemme. Det var ikke bare jeg som hadde gjort feil. Det var ikke jeg som hadde vært dum. Jeg hadde selvfølgelig min del av ansvaret. Men ikke alt. Og jeg skulle ikke ta andres  ansvar på mine skuldre. Jeg er så takknemlig for de ordene som kom på rett tidspunkt i livet.

Man tar mange valg når man er ung. Det er ikke så unormalt å angre på en del av dem når man er blitt voksen. Mine valg fikk svært store konsekvenser. Men livet har gitt meg masse godt også. Det overvinner alt det vonde. Jeg ble mamma. Jeg fikk oppleve kjærlighet i voksen alder. Jeg fikk starte på nytt. Jeg fikk en ny sjanse. Den skal jeg ikke misbruke.

Det nytter ikke å tenke at jeg var dum. Det nytter ikke å være bitter. Det eneste som nytter er å leve videre. La nåtiden sette nye spor i livet mitt. For jeg er ikke dum. Jeg er sabla sterk. Jeg er sta som et esel. Jeg lar meg ikke knekke. For jeg har et liv å leve. Jeg har en fremtid som jeg gleder meg til! Med kjærlighet som den største drivkraften klarer jeg å finne veien videre!

Vi blogges!

Tviholder på min kindersjokolade...

Jeg elsker sjokolade. Det har alltid vært en av mine store favoritter når jeg skal kose meg. Jeg elsket Troika, Twix, Bounty og melkesjokolade. Jeg simpelthen elsket julemarsipan med sjokoladetrekk. Det var derfor en meget stor nedtur da nøtteallergien slo til for fullt! Etter så mange år med de nydelige sjokoladesmakene i min munn, så var det jamt slutt! Det er ikke lett å godta! Og jeg begynte jakten på nøttefrie sjokolader!

Problemet er bare det at jeg kan ikke spise noe som eventuelt kan inneholde spor av nøtter! Og det er nesten alt! Så til nå så har jeg endt opp med å spise Kinder sjokolade, Nestlé Smarties, After Eight og økologisk kokesjokolade. Av disse er det strengt tatt bare Kinder som jeg liker godt. Så dermed tviholder jeg på min lille sjokolade. Det er full krise dersom jeg ikke har den i hus! Og når min faste butikk skulle slutte å ha den inne, ble jeg direkte sur!

Det er selvfølgelig ikke verdens undergang. Men jeg sutrer av til litt. For alle liker jo sjokolade. Og alle har sine favoritter. Jeg skulle ønske det fantes flere varianter å velge mellom. Gi meg gjerne tips på Facebook! For jeg leter etter flere gode sjokoladeopplevelser! Men min allergi er alvorlig, så jeg må være ytterst forsiktig! Jeg kan ikke spise godteri i løsvekt. Det gjorde jeg en gang for flere år siden, og endte opp på legevakten med allergisjokk. Da var der kommet spor etter nøtter på skjeen.

Så jeg koser meg med min lille sjokolade med god samvittighet. Fordelen er jo at den er så liten. Da blir det ikke så mange kalorier heller på en gang. For jeg er flink til å nyte hver bit. Det er mitt godteri!

Vi blogges!

Feber og hoste😡

Så er påskeferien godt i gang. Men vårt hell har ikke vært det beste. Minstemann har ligget strekk ut med feber og hoste siden vi kom opp på fredag . Han er endelig litt bedre nå. Men i går begynte jeg. Så nå herjer både feber og hoste i min kropp. Da er det ekstra festlig å være alene med tre gutter disse dagene .

Jeg skal ærlig innrømme at dette ikke ble helt som forventet. Men med febernedsettende og hostesaft så kommer det seg nok etterhvert. Sofaen blir ihvertfall brukt. Satser på bedre dager etterhvert. Håper bare at de andre guttene slipper unna. Vi satser på at de neste dagene blir bedre. Ikke så mange dager til påsken egentlig starter. Satser på koselige dager.

Jeg ønsker dere alle en fin dag! 

Hvorfor bryr jeg meg ikke lenger?

Hver dag når jeg kikker på nettavisene. så kommer det opp reportasjer om drap eller bombing. Og vet dere hva? Jeg bare registrerer det, og kikker lengre nedover på sidene. Veldig sjelden klikker jeg inn og leser. For jeg blir ikke så berørt av det nå som før. Vi leser om det hver eneste dag. Det føles i hvert fall slik. Jeg har blitt skremmende likegyldig til alle hendelsene som skjer.

Jeg reagerte veldig sterkt da terror kom til vårt eget land. Og jeg slet med det en stund. For det kom så nært og det var så utenkelig. Men alt annet som skjer i verden har jeg liksom bare skyvet lengre vekk. Jeg orker ikke lese om alt det som skjer. Jeg har ikke lyst til å bli så redd og skremt. Jeg er jo ikke hard, det går jo innpå meg hvis jeg leser. De siste årene har jeg rett og slett ikke orket det.

Jeg vil bry meg. Jeg vil vise empati. Jeg vil være et medmenneske. Men jeg har hatt så store smerter og endringer i eget liv. Jeg har liksom ikke hatt plass til smerten som har vært rundt meg i tillegg. Jeg har hatt så veldig nok med meg selv. Det skjemmes jeg egentlig over. For der er så uendelig mange skjebner der ute. Jeg fant ut at det var på tide å ta noe av det inn på meg igjen.

Jeg leser ikke mye. Men jeg sender noen tanker til de som er berørt. For jeg vet at mange sliter med personlige tragedier. Jeg vet at omtanke hjelper. Så jeg sender i hvert fall noen tanker når jeg ser nyhetene som kommer hver dag. Det er bedre enn ingenting. For jeg kan virkelig ikke slutte å bry meg!

Vi blogges!

Når det enkleste blir det vanskeligste!

I disse dager er det mange ting som kan gjøre meg ganske sinna. Rett og slett fordi jeg ikke kan få fikset på en del ting. Lover og regler kommer i veien, og dermed står jeg bom fast. Og det går ikke mest utover meg. Men jeg må ta kampene. Likevel opplever jeg gang på gang at norske lover virkelig er veldig firkantet og vanskelige. Jeg har faktisk blitt så sint at jeg kan ikke gjengi det her engang.

Jeg skjønner at vi må ha lover og regler. Men det går så altfor fort utover feil personer. Konflikter fører alltid til store konsekvenser. Selv de enkleste tingene kan bli de vanskeligste. Det er frustrerende. Men vi leter alltid etter smutthull, og gode løsninger underveis. For jeg vil ha alt på stell. Og det er viktig for meg å klare meg selv. Jeg vil være frigjort fra gamle stengsler. Når jeg ikke klarer å finne en riktig måte å løse ting på, ja da blir jeg oppgitt over systemet.

Jeg vet det vil komme mange slike erfaringer fremover. Jeg må stå klar med rak rygg, og håndtere det best mulig. Jeg kommer alltid til å stå hardt på kravene. For de jeg jeg kjemper for er viktigere enn noe annet. Veien videre kan nok bli litt kronglete i blant. Men vi skal komme oss godt i mål etter hvert som tiden jobber med oss. Sammen finner vi alltid en vei videre. Selv om systemene ikke alltid jobber på lag med oss.

Vi må være ekstra kreative noen ganger. Vi forsøker å finne løsninger som fungerer i vår hverdag. Noen ganger er systemene på mange måter i mot oss, men vi gir aldri opp! Det må alltid finnes en løsning! Jeg leter til jeg finner den! Vi blogges!

En verden med muligheter!



Jeg er veldig glad for at vi lever i en verden med mange muligheter. Vi er så heldige som har mulighet til å oppleve nye ting hver eneste dag. Vi kan få oss en utdannelse, en god jobb og etablere en familie! vi kan dra på reiser, og se oss om i verden. Vi kan få hjelp til å takle hverdagen dersom livet blir hardt og vanskelig. Samfunnet vårt er der. Det tar vare på oss. Det er jo meningen i hvert fall. Selvfølgelig er der forbedringspotensialer, men jammen har vi det godt!

Jeg er takknemlig for at jeg kunne få ta en pause. Få tid til å samle sammen livet mitt, og bli sterkere igjen. Ta den tiden som jeg behøver. Ikke måtte stresse så veldig med å få alt perfekt på sekundet. For jeg vil gjerne benytte meg av livets muligheter når tiden er riktig for det. Jeg vet at når min helse blir bedre, så ligger verden foran meg! Jeg skal finne min vei etter hvert. Og da er det veldig spennende å finne sin egen vei på nytt!

