hits

oktober 2017

Jeg bryr meg ikke om penger!

I dagens samfunn er det stort fokus på materielle goder og penger. Vi skal på mange måter henge med på et vanvittig kjør. Man skal eie eget hus med fin tomt, flotte biler og helst klare en utenlandstur i løpet av året. Det er så utrolig stort fokus på alt som man kan kjøpe for penger! Det skaper et skille mellom mennesker. For det er ikke alle som har mulighet til å henge med i svingene. Det gjør meg både trist og lei. For jeg vet selv hvordan det kan være når kontoen nesten er tom, og det er lenge igjen til neste lønning. Livet har gitt meg mange lærdommer. Jeg har aldri hatt masse penger, så jeg aner ikke hvordan det egentlig føles. Men jeg vet at min livskvalitet skal ikke måles i økonomiske midler!

Alle trenger penger for å kunne leve. Jeg skjønner jo det, og ja, jeg skulle mange ganger ønsket at det var mer penger i omløp hos meg. Men jeg vet også at jeg har kommet meg gjennom livet likevel. Jeg har fokus på andre ting. Jeg tenker at det viktigste jeg har i livet er min ektemann og mine barn. Vi klarer oss greit, og har det bra. Det er det som betyr aller mest for meg. Skulle fremtiden gi oss mer romslighet økonomisk, så håper jeg det aldri forandrer våre verdier i livet. Jeg ønsker å vise mine barn at å være rik betyr ikke bare penger og økonomi.

Hvis jeg kun tenkte på penger i forhold til bloggen, så burde jeg skifte taktikk. Da burde jeg pushet på med frekke uttalelser, postet bilder av små og store uten filter, vist nakenhet og gitt blaffen! Da hadde kanskje klikkene på bloggen økt betraktelig, men jeg ville vært fattig. For jeg hadde ødelagt mine verdier og min moral! Det nekter jeg å gjøre! Jeg vil heller tjene mindre penger, og ivareta min levemåte. Det kan ikke nytte å selge sin moral på billigsalg!

Vi blogges!

Jeg drar til Skien!

Nå er min lille koffert pakket, og jeg er straks klar til å reise til Skien. Jeg skal dra helt alene, og kjøre selv. Det betyr nesten 4 timer i bil. Jeg liker å kjøre bil, men har aldri kjørt østover alene før. Jeg er derfor litt spent, og jeg kjenner at sommerfuglene er i gang. Jeg skal bo på hotell til i morgen, og det er jo luksus i seg selv. Jeg skal av sted for Mental Helse. I morgen formiddag skal jeg delta på et informasjonsmøte angående søknad til Helse Sørøst om økonomiske midler. Det er spennende å lære nye ting, og dette må jeg sette meg godt inn i. Jeg ser virkelig frem til å delta på dette møtet, og motta nødvendig informasjon og kunnskap. Jeg er sikker på at det er nyttig for meg å delta på dette, og jeg ønsker å lære så mye som mulig!

Jeg gleder meg også til å få litt alenetid. Det er alltid deilig å få maten servert, og bare senke skuldrene ned. Jeg har med meg pc, og har tenkt å jobbe litt med bloggen på hotellrommet. Hvis formen er ok, så blir det kanskje laget noen flere videoer til firmaet mitt. Det er spennende å dra av sted på slike utflukter helt alene. Det er en fin måte å teste seg selv på. Jeg håper at jeg mestrer dette på en fin måte. Jeg skal jo mye på tur de neste ukene, så dette blir en liten test for meg og min helse. Jeg skal passe på å hvile meg godt i kveld!

Nå føler jeg meg klar for en lang kjøretur med norsk pop på radioen. Jeg skal ta det rolig, og bevilge meg stopp når det behøves! Jeg er faktisk veldig stolt over min egen innsats, og mitt pågangsmot! Tenk at jeg gjør dette uten å nøle!

Vi blogges! 

Pilotfrue gav meg gode råd!

Jeg ønsker å få en finere og bedre blogg. Jeg er opptatt av å lære hvordan jeg kan få til mer med bloggen min. Jeg tok derfor og sendte personlige meldinger til noen av Norges mest kjente bloggere for å be om råd. Jeg var veldig spent på om noen ville ta seg tid til å svare meg. Jeg vet jo at de får hundrevis av meldinger og eposter  i løpet av en uke. Og som jeg regnet med, så var det ikke noe særlig respons. Men så kom der koselige meldinger fra Pilotfrue på min innboks! Jeg ble veldig glad og veldig overrasket! Jeg fikk konkrete råd, og det setter jeg veldig stor pris på. Det er veldig kjekt å se at hun ville svare meg, og at hun faktisk sjekket ut bloggen min og gav meg viktige råd! Jeg har en veldig annerledes blogg en Pilotfrue, men jeg liker å følge hennes blogg. Jeg leser en del blogger for å se hvordan andre bloggere velger å møte sine lesere. Det er nemlig viktig å hente inspirasjon hos andre bloggere!

Jeg håper at flere svarer meg etter hvert. Men jeg er strålende fornøyd med de tipsene jeg har fått, og de bekrefter det som jeg allerede har vurdert selv. Da blir jeg enda mer sikker på at jeg faktisk har en mulighet til å lykkes godt med bloggen min. Jeg liker å jobbe med bloggen, og det er liksom blitt mitt prosjekt for en tid fremover. Jeg skal ha fokus på å produsere bra innhold, og ta veldig mange bilder fremover! Her må man bare kaste vekk de vonde tankene om eget utseende, og sette i gang med fotografering! Jeg må ha fokus på å få gode bilder, og mange bilder! Det er litt uvant for meg å hele tiden ta bilder av meg selv, men det er nødvendig til bloggen min! Leserne mine skal bli kjent med meg, og jeg må være synlig for dem!

Jeg har veldig mye å lære fremover! Men det er spennende og veldig kjekt. Jeg får heldigvis veldig gode tilbakemeldinger. Jeg satser på å bygge meg opp sakte men sikkert. Akkurat nå har jeg det ganske gøy med å ligge blant topp3  bloggere fra Mandal! Her må man sette seg små mål, for å jobbe seg mot bedre resultater! Jeg trigges av tall, men innholdet er likevel aller viktigst for meg!

Jeg får besøk i dag!

I dag kommer mine foreldre hit til oss i Mandal. De skal være her noen dager, og hjelpe meg med ungene. Jeg har en veldig travel uke, så jeg kjente at det var nødvendig med flere voksne her hjemme. Da vet jeg at ungene er godt ivaretatt selv om jeg er litt borte. Jeg er heldig som kan få hjelp på denne måten. Det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg gleder meg veldig til de kommer til oss i dag. Jeg er frem til å kunne ha dem her noen dager. Jeg skal dra av sted om få timer, så jeg er svært glad for at ungene har besteforeldrene her. Jeg skal forsøke å slappe av, og ikke bekymre meg for det som er hjemme! Jeg skal rekke å spise middag sammen med dem i ettermiddag.

Jeg er vant til å være her alene med ungene i ukene, så det blir jo litt rart med besøk i så mange dager. Men nå håper jeg at det skal gå fint for oss alle sammen. Jeg er som sagt veldig travel denne uken, så jeg blir bare hjemme i små perioder om gangen. Det er også veldig fint at ungene får ekstra tid sammen med mormor og beste. Vi ser dem ikke så veldig ofte, så dette er bare bra for oss alle sammen. Nå kommuniserer vi greit sammen, så vi vet litt mer hvordan vi skal ta hensyn til hverandre underveis. Min åpenhet gjør jo at mine nærmeste skjønner mer om hvordan jeg har det i hverdagen min. Da er det lettere for dem å forstå hva jeg trenger, og de ønsker å hjelpe meg.

Vi satser på at det blir noen kjekke dager sammen. Det er viktig med raushet og kjærlighet. Jeg er så glad for at de kunne hjelpe meg denne uken. Det ble så mange ting på en gang. Jeg liker ikke å være såpass mye borte fra barna mine. Så da er det ekstra godt at det er mine foreldre som passer på dem for meg!

Vi blogges!

 

Bloggen er min "jobb"!

Å skrive en blogg hver eneste dag hele året, er ganske krevende. Jeg poster 3 innlegg hver eneste dag, og det skal skrives nye innlegg hver dag. Jeg forsøker å holde bloggen så aktiv og levende som mulig. Jeg tar mange bilder daglig, og jeg tenker ofte på hvordan neste innlegg skal være. Min blogg er min "jobb", selv om jeg per dags dato ikke tjener en eneste krone på bloggen. Men jeg bestemt meg for å satse videre med bloggen min, så man vet ikke hva fremtiden kommer til å bringe. Jeg har satt meg inn i mange ting underveis som bloggen har vokst seg til. Jeg merker en økning i klikk og lesertall. Det gjør meg glad, og jeg er overbevist om at dette er en vei jeg vil fortsette på. Jeg har funnet en kanal som fungerer for meg. Det er kjekt, lærerikt og utfordrende. Og jeg kan jobbe hjemmefra når helsen tillater det!

Det er en drøm å kunne ha bloggen som en viktig del av min jobb i fremtiden. Jeg har vært åpen om mine drømmer, og jeg har mine egne delmål som jeg jobber mot å oppnå. Jeg har ingenting å tape på å gjøre et ærlig forsøk! Jeg har fått en flott start på min blogg karriere, og jeg skal bygge meg opp steg for steg. Bloggen min er veldig ærlig og personlig. Jeg deler veldig personlige følelser og tanker. Det er ikke en vanlig blogg. Men jeg håper og tror at det er plass for meg. Jeg jobber for å bli enda mer synlig, og jeg ønsker å nå ut til mange flere. Det er spennende å få så utrolig mange tilbakemeldinger. Det gjør meg skikkelig motivert, og jeg kjenner på en god følelse i kroppen min.

Jeg vet at der finnes tusenvis av bloggere i dette landet. Men jeg mener likevel at min blogg er spesiell. Jeg har tro på min blogg. Det må jeg faktisk tørre å si høyt. Jeg har min måte å jobbe meg fremover på. Det kommer til å ta veldig lang tid, og jeg aner ikke om jeg når mine mål. Det aller viktigste er at bloggen min hjelper meg videre i terapien, og at den kan hjelpe andre mennesker! Starten har vært utrolig lærerik og spennende. Jeg gleder meg til å drive med dette fremover. Takk for at Dere heier på meg, og pusher meg videre!

Dette kommer til å bli kjekt!

Vi blogges!

Jeg blir så lei!

Noen ganger kjenner jeg bare at jeg ikke verken orker eller vil mer! De siste årene har hverdagen inneholdt endeløse møter og diskusjoner. Forsøk på å finne en vei fremover som faktisk kan fungere for alle sammen. Jeg vet allerede at denne jobben må gjøres i veldig lang tid. Noen ganger blir jeg veldig lei! Jeg får lust til å både fortrenge, og glemme. Det er stunder hvor jeg ikke ser verken mål eller mening i det jeg driver med. Det tror jeg er menneskelig. Det ville være veldig rart dersom jeg alltid hadde like masse energi til å kjempe en slik kamp!

Selv om jeg blir lei iblant, så er det ikke et alternativ å gi opp! Jeg vet at det er min plikt og mitt ansvar å gjøre denne innsatsen sammen med min kjære ektemann. Det er likevel viktig for meg å fortelle Dere at jeg iblant går tom. Heldigvis varer ikke de øyeblikkene så veldig lenge om gangen. Jeg har jobbet meg gjennom veldig mange faser, og er blitt veldig sterk. Men jeg vet så inderlig hvor smertefullt denne prosessen kan være. Jeg har masse energi, men noen ganger så kjenner jeg at tomheten kommer snikende. Da er det ekstra viktig å innse at man bare er et menneske!

Jeg har lov til å bli lei! Det er helt naturlig. Jeg kommer alltid til å ha en del utfordringer i livet mitt. Men jeg har også veldig mye kjærlighet, respekt og omsorg. Det hjelper meg til å finne krefter. Det gir meg motivasjon til å kjempe videre! Jeg er heldigvis laget slik at jeg kommer meg alltid på beina igjen. Det er en styrke å vise svakhet!

Vi blogges!

En spennende uke er i gang!

Denne uken er veldig hektisk! Jeg skal av sted på to reiser, og jeg får besøk av mine foreldre. Jeg gleder meg veldig til å oppleve mye nytt og spennende denne uken her. Jeg har stort fokus på at jeg skal ta vare på egen helse underveis. Det er derfor veldig bra at mine foreldre er her, og kan hjelpe til her hjemme gjennom uken. Da kan jeg få litt tid på sofaen iblant. Jeg skal reise til Skien i morgen ettermiddag. På onsdag formiddag skal jeg nemlig delta på et møte for Mental Helse. Der får jeg lære mer om emner som jeg ikke kjenner så mye til fra før. Det er viktig å tilegne seg en slik kunnskap for videre arbeid innenfor organisasjonsarbeid. 

Jeg skal også rekke et viktig strategimøte i Kristiansand på torsdag ettermiddag/kveld. Fredag drar jeg av sted til Drammen. Jeg skal delta på Regionsamling med Mental Helse. Det blir veldig spennende å møte andre fylkesledere fra vår region. Jeg gleder meg veldig mye, og jeg kjenner på noen sommerfugler i magen. Det er rart å skulle være på hotell en hel helg alene uten mann eller barn. Men jeg skal forsøke å kose meg underveis. Jeg gleder meg også til å treffe igjen en veldig viktig venninne som bor i Drammen! Kjekt å kunne kombinere dette samme helgen.

Nå er det derfor viktig med en god struktur, og masse organisering. Jeg er nødt til å ha full kontroll på klesvask og garderobe. Her skal det jo pakkes til ulike anledninger, og det blir utfordrende. Men jeg har masse klær å velge mellom, så det skal bli veldig bra! Nå er det på tide å finne frem litt fine klær, og ha en skikkelig stil. Da føler jeg meg vel, og det skaper en viss trygghet i meg selv. Jeg gleder meg veldig til en spennende uke!

Vi blogges!

"Hvordan klarer du å prate om det?"

Det er mange som lurer på hvordan jeg kan klare å dele så mye av min historie offentlig. De har vanskeligheter med å forstå hvordan jeg kan klare å være så sterk, og såpass rolig i forhold til å dele vanskelige opplevelser og følelser. Det er faktisk ganske vanskelig å forklare akkurat hvordan jeg klarer det. Men jeg har hele tiden hatt en trang til å få leve ekte og ærlig. Jeg ønsker også å vise mine barn at mamma er sterk, og at vi skal ha en god fremtid. Jeg har opplevd så mye vanskelig i livet. Mye av det kunne vært god nok grunn til å gi opp. Men det er ikke et alternativ for meg. 

Jeg vil heller snu det vonde til noe positivt! Jeg vil bruke mine erfaringer til å hjelpe andre mennesker. For der finnes så uendelig mange mennesker som trenger å se et håp. Det er veldig viktig for meg å vise at det er mulig å reise seg igjen! Jeg ønsker ikke at fortiden min skal få vinne over livet. Det godtar jeg ikke, og det er en god motivasjon for å jobbe beinhardt. Jeg har også merket at jo mer jeg prater om dette, jo sterkere blir jeg. For jeg overvinner både angst og traumer ved å ta eierskap i mitt liv. Jeg bestemmer selv om jeg vil dele noe eller ikke. Det er mitt eget valg, og jeg forsøker å bruke mine utfordringer i livet til noe bra. Det gir meg veldig mye å se virkningen av mitt arbeid. Da skjønner jeg at det betyr noe for andre mennesker.

Det er ikke alltid like enkelt for meg. Det kommer noen tårer i blant, og traumene trigges frem igjen rett som det er. Men jeg står i det. For jeg skal videre i livet! Jeg vil ikke gi meg. Det er viktig for min egen selvrespekt at jeg gjør noe fornuftig i livet mitt! Jeg klarer ikke jobbe lenger i vanlig jobb. Det er en sorg i seg selv. Men jeg kan gjøre litt. På min egen måte. 

Vi blogges!

Alle har et ansvar!