Muligheten ligger og venter på oss! Vi kan gjøre de mest utrolige tingene. Så lenge man har vilje og pågangsmot. Da er det masse å gjøre i vår verden! Jeg er helt sikker på at jeg skal oppleve masse mer i livet mitt! Jeg håper virkelig at jeg får oppfylt mange drømmer etter hvert som tiden leger mine sår! Jeg har forhåpentligvis mange år igjen å leve! Det skal bli noen spennende år!

Jeg håper at du også våger å ha drømmer! Jeg håper at du også ser mulighetene, og våger å ta dem! For vi lever bare en gang, og ikke alle muligheter kommer igjen senere! Ta sjansen, og kast deg ut i nye eventyr! Det tror jeg ikke du vil angre på!

Vi blogges!

I postordrefella!

Når jeg skriver dette, så sitter jeg her i verdens beste genser. En rosa genser som er myk og deilig. Jeg har den på for aller første gang. Jeg vet jeg kommer til å elske denne genseren. Eneste haken er at den er altfor stor! Jeg falt for fristelsen, og bestilte tre gensere. De så fantastiske ut på bildet. Men de så ikke store ut. Så dermed valgte jo jeg å bestille str. flodhest! For jeg tror jo enda at jeg er skikkelig svær både foran og bak....

Resultatet er jo da at genseren er helt vidunderlig å ha på seg. Men den ser ikke særlig bra ut. Den er diger både framme og bak. Jeg drukner nesten i den. Men gjett om jeg har fått meg nye kosegensere?? Som jeg kan ha på meg her hjemme. Når jeg bare vil slappe av, og ha på tøy som ikke strammer noen plass. Joda, jeg kunne ha sendt dem tilbake. Men jeg klarte jo ikke å sende vekk disse koseplaggene....

Det er kjapt gjort å havne i postordrefella! Det er slettes ikke alt som er like fint i virkeligheten. Så jeg bør nok heller handle lokalt. Hvor der er speil. Så jeg ser at det virkelig passer, og ikke er en stor sekk! For jeg må faktisk skjerpe meg veldig når det kommer til hvilke størrelse jeg skal bruke. Jeg tror fortsatt at jeg må ha store størrelser i absolutt alt. Det trenger jeg faktisk ikke alltid. Men spørsmålet er om jeg nå har lært??

Ja, da koser jeg meg videre i min altfor store genser. Så får jeg håpe at det ikke blir for mange bomkjøp fremover. Muligens jeg lar dem få en runde i tørketrommelen. Kanskje de passer bedre etterpå??

Vi blogges!

Terapi i hvert eneste steg!

Jeg har kommet i gang med å gå tur igjen. Jeg liker aller best å gå om morgenen. Når ungene er dratt på skolen, og jeg har noen timer for meg selv. Da tar jeg ofte turen ned til Furulunden. Jeg har en løype på litt over 6 km som jeg liker å gå. Men litt  bakker innimellom, så får man pulsen litt opp. Noen ganger treffer jeg nesten ingen mennesker. Men mange ganger er jeg slettes ikke alene. Det kommer an på vær og vind.

Når jeg går så bare lever jeg. Jeg har fullt fokus på å flytte beina mine. Komme meg fremover. Være i nuet. Puste fritt, og nyte naturen. Se på strender og havet. Se på rådyr midt i skogen. Følge stiene rundt i Furulunden. Se på hvordan våren er i ferd med å komme frem fra vinterdvalen. Det er så deilig, og det er terapi. I hvert eneste steg. For jeg er bare til. Jeg trenger ikke å bekymre meg for noe som helst akkurat da. Bare gå.

Noen ganger lytter jeg til musikk mens jeg går. Men nå har jeg egentlig likt best å gå uten. For da hører jeg alle fuglene. Da hører jeg vinden som tar i trærne, og havet som bruser langs stranden. Det er noe eget med naturens lyder, og det gir meg en ro. En stillhet som jeg trenger. Det hender jeg stirrer utover havet. Lar alle følelsene bli tatt med vinden. Bare er til. Det er helt ubeskrivelig deilig.

Det kan ofte være hardt å komme seg av sted på stur. Men det er alltid verdt det etterpå. For når jeg kommer hjem, så har jeg det bedre med meg selv. Jeg har fått masse frisk luft. Jeg har fått fysisk aktivitet. Jeg har renset sjelen min. Jeg har hatt terapi uten å prate. Jeg har brukt naturens magiske mekanismer. Det burde du også prøve! God tur!

Vi blogges!

 

Er nakenhet virkelig så tillitsvekkende?

Jeg har lurt på en ting. Jeg leser en del blogger, og ser mye rart. Men jeg forstår virkelig ikke hvorfor man tror at nakenhet er tillitsvekkende?  For meg skurrer det virkelig når kjente bloggere poserer i undertøyet foran speilet, og så brukes bildet i et innlegg hvor man ønsker å bli tatt seriøst! Jeg fatter ikke hvordan en ung pike som poserer i trusa skal gi meg et ønske om å ta hennes budskap på alvor. Det kan godt hende at budskapet bloggeren ønsker å sende, er viktig i seg selv. Men å fronte det med undertøysbilder rimer ikke i mitt hode.

Jeg er sikkert gammeldags. Men jeg vet at jeg ikke er alene. For jeg  vet at hvis jeg skulle brukt et bilde av meg selv i undertøyet som lokkemiddel, så ville det bare endt opp med at mitt publikum hadde mistet nattesøvnen istedenfor! Aldri i livet om jeg hadde fått dere til å ta meg seriøst! Jeg er ikke motstander av kropp jeg, men jeg tenker at man kan jo spare litt på kruttet. Nå skal jeg ikke villede dere til å tro at der kommer nakenhet på denne bloggen. Det skjer bare ikke!

Kropp er fint. Det er fint at man er komfortabel med egen kropp og utseende. Det er for så vidt fint å vise at man er trygg på egen kropp. Men jeg sliter aller mest med å finne sammenhengen. Bortsett fra å oppnå høye klikk antall. Så man velger jo selv hvor seriøs man vil være. Det forstår jeg. Der er forskjell på en 20 åring og ei dame på snart 40...men jeg tenker jo litt på hva de ønsker å utlevere seg som. Mange innlegg fra rosabloggerne kan være gode. Bare synd at disse jentene tror at man må flashe rumpa for å bli tatt på alvor....

Denne bloggen blir altså rumpefri. Min kropp blir ikke brukt som lokkemat/eller å skremme livskiten av noen! For den ser aller best ut med klær på! Og jeg vil faktisk bli tatt på alvor for det jeg skriver. Der er jeg nok helt bestemt. Dette blir ikke noen fjollete blogg. Da forblir jeg heller en liten blogger med alle klærne på!

Gøy med påskeegg!

Hver eneste påske får barna våre påskeegg med godteri. Det er en tradisjon som jeg har tatt med meg fra barndommen. Ungene blir like glade hvert eneste år, og det er så kjekt å se! De blir ikke for gamle for denne tradisjonen. Det har hendt at jeg også har fått i voksen alder, og da ble jeg jammen meg veldig glad! Litt kos i løpet av påsken er det ingen som har direkte vondt av. Hos meg får de et stort egg, og så må de fordele spisingen gjennom påsken.

Når ungene var mindre, så gjemte vi eggene rundt på campingplassen. Vi skrev navn på dem, og de var en hel gjeng som var på skattejakt. Nå er det ikke så spennende å gjøre det lenger. Men de blir likevel svært takknemlige for det som vi gir dem. Vanligvis forsøker vi å begrense snop til helgene, men jeg gjør et unntak i påskehøytiden. På camping koser vi oss alltid litt ekstra. Det er koselig for både små og store.

Påske er jammen koselig. Det er vår, og vi kan glemme vinteren. Midten av april er her straks, og det går virkelig mot sommer etter hvert. Jeg nyter tanken. Når påsken er her, så er det liksom ikke så veldig lenge igjen. Det går så fort fremover nå! Jeg håper dere også nyter påskeferien. Jeg har i hvert fall bestemt meg for å nyte hver dag! Det fortjener vi virkelig! Ingenting slår en god påske på camping med familie og venner!

Vi blogges!

Mentale utfordringer er ofte skjulte!

Vi lever i en verden hvor presset øker på oss alle sammen. Man skal ha materielle goder, fast jobb med solid inntekt, ha en god cv, være sosialt aktiv. Vi skal liksom skinne midt i en kaotisk verden med enorme forventninger. Forventinger som vi raskt setter selv, eller som vi får servert i fleisen av eget samfunn. Midt i dette kaoset skal vi ha kontroll på vår egen mentale helse. Vi skal være i balanse. Vi skal stå stødig, og være super sterke kvinner og menn!

For veldig mange av byr dette på store utfordringer i hverdagen. En hverdag som ofte fremkaller angst og uro. Som stadig vekk gir oss triggere. Som hele tiden påminner oss om hvordan vi bør være. Hvordan vi bør se ut. Hvordan vi skal klare å lykkes i verden. Hvordan vi stadig kan oppnå mer suksess. For det er jo så utrolig viktig å lykkes? Midt i dette kaoset sitter vi. Med mentale utfordringer som ingen ser. For mentale utfordringer vises ikke alltid på utsiden!

Jeg er en av disse. En av dem som har en psykisk diagnose. En av alle dem som kjemper litt ekstra for å klare hverdagen. Og jeg er ikke alene. Vi er veldig mange. Det kan være deg, eller din nabo. Din venninne, eller din onkel. Alle kjenner noen som har ekstra utfordringer i hverdagen. Det er ikke noe å skjemmes over. Jeg er opptatt av at vi ikke skal se ned på oss selv. Det har vi faktisk ikke noen grunn til.

Når jeg går i gaten, så kan ingen se på meg at jeg sliter mentalt. Jeg klarer meg fint i det offentlige rom. Men jeg kan likevel kjenne på en sårhet. Jeg tar på en maske for å beskytte meg selv. Jeg ønsker ikke å vise alle andre hvordan jeg kan ha det. Jeg kan prate om det i foredrag, og her på bloggen. Men jeg ønsker jo ikke å få angst slik at alle ser det. Rett og slett fordi jeg da vet at fordommer og uvitenhet vil gjøre mine medmennesker utrygge.

Jeg pleier å si at min mentale diagnose er ikke smittsom. Det er ikke på noen måte farlig å være sammen med meg. Jeg elsker å være sosial, og møte mennesker. Slik er veldig mange. Ikke vær redd for å bli en god venn med oss. Vi trenger det faktisk, og det vil bare være godt for oss alle sammen!

Vi blogges!

Når kroppen husker...

Det er til tider vanskelig å klare en hverdag når man har opplevd sterke traumer. Traumer gir skader på hjernen, og ulike triggere kan utløse angst og panikk. Selv om jeg lever i trygge omgivelser, så har jeg fortsatt en del angst. Rett og slett fordi kroppen min husker ting fra fortiden. Kroppen kan huske ord, setninger, lukter, lyder, følelser. Og kroppen slår alarm. Noen ganger henger jeg ikke med. For jeg forstår ikke alltid hvorfor kroppen reagerer så sterkt. Det blir plutselig veldig ubehagelig og jeg blir svært urolig. Det blir masse følelser på en gang, og jeg bryter sammen.

De øyeblikkene er vonde. Jeg regelrett hater dem. For jeg vil være som alle andre. Jeg vil ikke ha slike utfordringer i min hverdag. For mine nærmeste fortjener ikke å oppleve meg slik. For jeg har det så trygt og godt. Men kroppen har sin egen rytme. Den husker så inderlig godt all urett som er begått. Og etter hver gang jeg får et slikt utbrudd, må jeg analysere for å finne triggeren. Hva var det som vippet kroppen min av pinnen nå? Jeg må lære kroppen min at det ikke er farlig. Jeg må gjennom disse utbruddene for at kroppen skal bytte ut de vonde erfaringene, med gode erfaringer. Slik overvinner jeg angsten gradvis. Det er en kamp. En kamp som jeg til slutt skal vinne. Men jeg har akseptert at det er slik. Det vil ta lang tid. En dag om gangen. Jeg forventer ikke at alle skal forstå meg. Og jeg vet med sikkerhet at ikke alle tror på meg. Det er det som er vondest. For jeg er så ærlig. Men det er mitt liv og min kropp. Det er jeg som har levd mitt liv, og som vet hva det har inneholdt av godt og vondt. Jeg forteller åpent om dette fordi jeg vet at mange har det på samme måte, men de tørr ikke prate om det. Det er trist, Jeg vil ikke leve med munnen lukket.  Vi blogges!

Når motivasjonen forsvinner...

Jeg har gått hardt ut. Jeg har sagt at trening er et av mine viktigste verktøy for å takle mentale og fysiske utfordringer. Men jeg har fått en liten smell. For jeg mistet faktisk motivasjonen. Jeg har holdt meg så vidt i gang med en eller mask to treninger per uke. Jeg er avhengig av å være i mye mer fysisk aktivitet enn det for å holde meg unna depresjon og smerter. Men jeg har ikke klart det denne vinteren. Etter jul har det vært for slapt.

Noe av det som var vanskeligst for meg, var å legge om treningen på grunn av betennelser i begge knær. Det ble heftige kurer, og jeg fikk ikke lov å trene inne, eller løpe. Da ble jeg både sur og demotivert. For jeg elsker følelsen av å løpe. Og jeg hadde gode treninger hjemme i høst. Men revmatismen gjør at jeg kun kan trene i ulendt terreng. Null stuegulv og null asfalt. Jeg må trene i Furulunden. Det er et nydelig sted.

Jeg har merket at jeg har blitt mer og mer sliten og tung mentalt. Helt ærlig så har det vært mye privat som jeg ikke kan skrive om her. Min kjære mann har forsøkt å få meg ut på tur. Men jeg har heller valgt sofaen. Det er helt feil taktikk. Nå skal jeg ta grep. Trening har vært min beste mestrings strategi, og den skal jeg videreføre! Så nå må jeg brette opp ermene, og få på plass rutinene igjen!

Jeg skal ikke trene hardt hver dag. Det er helt urealistisk. Men jeg skal forsøke å få gjort fysisk aktivitet hver dag. Det er målet. For jeg har gjort dette før, og det fungerer. Tilbake til de gode verktøyene. Det som har vært bra for meg før. Jeg vet at dette kan skje alle, så jeg er ikke så flau. Men jeg vil gjerne komme tilbake til mine gode rutiner slik at livet blir lysere! Selv om det går bedre på mange måter, så er jeg fortsatt skjør.

Vi blogges!

Jippi, nå er det påskeferie!

Endelig er påskeferien her! Jeg har gledet meg sånn til å få starte på denne ferien sammen med ungene og min kjære mann. Påsken er en herlig tid hvor vi starter opp campingsesongen for fullt, og jeg får en følelse av at våren virkelig er nærme! Denne påsken skal jeg forsøke å senke skuldrene så mye som mulig, og nyte dagene sammen med min kjære familie. Jeg gleder meg til gode middager, sosialt samvær og koselige kvelder.

Dette blir balsam for sjelen. Jeg trenger å få komme bort noen dager nå. Sette i gang med camping, og nyte tiden vi får på Neset. Dette er godt for små og store. Jeg får ned stress nivået betraktelig når jeg er på campingen. Det har jeg bare godt av. Alt styret i hverdagen kommer tidsnok tilbake igjen. Nå skal vi virkelig ha noen koselige dager. Jeg håper vi får brukt grillen litt også. Det er alltid digg med grillmat!

Så får vi finne frem pledd og brettspill. Kortstokken er også på plass. Rolige stunder foran tv blir det nok også tid til. Vi har det veldig godt tilrettelagt slik at både små og store kan kose seg. Det er viktig. Tv til ungene inni vognen, og tv til oss voksne i Iso campen. Da forstyrrer vi ikke hverandre i det hele tatt. Slik unngår man at det blir for tett. Ungene kan se film eller tv, og vi har rikelig med internett. Vi kan ikke klage!

Nå håper jeg virkelig at disse dagene blir fine! Jeg skal i hvert fall nyte dem så godt som overhodet mulig! bloggen kommer som vanlig, så det er bare å sjekke innholdet til de faste tidene! Jeg ønsker dere alle sammen en fin helg, og så håper jeg mange av dere får startet påskeferien allerede i dag! Nyt den! Vi blogges!

Den store pakkedagen!

Her skal det pakkes. Det er straks klart for årets påskeferie, og jeg har ansvaret for å pakke ned alt vi trenger. Det er litt av en jobb. Men jeg er som vanlig strukturert nok til å ha laget klar lister. Lister til hver enkelt person. Slik er jeg nokså sikker på at jeg klarer å huske det aller meste som hver enkelt trenger i løpet av ferien. Jammen blir det litt når vi skal være på campingen noen dager.