Gjennom sosiale medier har verden fått se omfanget av overgrep og trakassering av kvinner og jenter. Mange mennesker har fortalt sin historie, og delt av det vonde som de bærer med seg. Jeg har også gjort det. Det koster, men det er viktig å snakke om slike sårbare temaer. Jeg er glad for den åpenheten som nå sprer seg på dette området. Men bak hvert eneste overgrep finnes en overgriper. En eller flere personer som har brutt intime grenser. Jeg mener at vi alle sammen har et ansvar. Jeg kjenner flere menn som på en måte føler seg flau over å være mann. For de skjemmes over holdninger, og omfanget. Jeg vet at der skal veldig mye til før en overgriper får en straff. Der er mange ting med dagens systemer som jeg ikke skjønner. 

Ved å snakke åpent om dette temaet, så setter man fokuset på et problem som bør synes. Det blir ikke så veldig kult å være den mannen som forgriper seg. Jeg tror flere mennesker kommer til å stille opp for hverandre, og forhindre at nye overgrep skjer! Det er en viktig utvikling, og det er godt å se det store engasjementet som både kvinner og menn viser i denne saken. Jeg er selv veldig berørt av min egen historie, og det har fått enorme konsekvenser for meg personlig. Da er det litt godt å kjenne seg som en del av en gjeng. Det har ikke bare skjedd med meg. Jeg er ikke alene. Selv om det er trist at så mange mennesker har opplevd slike hendelser, så hjelper det å vite om andre enn meg selv.

Holdninger kan heldigvis endres! Det er mulig å få mange mennesker til å tenke annerledes. Ved å snakke åpent om det, og vise verden at vi finnes. Da kan man ikke la være å ta det innover seg. Man blir tvunget til å forstå litt av omfanget, og de konsekvensene som kommer i kjølvannet av hendelsene. Jeg skal fortsette å jobbe med dette gjennom blogg og foredrag. Det er viktig at vi snakker høyt om de vonde tingene, og viser en vei videre i livet! Det er min hjertesak!

Vi blogges!

Jeg trenger bekreftelse!

Jeg blir veldig glad når jeg får gode tilbakemeldinger. Jeg blir veldig fort rørt over gode ord som kommer min vei. Det handler om at jeg trenger bekreftelse. Jeg trenger at noen gir meg tilbakemeldinger som gjør at min selvtillit vokser litt og litt. Jeg har hatt så mange vonde opplevelser i livet mitt som har ødelagt veldig mye. Skadene er store, men jeg kjemper meg videre. Når jeg får små og store bekreftelser på at jeg duger til noe, så hjelper det veldig mye. Men jeg ønsker ikke å få ros uten at det er ekte. For jeg gjennomskuer det dersom noen forsøker å sende ut signaler til meg som ikke er ekte. Jeg snakker åpent om dette fordi jeg vet at det gjelder ikke bare for meg. Alle trenger bekreftelser!

Noen ganger stusser jeg over min egen reaksjon. For jeg blir veldig glad for alle likes eller kommentarer som kommer på sosiale medier. Men det er små ting som er med på å bygge meg opp igjen. Det er viktig for meg å komme meg videre, og da trenger jeg å ha en bedre selvtillit og selvfølelse. Når jeg mottar positive tilbakemeldinger så blir jeg lettet og glad. Da vet jeg liksom at jeg ikke er helt på bærtur med mine opplegg og drømmer. Det er viktig å se hva man får tilbake, og sjekke om man er på riktig spor.

Takk for at Du er med på å gjøre livet mitt litt bedre! Det betyr veldig mye for meg at Dere leser min blogg, og at Dere sender meg meldinger og tilbakemeldinger. Jeg gleder meg til å fortsette med blogg og foredrag. 

Vi blogges!

Bloggere har et stort ansvar!

Hvem som helst kan lage en blogg. Den plattformen kan brukes til hva som helst. Jeg blir mange ganger veldig skremt over det som jeg leser. Rett og slett fordi veldig unge mennesker mener mye og mangt om ting. Det glemmes veldig fort at man faktisk har et enormt stort ansvar som blogger. For men sender ut signaler til veldig mange mennesker på en gang. Jeg sender ut mine tanker og følelser 3 ganger per dag! Da må jeg virkelig tenke over om jeg kan stå inne for det som jeg har skrevet. For det leses av mennesker som vi ikke kjenner, og som vi berører. Da er det faktisk veldig viktig at vi tenker over det budskapet som vi sender ut i verden. Jeg forstår at unge mennesker kanskje ikke tenker like alvorlig over ting som vi eldre gjør. Men det er likevel fryktelig viktig å legge fokuset på de riktige tingene.

Der blogges veldig mye  mote og skjønnhet. Om hvordan vi bør kle oss, og om drømmekroppen. Plastiske operasjoner, silikon både her og der. Jeg blir ganske matt iblant. For det blir veldig mye overfladisk snakk som jeg ikke orker å forholde meg til. Men jeg vet jo at ungdommer liker andre ting enn det jeg gjør. Jeg skulle likevel ønsket at bloggerne ble mer bevisste på hva de fokuserer på. For vi er med på å gi andre mennesker tanker i sine hoder. Vi påvirker dem mer enn vi aner. Det er faktisk litt skummelt å tenke over hvilken påvirkningskraft vi faktisk har. Jeg vet at mine innlegg iblant er sterke, og da kjenner jeg på et ansvar som blogger. Noen ganger sletter jeg innlegg fordi jeg skjønner at dette blir for heftig for andre å lese.

Enhver blogger får bestemme selv. Jeg har ikke råderett over andre. Men jeg minner likevel alle sammen på at vi har et felles ansvar. Hva vil vi at leserne våre skal tenke på etter at de har lest våre innlegg? Jeg forsøker å formidle mine tanker og erfaringer på best mulig måte. Noen vil mene at jeg lykkes, og andre vil mene at jeg ikke lykkes. Slik er livet. Men jeg forsøker i hvert fall å ta min del av ansvaret. Det bør alle bloggere gjøre uansett alder eller tema!

Vi blogges! 

Bloggen holder meg i aktivitet!

En av grunnene til at jeg liker å ha bloggen min, det er at den holder meg i aktivitet. Jeg må produsere en del innhold i løpet av uken, og da kan det ikke nytte å bare ligge på sofaen. Jeg blir nødt til å "jobbe" litt, og det er veldig positivt for meg personlig. Jeg trenger å ha aktiviteter som virkelig kan gi meg noen utfordringer, og som kan spre budskapet mitt! Bloggen har vært en del av livet mitt siden mars 2016. Det har gått veldig fort, og jeg føler meg sikker på at det var et riktig valg for meg. Jeg har skaffet meg en egen plattform, og kan spre mine tanker til alle som vil lese! Det er spennende, og noen ganger litt skummelt også. Jeg forsøker finne min vei videre i livet, og bloggen gir meg muligheter. 

Det er en del arbeid med denne bloggen. Jeg har jo valgt å poste 3 innlegg hver eneste dag. Det krever en del tankevirksomhet, og forberedelser. Det kreves at jeg tar mange bilder, og at jeg finner relevante temaer til bloggen. Foreløpig så har det gått veldig bra. Jeg blir litt lei noen ganger, men stort sett så er det en kjekk ting å jobbe med. Jeg aner ikke om bloggen min noen gang blir stor, men jeg er glad for hver enkelt leser som jeg har nå. Det er ikke om og men å bli aller størst, men jeg legger ikke skjul på at jeg har ambisjoner. Bloggen er under konstant utvikling, og jeg forsøker å ha en fin struktur og jevn aktivitet. Det vil skape mer lesere etter hvert som jeg blir mer synlig.

Jeg gleder meg til å se hva som kommer i fremtiden for meg og min blogg! Det er lov å være optimist på egne vegne! Jeg har min egen drøm, og den skal ingen få ta fra meg. Det er viktig for meg, og jeg setter meg egne delmål underveis! Jeg ser virkelig frem til å ha bloggen med meg gjennom årene som kommer. Det er viktig for meg å ha en stemme ut i det offentlige rommet. Jeg tror det er en plass til meg der.

Vi blogges!

Jeg glemmer aldri de stygge ordene!

Gjennom livet har jeg veldig mange ganger fått stygge ord og kommentarer slengt i ansiktet mitt. Helt fra barndommen har jeg jevnt og trutt blitt utsatt for mobbing og sjikanerende utsagn. Det setter veldig dype spor, og de forsvinner ikke. Jeg kan enda huske noen setninger helt ordrett. Jeg tror ikke vi mennesker forstår omfanget av ord. Jeg kan enda kjenne på følelsene som kom etter ulike utsagn. Man skulle ikke tro at en kommentar i 4.klasse skulle bety noe for en dame på 40 år. Men slik er det faktisk, og det gjør veldig vondt. Noen ganger setter det meg faktisk helt ut. Når de vonde ordene kommer som tromme slag i hodet mitt, og river ned all selvtillit på et blunk. Det er ufattelig vanskelig å leve med slike senskader etter sjikanering. For det lager så uendelig dype sår i sjelen. Jeg er heldigvis ikke bitter på de barna som mobbet meg den gang. Jeg legger ikke min energi i det lenger.

Men det er så uendelig mye verre å komme seg gjennom alt som har skjedd som voksen. For det "bekreftet" på en måte at jeg ikke fortjente noe annet. Det ble så utrolig skadelig for sjel og sinn. Jeg vet at det heldigvis er over nå, og jeg har kommet meg videre i livet. Men det skjer veldig ofte at de ordene kommer tilbake. De setningene som river ned all selvrespekt. Som kaster all selvfølelse og selvrespekt over bord. Da blir man sårbar atter en gang. Jeg må leve med de skadene som er inni meg. Jeg har fått hjelp til å bearbeide alt sammen, men jeg må jobbe med dette hele livet. For jeg glemmer ikke de stygge ordene! De sitter som spikret inn i ryggmargen min.

Jeg forsøker å holde meg på rett spor hver eneste dag! Jeg har kommet veldig langt, og jeg ser hva som er mine utfordringer. Men jeg blir trist når jeg til stadighet sliter med disse ordene. Det er noen år siden det stod på som verst. Jeg har det veldig godt nå. Så jeg vil så inderlig gjerne glemme alt sammen. Men slik er vi ikke skrudd sammen. Jeg må jobbe meg gjennom alle traumene, og fremgangen vil komme etter hvert. Det er en veldig lang prosess som jeg gjennomfører samtidig som at livet har gått videre. Det er utfordrende, men jeg ser en positiv utvikling i livet mitt. Det vil ta lang tid, men jeg skal få minnene til å blekne enda mer. Det er målet mitt. De vonde ordene skal ikke få skade meg mer!

Vi blogges! 

Jeg presser meg selv!

Jeg har hatt ett dypdykk i egne følelser og tanker de siste årene. Jeg har jobbet meg gjennom veldig mange utfordringer, og blitt godt kjent med meg selv. Det har vært lærerikt, overaskende og til tider skremmende! Men jeg har blitt klokere, og jeg forstår meg selv på en helt annen måte enn før. Det gjør meg i stand til å komme meg videre i livet. Hvert steg er en milepæl for meg personlig. Der kommer stadig nye utfordringer, og da er det godt å ha blitt ferdige med noen allerede. Jeg har merket meg en spesiell ting. Jeg presser meg selv til det ytterste hele tiden. Jeg gjør alltid en ekstra innsats for å forsikre meg om at jeg blir likt og godtatt! Det handler om at når man mangler selvtillit, selvrespekt og selvfølelse, så tror man at man må bevise for hele verden at man er god nok!

Vanligvis poster bloggere 1-2 innlegg hver dag eller annenhver dag. Jeg poster 3 innlegg hver eneste dag hele året. Jeg kjører på, og føler liksom at det må til for å ha en god nok blogg. Det er jo ikke slik det egentlig er. Men jeg har liksom lagt listen min veldig høyt fordi jeg tror det er nødvendig. Jeg må liksom være ekstra flink hele tiden. Jeg er synlig overalt på sosiale medier, og jeg poster videoer. Det er liksom ikke måte på hvordan jeg jobber for å oppnå det som jeg ønsker meg. Det koster faktisk masse krefter. Det kommer ikke av seg selv. Å skrive blogg er heldigvis fortsatt veldig kjekt og god terapi for meg. Men jeg må likevel tenke meg nøye om. For jeg har en tendens til å kjøre på med alt jeg har. For jeg tror at det forventes. Men sannheten er at det er kun jeg som forventer det. Ingen andre gjør det. Bare jeg.

Det ligger i meg. Jeg pusher meg selv veldig hardt. For jeg skal liksom bevise for hele verden at jeg er noe. At jeg kan noe. At jeg er en ressurs. Det er både godt og vondt. For jeg bør jo være trygg nok i meg selv til å justere ned trykket. Men det skjer jo ikke. Jeg kjører liksom på hele tiden. Jeg blir sliten, og tar en liten pust i bakken. Men så er jeg tilbake igjen veldig raskt. Det er ikke alltid like enkelt å være meg. Det er en evig kamp mot traumer, en hyperaktiv sjel og en skranten kropp. Men med et veldig godt humør, og en utrolig stahet.  Det er en rar kombinasjon, men jeg trives jo godt i meg selv tross alt!

Jeg kommer nok aldri til å bli kvitt dette presset fullt og helt. Men jeg jobber med meg selv på dette området. For jeg skal være god nok i meg selv. Akkurat slik som jeg er. Det er en veldig lang reise dit, men jeg skal ta små steg i riktig retning. Det kommer til å ta lang tid. Jeg vet ikke når jeg finner nøkkelen til denne utfordringen. Tiden vil vise.

Vi blogges!

Jeg blir sjalu!

Noen dager kjenner jeg at sjalusien blusser opp inni meg. Det hender at det stikker inni meg når jeg ser bilder fra andres jobber og virksomheter. Jeg skulle så gjerne vært frisk slik at jeg også kunne vært yrkesaktiv! Det gjør fortsatt veldig vondt å måtte innse at helsen min ikke strekker til. For jeg har så mange drømmer, og ønsker om fremtiden min. Jeg kommer til å jobbe for å oppnå dem, og har på ingen måte gitt helt opp. Men jeg kommer ikke i vanlig jobb slik som helsen er nåværende tidspunkt. Det er realistisk å kunne bidra litt for samfunnet på min egen måte. Så må jeg bare se hva helsen kommer til å la meg få gjøre. Men jeg kjenner at jeg bærer på en sorg i forhold til det å ikke kunne jobbe som vanlig.

Jeg vil veldig gjerne at mine venner skal lykkes med sine prosjekter, og jeg heier ivrig! Så jeg blir litt skuffet over min egen  sjalusi. Men jeg tror det er helt naturlig at jeg kjenner det. For jeg vil jo så veldig gjerne få bidra selv også. Jeg forsøker å se på mine muligheter istedenfor hindringer. Men noen dager er det ganske vanskelig å ta innover seg hvordan min helsesituasjon egentlig har blitt. Det er vanskelig å roe seg nok ned. For inni meg jobber en motor som aldri slutter. Som pusher og maser meg videre. Det er både godt og vanskelig på samme tid. Jeg trenger denne motoren for å komme meg gjennom hverdagen min. Men jeg blir også sliten av det indre maset om å prestere hele tiden.

Jeg føler meg noen ganger mislykket. Rett og slett fordi jeg ikke klarer ting lenger, og det gjør inderlig vondt inni meg. Men så må jeg snu på tingene, og se på det som jeg faktisk klarer i dag. Jeg har bloggen min, og jeg holder foredrag. Jeg er synlig, og jeg hjelper mange mennesker. Det kan ikke måles i penger eller status. Jeg får lov til å gjøre en forskjell. Men jeg innrømmer likevel at jeg drømmer om å få jobbe med dette. Jeg vil så inderlig gjerne skape min egen arbeidsplass! 

Jeg tror jeg kommer til å nå dette målet en eller annen gang i fremtiden! For når jeg har bestemt meg, så jobber jeg langsiktig og målrettet i mitt tempo!

Vi blogges!

Sannheten slår meg enda ut!

Jeg har jobbet meg fremover i livet. Men hver gang sannheten om vår fortid kommer nærme, så blir jeg rystet. Når jeg blir nødt til å lese dokumenter som forteller meg sannheten rett i ansiktet, ja da faller jeg litt sammen. For da kommer alt det forferdelige og smertefulle rett i fleisen på meg igjen, og det ripper opp i alle sår. Da kommer reaksjonene på nytt igjen, og sinnet kommer frem igjen. Jeg blir rasende, trist og lei meg atter en gang. Det slår ikke feil. Gang på gang så kommer reaksjonene, og jeg har ikke mulighet til å kontrollere det. Jeg føler at jeg mister pusten, og at føttene vakler. Jeg må ta sats, og komme meg gjennom dokumentene. Det er beinhardt, men det er nødvendig. Jeg vet at jeg kommer meg gjennom det. Men det gjør så utrolig vondt når alle detaljene kommer mot meg igjen. Jeg blir nesten målløs, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å trekke pusten.

Til daglig så holder jeg liksom det vonde litt vekke fra meg. Det er helt nødvendig for å kunne klare en hverdag. Men noen ganger må jeg ta tak i ting, og jeg må få orden på det som jeg kan gjøre. Da må jeg også regne med å bli konfrontert med det som er aller mest sårt og vanskelig. Jeg vet at jeg kommer meg videre, men jeg er likevel bare et menneske. Det har blitt en del tårer de siste dagene. Aller mest når jeg er for meg selv. For det er en sorg. Det er et svik. Det er så ufattelig vondt å håndtere. Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal finne ny styrke og ro. Men det kommer. Jeg er heldigvis sterk.

Jeg har ikke falt helt sammen denne gangen. Jeg er i full gang med min hverdag, og jeg holder hjulene i gang. Med litt ekstra trening, og fokus på å pleie meg selv, så har jeg klart å være på beina. Men tårene mine kommer fort når jeg er aleine. For de må ut, det er en del av prosessen. Det gjør meg ikke svak, men det gjør meg sterk på lang sikt!

Vi blogges!

Jeg har aldri vært gravid!

Jeg er mamma, men har aldri vært gravid. Begge barna mine er adoptert. Jeg har alltid hatt en veldig naturlig og avbalansert forhold til akkurat det. For mine barn er mine barn uansett. Min rolle som mamma defineres ikke fra om jeg har båret dem i magen eller ikke. Da jeg fikk vite at akkurat den lille gutten var min sønn, så var det mitt barn som jeg elsket over alt på denne jord. Det har aldri vært tvil i mitt hjerte på den morskjærligheten som kom med en gang. Jeg er uendelig glad og stolt over ungene mine. Å få lov til å være Mamma er det som er aller viktigst i livet mitt! Der finnes ingenting i hele verden som kan overstige den gleden og kjærligheten. Mine barn, og min ektemann er det som gjør livet fullkomment. Sammen er vi blitt en familie som fungerer veldig bra, og som føles helt naturlig for store og små.

Jeg visste veldig tidlig at adopsjon var det alternativet som var aktuelt. Det var selvfølgelig en prosess, men jeg ble veldig kjapt klar å skaffe en familie på denne måten. Jeg kan enda huske alle de ulike milepælene som vi kom til gjennom adopsjonsprosessene. Viktige øyeblikk som jeg aldri glemmer. Når man fikk den endelige godkjenningen, og man visste at man skulle få bli foreldre. Når telefonene kom med beskjed om guttene. Når man så bilde av vår sønn for aller første gang. Det første møtet. Alt var som en deilig drøm. Jeg fikk bli mamma til to vidunderlige gutter, og de er verdens beste sønner.

Jeg sørget aldri over å ikke få egne barn på den tiden. Men da kreftdiagnosen kom i 2010, og jeg gikk gjennom en stor operasjon, da kom sorgen. For da kunne jeg ikke noen gang få egne barn, og jeg var kun 33 år gammel. Men siden jeg allerede hadde to flotte gutter, så var der ikke noen som skjønte min sorg. Jeg ble nødt til å holde den for meg selv. Men det var vanskelig å akseptere at nå var det helt umulig å få til. Jeg visste nemlig allerede da at mitt første ekteskap ville ta slutt. Jeg holdt følelsene inni meg selv, og det var veldig vanskelig for meg. Jeg følte ikke at noen ville forstå meg hvis jeg snakket om det. for jeg var jo allerede mamma, og da trengte jeg jo ikke flere. Det var liksom ikke noe å tenke på. Til og med sykepleierne på Haukeland slengte det ut i en sporadisk setning. 

Men jeg ble heldigvis kreftfri, og har gledet meg over de skjønne barna som jeg har! Det er ikke noe savn lenger nå. Det har jeg forsont meg med, og det kjennes helt ok. Jeg er veldig glad for at vår familie er slik som den er. Vi har det bra, og jeg savner ikke flere små. Det var slik det skulle bli. Det var meningen at det skulle ende slik for meg og mine. Vi har fått hverandre, og det er det viktigste. Jeg er verdens stolteste Mamma!

Vi blogges!

Ros gjør meg rørt!

Det er utrolig hyggelig å lese alle de fine kommentarene som jeg får daglig fra Dere! Det gjør meg utrolig rørt, og veldig takknemlig. Når jeg jeg i tillegg får flotte anmeldelser på WeLG Foredrag sin Facebook side, ja da er det vanskelig å holde tårene tilbake. For det betyr så uendelig mye for meg personlig. Når jeg jobber med bloggen min , og med mine foredrag, så gir jeg veldig mye av meg selv. Da er det veldig godt å lese fine ord og uttalelser om min opptreden. Det gir meg veldig mye energi, og selvtilliten vokser litt der og da. Det er veldig fint å kunne lese slike ting når dagene er vonde og tunge. Da bli man minnet om at mennesker setter pris på den jobben som jeg faktisk gjør hver eneste dag. 

Når jeg sitter her hjemme, og jobber med bloggen min, så glemmer jeg noen ganger at det faktisk betyr masse for andre mennesker. Jeg trenger jo bloggen selv for egen terapi. Men det er helt tydelig at andre mennesker kjenner seg igjen i det som jeg skriver. Det er utrolig hyggelig når Dere tar dere tid til å skrive noen ord til meg i hverdagen. Jeg er helt sikker på at det vil hjelpe meg til å motivasjonen oppe. Jeg skal forsøke å ta imot alle de gode ordene, og la dem få synke litt inn. Jeg bruker også tilbakemeldingene som utgangspunkt når jeg skal forberede meg til en opptreden. Jeg ser at jeg har støtte fra veldig mange mennesker, og da gjør det meg tryggere på egen innsats og evne.

Jeg er glad for at jeg kjenner på stolthet iblant. At jeg blir glad for de gode ordene som kommer min vei. Det er viktig å mestre det også. Jeg kommer til å jobbe aktivt fremover, og da er det viktig å ha ale Dere i ryggen! Tusen takk for all den støtte og omsorg som Dere gir meg! Det er godt å kunne se at mange mennesker bryr seg om meg, og min formidling!

Vi blogges!

Jeg må slette noen innlegg!

Det hender at jeg må slette innlegg som jeg har skrevet til denne bloggen. Rett og slett fordi det blir for sterkt for meg å dele innholdet med hele verden. Jeg kan ikke skrive om alle detaljene her på bloggen. Det blir for nært, personlig og sterkt. Jeg må beskytte meg selv og min familie. Men noen ganger må jeg skrive et innlegg for å kunne beskrive mine tanker og følelser angående de verste traumene og opplevelsene mine. Men jeg ender opp med å slette dem istedenfor å publisere dem. Og noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne dele mer med dere. Men jeg har et ansvar som mamma og ektefelle. Det kommer foran alt annet. Derfor skjermer jeg det verste, og holder det for meg selv.

Men noen ganger får jeg lyst til å skrike det ut! Bare si alt akkurat slik som det var. For jeg blir så uendelig trist og sinna. Det har ødelagt så uendelig mye, og jeg er drittlei av å alltid være så veldig diskre. Men så kommer de dagene hvor jeg klarer å tenke klart. Hvor jeg vet at det er best å ikke blottlegge hele sjelen for alle sammen. Jeg tror at jeg noen ganger vil si alt fordi jeg så inderlig trenger at folk virkelig forstår hvorfor ting er så utrolig vanskelig. Jeg har liksom et behov for å motta forståelse. Men jeg vet også at mine nærmeste ikke har det samme ønsket som meg, og jeg respekterer det. Det er bare så utrolig vanskelig å være diplomatisk når de verste traumene herjer. 

Jeg forsøker å bruke energien min på riktig måte. Jeg engasjerer meg, og jeg skriver. Jeg mottar hjelp, og jeg forsøker å komme meg videre i livet. Det er på riktig vei, men iblant stormer det veldig innvendig. Det gjør vondt når alle detaljer kommer frem i lyset, og man ikke kan gjøre noe annet enn å komme seg videre så godt man bare kan. Når man må la ord få synke inn, og sannheten svir noe helt umenneskelig. Da er det vanskelig å ikke si det man egentlig vil si. Men jeg må la sinnet mitt komme ut gjennom fysisk aktivitet. Ikke gjennom ord.  

Noen ganger er livet vanskeligere enn jeg setter pris på! Sannheten er viktig, men jammen er den fryktelig vond å ta innover seg noen ganger. Jeg skal bearbeide de siste dagene med noen treningsøkter og svette. Det kommer til å hjelpe!

Vi blogges!

Jeg ble helt slått ut!

Jeg var av sted på et hyggelig og lærerikt ledermøte hos FFO i Kristiansand forrige lørdag. Jeg dro hjemmefra kl 9, og kom hjem kl 16. Det gikk veldig fint, og jeg hadde en veldig fin dag. Men når jeg kom inn døren hjemme, så merket jeg med en gang at kroppen min regelrett falt sammen! Jeg ble skikkelig sliten, og følte meg ikke bra i det hele tatt. Kroppen min verket, og jeg følte meg helt utslitt. Det kom veldig raskt og brutalt. Jeg kom meg ut av penklærne, og rett på sofaen under teppet. Der sovnet jeg skikkelig, og snorket visst ganske heftig i stuen! Jeg sov faktisk i 1,5 time. Det er ganske skremmende når kroppen min kollapser slik. For det føltes ikke som en vanlig slitasje, men en skikkelig utladning.

Heldigvis hadde jeg ingen flere planer denne dagen, så jeg kunne tilbringe resten av kvelden på sofaen. Jeg ble oppvartet av min kjære ektemann. Han laget god middag til oss, og passet på at alt var på stell med ungene. Jeg kunne rett og slett kose meg under teppet i fred og ro. Jeg blir litt skremt av kroppens reaksjon. Noen ganger kommer utmattelsen veldig brått på meg, og jeg må virkelig ta en pust i bakken. Jeg må derfor være veldig bevisst på hvordan jeg legger opp min hverdag, og hvor mye program jeg faktisk kan klare å gjennomføre. Det var tydelig at kroppen min fikk litt nok denne gangen, og at det var viktig med en rolig helg. Jeg passet på å slappe godt av sammen med familien resten av helgen!

Hodet mitt vil nok mer enn det kroppen tåler iblant! Det er en vanskelig balansegang, og jeg feiler støtt og stadig. Men jeg lærer også. Jeg legger inn mer tid til hvile etter slike oppgaver. Det blir ekstra viktig fremover. Men jammen meg er det veldig kjekt og lærerikt å være engasjert i frivillig arbeid! Jeg må bare passe på kroppen min også!

Vi blogges!

Jeg føler meg fri når jeg danser!

Jeg har de siste månedene gått jevnlig på Line Dance her i Mandal. Det er helt utrolig å kjenne på den følelsen jeg får i kroppen min når jeg danser. Når musikken spilles veldig høyt, og rytmen tar tak i kroppen min. Jeg elsker det. Det gir meg en frihetsfølelse som jeg aldri har kjent på før! Jeg føler meg fri, og med få hemninger. Jeg er jo veldig opptatt av å lære koreografien, men det er veldig kjekt når det sitter av seg selv og man kan bare nyte musikken. Da er jeg i min egen lille boble, og jeg glemmer alt som er vondt og vanskelig. Det er en time med null stress og traumer. Det er kun glede, musikk og dans. Utrolig kjekke folk som er med, og en herlig instruktør gjør dette magisk for meg!

Vi danset ikke hjemme i oppveksten. Det var ikke aktuelt å gå på diskotek eller fritidsklubber. Så mitt ønske om å danse ble fort jaget vekk. Nå har jeg lagt vekk de vanskelige tankene angående dansing, og jeg nyter hvert minutt på Line Dance. Jeg blir faktisk veldig utålmodig dersom det blir mye prat, og lite dans! Jeg er så utrolig glad for at jeg våget meg i gang med dette. Jeg har funnet en ny hobby som jeg virkelig skal drive med så lenge jeg bare orker. Det er utrolig gøy å kunne bevege seg, le masse og være sosial på samme tid!

Jeg er svett og varm, og får en god treningsøkt. Det er faktisk utrolig hvor mye man faktisk forbrenner i løpet av en slik økt. Jeg anser det som en del av min fysiske aktivitet. Det gir meg overskudd og energi, og jeg blir veldig glad! Jeg håper at jeg ikke mister gleden ved å danse noen gang! 

Vi blogges!

Å skjule seg dreper selvfølelsen!

Jeg holdt ting inni meg i veldig mange år. Jeg sa ikke i fra om hvordan livet mitt var. Jeg skjulte det for alle sammen. Til og med mine aller nærmeste ante ikke omfanget av det som foregikk. Jeg valgte å holde det skjult. For jeg trodde at jeg fortjente å leve slik. Jeg var sikker på at der var ikke noe bedre for meg der ute. Jeg var livredd for å ikke bli trodd. For skadene av psykisk vold kan man ikke se på utsiden! Jeg smilte til alle som kom i butikken min. Jeg var blid og hyggelig. Latet som om livet gikk bra. Jeg kunne gjerne si noen få ting til en nær venninne, men hun visste heller ikke omfanget av min tilværelse. Når man skjuler virkeligheten, så dreper man sin egen selvfølelse og selvrespekt. Til slutt hadde jeg ikke mer igjen. Jeg bare eksisterte.

Det ble en skikkelig smell. Det ble en viktig smell. For gjennom å nå bunnen, så fikk jeg en ny mulighet til å bygge meg selv opp igjen. Det er en prosess som jeg har holdt på med i over 5 år nå. Jeg har fått laget meg en ny grunnmur i livet mitt. Jeg har vært omringet av kjærlighet og trygge rammer de siste årene. Det har hjulpet meg videre i livet mitt. Jeg er ikke mål. Jeg har enda en lang vei å gå. Men jeg har fått en ny tro på meg selv. Jeg kjenner mine svakheter og mine styrker. Jeg vet mer om hvordan jeg reagerer på ulike ting. Og jeg godtar ikke å bli herset med! Jeg har lært hva som er rett og galt. Å kunne oppleve diskusjoner og krangler uten at livet rakner fullstendig. Å se at en mann faktisk kan si unnskyld dersom jeg blir såret, har vært utrolig sterkt for meg. For jeg hadde ikke opplevd akkurat det før.

Det høres kanskje litt rart ut, men jeg er på en måte glad for at jeg møtte veggen fullstendig. For da måtte jeg innse virkeligheten. Jeg ble nødt til å finne meg selv. Bli kjent med meg selv helt innerst. Bygge et fundament som skal vare resten av livet. Det har vært veldig sårt, vanskelig, utforende og spennende. Jeg har funnet en person inni meg som jeg ikke kjente selv engang. Men jeg liker meg selv. Jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer.

Vi blogges!

Jeg tar mine egne valg!