Jeg har pakket mange ganger før. Men jeg blir ganske stresset uansett. Nå er det lenge siden forrige tur, så jeg er litt rusten i pakkingen. Men jeg skal nok få med alt likevel. Heldigvis har vi alt av kopper og kar i vognen. Så vi trenger bare tenke på klær og litt personlige eiendeler pluss mat. Med skiftende værprognoser må det pakkes til all slags vær. Jeg tar alltid med altfor masse klær til meg selv. Men det har hendt at jeg har bommet litt på ungenes pakking. For plutselig er klærne våte eller skitne.

Men det ordner seg jo. Jeg kommer alltid i mål på en eller annen måte. Det viktigste er at alle koser seg, så bryr vi oss ikke så veldig om der er en flekk eller to på buksen. Det er ikke så stivt på camping. Jeg håper at vi får mange helger på camping fremover våren og sommeren. Det er så utrolig kjekt å være der. Nå skal jeg derfor være kjapp og pakke riktig. Så håper jeg vi kommer oss kjapt av sted utpå ettermiddagen i dag.

Det er rart hvordan jeg som et voksent menneske kan glede meg så mye til en ferie! Dette trenger vi nå! Jeg satser på en bil fullstappet med unger og bagasje,. Godt humør og bilsyketabletter! Det går nok fint! Vi blogges!

Faste tider fungerer!

De siste ukene har jeg planlagt blogginnleggene på en god måte. Jeg har valgt tre innlegg hver eneste dag til faste tider. Det har vist seg å fungere svært godt. Dere har etter hvert lært når innleggene mine dukker opp. Jeg postlegger innlegg hver dag kl.08.00, kl.15.00 og kl.20.00. Disse innleggene har jeg som regel skrevet i god tid, men det hender jeg poster impulsive innlegg også. Men dette er en måte som fungerer veldig fint for meg!

Jeg kommer til å fortsette slik fremover. Jeg skriver mange innlegg når jeg føler for det, og har fri de dagene hvor jeg ikke ønsker å  skrive noe. Jeg har hatt det mye bedre med meg selv etter at jeg valgte å endre min arbeidsmetode på bloggen. Så jeg er veldig glad for at jeg søkte etter tips, og deltok på webinar. Det kan være lurt å ta til seg kunnskap og tips fra mennesker som har drevet med blogg og formidling lenge.

For når man skal formidle, så må man ha overskudd. Overskudd nok til å kunne få ut de ordene som gir mening. Ikke bare sette seg ned, og ikke ane hva dagens innhold skal være. Tidligere kunne jeg våkne opp om morgenen, og med en gang starte å stresse for å skrive et innlegg. Nå er alle innleggene ferdige for flere dager frem. Jeg kan slappe helt av. Ta det når det kommer. Det er så deilig. Jeg elsker å jobbe med bloggen på denne måten.

Struktur og forutsigbarhet er gull verd i denne bransjen. Det er bra for dere, og bra for meg! Dere vet når det kommer innlegg på min blogg, og jeg kan poste det jeg ønsker. Dessuten kan mange innlegg bare ha godt av å modnes litt før de publiseres. Jeg får tid til å tenke litt mer på hvordan jeg vil formulere meg. Jeg føler selv at det gir resultater. Bloggen min er kommet for å bli. Jeg koser meg med dette. Jeg håper inderlig at dere også gjør det.

Tusen takk for at dere kommer innom bloggen min! Jeg håper dere liker det, og finner bloggen min som et fint sted å være i noen minutter! Vi blogges!

Farlig å alltid gi bånn gass!

Jeg har kommet frem til at jeg har en stor utfordring i livet mitt. Et problem som jeg alltid har hatt, og som jeg må komme til bunns i. Jeg gir alltid bonn gass! Jeg bare føler at jeg må gjøre alt veldig riktig og veldig omfattende. Jeg kan ikke ha en blogg uten å poste mange innlegg hver eneste dag. Jeg kan ikke være aktiv i organisasjoner uten å være med å styre dem. Skal jeg ha gjester hjemme, så må det alltid være masse mat og alt på stell.

Du tenker kanskje ikke at det er så farlig å være sånn. Men sannheten er at det er ganske slitsomt i lengden. for jeg kan til tider bli så stresset på grunn av et familieselskap at jeg bryter sammen i gråt flere ganger  før gjestene kommer. Jeg kan tenke på hvordan bloggen bør bli større. Jeg kan pushe meg selv altfor langt fordi jeg tror det forventes av meg. Jeg er livredd for å ikke strekke til. For jeg skal ikke være den som ikke mestrer oppgaven jeg har gitt meg selv.

Dette er faktisk farlig. For hos meg sitter det dypt inni sjelen min. Jeg har laget altfor store forventninger til egen mestring på mange plan. Og jeg sliter med å redusere dem ned til akseptabelt nivå. For jeg innser ikke helt hvordan min helse gir meg begrensninger. På trening må jeg holdes igjen fordi jeg går på som en gal Duracell kanin! Og så holder jeg på helt til batteriet går flatt. Jeg må liksom mestre for å være glad i meg selv.

Dette jobber jeg med nå. Jeg jobber med å akseptere meg selv akkurat slik som jeg er. Jeg trenger ikke bevise for hele verden at jeg er så flink. Jeg er jo god nok som jeg er. Men jeg må nok innrømme at dette blir vanskelig å bli kvitt. For det er liksom slik jeg har behandlet meg selv i alle år som voksen. Jeg har pushet og pushet. Aldri helt klart å tenke at det er godt nok. Jeg føler alltid at jeg kunne vært bedre. Det er ganske trist å tenke på.

Første steg på veien er som sagt å erkjenne problemet. Deretter kan man komme seg videre. Steg for steg. Jeg har vært så fortvilet over å bli ufør, at jeg bruker bloggen, og mine verv som en kompensasjon for jobb. For jeg bare må jo prestere noe. Jeg kan jo ikke "bare" gå hjemme, og være syk. Jeg har jammen meg en vei å gå. Det er helt sikkert og visst. Med god hjelp fra terapi skal jeg komme meg videre.

Løsningen er ikke å slutte med blogg eller verv. Men jeg må forstå mine innerste behov og tanker. Hva er det som gjør meg så urolig? Hvorfor må jeg til enhver tid prestere noe for andre? Hvorfor har jeg blitt så avhengig av å levere noe? Mange spørsmål, og foreløpig ikke så veldig mange svar. Men jeg er i gang med å grave frem mine innerste tanker rundt dette. De skal jeg prate med terapeuten min med under fire øyne. Jeg deler ikke alt med dere!

Men det finnes flere som meg der ute!  Der er massevis av flinke piker. Jeg tror mange kjenner seg igjen. Men kanskje ikke så mange tørr å erkjenne det overfor seg selv eller andre. Jeg er ikke så redd. Jeg har bare lyst å finne ut av hvorfor jeg er slik som jeg er. For det er ganske slitsomt. Det vil ikke skade å finne ut litt mer om seg selv!

Vi blogges! 

Min egen vei!

Det kan godt hende at mitt forrige innlegg var litt overaskende for mange. Jeg vet ikke hva dere tenker om meg og mitt. Men jeg vet at jeg er nødt til å gå min egen vei gjennom livet. Jeg er nødt til å finne mine egne svar, og min egen mening i livet. Jeg kan ikke leve eller tenke slik som andre mener jeg burde. Det har jeg gjort i alt for mange år. Jeg må stake ut min egen vei sammen med mine nærmeste.

Jeg har tatt mange valg. Jeg har engasjert meg i ulike organisasjoner. Jeg har funnet min måte å komme meg videre på. Du ville kanskje gjort det annerledes. Det er helt i orden. Men jeg gjør det på min måte. For det er det som hjelper meg videre. Vi har ulike måter å takle livet på. Jeg har fått mine smeller, og forsøker å unngå flere. Da har jeg måtte ta grep, og snu opp ned på det meste.

Det har gitt meg gode resultater. Jeg har det så mye bedre nå enn tidligere! Å finne sin egen vei har vært tøft både fysisk og mentalt. Men jeg er sikker på at jeg går riktig vei nå. Jeg er klar for å oppleve masse mer i livet mitt. Jeg gleder meg til å se hva som venter rundt neste sving. Jeg har positive tanker inni hodet mitt, og er klar for å mestre nye situasjoner! Jeg er stolt over den veien jeg har gått. Jeg er stolt fordi jeg tørr å være meg selv på godt og vondt!