Livet inneholder veldig mange valg. Hver eneste dag må vi foreta ulike valg. Vi har en unik mulighet til å velge blant veldig mange ting. Jeg føler endelig at jeg klarer fint å ta mine egne valg! Jeg er blitt mer sikker på meg selv den siste tiden, og jeg vet hva jeg ønsker å bruke min fremtid på. Det er utrolig deilig å endelig vite hva jeg skal jobbe for å oppnå. Jeg vet at der er mange hensyn å ta når man skal velge sin fremtid. Jeg er aller mest opptatt av å ta vare på meg selv og egen helse, pluss sørge for at mine barn og ektemann har det så bra som mulig sammen med meg. Vi er et team, og alle sammen er viktige personer i livet mitt. Det nytter ikke at jeg jager etter mine drømmer dersom jeg ikke har støtte hjemme. Heldigvis har jeg en ektemann som støtter opp, og som lar meg holde på med mitt her hjemme.

Jeg har valgt å gå for drømmen min. Jeg har valgt å blogge, poste videoer og holde foredrag. Jeg har valgt å ha en offentlig stemme. Det er spennende og skummelt på samme tid. For jeg legger sjelen min i denne drømmen, og jeg snakker høyt om det. For jeg vet at min helse kommer til å sette ulike begrensninger, og da vil jeg finne de mulighetene som finnes for meg! Jeg trenger å ha base her hjemme, og kunne være tilgjengelig for mine barn. Men det som er så godt å se, det er at jeg treffer noe hos folk! Jeg oppnår resultater. Det er godt å se, og det viser meg at valget mitt er riktig for meg og min familie. Jeg kunne valgt å bli passiv, og gi opp. Men jeg har valgt det motsatte. Selv om jeg blir ufør, så er jeg likevel en ressurs i samfunnet. Det skal være plass til meg også!

Mesteparten av mine diagnoser er ikke synlige for omverdenen. Dere kjenner ikke smerten som jeg lever med hver eneste dag. Dere kjenner ikke på de følelsene og traumene som herjer med meg daglig. Men dere kan få et innblikk i min hverdag ved å følge meg på sosiale medier, blogg, videoer og foredrag. WeLG Foredrag er min lille hjertesak. Jeg har veldig lyst til å få til noe bra i livet. Jeg føler at valget virkelig er tatt. Jeg skal få til noe. Det vil ta lang tid, men jeg skal jobbe mot det hver eneste dag.

Vi blogges!

Jeg har kjøpt meg ny kåpe!

Det hender iblant at jeg kommer over noen helt utrolige salg på flotte klær. Jeg handler mesteparten av mine klær på Days Like This(ikke sponset) her i Mandal. Butikken ligger i 2.etasje på Amfi Mandal. Jeg har etter hvert blitt litt kjent med de som jobber der, og jeg får veldig god hjelp. Det er jeg utrolig takknemlig for. Det er nemlig veldig viktig for meg å føle meg vel i de butikkene hvor jeg kjøper klær. Jeg var innom dem her om dagen, og da fikk jeg virkelig gjort et kjempekupp! Jeg fikk kjøpt meg en aldeles nydelig, grå ullkåpe! Ordinær pris var 2499kr, og jeg fikk den til utrolige 250kr! Den er fra fjorårets kolleksjon, men er tidløs og klassisk modell som jeg kan bruke i mange år fremover! Bilder kommer etter hvert!

Jeg har nemlig tenkt en hel stund på å skaffe meg en fin kåpe. Men så er det alltid en ganske stor investering, og tiden var ikke riktig for en slik investering kun til meg. Så dette tilbudet kom som sendt fra himmelen for meg. Jeg bryr meg ikke om at den ble laget i fjor. Slike kåper kan man nemlig ha som et basisplagg i garderoben over mange år. Jeg ble veldig glad da jeg fikk tatt den på meg, og så at den passet meg veldig fint! Jeg var litt redd for å ha en slik kåpe. Det er liksom et veldig voksent plagg. Men når jeg fikk sett meg i speilet, så innså jeg at det passet meg veldig fint! Jeg er så utrolig glad og fornøyd! Nå kommer jeg ikke til å bli kald i vinter, og kan ha skjørt eller kjole på uten å bli steinkald!

Noen ganger er det altså viktig å følge med på salgene som butikkene har. Og jeg var så heldig at jeg fikk tips om denne kåpen av betjeningen. Det lønner seg å være fast kunde på slike butikker! Jeg er i hvert fall kjempefornøyd med service og klær! Jeg mottar overhodet ikke noen som helst betaling eller sponsing for å skrive dette innlegget! Jeg ønsker bare å snakke positivt om min opplevelse som fast kunde hos Days Like This!

Vi blogges!

Raushet gir kjærlighet!

Jeg har møtt ganske mange mennesker den siste tiden som vier meg kjærlighet. Det er mektig og stort for meg. Det varmer hjertet mitt å få den store støtten fra mine lesere. Og jeg har virkelig fått erfare at når jeg deler raust av mine tanker og erfaringer, så får jeg masse kjærlighet tilbake! Raushet gir kjærlighet! Når man gir fra seg selv, så får man så uendelig masse tilbake. Jeg kan ikke få sagt hvor mye det betyr for meg. Å motta så mange meldinger, og kommentarer er helt utrolig! Dere er min store heiagjeng, og det hjelper utrolig mye i en vanskelig hverdag! Tenk at jeg får oppleve så masse omtanke og kjærlighet. Jeg lever med en  veldig ustabil selvtillit og selvfølelse. Da er Deres støtte en veldig god medisin!

Selv om jeg er voksen, så trenger jeg ros. Så enkelt er vi faktisk laget som mennesker. Ros bygger oss opp, og ris tar oss ned. Jeg er glad for konstruktiv kritikk. Men jeg blir altså veldig glad for all den støtten som jeg får. Jeg kan noen ganger begynne å gråte når jeg ser at mennesker som jeg ikke trodde "likte" meg, faktisk bryr seg. Da skjønner jeg liksom at noen der ute bryr seg om at jeg også er her, og har det bra. Jeg vet at noen mennesker vil tenke at dette er tragisk. Tenk at en voksen dame trenger bekreftelser på sosiale medier for å føle seg bra nok! Men vet dere noe, det innrømmer jeg glatt. For det betyr faktisk noe når andre mennesker gidder å bruke tid nesten daglig på å lese mine innlegg, trykke liker eller sende et hjerte. 

Der er millioner av nettsider på internett. At jeg da klarer å få 200-300 besøk på min side hvert døgn, ja da blir jeg faktisk veldig stolt over egen innsats! Jeg er glad for hver enkelt leser! Du skal vite at det er viktig for meg, og at jeg virkelig setter pris på at Dere følger meg!

Tusen takk!

Vi blogges!

Jeg vet hva jeg vil!

Jeg er født sta. Jeg har en veldig sterk vilje. Selv om selvtilliten og selvfølelsen ikke var tilstede, så hadde jeg sterk vilje. Jeg gjennomførte utdanningen min etter planen min, og med ok resultater. Jeg visste hva jeg ville bli. Jeg jaget vekk noen drømmer som virket for vanskelige å gjennomføre, og valgte det som virket tryggest og raskest å få gjennomført. Jeg er fortsatt sta, og det er jeg veldig glad for. For den staheten har holdt meg i live. Den har hjulpet meg til å kjempe videre. Til å reise meg igjen gang etter gang. Jeg har den indre motoren i tillegg som virkelig gir meg god drahjelp i vanskelige tider. Det er nok ikke alltid slik at det er enkelt å leve med et menneske som er sta, men uten selvtillit. Det er faktisk en veldig rar kombinasjon.

Men takket være staheten min, så lever jeg i dag. Jeg er mamma til to herlige sønner, og jeg er lykkelig gift, Livet har gitt meg så mange gaver. Når jeg tenker over hvor mye jeg ville ha gått glipp av hvis jeg gav opp, så blir det veldig sterkt. Det har vært stunder tidligere i livet hvor jeg ikke visste veien videre i det hele tatt. På sykehuset fikk jeg flere ganger spørsmålet om jeg egentlig ønsket  å avslutte livet mitt. Heldigvis har alltid mammarollen vært altoppslukende og viktigst i livet mitt. Jeg kunne aldri ha forlatt dem. Så jeg kunne svare nei på det . Jeg var på den tiden så uendelig deprimert, så det var ikke rart at de faktisk stilte meg dette spørsmålet noen ganger. Men selv om jeg ikke visste hvordan jeg skulle fikse livet mitt, så var staheten min der og hjalp meg gjennom dagene.

Staheten fikk meg i gang med trening. Den hjalp meg til å pushe meg selv de ekstra meterne som var nødvendige for å få fremgang. Jeg ble staere enn noen gang når sannheten kom for en dag for alvor. For da jeg innså hvor alvorlig vår situasjon var, så var jeg beredt på å kjempe for vår fremtid! Den skulle ingen få ødelegge! 

Takk og lov at jeg er sta! Det reddet meg. 

Vi blogges!

"Er du ikke redd?"

Jeg har valgt å snakke veldig åpent og ærlig om min fortid, og min nåværende situasjon. Jeg har mange ganger fått spørsmål om jeg ikke er redd for konsekvensene av min åpenhet. Jeg blir til stadighet konfrontert med andres frykt for min sikkerhet og situasjon. Jeg er ikke redd. Jeg er faktisk veldig trygg. For jeg verner om de tingene som er sårest og vanskeligst. Jeg har valgt å leve åpent og ærlig, og da kan jeg ikke gå rundt å vøre redd. For meg er det veldig viktig p bygge meg sterk. Jeg har jo dager hvor jeg føler meg svakere enn andre dager. Men jeg er ikke direkte redd. For jeg er fri nå. Jeg har det fint sammen med min ektemann og barna mine. Det er ingen som skal få ødelegge min hverdag ved å fylle den med redsel.

Jeg tenker over hva jeg deler i offentligheten, og hva som jeg bevarer som privat. Det er viktig for meg å skille mellom barndom og voksenliv. Jeg er ikke engstelig for å dele detaljer fra mobbing i oppveksten min. For det gjelder egentlig kun meg. Men jeg holder igjen på den perioden som var desidert vanskeligst å komme seg gjennom. For det vil ikke føles riktig overfor meg selv eller barna mine å dele de detaljene med hele verden. Vi har vår ryggsekk med minner som vi må bearbeide i fred. Jeg har likevel valgt å snakke om ettervirkningen av denne perioden. For det er en den av livet mitt i dag, og det påvirker enda vår hverdag her hjemme. Jeg ønsker å være åpen slik at andre mennesker kan forstå mer av vår situasjon. Kunnskap er en viktig nøkkel til å få bort fordommer. Ved å dele mine tanker og erfaringer med offentligheten, så sprer jeg mer kunnskap om psykisk helse.

Jeg kan være full av angst før et foredrag. Jeg kan være redd. Men jeg er ikke redd for at noen skal gjøre meg noe som helst. For jeg har fått ting på avstand, og jeg har ikke kontakt med mennesker som har gjort meg vondt. Det er veldig viktig for meg at å styre mitt eget liv selv! Jeg lever så godt sammen med min ektemann, og vi jobber sammen for å ha en fin hverdag for vår familie. Jeg trenger å få prate om mine ting. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å hjelpe andre mennesker som har opplevd lignende situasjoner. Jeg jobber meg sterkere dag for dag.  

Det er deilig å ikke være redd. Jeg ønsker bare å få være meg selv. Det kan ingen ta i fra meg!

Vi blogges!

Jeg er spent❤️

I de kommende ukene skal jeg oppleve mye nytt. Jeg skal møte mange mennesker for aller første gang. Jeg skal forhåpentligvis lære masse nytt, og få verdifull kunnskap. Det er viktig å få nye impulser. Jeg gleder meg, og jeg er veldig spent! Når man skal ut av komfortsonen sin, så gjelder det å være godt forberedt. Jeg forsøker å være mentalt klar for de neste ukene . Jeg er jo en dame som er litt hyper, og har en indre motor som alltid jobber på høygir. Da er det ekstra viktig å legge inn nok tid til å hvile kropp og sinn.

Jeg er veldig aktiv for tiden . Jeg er synlig i sosiale medier, og ønsker meg fler oppdrag for WeLG Foredrag. Jeg gir mye av meg selv. Det skal bli litt deilig å være den som mottar kunnskap. Jeg kan fokusere på å ta i mot. Det er godt å tenke på. For man trenger påfyll selv også , for å kunne gi videre av seg selv etterpå. Jeg føler meg motivert for alle møter og kurs som kommer fremover nå. 

Jeg er nok litt spent på hvordan kroppen takler reising. Jeg skal til Skien, Drammen , Oslo, Fevik og Kristiansand . Jeg får ta en helg om gangen. Fokusere på det etterhvert som det kommer. Jeg skal ta til meg av erfaringer og kunnskap. Jeg føler meg trygg i meg selv. Det er ekstra viktig når man skal avsted på disse arrangementene for Mental Helse!

Jeg skal ta Dere med på tur! Jeg gleder meg til å vise noe av det som jeg opplever de nærmeste ukene ! Det er mange sommerfugler i magen min. Men aller mest glede og forventninger !

Vi blogges!

Åpenhet trigger følelsene mine!

Jeg er veldig åpen på bloggen min, på videoer og i mine foredrag. Jeg er sårbar, men samtidig veldig sterk. Min åpenhet trigger følelser. Både hos meg selv, og de som leser eller lytter. Følelser kommer frem i lyset på grunn av min åpenhet. Det er til tider veldig utfordrende å være meg. For jeg gir meg selv ganske store utfordringer. Det er hardt å alltid være åpen. Så derfor holder jeg en del av min historie helt for meg selv. Det er ikke noe poeng å dele absolutt alt med hele verden. Jeg trenger å ha en privat sone også, Det er faktisk veldig viktig for meg og min familie. Men jeg velger likevel å trigge mine følelser i denne prosessen. Det er faktisk med på å gjøre meg sterkere og tryggere.

Åpenhet er et viktig verktøy for meg. Det kan ikke nytte å forsøke å skjule seg bak en maske. Jeg vil være meg selv på godt og vondt. Min energi kan ikke kastes vekk på det. Den er altfor viktig for meg. Jeg vil bruke min energi på å jobbe meg selv fremover sammen med familien min. Jeg vil oppnå mine egne drømmer. Jeg ønsker så inderlig å jobbe for åpenhet rundt vår psykiske helse! Jeg vet at min stemme hjelper. Jeg får veldig mange tilbakemeldinger, og det er veldig viktig for meg. Min motivasjon øker hver eneste gang jeg får vite om mennesker som får hjelp av min blogg og mine foredrag.

Det er vanskelig i blant. Jeg legger ikke skjul på at åpenhet koster. Men det positive er sterkere enn det negative. Jeg har fått en stor fremgang, og jeg er på riktig vei i livet. Jeg har en stor trang til å fortsette med dette arbeidet. Jeg skal nå ut til enda flere etter hvert som tiden går. Jeg føler meg trygg på at jeg gjør det som er riktig!

Vi blogges!

Hva kommer til å skje?

Der har skjedd veldig mye i livet mitt de siste årene. Rett som det er kommer der nye utfordringer. Jeg har ofte lurt på hva som kommer til å skje fremover. For jeg havner på en eller annen måte inn i mange ting som jeg ikke hadde sett for meg. Jeg har en hverdag som er fylt opp med gode ting og aktiviteter. Det er viktig for meg å ikke ende opp passiv i en stol her hjemme. Da blir livet altfor tungt for meg personlig. Jeg jobber meg gjennom de vonde tingene, men jeg må holde meg i aktivitet. For hvis ikke, så kommer depresjoner snikende inn fra sidelinjen.

Jeg opplever at jeg blir mer kjent, og at jeg stadig får nye oppgaver. Det er krevende, men samtidig veldig givende for meg. Jeg gleder meg over de positive tingene som kommer min vei. Jeg håper at fremtiden kommer til å inneholde gode ting. Det er viktig for meg å videreutvikle meg selv og mine ressurser. Jeg vil jo så gjerne være til hjelp for andre mennesker. Jeg er veldig spent. Det skal skje så mye spennende fremover. Jeg gleder meg til å fortelle mer etter hvert. Man vet ikke hva som skjer i fremtiden, men jeg er optimist!