Jeg er sikker på at de tøffeste årene i livet har lært meg aller mest. Jeg vet hva som er godt for meg, og hva jeg ikke skal godta. Jeg kan verne om meg og mine på en helt annen måte nå enn tidligere. Det gjør meg trygg. Trygg nok til å gå mine egne veier!

Vi blogges!

Min tro er liten...men den er der!

Dette innlegget har jeg vært veldig i tvil om jeg skulle skrive. For det er personlig. Og jeg er litt redd for hvilke reaksjoner som kommer min vei. Men jeg ønsker likevel å skrive, og hvis du leser det nå, så har jeg turt å publisere det til dere. Jeg skal nemlig forsøke å skrive litt om tro og tvil. Om hvordan jeg forholder meg til det å tro på kristendommen. For jeg er kristen, det kan jeg si med en gang. Og det tror jeg nok gjør at mange senker skuldrene ned litte grann.

Jeg er oppvokst i et kristent hjem. Med mor og far som arbeidet i kirken som kirketjener og klokker. Vi har alltid vært aktive på bedehuset. Alle aktiviteter var i kristen regi. Jeg hadde det nok litt for strengt, men jeg hadde det likevel godt. Det er viktig for meg å si. Jeg er veldig glad i min familie. Jeg deltok i kristne kor og korps. Jeg deltok i ulike foreninger både som barn og ungdom. Jeg fikk kristendommen inn fra jeg var bitteliten.

Jeg liker å synge. I mange år gikk dro jeg rundt og evangeliserte i kriker og bedehus.  Alt jeg sang var kristent. Alt skulle synges på norsk, kanskje svensk. Det som skjedde var at privatlivet mitt gikk virkelig galt. Jeg fikk så mange prøvelser, og jeg ble mer og mer stresset og sint på vår Herre. Ja til slutt så greide jeg ikke å kombinere mitt sinne sammen med evangelisering. For jeg klarte ikke å stå inne for det på samme måte som før.

Så jeg sluttet. Jeg sluttet i korene, og jeg sluttet å opptre. Jeg kuttet ut menighetsarbeid. Og jeg fikk nok. Jeg fikk opplevelser med kristne mennesker som gjorde at jeg mistet tiltro til den tilhørigheten jeg før hadde hatt. Og jeg ble så inderlig sint. Faktisk så er jeg nok ganske sint og oppgitt enda. Men jeg har min tro innerst inne. Jeg kan bare ikke dele den med så mange. For det er lov å både være sint, og å tvile.

Jeg har hatt mange tunge tak. Og jeg har foldet mine hender sikkert ti tusen millioner ganger. For jeg har lært at det er makt i de folede hender. Det er det nok. Men jeg lurer fortsatt på hvorfor livet mitt ble så vanskelig. Hvorfor det måtte bli så tungt. Hvorfor kom der så mye vondt akkurat til meg. Jeg har kjeftet, og sagt mye rart opp igjennom årene. Den dag i dag er jeg ikke aktiv i noen menighet, og har ikke ønske om det heller. Min tro handler om meg og vår Herre. Så får det gjenstå å se hvor jeg lander når den tid kommer.

Jeg mener det er lov å ha slike tanker som jeg har, og fortsatt være kristen. Jeg er kristen på min egen måte. Jeg kan stå inne for det. Jeg har min barnetro intakt. Jeg vet at det nok fører til reaksjoner at jeg skriver dette. Men jeg er et voksent menneske som tørr å prate åpent om det meste. Og man trenger ikke være aktiv i en menighet for å være kristen. Det handler om hva man tror i hjertet sitt. Min lille tro holder i massevis. Det er jeg sikker på.

Kanskje du tenker jeg burde ikke si dette høyt. Men kanskje tenker du at det er bra noen tørr. For det å ha en tro er ikke lett. Samme hvilken religion man tilhører, så er det av og til vanskelig. For øyeblikket har jeg mitt å stri med, og jeg klarer rett og slett ikke å late som om noe annet. For i mitt hus er det høyt under taket, og det er lov å både tro og tvile. Mine vanskelige opplevelser har satt sine spor, og jeg mange spørsmål som jeg ønsker svar på. Jeg har min egen sti å gå fremover. Akkurat nå er min tro altfor liten til at jeg kan dele den med noen.

Når ingen vet hva som er rett!

Gjentatte ganger opplever jeg at ingen helt vet hvilke løsninger som bør velges for å få fremgang. Man sittet rundt bordet og drøfter. Men ingenting konkret blir bestemt. Og jeg drar hjem like frustrert og tomhendt som da jeg kom.

Det er fryktelig frustrerende for meg. For man leter hele tiden etter gode løsninger som kan hjelpe. Og mange ganger er det offentlig økonomi som blir problemet. Ressurser. Det evige problemet overalt. 

Men hva med mine ressurser? Hva med mine krefter? Jeg kan liksom aldri gå tom for ressurser . Jeg må alltid være klar til å fikse det som skjer. Jeg blir trist når jeg tenker over situasjonen. For jeg kjemper for en god hverdag. 

Jeg opplever at man vil hjelpe. Jeg opplever at det letes etter gode løsninger. Men nok engang har jeg dratt hjem fra et møte,og ingen løsning er i sikte. Igjen må vi bare brette opp ermene, og komme oss gjennom hverdagen. 

Det blir spennende å se om ressurser til slutt frigjøres slik at vi får det vi har krav på. Det er godt det snart er ferie . Den trenger ihvertfall jeg. For jeg er faktisk ikke mer enn et menneske. Og jeg og min kjære hjelper hverandre.

Noen ganger må vi ha hjelp av andre. Da blir ordet ressurser en fiende. Det er en skam at mangel på ressurser skal medføre vanskelige hverdager!

Jeg hater speil!

Noen dager hater jeg speil. For speilet hjemsøker meg. De dagene hvor jeg ikke finner balansen, og jeg bare er vond mot meg selv. Da kommer speilbildet fra tidligere tilbake. Og jeg blir dårlig. Jeg blir kvalm. Jeg blir sint. For jeg er ikke lenger så utrolig stor. Jeg er ikke lenger så trist og deprimert. Jeg er ikke lenger på et  vondt sted i livet mitt. Så jeg vil ikke se det speilbildet mer. Jeg vil at det skal forsvinne for alltid!

Men plutselig så dukker det opp igjen. Plutselig så jeg ekstremt overvektig igjen. Og jeg ser bare triste øyne. De dagene er så grusomme. Men jeg har heldigvis færre og færre av dem. Likevel frykter jeg speilet mitt. Jeg liker ikke å se meg selv i speilet. Jeg vil aller helst ikke studere meg selv. Og det blir feil. For jeg skal jo være glad i hele meg. Både på innsiden og utsiden. Jeg har jo ingenting å skjemmes over.

Dette hørs kanskje helt sykt ut for deg. Du er svært heldig hvis du aldri tenker slik om deg selv. Men for meg og mange andre er det en utfordring i hverdagen vår. Vi er ikke glade i vår egen kropp og utseende. Og det handler ofte om at andre mennesker rundt oss har fortalt negative ting om oss. Det har satt dype spor hos meg. Det er helt sikkert. Og jammen tar det lang tid å komme videre etter å levd slik så altfor lenge.

Så jeg forsøker å bli glad i mitt eget speilbilde. Jeg forsøker å godkjenne meg selv. La meg få være stolt over egen kropp og utseende! Rett og slett være glad i meg selv. Det er en lang prosess, og jeg er heldigvis kommet et godt stykke. Men dere skal vite at speilbildet fortsatt kommer og lager trøbbel! Jeg kjemper fortsatt!

Vi blogges!

Ditt feige nett troll!

Akkurat nå skriver jeg til deg som sjikanerer andre mennesker på internett! Som stadig slenger med leppa, og sender fryktelige meldinger til mennesker som du ofte ikke kjenner i det hele tatt! Til deg som gir mange mennesker dårligere nattesøvn, og vonde tanker om egen kropp og utseende! Til deg som tror det er ok å sjikanere andre selv om dere ikke har samme mening om en sak!

Jeg skal si deg en ting. Du er feig! Mange ganger er du til og med så veik at du ikke tørr å bruke ditt eget navn! Det du ikke tenker på , det er at du kan ødelegge et annet menneske! Jeg blir faktisk bare trist av  å lese om slike som deg. For hvilket liv har du egentlig dersom det er det viktigste i verden å få lov til å sjikanere andre? Da sliter du, tenker jeg. Og ja, jeg er streng mot deg. For jeg vet hvordan det føles å motta sjikane fra slike som deg!

Det gjør vondt! Det er sårende! Det fikk meg til å tenke enda mer negativt om eget liv, kropp og utseende. Og det skjedde fordi du sjikanerte meg! Jeg måtte sette grenser for deg. Jeg er heldigvis voksen nok til å ta grep. Men unge jenter og gutter i dag vil så gjerne ha en dialog. De lar kommentarfeltet være åpne så altfor lenge. Og du utnytter det til å spre dritt! Det er en skam. Og det er som sagt bare uendelig trist.

Når du slenger ut de fæleste ordene du klarer å finne, så tenker du ikke på annet enn å såre andre. Snakke andre ned i søla. La dem få kjenne at man ikke er verd noen ting. Gjør det godt inni deg å vite at du sårer andre? Ønsker du at et annet menneske skal gråte seg i søvn fordi du har et behov for å være stor i kjeften? I så fall har du et problem. Et problem som du bør ta tak i. Skaff deg et vanlig liv. Søk hjelp dersom du ikke klarer det på egenhånd! For ditt problem skal ikke få ødelegge andres liv! Det har du faktisk ikke noe rett til å gjøre!

SKJERP DEG!!

Hvor kommer alle ordene fra?

Jeg har jammen meg blitt avhengig av å skrive. Stadig vekk kommer der frem ideer inni hodet mitt til nye blogginnlegg. Og jeg er rask med å notere ned ideene på mobilen min dersom jeg ikke er ved datamaskinen min. For det er fort gjort å glemme hva man egentlig tenkte på der og da. Jeg har veldig mange ganger lurt på hvor alle disse ordene egentlig kommer fra? Har jeg en kilde inni meg selv som plutselig har fått lov å blomstre?

Noen av ordene kommer på grunn av erfaringer som jeg har gjort meg opp gjennom livet. Noen ord kommer på grunn av opplevelser. Noen av dem er vonde. Noen av dem er gode. Men ordene beskriver sannheten. Den sannheten som jeg ønsker skal få komme frem til dere. Men husk likevel på at jeg deler kun 5% av livet mitt med dere. Selv om jeg er åpen og ærlig, så verner jeg om meg selv.

Ordene bare kommer. Og ordene vil ut. De vil ned på papiret, eller ut av min munn. Jeg ønsker å formidle. Jeg har et engasjement inni meg selv. Jeg vil ikke at alle mine vonde år skal føles så forgjeves. Jeg må bruke det til noe bra. Noe som betyr noe. Noe som kan gi en slags mening. For jeg vil at det skal bety noe. Jeg vil at andre skal slippe å ha det slik som jeg hadde det over lang tid. Da må noen tørre å slippe ordene fri!

Jeg aner ikke hvordan fremtiden vil utarte seg. Men jeg vet i hvert fall at mine ord skal ikke stappes i en boks under lokk. For jeg vil ha en stemme i det offentlige rommet. Ordene fortjener å få komme ut. Ved å slippe ordene ut, så kommer jeg meg steg for steg videre på min reise. En reise som stadig føles lettere. For jeg tynges ikke ned av ord lenger. Jeg har åpnet opp. Jeg har latt ting få komme frem i lyset. Ordene har gott meg en frihet som jeg bare drømte om. Ordene lar meg få være akkurat meg!

Vi blogges!

Mobbing ødelegger liv!

Jeg ble mobbet i gjennom hele grunnskolen. Det var et sant mareritt. Jeg unner absolutt ingen barn å oppleve det som jeg gjorde. Likevel vet jeg at det skjer hver eneste dag. Hver eneste  skoledag er det barn som blir mobbet på skoleveien. De blir mobbet og trakassert i friminuttene. De blir mobbet av lærere i timene. De blir hetset for kropp og utseende. De blir tråkket rett ned. De føler at de ikke er verd noen ting. De føler at de ikke hører til noe sted. De føler at de har null verdi. Jeg vet det. For jeg har vært gjennom det i over 9 år. Jeg har levd i det. Og jeg kan med hånden på hjertet si at mobbing kan ødelegge et liv!

For den som blir mobbet må kjempe hardere enn alle andre! Man må kjempe for sin egen verdi og identitet. Man føler at selvtillit og selvrespekt renner ut mellom fingrene. Man blir en skygge av seg selv. For man kan ikke være seg selv. Det er ikke godkjent av de andre. Man er ikke verd noe som helst hvis man er seg selv. For man er merket. Merket som en taper. Merket som en som ikke betyr noen verdens ting. Slik følte jeg i mange år. Og det skjærer i hjertet mitt når jeg vet at små barn opplever det sammen hver eneste skoledag.

Ingen fortjener å bli mobbet! Uansett hvordan vi er eller ser ut. Ingen har rett til å sjikanere et annet menneske! Jeg er glad for at skolene i dag har mer fokus på mobbing. Og jeg vet at de som styrer vårt land forsøker å lage retningslinjer og lover som skal hjelpe. Men vi har langt igjen! Hvor mange barn skal få sine liv ødelagt før vi skjønner alvoret? Hvor mange barn skal gjøre slutt på eget liv fordi vi ikke makter å ta tak i problemene tidsnok? Sannheten er at vi har absolutt ingen å miste! Hvert enkelt menneske har krav på en oppvekst med null mobbing!

Jeg kjempet meg gjennom det. Og som voksen har jeg fått hjelp. Men jeg hadde flaks. Takk og lov at jeg ikke turte å gjøre alt jeg tenkte på som liten jente. For da hadde jeg ikke vært her i dag. Men jeg var glad i livet. Jeg var glad i familien min. Jeg ville ha en fremtid. Vi må gi våre barn den livsgnisten som de trenger! De fortjener at vi kjemper deres sak! De fortjener at vi tar de grepene som er nødvendige for å forhindre mobbing!

Hverdagen har sin egen sjarm!

Livet består av flest hverdager. Så jeg mener det er viktig å ta godt vare på hverdagen vår. For hverdagen har sin helt egen sjarm. Hver enkelt menneske har sin egen hverdag. Hva vi velger å fylle den med, er opp til oss selv. Noen har masse jobb, andre har mer fritid. Jeg merker stor forskjell på livet nå i forholdt til tidligere. Nå er det ikke fullt stress om morgenen for å komme seg tidsnok til jobb. Jeg kan få ungene av sted på skolen.

Jeg merker at jeg finner mer og mer en rytme som fungerer for oss. Ting har virkelig begynt å komme inn i et system som er enkelt og forutsigbart. Dermed vet alle hva som skal skje, og vi kan følge planen så godt som overhodet mulig. Det er svært viktig for oss her hjemme. Jeg skulle jo svært gjerne vært i en jobb, men jeg har mer enn nok med å følge opp ungene og hjemmet slik som helsen min er for øyeblikket.

For meg har det tatt litt tid å akseptere situasjonen slik som den har blitt. Og når jeg fikk kommet meg til enighet med meg selv, så ble ting så mye lettere. Jeg er i full gang med å finne en balanse mellom fornuftig aktivitetsnivå og hvile. G\For en av mine utfordringer med revmatismen, er at jeg blir så sliten. Så jeg har en jobb å gjøre. Jeg må lære meg hvor grensene går, og gi kroppen nok hvile.

Nå begynner jeg å trives med å være hjemme. Jeg har funnet mine saker som jeg skal engasjere meg i fremover. Men hovedfokuset blir å lage gode hverdager for meg og mine nærmeste. Det er uten tvil den viktigste oppgaven jeg har. Det skal ikke skorte på innsatsen fra min side. Nå fortjener vi å ha det fint sammen, og leve livet vårt så godt som mulig i trygge omgivelser!

Vi blogges!

Pynter du til påske?

I min barndom husker jeg at min mor pyntet veldig til påske. Gule påskekyllinger poppet frem, og ble plassert overalt. Det var høner og haner. Kyllinger og påskeharer i hver en krok. Gule duker på alle bord. Nesten like mye pynt som til jul. Vi laget påskepynt på skolen. Det var veldig koselig stemning i huset. Vi fikk påske egg med godteri. Påsken var alltid et høydepunkt i oppveksten min.