Langsiktig jobbing kommer til å gi resultater etter hvert! Det kan ta lengre tid enn jeg egentlig ønsker, men det er likevel en viss progresjon. Jeg ser at nye muligheter kommer til meg etter hvert som jeg jobber. Det er spennende å jobbe mot noen mål som jeg har satt selv! Det gir meg en indre motivasjon. Jeg vet at dersom jeg fortsetter med min blogg, og er synlig, så vil foredragene komme etter hvert! Det er utrolig givende å jobbe for å oppnå egne mål! Jeg vil så gjerne få til noe helt selv.

Vi blogges!

Jeg skal bli mer frimodig!

Jeg må bli mer tøff. Hvis jeg skal komme meg i gang med flere foredrag, så må jeg ta mer kontakt med potensielle arrangører selv. Det krever litt selvtillit. Jeg vet at jeg må komme i kontakt med mange mennesker, og jeg må by på meg selv. Det er jo det jeg gjør her på bloggen, men det er likevel ganske utforende å oppsøke mennesker for å selge inn sitt eget produkt. Men jeg vet at det er det som må til for å komme videre i denne bransjen. Jeg er likevel optimist, og skal jobbe veldig langsiktig. Der kommer nok en del ganger hvor jeg tenker at dette ikke kan fungere. Men jeg skal ikke gi meg. Det er formidling jeg vil holde på med, og det skal jeg jammen meg klare å få til på sikt. Det er nemlig veldig spennende å ha en egen drøm som man forsøker å lage til virkelighet. Når jeg har holdt foredrag, så har jeg fått kjenne på det rushet av følelser som kommer inni meg. Jeg elsker å få snakke fra hjertet mitt til mange mennesker. Jeg blir glad når jeg får synge og spille. Det gir meg veldig mye, og jeg kjenner på en mestringsfølelse som er helt enorm.

Det blir nok noen ganger at jeg ikke takler presset. At jeg ikke våger å kontakte akkurat dem som jeg bør kontakte. Men jeg jobber meg sterkere for hver eneste dag, og jeg skal gjøre meg enda mer synlig for omverdenen. Jeg vet nemlig at samfunnet vårt trenger slike historier. De trenger å møte et menneske som tørr å vise sin sårbarhet og styrke. Jeg kjenner det så inderlig inni hjertet mitt. Endelig vet jeg helt sikkert hva jeg vil bruke fremtiden min på. Det skal ikke noen få ta vekk fra meg. Jeg bestemmer selv hvilken vei jeg skal gå. Og nå føler jeg meg trygg på valget mitt. Jeg kommer ikke til å kunne ha en vanlig jobb. Det klarer ikke helsen min. Men jeg klarer å formidle enten skriftlig eller muntlig. Det kan ikke noen smerter ta i fra meg.

Det er viktig å bli mer trygg på sin egen vei. Jeg har brukt noe tid på å lande ned på dette. For det er et viktig valg. Jeg vil ha noe aktivitet i tillegg til min uførhet. Og da må jeg virkelig gjøre en innsats for å nå mine mål!

Vi blogges!

 

 

Jeg digger Norsk Pop!

Jeg har alltid elsket norsk musikk. Helt siden jeg som liten jente spile kassetter i min velbrukte kassettspiller, så har jeg vært veldig glad i norsk musikk. Jeg tror det handler litt om at da forstod jeg hva de sang. Jeg har alltid vært opptatt av sangtekster, og kunne veldig mange sanger utenat. Nå er jeg derfor veldig begeistret for å ha funnet Norsk Pop som egen radiokanal på Dabb(ikke sponset). Der spiller de kun sanger på norsk, og de spiller både gamle nye sanger. Det er så herlig å høre på. Jeg digger det rett og slett, og har endelig begynt å ha på radio hjemme.

Jeg hører alltid på Norsk Pop når jeg jobber med bloggen min. Det er deilig å ha rolig og fin musikk i bakgrunnen mens jeg jobber med innleggene mine. Det er liksom en del av  pakken. Jeg trenger musikk veldig ofte, og det har en beroligende effekt på meg. Der kommer ofte sanger som jeg kan, og da kan jeg synge med uten å tenke meg om. Jeg spiller også i bilen, og da liker jeg ganske høy musikk. Når jeg skal kjøre lange strekk alene, så er det fullt trøkk på radioen. Det er rart hvordan det hjelper meg til å ha det fint inni meg selv. 

Jeg har forsøkt å lytte på andre kanaler, men det er alltid denne jeg faller tilbake til. Det har alltid vært norsk musikk som er tingen for meg. Det gir meg nære tekster, og det gir meg fred i sjelen. Jeg skjulte det ganske godt da jeg vokste opp. For jeg hang meg ikke på de amerikanske og engelske popidolene. Da var det litt sært at jeg satt hjemme og lyttet til norske artister i det skjulte! Nå er det ikke noe som jeg skjemmes over i det hele tatt! Alle har hver sin musikksans, og dette er min favoritt! Jeg digger den!

Vi blogges!

Hard jobbing gir resultater!

Her om dagen begynte jeg å tenke over en del ting. Jeg måtte tenke over hvordan livet har endret seg for meg og min familie. Jeg kom raskt til en konklusjon om at livet har blitt veldig mye roligere og bedre. Det føles veldig godt, og det er fortsatt en vei å gå. Men jeg ble faktisk veldig stolt over meg selv også. For jeg har jammen meg kommet langt. Jeg har jobbet knallhardt med meg selv i mange år. Nå kan jeg faktisk klare veldig mange ting, og jeg tørr veldig mye mer. Det er utrolig godt å tenke på. Jeg har funnet en trygghet i meg selv. Jeg må fortsatt jobbe med meg selv på mange områder, men det er viktig å være glad for de målene som man allerede har oppnådd!

Jeg tørr å være synlig! Nå tar jeg bilder av meg selv overalt. Jeg våger å poste bilder, og jeg tørr å ha photoshoot til bloggen min jevnlig. Jeg har også begynt å poste videoer. Det er faktisk veldig utfordrende for meg, men samtidig veldig kjekt. Jeg har blitt enig med meg selv om å satse. Nå skal jeg gi drømmen min en sjanse, og jobbe langsiktig. Jeg håper at det vil gi resultater etter hvert som tiden går. Jeg er nemlig veldig sta når det kommer til å oppnå egne mål! Det som jeg virkelig bestemmer meg for, blir ofte en realitet. Men det handler om å bevare seg selv oppi alt som skjer. Derfor kan jeg ikke gi flat pedal. Kropp og helse skal være med meg på denne reisen!

Heldigvis har jeg støtte i min familie. Hadde det ikke vært for dem, så ville livet mitt vært veldig vanskelig. Jeg er svært heldig som har en ektemann som lar meg holde på med mine ting. Vi har funnet våre grenser, og vi jobber utfra dem. Det er jeg som er synlig, og ikke resten av den herlige gjengen min. Jeg er stolt over de stegene jeg har tatt! Nå er jeg endelig i gang med å jakte på drømmen min!

Gjennom hard jobbing over tid skal jeg nå drømmene mine !

Vi blogges-1

Jeg er hekta!

Ok. Jeg innrømmer det. Jeg er hekta på sosiale medier. Jeg har ikke anelse om hvor mange ganger jeg er innom Facebook, Instagram, Snap Chat eller Linkedln  i løpet av et døgn. Når jeg jobber med blogg og foredrag, så er sosiale medier den beste måten å nå mange mennesker raskt og effektivt. Dermed så er jeg innom der jevnt og trutt gjennom hele dagen og kvelden. Jeg poster tre blogginnlegg hver eneste dag, og jeg legger også ut videoer ganske ofte. Nå er jeg veldig aktiv fordi jeg ønsker å bli mer synlig. Jeg forsøker å gjøre både blogg og WeLG Foredrag mer synlig for folk. Jeg må vise at jeg finnes, og forsøke å gi et positivt inntrykk av meg selv.

Når jeg har postet et innlegg på bloggen eller en video, så er det viktig å være aktiv. Jeg skal svare på alle kommentarer som kommer. For jeg ønsker å ha en nær kontakt med leserne mine, og det er veldig viktig å gi tilbakemeldinger til Dere! Jeg forsøker så godt jeg bare kan. Men det medfører jo en viss avhengighet. Jeg er veldig mye på sosiale medier. Noen ganger er det skremmende mye. Da forsøker jeg å legge vekk telefonen en stund. fokusere litt på andre ting. Men jeg har valgt å jobbe med formidling, og da er sosiale medier de kanalene som fungerer aller best!

Jeg liker å være aktiv! Det er både kjekt og spennende å kommunisere med mine lesere. Jeg er veldig takknemlig for alle Dere som følger meg gjennom min hverdag her på bloggen. Uten Dere hadde det ikke vært noen vits i å jobbe med dette! Jeg tjener ingen penger på blogg, så jeg gjør det aller mest fordi jeg har et behov for å skrive! Det kan hende at bloggen etter hvert blir en inntektskilde, men det gjenstår å se! Foreløpig er jeg ikke kommet i gang med slike ting. Jeg har god tid, og jobber veldig langsiktig!

Håper Du blir med videre!

Kjekt å få uventet gave!

Jeg var så heldig å få denne flotte gaven fra mine foreldre da de kom ned på besøk! Jeg ble utrolig glad for gaven, og den lyser opp på spisebordet mitt hver eneste kveld. Den er nydelig å se på, og jeg blir helt fascinert av motivet og lyset! Jeg elsker høsten, og er veldig glad i å bruke ulike lys inne i stuen for å lage en egen stemning. Det er veldig koselig på mørke kvelder! Jeg ble veldig overrasket over å få gave. Men det er utrolig koselig å få en slik gave fra mine foreldre. Ungene mine likte den også veldig godt, og er raske med å sette den på om kvelden!

Det er kjekt å få uventede gaver! Når man ikke forventer noen verdens ting, så er det veldig kjekt å bli gitt en gave. Jeg har hatt en tøff periode nå, så jeg blir veldig fort rørt når der skjer positive ting rundt meg. Følelsene blir liksom veldig mye sterkere. Så gleden over gaven ble veldig stor! Jeg skal kose meg om kveldene, og tenke på min familie mens jeg ser på lyset! Det er ikke så mye som skal til. Men jeg mener det er viktig å vise sin takknemlighet. Jeg er glad for at min familie kommer ned hit iblant, og denne gangen fikk vi feiret eldstemann sin bursdag.

Små ting kan gjøre stor forskjell! Å gi en liten ting til en du er glad i, er veldig viktig og fint. Det kan gjøre en stor forskjell for den som mottar gaven. Det er ikke om og men å ta det som er dyrest eller størst. Men omtanken til et annet menneske betyr alt. Jeg ble veldig glad for å få en uventet gave denne gangen. Det er ikke så mye som skal til!

Vi blogges!

Du er en ROSE!

Du er en vakker skapning. Du har mange lag. Du har mange evner og talent. Du er unik og verdifull. Ingen er som DEG! Hver dag skal du minne deg selv på alt det gode som finnes i akkurat DEG! Du har mange ting som du mestrer. Små ting som du kanskje ikke ser selv i en travel hverdag. Men du er full av nydelige farger i din personlighet! Jeg håper at DU lar deg selv vokse, og springe ut som en nydelig rose! Jeg vil at du skal vite at jeg bryr meg om deg! Der finnes alltid noen som er glad i akkurat DEG! 

Du har din egen personlighet. Ditt liv har formet deg slik som du er i dag. Livet har gitt deg oppturer og nedturer. Summen av dine erfaringer er livet ditt. Din egen minnebok. Jeg håper at Du kan kjenne på litt kjærlighet. Den viktigste kjærligheten, er den du gir til deg selv! Jeg ville bare si det til deg i dag! 

Vær glad i deg selv!

Deilig å kunne hjelpe andre mennesker!

Jeg har levd et liv som har gitt meg mange erfaringer på både godt og vondt. Det er utrolig sterkt og godt når jeg merker at jeg kan få hjelpe andre mennesker. Det er en egen følelse når man kan gjøre en god gjerning for mennesker som trenger litt ekstra hjelp og støtte i sin hverdag. Jeg merker veldig at jeg blir rørt. For det er sterkt å se at ordene mine kommer til en sjel som trenger det. Da merker jeg at det gjør noe med meg. Jeg får snudd det vonde til noe godt som jeg kan bruke. Jeg trenger slike opplevelser. For det gir livet mitt en ny mening. Da er fortiden min ikke bare svart og vanskelig. Jeg er utrolig heldig som kan jobbe med disse tingene. Sammen kan vi gjøre en forskjell!

Jeg brenner for å være et medmenneske som gir en hjelpende hånd! Jeg jobber for åpenhet rundt psykisk helse, og viser ansiktet mitt. Jeg er sterk nok til å bidra i denne jobben med "hele" meg. Jeg kjenner at det er riktig for meg personlig. Det er det som jeg ønsker å formidle gjennom blogg, videoer og foredrag. Livet inneholder så uendelig mange nyanser. Noen dager er lysere enn andre. Men jeg merker veldig godt at det gjør meg sterkere. Jeg kjenner at jeg har funnet det som jeg vil jobbe med fremover! Jeg våger å prate offentlig om min historie og psykiske helse. Rett og slett fordi jeg vet at veldig mange mennesker ikke skjønner alvoret, og mangler kunnskap angående psykiske utfordringer! 

Jeg prater og skriver fra hjertet mitt. Jeg er personlig og brutalt ærlig. Det er lite filter på det som jeg formidler. Jeg verner kun om det aller mest vonde og private. Jeg har kommet frem til at dette gjør meg godt. Selv om det til tider stormer rundt meg, så står jeg stødig gjennom det. Jeg skal fortsette med min "jobb"! Jeg stikker hodet mitt frem. De som ikke liker det, trenger ikke høre eller lese mine innlegg. Det er fritt valg. Men jeg ønsker å fortsette med dette. For jeg vet at det faktisk betyr noe for mange mennesker. Og det betyr veldig mye for meg selv også! 

 

Å leve med kroniske sykdommer!

Jeg har en hel rekke med kroniske sykdommer. Det er ganske utfordrende for meg å takle. Jeg har jo visst om dette en hel stund nå, men det er likevel ganske vanskelig i blant. For når man kommer til den ene legekontrollen etter den andre, så er det en prøvelse. Det eneste de kan si er nemlig det at sykdommene aldri forsvinner, men de vil forsøke å hjelpe meg best mulig gjennom smertene som følger med sykdommen. Jeg har ikke noen livstruende sykdommer. Det er godt å vite at livet mitt ikke er i fare på noe vis. Men det er likevel litt nedslående når man ikke kan få nok hjelp til å bekjempe problemene som dukker opp i kjølvannet av sykdommene mine.

Noen ganger blir jeg både trist og motløs. For jeg ønsker jo å være aktiv, og vil oppnå mine drømmer! Da er det ikke så veldig kjekt når man må innse at disse smertene blir man faktisk aldri kvitt. Jeg har lov til å være litt trist iblant. Det sa i hvert fall hudspesialisten til meg her om dagen. Jeg sliter med betennelse i smertekjertler under armene. Det kommer aldri til å forsvinne, og behandlingsmulighetene er få. Jeg forsøker å gjøre det som jeg kan, men medisinen har ikke vært til mye hjelp til nå. Det er veldig smertefullt, og ikke særlig lekkert heller. 

Det finnes verre ting her i verden, så jeg forsøker å ikke la dette ødelegge min hverdag altfor masse. Men når man i perioder nesten ikke kan løfte armene på grunn av  stikkende smerte, så er det slitsomt å leve med. Jeg har fått nye medisiner, så jeg skal forsøke å se et håp i det nå. Noen dager blir jeg bare veldig lei av smerter og ubehag. Jeg drømmer om å være sprek, og fri for bekymringer! Jeg vet at jeg kommer til å klare meg gjennom livet. Det nytter ikke å gi opp! Det er bare litt mye dritt av og til! 

Det må være lov å være litt trist iblant!

Vi blogges!

Hvem kjenner meg egentlig?

Jeg vet at jeg har forandret meg veldig de siste årene. Jeg har funnet ut av mange ting, og jeg har jobbet beinhardt med meg selv. Det har vært helt nødvendig med en skikkelig oppvask i mitt liv. Jeg har brutt kontakten med en del mennesker. Noen har kuttet meg helt ut. Jeg har startet på nytt her i Mandal. Fått meg en helt utrolig god ektemann, og hele familien trives her på Sørlandet. Vi er utrolig heldige som har kommet oss velberget gjennom alle disse endringene i livet. Det har satt dype spor, men vi er i ferd med å komme oss videre! Men jeg lurer litt på hvem som egentlig kjenner meg? Hvem har fått lov til å bli kjent med den personen som jeg egentlig er?

Når jeg har knyttet nye vennskap her i Mandal, så har jeg vært meg fullt og helt. Jeg har ikke hatt masken på. Jeg har valgt å blottlegge meg selv, og se hvem som ønsker å være min venn. Heldigvis har jeg fått gode venninner, og det er jeg veldig glad for. Det er godt å merke at jeg blir likt og satt pris på akkurat slik som jeg er. Når man starter helt på nytt, så er det ganske sårbart og skummelt. Jeg har bestemt meg for å være meg selv uten filter. Heldigvis godtar de meg akkurat slik som jeg er. Takk og lov for gode vennskap! Det setter jeg utrolig stor pris på! Det har gitt meg håp og tro på en god fremtid her i Mandal. Det er jo viktig at man kan være sosial iblant!

Ingen kjenner meg så godt som min ektemann gjør. Det er utrolig deilig å endelig kunne slappe av sammen med en annen voksen person. Være omgitt av kjærlighet og respekt. Det har virkelig gjort meg sterkere enn jeg var. Det har vært helt avgjørende for min fremgang. Det er deilig å ha en ektefelle som også er min aller nærmeste bestevenn. Han kjenner meg best av alle sammen.

Vi blogges!

Jeg har mye å lære!

Det er mange ting som jeg må lære mye mer om. Jeg skal jo forsøke å bli mer synlig, og da må jeg holde meg aktiv på de fleste sosiale mediene i løpet av dagen. Jeg har rimelig god kontroll på Facebook og Instagram. Men når det kommer til Snap Chat så mangler det en del lærdom. Det er da det kommer godt med å ha tenåringer i huset. Selv om de synes mamma er rimelig treig, og at det er rart når jeg jubler fordi jeg endelig har lært meg til å bruke selfie  stang! Det viser bare at jeg er litt treig, og at noen ting tar lengre tid for meg. Ungene ler godt av mammaen sin, men det gjør ingenting!

Men nå skal jeg komme skikkelig i gang med dette prosjektet mitt! Her kommer jeg! Ut i den store verden med mitt budskap og mine verktøy. Det er spennende og utfordrende, og jeg leter etter gode løsninger. Veien blir til mens man går, og jeg vet at jeg kommer til å lære kjempe mye på veien til drømmen min. Jeg vet at noen sikkert tenker at dette ikke er realistisk. Men jeg er villig til å jobbe for mine drømmer. Det kan ingen ta i fra meg noen gang! Jeg er endelig trygg nok på meg selv til å si det høyt!

Jeg elsker å lære nye ting! Det gir meg nye vinkler på ting, og jeg kan få til mye mer. Dette blir en veldig spennende periode for meg personlig. Jeg skal gjøre så godt jeg bare kan fremover. Jeg skal knytte nettverk, bli kjent med mange mennesker og by på meg selv. Det krever mot, visdom, selvtillit og engasjement. Jeg skal gjøre mitt aller ytterste på å bli flink på sosiale medier, og bruke den markedsføringen som finnes der! Jeg er veldig glad for at jeg endelig våger å si dette så tydelig.

Jeg har revmatiske lidelser som gir meg smerter hver eneste dag. Jeg har Post Traumatisk Stress lidelse. Jeg kan ikke dra på jobb hver eneste dag. Med det skal ikke være et hinder for min drøm. En dag skal jeg kunne se tilbake, og se at jeg virkelig fikk noe til. For jeg skal bruke lang tid. Være tålmodig. Jeg skal forsøke å bidra litt til samfunnet likevel. I mitt eget tempo, og på egne premisser. Det er veldig viktig for meg å ha dette prosjektet. Jeg trenger å ha fokus på min drøm i tillegg til familien min. 

Vi blogges!

Gøy med live videoer!

Jeg har begynt å ha noen livevideoer på Facebook. Det er ganske skummelt, men veldig kjekt! Det er jo ikke alltid så veldig mange seere der og da, men det er mange som ser videoen i etterkant på Facebook. Det er ganske rart å se at flere hundre mennesker ser mine videoer i løpet av døgnet. Jeg merker at jeg når ut til mange mennesker med mitt budskap, og at video skaper en nærhet til dere som leser bloggen min, og følger meg på sosiale medier. Jeg kommer til å gjøre mer av dette fremover. For jeg tenker at det er en viktig mulighet for å nå ut med mitt budskap til akkurat DEG!

Jeg har virkelig pushet meg selv ut av komfortsonen! Det er jo ganske utfordrende å sende direkte uten filter. Man blottlegger seg selv, og man må være veldig skjerpet. Når jeg i tillegg ikke skriver manus på forhånd, ja da blir det nært og personlig. Jeg vet at noen liker det veldig godt, og at noen helt sikkert synes at jeg er teit. Men jeg tenker at dersom det hjelper et menneske, så er det verd det! Jeg fikk for en tid tilbake en flott tilbakemelding. Det varmet hjertet mitt veldig, og det gav meg nytt mot til å fortsette med videoer i min jobb.

For selv om jeg ikke tjener penger på blogg eller videoer, så ser jeg på det som min "jobb". Det er formidling som skal bli mitt levebrød etter hvert, og da må jeg komme meg ut i det offentlige rommet. Jeg gleder meg til å fortsette denne reisen sammen med alle Dere! Det varmer hjertet mitt at så mange mennesker faktisk følger med meg, og det inspirerer meg veldig! 

Tusen takk for at Dere ser mine videoer, leser min blogg og gir meg flotte tilbakemeldinger!

Vi blogges!

Jeg blir så sint!

Det hender at jeg sprekker. Det skjer i blant at jeg går skikkelig lei hele opplegget. For det blir veldig mange kamper, og et evig jag med mange ting å holde orden på. Det føles iblant som at jeg aldri kommer i mål med disse utfordringene. For når det kommer til stykket så er det mamma som må ordne opp. Trøste når det svir som verst. Dempe gemyttene når det går en kule varmt her hjemme. Forsøke å forklare gang på gang hvordan ting henger sammen, og veien videre. Det har vart i mange år. Det kommer til å fortsette i lang tid. Det er min viktigste jobb. Å hjelpe denne familien på riktig vei. 

Noen ganger blir jeg bare så inderlig trist og lei. Når man atter en gang har stått i stormen, og forsøkt å berge stumpene. Det er ikke alltid like enkelt å være den voksne. Jeg er bare ett menneske, og jeg klikker litt iblant. Det er da det er deilig å ha noen som står meg veldig nær, og som kan hjelpe meg videre. Jeg er heldig som har mannen min. Han kan jeg si alt til. Det er viktig å ha en ventil. Som vil ta imot mine følelser, og som minner meg på at det er helt normalt å bli fortvilet iblant.

Jeg har også ekstern hjelp til mine tanker og følelser. Jeg går jevnlig i terapi, og det hjelper meg veldig. Det er utrolig viktig for meg å kunne tømme hele skrotten til noen som gidder å lytte. Som hjelper meg til å takle sinne og sorg. Hvor jeg kan senke ned skuldrene, og la de vonde følelsene få slippe ut. Jeg trenger virkelig den hjelpen enda. Jeg vet at jeg er kommet veldig lang i min personlige prosess, og at jeg er veldig sterk. Men jeg har likevel så mange traumer som enda hjemsøker meg. Det er veldig viktig for meg å komme meg gjennom alle disse tingene. For jeg ønsker så inderlig gjerne en fin fremtid for meg og min familie!

Jeg må tåle at jeg sprekker litt iblant! Jeg må erkjenne at jeg stort sett klarer meg fint, men at jeg noen ganger bare får nok. Det har vart veldig lenge, og jeg vet at vi har en vei å gå! Men det går sakte fremover! Det er det som er aller viktigst!

Vi blogges!

#Metoo❤️

I disse dager pågår det en aksjon på Internett. Alle kvinner/jenter som har vært utsatt for seksuelle overgrep eller trakassering , skriver #Metoo( jeg også) på sine sosiale medier for å støtte hverandre. Det blir gjort for å vise omfanget av kvinner som har opplevd slike opplevelser. Jeg har skrevet #Metoo på Facebook og på Instagram. Jeg er en av dem. 

Jeg vil ikke fortelle mer detaljert om min historie. Men jeg ønsker å vise verden at vi finnes! Rundt omkring oss lever enormt mange mennesker med en tung erfaring. Å oppleve krenkelser er ødeleggende, og setter dype spor. Det kan få konsekvenser i veldig lang tid. Det hjelper å se at vi er flere. Man står sammen om noe veldig viktig selv om man ikke kjenner hverandre. 

Jeg har dype sår, men de er i gang med å gro. For gjennom åpenhet, respekt og kjærlighet har jeg kommet meg videre i livet! Jeg er heldig som klarer å leve nesten helt normalt i hverdagen. Men jeg kommer aldri til å glemme helt.

#Metoo. Jeg også. Jeg er en av dem❤️

Vi blogges!

Jeg nyter øyeblikkene!

Noen ganger føler jeg meg selvsikker, og veldig klar for å møte verden! Det er bare gøy å lage videoer, og jeg våger å poste dem på internett uten store kvaler. Jeg er fornøyd med eget utseende, og jeg skjemmes ikke over eget pågangsmot. De øyeblikkene nyter jeg! For jeg trenger de øyeblikkene hvor jeg ikke er så veldig redd. Når jeg kan stole på mine egne ferdigheter, og våge å jobbe aktivt for drømmene mine. Det er så utrolig gode øyeblikk. Jeg forsøker å nyte dem så godt jeg bare kan. Det er så deilig når jeg har en formiddag hvor jeg tørr det meste!

Jeg trenger å ha slike øyeblikk! Når jeg ikke bryr meg nevneverdig om hva andre mennesker måtte tenke og mene. Altfor masse energi blir til stadighet brukt opp på å engste seg. Tenke på hva andre tenker og mener om mitt liv. Jeg trenger noen pauser fra alt det som holder meg nede. Det er deilig når jeg kjenner at kropp og sinn spiller på samme lag! Når jeg bare kjører på, og jobber aktivt med innlegg på blogg og video. Jeg føler meg selvsikker og sterk. Jeg jobber nøye, og tenker over hva jeg vil si. For jeg ønsker å nå ut med mitt budskap!

Jeg ønsker ikke å såre mennesker. Men jeg må av og til få lov til å være sterk i meg selv. Våge å pushe meg ut av komfortsonen. Når jeg har slike stunder som dette, så er jeg veldig lettet og glad. For det viser meg at jeg kan få ting til! Jeg er faktisk sterk nok til å være synlig i samfunnet vårt! Det gjør meg glad og stolt. Jeg skal jobbe videre med meg selv, og ta nye steg inn i offentlighetens lys! Jeg er sterk nok til å takle dette nå. Jeg føler meg klar!

Vi blogges!

Skummelt å endre hårsveis!

Jeg har hatt veldig kort hår i nesten 15 år. For noen måneder bestemte jeg meg for å la håret få vokse ut. Jeg skal få en helt nytt hårsveis, og jeg aner ikke hvordan det kommer til å bli. Det er merkelig å se at håret nå blir lengre og lengre. Jeg går innom frisøren hver 6.uke for å holdelitt kontroll på fasong og slitasje. Men nå skal det virkelig bli masse mer hår på mitt hode. Jeg er veldig spent på hvordan dette ender opp. Jeg vet at det kommer til å ta veldig lang tid, men jeg skal holde ut. Det er jo ganske spennende å endelig tørre noe helt nytt! Jeg er bare litt utålmodig iblant. 

Ungene mine har kun sett meg med kort frisyre, og synes dette er veldig rart. Mamma skal liksom bare være slik som hun alltid har vært. Men nå er tiden inne for en stor forandring, og jeg er kommet godt i gang. Håret vokser jevnt og trutt. Nå er det litt mer jobb med å ha et fint hår enn tidligere. Men det skal nok gå veldig fint det også. Jeg er så klar for å endre mitt utseende. Det er på tide med en liten oppgradering på denne damen! Når man virkelig kjenner inni seg at man trenger en forandring, da må man bare komme i gang!

Jeg er sikker på at der kommer stunder hvor jeg egentlig vil gi opp. Men det skal ikke skje denne gangen. Nå skal det bli noen år med lengre hår på denne damen her! Jeg gleder meg til å se resultatet en vakker dag! Foreløpig forsøker jeg å håndtere en litt sånn vill hårfrisyre som er mellom barken og veden., Liksom ikke langt og ikke kort. Så det er litt kaos akkurat nå, men det var jeg forberedt på. Dette blir en spennende reise! Jeg håper at Du henger med videre!

Janteloven skal i dass!

Jeg har bestemt meg for at janteloven skal kastes i dass, og jeg skal dra i snoren! Rett og slett fordi jeg ikke gidder å bry meg mer om nedsettende kommentarer eller meninger om mitt liv! Jeg har valgt å ha blogg, og dermed en offentlig stemme. Da må jeg også være villig til å vise meg frem, og stå for det jeg skriver eller sier offentlig. Det er helt i orden at ikke alle mennesker verken liker meg, eller ønsker å gjøre det samme. Men det er ikke dermed sagt at man trenger å snakke vondt om meg, eller forsøke å få meg til å slutte. For jeg er voksen, og velger helt selv. Det er ingen andre som kan bestemme hvordan jeg vil leve livet mitt! Så lenge jeg og min familie er enige, så må rett og slett andre bare roe seg ned!

Jeg forstår at mange mennesker synes det er rart at jeg vil/orker å dele såpass mye av livet mitt. Men jeg er nå engang skrudd sammen slik som dette, og bloggen hjelper meg fremover i livet. Det er mitt valg, og det føles riktig for meg. Da trenger ikke folk å bry seg så veldig mye om mitt valg. Dette gjelder jo tross alt mitt liv, og ikke deres. Jeg er heldig som har så mange lesere som støtter meg og oppmuntrer meg. Det er jeg veldig glad for. Men jeg blir matt når jeg får vite om nedsettende prat, og vonde kommentarer om meg og mitt liv.

Hvis du ikke liker min blogg, så la vær å lese den da! Hvis du synes blogging er teit, hvorfor leser du dem da? Hvorfor bruker du dine minutter på å lese min blogg hvis du egentlig ikke liker verken meg eller bloggen min? Jeg tenker at de som leser min blogg, skal ha en fin stund de minuttene det tar. Så ikke gidd å lese dersom det gjør det så opprørt. Det er bare en blogg. Finn noe annet i livet å bruke kreftene dine på! 

Og liker du blogg, og mine betraktninger, ja så håper jeg du fortsetter å følge meg videre!

Vi blogges!

Deilig å rydde!

De siste ukene har jeg hatt rydde dilla. Slik går det når man ser intenst på rydde programmer på tv! Men det er faktisk veldig deilig å få ting på riktig plass. Vi har alle noen steder i huset som blir mer rotete enn andre. Nå har jeg endelig fått ryddet noen av disse områdene. Det føles veldig godt, og liker å ha det ryddig rundt meg. Da er det ikke noe stort problem hvis man plutselig får besøk her hjemme. Jeg er veldig glad for at vi ser nytten av å ha et godt system her hjemme. Min mann er hakket mer ryddig en meg, og har lært meg veldig mye. 