De siste årene har jeg ikke pyntet noe særlig til påske. Det skyldes først og fremst at vi nesten alltid feirer påsken i campingvognen på Neset Camping. Jeg har liksom ikke pakket med så mye pynt dit. Men vi bruker gule lys. Det er faktisk mannen min litt nøye på! Jeg savner faktisk litt den kosen som alle kyllingene og pynten gjorde med omgivelsene. Kanskje jeg må ha med noen kyllinger på påsketur i år?

Jeg skal faktisk være med på påskeverksted to ganger på Stedet Aktivitetssenter nå før påske. Så da kommer det nok litt pynt hjem. Og muligens har barna også laget litt pynt på skolen. Jeg skal i hvert fall huske på å få flotte påske egg til ungene. Det fortjener de. Kanskje rekker jeg å hekle noen gule brikker også? Det vil friske opp litt! Har du tenkt å pynte til påske i år? Jeg lurer på hvor mange som holder denne tradisjonen oppe.

Det nærmer seg i hvert fall med stormskritt. Jeg gleder meg veldig til å ta turen til campingen. Det skal bli så utrolig deilig å få komme i gang med sesongen. Familien samles, og vi koser oss. Dette blir helt topp for store og små! jeg håper denne uken går fort! For jeg er så klar til å dra avgårde! Vi blogges!

Vanskelig å takle smerter!

Når man er revmatiker, så må man regne med en del smerter. Det er bare slik det er. Likevel må jeg innrømme at jeg i perioder sliter med å akkurat det. Å våkne hver eneste dag, og kjenne at kroppen verker. Jeg har i tillegg til Urinsyregikt og Fibromyalgi, også fått beskjed om at jeg har Artrose i begge knær. Det er svært smertefullt. Noen dager verre enn andre. Men det er kommet for å bli. Det eneste som kan hjelp er fysisk trening og fysioterapi. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ble skikkelig trist. For jeg håpet at smertene i knærne ville forsvinne etter hvert. Men dessverre er det ikke slik. Jeg må leve med det.

Jeg har forstått at jeg er syk. Men jeg vil ikke at sykdommene mine skal få ødelegge min livskvalitet. Så jeg forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. Men noen ganger blir det vel tøft å takle. Så jeg har hatt en helg hvor jeg har vært i "kjelleren". Jeg har vært både sint, sur og trist. Det ble noen tårer. For jeg er ikke annet en et menneske. Jeg vet at det vil komme bedre dager innimellom. Men jeg må lære meg å leve med disse smertene. Jeg skal ta bilder for å sjekke hvor langt artrosen har utviklet seg, men det er lang ventetid. Så nå gjelder det å finne en god fysioterapeut som kan hjelpe meg videre.

Men jeg skal ikke la meg knekke av dette heller! Jeg skal holde meg i fysisk aktivitet jevnlig. Jeg skal fortsette  å finne styrke i trening. Det er viktigere enn noen gang å holde seg aktiv. Så jeg er helt bestemt på at jeg skal få det til å fungere på min egen måte. Men jeg må ta hensyn til at kroppen trenger en del tid til å restituere seg mellom hver treningsøkt. Jeg må innvilge meg hviledager jevnlig. For kroppen min er skikkelig skakk kjørt for øyeblikket. Derfor har jeg en fridag i dag med god samvittighet. I går gjennomførte jeg en treningstur i Furulunden. Jeg skal minst ha to treninger til denne uken.

Listen over diagnoser føles veldig lang. Og jeg må virkelig jobbe med meg selv fremover. For jeg er litt for trist og sliten. Det skal bli godt med påskeferie til helgen. Det blir ekstra godt å komme seg avgårde til campingvogna nå. Jeg kjenner at jeg trenger det. Heldigvis er det ikke mange dager til det skjer!

Vi blogges!

Hva har DU lyst å oppnå?

Jeg tørr påstå at vi alle sammen har hver våre mål i livet. Noen av oss liker å ha høye mål, andre liker små. Noen har store ambisjoner, og strever hardt for å oppnå dem. Men mange liker å ta det mer med ro. Jeg har nok alltid vært en av dem med nokså store mål. Men mange av målene ble satt for å imponere andre mennesker. Slik er det ikke lenger for min del. De målene jeg har nå, de setter jeg av helt andre grunner.

Det er kjekt å jobbe etter noe konkret. Det trigger meg. Jeg ønsker å oppnå gode resultater, men jeg har blitt mer tålmodig. Jeg forsøker å skynde meg langsomt. Det er det viktigste for meg akkurat nå. Jobbe jevnt og trutt, med minst mulig stress og press på egne prestasjoner. Men jeg kan ikke holde meg gående uten å ha noe å strekke seg etter. Så jeg ønsker å oppnå høyere lesertall. Jeg ønsker å etablere meg nokså bra med de voksne bloggerne.

I bloggverden så begynner jeg å bli en nokså voksen dame. Faktisk så ender jeg straks i kategorien 40+! Det er faktisk den "Eldste" kategorien på blogg.no sine topplister. Det skal bli spennende å se hvordan jeg ligger an der etter hvert. For jeg er spent på om min blogg og mitt innhold vil komme frem til flere. Jeg tviholder på min identitet som blogger. Jeg blir ikke glam og sminke blogg.

Å kose seg med bloggen er det aller viktigste for meg. Men jeg blir trigget av tall, og det får meg til å yte litt ekstra. Så derfor liker jeg å følge litt med på hvordan jeg ligger an. Jeg gleder meg til å jobbe mot mine mål. Jeg håper at du også har funnet din vei li livet ditt, og satt deg dine mål! Da kan du også brette opp ermene, og gi skikkelig gass! For du fortjener også å lykkes, om det er store eller små mål!

Vi blogges!

Vanskelig å velge!

De siste årene har jeg tatt mange valg. Valg som ikke bare berører meg alene. Valg som har ført til enderinger for små og store. Rett som det er så dukker det opp nye valg som jeg må ta stilling til. Valg som kan lage nye stormer. Noen små stormer, og noen store stormer. Det hender at jeg må bruke veldig lang tid på å ta et valg. For jeg vet at der kommer reaksjoner i etterkant som jeg må kunne ta imot, og stå inne for.

Likevel er jeg ikke veik. Jeg tar de valgene som behøves for at livet skal gå i riktig retning. Men jeg kjenner på et stort ansvar. Noen ganger er det vanskelig å vite hva resultatet av mitt valg vil bli. For jeg må som alle andre ta noen sjanser i livet. Jeg har meg noen runder i tenkeboksen. For det er ikke alltid jeg ser løsningen med det første. Jeg må ofte gå mange runder med meg selv før jeg lander ned på hva jeg gjøre.

For å ta slike valg må man stå trygt i seg selv. Jeg står nå på en trygg og god grunnmur. Jeg har solide mennesker rundt meg. Jeg vet at jeg har støtte og varme rundt meg. Så derfor klarer jeg alltid å komme meg gjennom de vanskelige periodene som dukker opp. For jeg kan ikke ta feige valg. Jeg må ta riktige valg. Uansett hva som kan skje etterpå, så må jeg vite med meg selv at jeg har gjort det som er riktig på lang sikt.

Så derfor står jeg stødig på mine valg. De er gjennomtenkte, og nøye vurdert. Jeg drøfter og diskuterer før jeg bestemmer de viktigste tingene. For mitt hode tenker ikke alltid best alene. Jeg har lært meg å ha stødige bein. For der vil komme flere stormer og vindkast mot meg.

Vi blogges!

Banneordene hagler rundt oss!

Jeg er opplært hjemmefra om at man ikke har lov til å banne. Jeg får derfor alltid vond samvittighet de gangene feil ord kommer ut av min egen munn. Jeg har merket meg at banneordene sitter løst både på internett og på tv. Særlig i Realty programmene kommer der fort frem ulike gloser. For mange er det visst naturlig å banne uansett i hvilken setting man er. Det er mange bloggere som også bruker banneord i overskrifter. Det liker jeg ikke noe særlig. Jeg tenker ofte at det er trist når banneordene blir det som frontes mest av alt.

Jeg satt og så på et tv program her om dagen. Da reagerte plutselig minstemann veldig på at de snakket så stygt på det programmet jeg så på. Han var så vidt innom stuen, men reagerte med en eneste gang på språkbruken, Og for å være helt ærlig så hadde jeg ikke reagert selv. For det er blitt så vanlig. Det fikk meg til å tenke over dette. Har vi virkelig så dårlig ordforråd at man er nødt til å ha banneord i annenhver setning?

Sannheten er at vi tenker ikke over det lenger. Det har blitt så vanlig. Jeg er ikke noen helgen, men jeg forsøker å passe på hva som kommer ut av munnen min. Det er kun vi som kan endre på denne utviklingen, Vi kan prate finere til hverandre, og om hverandre. Vi kan bruke andre ord når vi skal fronte meningene våre på bloggen vår! Vi trenger ikke de styggeste overskriftene for å fange klikk!

Jeg har ikke lyst at neste generasjon skal tro at det er helt ok å banne. Men jeg klarer ikke å endre på dette helt alene. Jeg forsøker i hvert fall hjemme og på bloggen min. Jeg bruker ikke banneord på bloggen selv om jeg er både sint og frustrert til tider. Har du tenkt over ditt eget språk?

Vi blogges!

 

Sykkelen skal frem!

Jeg har en fin sykkel. En flott sykkel med mange gir. En sykkel som jeg fikk av min kjære for få år siden. Jeg har syklet deler av Rallarvegen med den. Skrekkslagen, men jeg trynet ikke! For du skjønner, jeg er nemlig fryktelig redd når jeg sykler. Da jeg var liten jente, klarte jeg ikke å sykle før jeg var ganske stor. Jeg hadde elendig balanse, og var livredd. Jeg endte alltid med å falle, og få store sår på knær og ansikt.

Men som voksen skulle jeg altså komme over skrekken. Så vi kjøpte oss sykler, og jeg var kjempestolt over egen innsats. Jeg syklet mange turer første året etter at jeg kom hit til Mandal. Men i fjor ble det kun en tur. Rett og slett fordi frykten tok overhånd. Jeg var plutselig helt overbevist om at det ville ende galt. Så jeg lot sykkelen stå hele våren og sommeren. Det har nå irritert meg gjennom hele vinteren.

Nå har vi kommet til april. Sykkelen skal frem. Jeg skal overvinne denne idiotiske tankegangen min. For jeg har bare godt av å sykle. Jeg har godt av å trene balansen min. Jeg trenger å få opp kondisjonen min. Så i år skal ikke skrekken vinne over meg. Jeg skal i gang. Det kan jo ikke være så veldig vanskelig å få dette til. Så nå er det frem med positive tanker, og jage vekk hele sykkelskrekken!

Jeg vet at jeg kan klare det! Men jeg må legge litt press på meg selv. Derfor gjør det ingenting at dere vet om det. For jeg skal nemlig klare å få bukt med dette problemet mitt. Når jeg lar frykten for noe ta overhånd, da er det på tide å ta grep. Ingen andre enn meg kan endre på dette. Så jeg skal sykle. Samme hvor redd jeg er. Samme hvor sakte det går fremover eller nedover! For jeg skal bli tøffere! Det har jeg bestemt!

Vi blogges!

Mat til besvær!

Mat kan i perioder by på noen utfordringer for meg. For det har seg nemlig sånn at jeg har to sykdommer som har hver sine dietter, og så har jeg matallergier i tillegg. Det blir til tider svært vanskelig å vite hva man skal lage til de ulike måltidene. Det ble faktisk litt morsomt siste gang jeg var hos legen mine, og vi pratet om hva jeg burde spise. For den ene dietten slår den andre dietten i hjel. Så til slutt var der ikke så veldig mye igjen å velge i!

Når man har urinsyregikt skal man ikke spise rødt kjøtt, skalldyr, alkohol, erter, blomkål. Alle matvarer som har høyt innhold av puriner skal man holde seg borte fra. Så jeg har spist en del kylling og svinekjøtt. Men så er det slik at når man har fibromyalgi så skal man ikke spise mye proteiner, som der finnes mye av i kylling og poteter. Når jeg så er alvorlig allergisk for alle spor av nøtter, så har jeg det festlig. For nøtter har kryssallergi med en masse frukt!

Så jeg har altså litt av snevret ,mulighet til matvarer. Jeg forsøker å spise slik at revmatismen ikke så bli for vanskelig å holde i sjakk. Jeg er helt nødt til å holde meg borte fra alle matvarer som kan inneholde spor av nøtter. Så jeg baker kaker og gjærbakst selv. Jeg kan ikke spise bakervarer fra butikken eller kjeks. Men jeg har blitt vant til å ha det slik, og er veldig forsiktig. Utfordringen ligger i å spise hos andre eller på restaurant. Da må jeg alltid kontrollere hva jeg skal spise.

Men jeg lever godt likevel! Jeg har min måte å leve på, og det går bra når man kommuniserer med omverdenen. Men jeg skal ærlig innrømme at det er litt kleint å måtte sende hele denne listen til verten hvis jeg har blitt bedt hjem på mat. Men i dag er det så mange som har allergier, at det er mer godtatt. Og jeg har lært meg å takle dette godt. Så jeg planlegger godt, og informerer de jeg skal til på forhånd!  Vi blogges!

Livet går videre!

Livet er en utrolig reise. Dagene kommer og går. Oppturer og nedturer møter oss. Vi må takle alt som kommer vår vei. Noen ganger stopper alt opp. Men andre dager går alt på skinner. Uansett så går livet videre! Det er helt utrolig hvordan vi kan mobilisere, og komme oss videre gang på gang. Vi kan reise oss etter hver gang vi faller. Noen ganger tar det lengre tid enn andre. Men vi kommer oss videre.

Deler av mitt liv husker jeg rett og slett ikke noe av. Livet har vært så tøft i perioder, at hjernen min har blokkert ut visse hendelser. Og jeg trodde mange ganger at jeg aldri kom til å komme meg videre. Det føltes for tøft og håpløst ut. Men jammen klarte jeg å komme meg videre. Et lite steg om gangen. Med god støtte fra mine nærmeste. Datoer kom og gikk, selv om jeg ikke gjorde annet enn å eksistere.

Sannheten er at vi behøver ikke alltid henge med i svingene. Jeg klarer meg fint i dag, selv om jeg har mistet en del minner fra årene som har vært. Og jeg har forsonet meg med at slik er det bare. Jeg satser på at dagene som kommer fremover vil være av den gode sorten. Minner som ikke blir fortrengt. Minner som jeg kan ha glede av. Heldigvis er jeg kommet så uendelig langt. Det er jeg stolt over. Livet går videre, og vi skal oppleve masse spennende på denne reisen fremover!

Jeg har mye å glede meg til! Jeg har mye å være glad for! Fremtiden er så mye lysere enn fortiden. Det er uendelig godt å tenke på for min del. Det gjør at livet blir noe jeg gleder meg til. Jeg er ikke redd for morgendagen. For selv om den kan være tøff og vanskelig, så vet jeg at gode dager venter på meg!

Vi blogges!

Pass deg!

I dag er dagen hvor det er lov å lure andre mennesker trill rundt. Jeg er ikke så veldig glad i denne tradisjonen, så jeg kommer ikke til å lure noen på bloggen min i dag! Men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å bli lurt trill rundt av mine barn i løpet av denne dagen. De klarer det absolutt alltid, selv om jeg forsøker å være på tå hev hele dagen. Men så er det jo like gøy for dem hvert eneste år. Mamma er og forblir ganske lettlurt! Det har de skjønt, og de storkoser seg med denne muligheten!

Jeg leser alltid dagens aviser med lupe på en slik dag. Jeg blir nesten litt paranoid noen ganger, og tror nesten ikke på noen verdens ting! Til tider så har noen av spøkene vært litt morsomme, jeg innrømmer det. Men mange ganger blir det rett og slett for dumt og innlysende. Likevel legger alle seg i selen for å finne på noe hvert eneste år. Jeg aner ikke hvem som begynte med dette egentlig, men slik har det vært siden jeg var liten jente.

Så i dag passer jeg på som kleggen. Det er ikke dagen for å ta opp seriøse problemstillinger med meg. For jeg lurer alltid på om dette stemmer eller ikke. I fjor hadde jeg kontrollen helt til på kvelden. Da klarte eldsteprinsen å lure meg grundig, og jeg får fortsatt tyn for det! Så jeg vet at der planlegges et nytt stunt fra ham i år. Litt moro å se at guttene faktisk koser seg med dette! Skader jo ikke med litt harmløs humor i hverdagen!

Så nå får vi komme oss gjennom dagen, og se hva den bringer av sprell og påfunn! Håper dere alle sammen får en flott dag og at luringen ikke tar helt overhånd på denne dagen! Vi blogges!