Som liten var jeg et skikkelig rotehue. Jeg levde i rot på mitt eget rom i veldig mange år. Det var ikke snakk om å ville eller kunne rydde skikkelig. Jeg innrømmer det. Men jeg er ikke slik lenger! Nå har jeg funnet det som er hjemmet mitt, og jeg vil være med på å ha det fint og greit her hjemme. Det betyr faktisk veldig mye for meg nå. Når det blir mye rot, så sliter jeg mentalt. Når man rydder opp, så forsvinner mye av det vonde inni hodet også. Det er rart hvordan man blir påvirket av omgivelsene.

Man skal kunne se at der bor en familie her, Jeg har ikke blitt helt hysterisk når det kommer til orden og rydding. Men jeg liker veldig godt at det er fint rundt meg. Jeg vil så gjerne bevare den gode atmosfæren som vi lever i! Som voksen har jeg virkelig fått nye interesser, og jeg liker faktisk å rydde ting skikkelig. Jeg trenger å vite hvor det aller meste ligger. Jeg er veldig ofte alene med ungene her hjemme, så da må jeg ha kontroll over tingene her hjemme!

Vi blogges!

Frokosten starter forbrenningen!

Endelig har jeg kommet inn i en god rutine når det kommer til frokost. Jeg har alltid vært veldig dårlig på å spise frokost. Men nå er det virkelig blitt endring på dette. For jeg spiser nå en god frokost sammen med ungene mine hver eneste skoledag. Og i helgene spiser jeg sammen med mannen min. Det merkes faktisk veldig på kroppen min allerede. Forbrenningen kommer skikkelig i gang tidlig på dagen, og jeg får i meg flere måltider i løpet av dagen. Jeg har mistet noen få kg, og det er jo ikke noe som jeg blir trist av! Jeg er sikker på at frokosten har hjulpet meg veldig!

Frokost har vært en stor utfordring for meg i veldig mange år. Jeg har aldri hatt roen til å kunne spise noe som helst om morgenen. Det har resultert i veldig mange timer uten mat. Nå er jeg i gang med mat allerede kl 07.20! Da kommer kroppen skikkelig i gang, og jeg kjenner at den jobber annerledes. Det er godt å endelig komme inn i en god rutine på disse tingene. Jeg vet jo veldig godt om alle de positive tingene frokosten hjelper oss med. Men nå er det i hvert fall kommet inn i et system som jeg klarer å følge!

Det er godt med de tingene som man klarer å endre på! Jeg er stolt over min egen innsats, og jeg kommer til å fortsette med dette. For endelig har jeg liksom knekket en kode. Nå blir det lettere å få i seg nok mat i løpet av dagen! Da vil forbrenningen fortsette, og jeg føler meg bedre i kroppen min! Det er aldri for sent å snu en vanskelig uvane. Men man må lete litt etter den løsningen som faktisk fungerer for en selv. Nå er det koselige frokoster som gir oss en veldig god start på dagen! Det føles veldig godt!

Vi blogges!

Jeg føler meg heldig!

Jeg har kjent på mange følelser den siste tiden. Det har vært noen vanskelige stunder. Men jeg har også fått litt tid til å tenke over livet og vår situasjon. Jeg føler meg veldig heldig! For jeg er gift med verdens beste ektemann, og jeg har fått lov til å oppleve ekte kjærlighet! Ungene mine får bo i et trygt og stabilt hjem med masse omsorg, forutsigbarhet og trygghet. Vi er veldig heldige alle sammen! Jeg tenker at det er veldig viktig å tenke over de positive tingene vi har i livene våre. Man kan ikke kun fokusere på det som er vondt og vanskelig. Da blir det bare altfor vanskelig for oss alle sammen.

Jeg bruker en del tid sammen med ungene mine her hjemme. Det er deilig å se at de har det fint her, og de har gode venner. Jeg ser også at de har funnet en ro som vi alle trengte sårt. Når vi kan være sammen her i Mandal, så gir det oss alle sammen en velfortjent hverdag. Det skal vi minne hverandre på, og være veldig takknemlige for! Vi er så heldige som har fått komme til dette huset, og et koselig byggefelt. Det er utrolig deilig å kjenne på følelsen av å ha kommet hjem! Jeg trives utrolig godt her, og er helt sikker på at det er Mandal som er vårt hjem!

Jeg er heldig som har fått en ny sjanse i livet! Den muligheten skal jeg ta veldig godt vare på. Sammen med min herlige familie. Vi skal kose oss masse sammen, og hjelpe hverandre gjennom de vanskelige dagene. Det bygger oss mennesker innenfra. Selv om vi har hatt masse vondt, så skal vi bygge oss opp til å bli sterke mennesker! Det er den viktigste oppgaven jeg har i livet mitt.

Vi blogges!

Utrolig mye å lære!

Jeg har faktisk veldig masse som jeg må lære meg. Det er mange utfordringer når man forsøker å komme i gang med noe eget helt alene. Jeg vil så veldig gjerne få WeLG Foredrag frem i lyset, og få litt fortgang på tingene. Men jeg skal jobbe veldig langsiktig, og bygge et solid fundament for fremtiden. Jeg vet med sikkerhet at jeg ønsker å jobbe mot denne drømmen. Jeg vil bli en god foredragsholder! Jeg drømmer om å få lov til å jobbe med formidling i årene som kommer. Det er det som hjertet mitt forteller meg at jeg skal drive med. Jeg kan ikke bare sitte stille, og la sykdommene mine få ta over hele livet mitt. Jeg må gjøre det som jeg kan for å være aktiv og oppegående. Da må jeg ha en drøm å jobbe mot! Jeg må sette meg nye mål som jeg kan oppnå!

Veien dit kommer nok til å bli ganske utfordrende! Men jeg er allerede i gang, og jeg kommer til å bli enda mer synlig etter hvert som tiden går. Små steg videre hver eneste dag. Det er viktig for meg å ha denne drømmen! Den kan ingen ta i fra meg. Jeg skal se hva jeg kan klare å få til på egenhånd. Jeg har tro på egne ferdigheter, og har også masse å lære. Det er mye som er veldig nytt. Jeg må sette meg inn i mange ting fremover. Men det er veldig spennende å ha slike drømmer å jobbe mot!

Jeg aner ikke hvor dette fører meg! Men jeg kjenner at dette føles veldig riktig. Det er dette jeg ønsker å få til selv om jeg er syk. Det kommer til å bli tunge motbakker underveis. Men jammen tror jeg det blir veldig spennende også! Nå må jeg finne en løsning sammen med NAV, og så kan jeg jobbe aktivt mot mine mål!

Vi blogges!

Jeg kan ikke gi opp!

Noen ganger så lurer jeg veldig på hvor jeg skal finne mer krefter! Det hender at jeg føler meg veldig tom og sliten. Som om batteriet alltid kommer til å forbli flatt. Null energi. Null glede. Null reaksjon. Bare sliten og lei. De dagene er skumle og vanskelige. Jeg kommer meg stadig gjennom slike dager innimellom. For de kommer når jeg minst aner det. Det passer aldri. Jeg hater dem. Det er ikke så veldig lenge siden sist gang, men jeg håper at det blir lenge til neste gang. For jeg kan ikke gi opp!

Jeg må jobbe videre med meg selv og min familie hver eneste dag! Jeg kan ikke kaste inn håndkleet. Her må vi fortsette med de samme tingene dag etter dag. Det er den eneste måten å komme seg videre i livet. Små steg videre dag for dag. Uansett hvilken form man er i. Jeg må fortsette med min systematikk og forutsigbarhet her hjemme. Noen ganger er jeg veldig sliten. Men utrolig nok så har jeg nok verktøy til å samle ny energi. Det er jeg veldig glad for å kunne si. For jeg vet at jeg kommer ikke til å gi opp!

Jeg og min kjære skal ta denne familien gjennom hverdagen! Vi skal finne krefter til å holde oss på riktig vei. Det er lov å bli litt sliten iblant. Det er faktisk også lov til å bli sur og lei. For vi er bare mennesker. Vi forsøker å fikse opp i livene våre. Det skal vi klare, for vi er kommet veldig godt i gang med prosessene. Nå gjelder det å fullføre denne jobben! Jeg vet at vi kommer til å klare dette sammen. Her skal ingen gi opp troen på en god fremtid! 

Vi blogges!

Jeg kjenner presset!

Jeg merker at jeg er litt presset for tiden. Jeg er veldig spent på de neste ukene. Rett og slett fordi jeg vet at det kommer en veldig travel periode , og jeg må være i god form over lang tid. Det kommer en del reising, og møter som krever en del av meg. Jeg skal innom mange nye plasser, og møte masse mennesker for aller første gang. Det kommer til å bli veldig interessant, og spennende på samme tid. Jeg håper inderlig at jeg klarer å holde hodet kaldt, og mestre de situasjonene som kommer underveis. Jeg er helt sikker på at det blir mange , kjekke opplevelser! Jeg kjenner i magen at sommerfuglene flyr en del. Jeg skal ut av komfortsonen flere ganger på veldig kort tid.

Jeg er heldigvis optimist! Det er helt utrolig at jeg plutselig skal av sted på slike arrangement. Jeg ønsker å gjøre en god jobb, og er veldig fokusert på de møtene jeg skal på. Det er viktige temaer som skal diskuteres, og jeg er som vanlig veldig engasjert. Jeg må faktisk tenke litt på å begrense mitt engasjement. For det baller veldig fort på seg, og travle tider kommer. Denne vinteren kommer til å fly av sted, og ukene vil bare forsvinne. Jeg skal jo tross alt bort flere helger etter hverandre. Det er godt at jeg får ukedagene hjemme hos mine kjære.

Jeg merker presset som jeg legger på meg selv! Det må jeg forsøke å holde på et forsvarlig nivå. Jeg skal forsøke å komme meg gjennom alle disse ukene på en god måte. Jeg skal fokusere på de vanlige verktøyene. Jeg skal få i meg nok mat, få nok søvn og være god mot meg selv! Det blir ekstra viktig for meg de kommende ukene. Heldigvis har vært ute en vinterdag før, så jeg vet veldig godt hva jeg må fokusere på! Dette blir spennende og gøy!

Vi blogges!

Jeg bestemmer selv!

Jeg setter mine egne grenser i livet mitt. Jeg velger selv å være åpen min hverdag og mine utfordringer. Jeg bestemmer selv hvordan jeg ønsker å leve livet mitt. Jeg snakker selvfølgelig masse med min kjære mann om disse tingene, men det er til slutt mitt eget valg. Jeg er glad for at jeg kan finne ut av disse tingene selv. Det er veldig viktig for meg at jeg får kjenne på ansvaret selv. Når jeg velger å vise ansiktet mitt, så må jeg også ha rygg nok til å bære det som dukker opp i kjølvannet av mine beslutninger. Jeg har et stort behov for å få dele mine tanker og følelser. Det er slik jeg er skrudd sammen, og det er min personlighet. Det føles godt å kunne få leve slik man selv ønsker. 

Jeg hører etter på hva min familie mener og tenker. Men beslutningen ligger hos meg til slutt. Det er nemlig ofte jeg går veldig mange runder før jeg tar en avgjørelse. Vi lever under samme tak, og jeg vil ikke at mine barn eller ektefelle skal få trøbbel på grunn av meg. Vi prater sammen, og det er godt at vi kan utveksle våre tanker og bekymringer med hverandre. Jeg har valgt å være åpen. Det koster ganske mye i perioder. Men jeg vet at jeg vil verne om de som jeg elsker aller mest. Bloggen er min plattform, og jeg skal ha den som mitt prosjekt i årene som kommer. Det er ikke hele familien sin blogg. Den er min. Jeg deler av mitt liv, og mine opplevelser. 

Jeg er veldig glad i bloggen min! Jeg føler at det er riktig av meg å satse videre på bloggen. Jeg vil at den skal nå enda flere mennesker. Jeg har nemlig et viktig budskap, og jeg skal jobbe hardt for å nå enda flere. Langsiktig jobbing vil mest sannsynlig gi resultater etter hvert. Jeg er faktisk veldig innstilt på at det vil ta veldig lang tid, og jeg har satt meg noen private delmål underveis. Gradvis skal jeg gjøre bloggen min kjent, og jeg håper på flere oppdrag for WeLG Foredrag fremover!

Vi blogges!

Jeg måtte tilkalle hjelp!

Det er veldig travle dager for tiden. Nå kommer det en veldig hektisk periode, og det baller på seg. November kommer til å være svært hektisk, og jeg må planlegge veldig godt. Når det rett før helgen kom enda flere avtaler inn de samme dagene, så fant jeg ut at jeg måtte tilkalle hjelp. Så nå har jeg invitert mine foreldre ned her til Mandal om noen uker. Jeg trenger barnevakt, og jeg trenger å vite at der er voksne her hjemme. Jeg skal nemlig gjennom en særdeles hektisk uke i månedsskiftet oktober/november. Jeg vet at det kommer til å kreve veldig mye av meg, så da må jeg være sikker på at ungene mine har det fint her hjemme.

I løpet av en uke skal jeg rekke en tur til Skien med en overnatting, så hjem igjen og neste dag et ettermiddag/kveldsmøte i Kristiansand. Så drar jeg til Drammen fra fredag til søndag. Når min kjære kommer hjem, så kan  foreldrene mine få dra hjem igjen. Jeg får jo vært litt sammen med dem også, og det er hyggelig for oss alle sammen. Jeg skal nyte disse ukene nå før det virkelig setter i gang. Det er litt skummelt, men også veldig kjekt å få slike muligheter. Jeg skal av sted for Mental Helse, så det er veldig mye å lære underveis!

Jeg er heldig som har foreldre som stiller opp! Det er veldig godt å kunne be om litt assistanse selv om jeg ikke lenger bor i samme by. Jeg ble veldig glad da de ville komme ned og være her sammen med ungene og meg de dagene. Da vet jeg at det er noen andre her som kan bidra med ungene mine. Når jeg kommer hjem fra Drammen, så blir det en helg hjemme før jeg drar til Oslo igjen. Etter det blir det to helger med kurs. Så jeg må finne en ro inni meg, og være veldig godt forberedt. Det er helt rart hvordan jeg plutselig skal få oppleve så mye forskjellig og spennende!

Jeg er veldig heldig! Jeg håper helsen min holder, og at det blir spennende opplevelser for meg!

Vi blogges! 

Jeg skjuler min psykiske lidelse!

Jeg holdt ett innlegg for alle deltakerne som var med til Knaben. Der fortalte jeg åpent og ærlig om min psykiske lidelse, og min fortid. Jeg ville at de skulle få bli kjent med meg, og få en forståelse for hvorfor jeg velger å være så aktiv i Mental Helse. Jeg snakket om min angst og min sårbarhet og usikkerhet. Det ble veldig stille i lokalet. Mange av dem satt med åpen munn, og var tydeligvis veldig overasket over min historie og hverdag. Så fikk jeg noen spørsmål, og jeg svarte så godt som jeg kunne. Det var ganske intenst, men likevel god stemning i kjellerstuen.

Så fikk jeg vite fra dem at jeg skjuler min psykiske sykdom veldig bra. Det kom som et sjokk på dem at jeg slet så veldig. Og jeg fikk det som en positiv tilbakemelding. Men jeg ble likevel liggende å tenke denne kvelden. For jeg er jo glad for å virke frisk og oppegående. Men samtidig så ble det noe å tenke over. For skjuler jeg det virkelig så godt? Er det en god ting å skjule det så godt? For meg så ble det faktisk slik at jeg tenkte mye på det den natten. Jeg kom frem til at det er godt jeg ser frisk ut. Men desto viktigere å være åpen om hvordan jeg egentlig har det. For sykdommen synes altså ikke utenpå. Og hvis jeg ønsker forståelse, så må jeg dele av meg selv. Jeg må fortsette å skrive og prate åpent om psykisk helse!

Jeg fikk så mange gode ord, og gode klemmer! Det varmer hjertet mitt, og jeg føler at det er riktig sted for meg å være. Jeg fikk også mange tilbakemeldinger som gjorde sterkt inntrykk på meg. Når jeg kan være stemme og ansikt for dem som enda ikke er sterke nok til å klare det. Når det gir andre mennesker håp og trøst, ja da er det virkelig viktig for meg å fortsette mitt arbeid! Jeg merket at innlegget mitt gav dem noe å tenke over. De fikk se at jeg velger å kjempe denne kampen for oss alle sammen. Sammen med mange frivillige mennesker forsøker jeg å gjøre en forskjell! 

Det gav meg pågangsmot, og det gav meg ny energi til å jobbe videre!

Vi blogges!

Rart å være friluftsmenneske!

Da jeg var på Knaben med Mental Helse, så hadde vi fokus på sunn mat, kosthold og fysisk aktivitet. Lørdagen var satt av til å gå tur. Vi var så heldige å få en guidet tur til Ørnehommen. Det er en nedlagt gruve. Jeg er ikke vant med å være friluftsmenneske. Så jeg skal ærlig innrømme at det var en spent dame som kledde seg i varme ull klær og lue. Jeg var veldig urolig inni meg, og var redd for å ikke kunne klare de utfordringene som ville komme denne dagen. Jeg slet veldig hardt med angst første døgnet, så jeg trengte virkelig en positiv opplevelse denne dagen. Vi fikk heldigvis med oss alle sammen ut av leiligheten denne dagen. De som ikke klarte å gå tur, fikk kjøre sightseeing rundt på Knaben i bil. Dermed fikk også de være med på det sosiale sammen med oss andre. Jeg var veldig klar for å pushe meg ut av komfortsonen!

Først gikk vi et stykke på grusvei, og praten gikk bra sammen med de andre. Jeg kjente på en glede og lettelse over at kroppen min ville samarbeide ganske bra. Jeg hang fint med, og følte ikke at jeg senket gruppen. Når vi skulle over i ulendt terreng ble det straks mer utfordrende for meg personlig. Jeg er ikke vant med dette i det hele tatt, så jeg fokuserte veldig mye på hvordan jeg skulle komme meg fremover. Det gikk sakte oppover hele tiden. Og jeg klarte selvfølgelig å sette begge beina i et lite myrparti med gjørme og vann. Skoene satte seg nesten helt fast, og jeg ble klissvåt som førstemann! Men jeg tok det med et smil, og hadde heldigvis ullsokker som holdt beina varme likevel!

Etter hvert som det ble mer stigning, så falt flere og flere personer av, og valgte å snu. Da merket jeg at jeg ble mer og mer sta. For når jeg ønsker å overvinne angsten, så må jeg være tøff mot meg selv inni hodet mitt. Da må jeg virkelig snakke hardt til meg selv, og bare ta et steg om gangen. Jeg kom meg med oppover, og pusten ble vanskeligere å håndtere. Jeg gikk bakerst, og ble motivert av  en herlig dame som virkelig var til god hjelp. Det var så herlig å få all den støtten og motivasjonen fra de andre som fikk oppover mot målet. De ville ha meg med! Jeg er veldig glad for at jeg ikke gav opp. Jeg var veldig sliten da vi skulle gå de siste 30 meterne opp en bratt stigning med steinete sti. Men jeg klarte å komme meg helt opp til gruva!

Jeg ble faktisk veldig glad, stolt og rørt! Det var en stor mestringsfølelse for meg personlig. Jeg fikk noen tårer, og jeg kjente på mange ulike tanker. Det er ikke så veldig mange år siden dette ville være helt utenkelig for meg å gjennomføre denne turen. Jeg vet veldig godt at dette ikke var en vanskelig tur for de som er fjellvante. Men for meg så var dette veldig stort, og jeg er glad for at jeg klarte å komme meg helt opp dit vi skulle! Gode mennesker hjalp meg nedover på de bratteste partiene, men så kunne jeg vandre lett nedover. Det var en stolt og glad dame som kom seg ned til grusveien igjen!

Så gikk vi tilbake et stykke til en gapahuk hvor vil spiste lunsj. Det smakte veldig godt med grillede pølser og karbonader etter en slik tur.Vi var utendørs i mange timer! I et flott høstvær, og med kjekke mennesker. Det var en veldig fin dag. Det er så sjelden jeg er med på slike utflukter. Men det gav meg en stor opplevelse av mestring! Jeg er stolt over egen innsats! Det er virkelig ikke den siste skogsturen jeg skal delta på!

Endelig eier jeg min egen kropp...

Å leve i en kropp som man ikke føler at man eier, det gjør vondt. Jeg hadde det slik i veldig mange år. Kroppen min ble en bruksting som jeg ikke rådet over selv. Jeg var ikke den som hadde makten over min egen kropp. Den ble en ting som ble brukt og kastet bort akkurat som det passet seg. Som alltid skulle være tilgjengelig selv om jeg kun ønsket fred. Det er en opplevelse som jeg ikke unner noen i hele verden. For det er skadelig, og det setter veldig dype spor inni meg. Kroppen blir noe som man egentlig ikke hører hjemme i. Som man aller helst vil rømme fra. Man eksisterer, men man er ikke tilstede. For når man ikke eier sin egen kropp, så stenger man av seg selv. Man lukker ned alt som egentlig skal leve. Man bare er i live. Man er våken, men vil egentlig bare sove.

Sakte med sikkert har jeg tatt bolig i min egen kropp. Jeg har tatt steg for steg. Små skritt har føltes som mange mil. Jeg har følt meg vemmelig og ekkel. Jeg har følt meg skitten og stygg. Jeg har ikke likt hvordan kroppen min reagerer. Det måtte jeg jobbe med. For jeg trenger nærhet og ømhet. Jeg trenger å være i min egen kropp. Jeg kan ikke leve livet på utsiden av min egen kropp. Det var skummelt å stole på at det var ok. Det var så godt, men samtidig så uendelig skummelt. For min kropp reagerte veldig sterkt da jeg endelig fikk kjenne på kjærlighet og ømhet.

Da våknet plutselig en kropp som jeg ikke kjente. Jeg måtte lære meg selv å kjenne helt på nytt igjen. Isen smeltet sakte men sikkert. Varmen tok plass inni meg igjen, og jeg kunne både gi og ta imot berøring og kjærlighet. Man blir veldig sensitiv når man våkner etter en slik dvale. Hver minste berøring merkes veldig sterkt. Jeg har tatt eierskap i min egen kropp. Jeg har lært meg dens svakheter og styrker. Den har båret meg gjennom livet. Jeg ønsker å være glad i kroppen min. Den er ikke stygg. Den er ikke ekkel. Den er et skaperverk med mange egenskaper.

Jeg eier min kropp. Kjærligheten har gjort meg i stand til det. Det er jeg evig takknemlig for.

Vi blogges!

Deilig å gå tur i nydelig høstvær!

Her om dagen fikk jeg gått en fin tur i nydelig høstvær! Deilig sol, men likevel litt skarp luft. Blader på bakken, og litt regn igjen på veien. Det var så godt å kunne bevege seg litt utendørs i nydelig oppholdsvær. Det har vært så mye regn de siste ukene. Så jeg nøt den lille gåturen. Jeg kjenner på en glede når jeg er ute og spaserer i slikt vær. Jeg får liksom en god og lett følelse inni kroppen min, og hodet renskes for tanker. Det er like deilig hver eneste gang vi bare kommer oss ut. Jeg er glad for at jeg skulle på en avtale denne dagen, og at jeg kunne bruke beina dit jeg skulle!

Jeg elsker egentlig høsten! Når man kan kose seg med skjerf og kosegensere. Når man får den skarpe lufta, og nesten litt frost. Høst solen som titter frem gir et eget spill i naturens farger. Jeg blir så glad av slike stunder. Turen varte bare i et lite kvarter, men jammen var det veldig godt for kropp og sjel. Det er lurt å ta seg en liten gåtur. Det handler ikke alltid om å gå verken langt eller raskt. Det handler om å komme seg ut i frisk luft, og få ny energi! Denne lille turen gav meg en veldig god start på dagen! 

Jeg håper vi får mange slike dager! For jeg trenger gode opplevelser i naturen. Det gjør meg til et bedre menneske, og jeg får brukt kroppen min. Det er viktig for både den mentale helsen, og fysisk helse. Jeg skal pushe meg selv ut døren flere ganger fremover. For jammen meg får jeg et stort utbytte av slike turer i nydelig høstvær!

Vi blogges!

Nå skal skjørtene brukes!

Jeg har mange klær i skapet mitt. Noen av dem bruker jeg nesten aldri, men likevel klarer jeg ikke å kaste dem. Jeg har en hel del skjørt som jeg nesten aldri går med. Jeg vet ikke helt hva som er årsaken, men jeg tror det henger sammen med min mangel på feminitet. Det er liksom så veldig "damete" å gå med skjørt. Men nå må jeg virkelig ta meg sammen på dette området. Jeg kan ikke la alle disse fine skjørtene bare ligge i skuffen min fremover. Det er dumt, og svært lite økonomisk. Jeg må jo bruke det som jeg faktisk allerede har! Så nå er jeg i ferd med å ta grep.

Nå er det frem med tykke strømpebukser, og på med skjørt! Her skal det pyntes litt på en sliten skrott! Jeg håper at jeg kan bli mer komfortabel med skjørt og kjoler. For jeg har veldig masse fint, men jeg sverger nesten alltid til bukser. Jeg mangler liksom den tryggheten på at jeg være fin i kjoler og skjørt. Det er slike små ting som jeg må jobbe meg tryggere på. Detaljer som gjør at jeg prater meg selv nord og ned, må lukes vekk. For jeg har lov til å kle meg fint! Jeg er så lei den ekle stemmen inni hodet mitt som holder meg tilbake! Den stemmen som minner meg på at jeg er både stygg og feit! Den skal jages vekk!

Akkurat nå er jeg faktisk min verste fiende. For jeg lar meg selv bli snakket ned av gamle minner inni hodet mitt. Ord som har fortalt meg at jeg er stygg. At jeg ikke er noe å samle på. At jeg bør se meg lenge i speilet, og innse hvor ekkel og stygg jeg er. Disse ordene og setningene som hodet mitt ikke vil glemme. De er vonde å leve med. Jeg vil ikke ha dem i livet mitt lenger! Så jeg skal derfor jage dem vekk. Jeg skal vise meg selv at jeg er fin! Jeg skal pynte meg, og være stolt over meg selv. For jeg skal reise meg, og gå vekk fra de vonde ordene. De tilhører fortiden.

Det er en hard kamp. Men jeg skal vinne. Jeg skal kle meg opp litt i hverdagen, og ikke gjemme meg bort. For jeg er ikke stygg, feit eller ekkel! Jeg er meg, og jeg er bra nok! 

Vi blogges!

Jeg blir så utrolig glad og rørt!

Rett som det er så kommer der personlige meldinger til meg. Jeg får så utrolig mange gode ord, og flotte tilbakemeldinger. Det varmer hjertet mitt veldig, og jeg blir veldig rørt. For veldig ofte kommer disse meldingene fra mennesker som jeg ikke hadde forventet det fra. Og da gjør det ekstra godt å lese de varme og gode ordene som skrives til meg. Jeg takker fra innerst i hjertet. Det gjør så utrolig godt, og jeg kjenner at det gir meg inspirasjon og energi til å jobbe videre med blogg og foredrag. Jeg vet nemlig at det koster å være åpen. Men når slike meldinger popper inn til meg, så blir dagen veldig god!

Jeg kan ikke få takket Dere nok! Det er så utrolig viktige tilbakemeldinger! Jeg er en person som ikke er vant med å ta imot ros i hverdagen. Det er noe jeg må jobbe med. Men jeg er i ferd med å innse at jobben min bærer frukter, og hjelper andre mennesker. Jeg er sikker på at det er dette jeg vil jobbe med i fremtiden. Når jeg kjenner innerst i hjertet mitt at dette er riktig for meg, ja da kommer jeg til å stå på fremover. Når der tikker inn noen fine ord midt på formiddagen, så gir meg en glede som varer veldig lenge. Hele meg blir så utrolig lettet og glad!

Så takk til alle dere som sender meg gode ord! Dere skal vite at det hjelper meg videre. Jeg skriver denne bloggen for meg og for andre mennesker som trenger en stemme. Jeg rører tydeligvis med folk, og det er også meningen med bloggen. Jeg vil så gjerne bidra til mer åpenhet og respekt. Jeg vil at vi skal behandle hverandre på en god måte, og være rause mot hverandre. For da kommer det gode i mennesket frem i lyset. Da kan vi utrette så masse godt. Samfunnet vårt blir varmere og bedre. 

De fine ordene er med på å lege mine sår. Tusen takk!

Vi blogges!

Jeg orket ikke alle marerittene!

De siste årene har jeg vært veldig plaget av mareritt. Det var fryktelig å legge seg til å sove om kvelden, for jeg visste at traumene mine ville komme nådeløst tilbake. Det ble til slutt så galt at kroppen min nektet å sovne. For jeg gruet meg så inderlig til å våkne opp i affekt med gråten i halsen. Jeg ble nødt til å få hjelp til dette etter hvert. For jeg hang ikke sammen, og det gikk ut over resten av gjengen her hjemme. Jeg har nå tatt medisiner mot tankekjør i noen uker. Det hjelper heldigvis, og jeg er glad for det. Jeg vil ikke dele mer detaljer om dette, men jeg er åpen om at det er ok motta hjelp når det er nødvendig.

Det er mange ting som skal gjennomføres her hjemme i løpet av en uke. Og jeg skal få alle sammen gjennom alle avtaler og aktiviteter. DA må jeg ha energi, og jeg trenger mine timer med god søvn. Jeg er veldig glad for at jeg endelig klarte å be om hjelp. Det er ikke et nederlag. Det handler om å ta ansvar for egen helse, og familiens beste. Jeg fungerer bedre nå, og jeg sover mye roligere og bedre. Det er godt å kjenne at man ikke gruer seg til å legge seg om kveldene. Det har vært veldig mange tunge tak over lang tid. Nå er jeg ikke redd for å sove lenger.

Jeg fungerer bra i min hverdag. Jeg forsøker å komme meg noen steg videre. Det er ikke en skam for meg å ha en liten "krykke" underveis.Nå ser jeg fremover, og er klar for en bedre hverdag sammen med mine kjære. De fortjener en uthvilt mamma. Jeg vil være en flink og blid ektefelle. Det er lysere tider selv om det er høst ute!

Vi blogges!

 

 

Skremmende utvikling!

Når man ser på TV at unge jenter som allerede er veldig slanke og tynne, får beskjed om at de er for store, ja da er det noe som er riv ruskende galt med samfunnet vårt! Det er en skremmende utvikling, og jeg kjenner at jeg blir både oppgitt og sint! For hvilke signaler skal vi egentlig sende ut til alle de flotte ungdommene våre? For disse flotte ungdommene ser det samme som meg TV. Jeg er voksen, og klarer å skille rett og galt. Men dessverre blir veldig mange unge gutter og jenter påvirket på en veldig skadelig måte! Jeg gremmes over det som blir vist, og jeg føler meg maktesløs. Jeg har selv slitt med enorm overvekt, og har trøstespist store deler av livet mitt. Jeg har fått dette under kontroll nå. Men jeg vet hvordan psyken vår påvirker matinntaket. Og altfor mange unge mennesker får dårlige spisevaner fordi det kreves altfor mye av deres utseende. Det gjør meg veldig trist og lei.

Jeg så på Bloggerne på TV 2. Kristine Ullebø er en ung jente som så veldig gjerne vil bli modell. Hun har akkurat klart å komme seg opp noen få kg, og har fått litt mer former på en slank og mager kropp. Hun viser glede over å ha kommet seg litt opp i vekt, og jeg ble glad på hennes vegne. Så oppsøker hun en agent for å forsøke seg som modell. En vakker jente som absolutt burde ha potensiale. Så tar de mål av kroppen hennes. Hun får beskjed om at hun er 3 cm for stor rundt livet. Det er en skam! Jeg fatter ikke hvordan man kan si noe slikt til en så slank jente! Jeg vet at motebransjen er nådeløs, men det gjorde meg likevel opprørt. Hun sier det selv etterpå. Hun kommer mellom barken og veden. For hun vil egentlig ikke være så mager. Men skal hun satse, så er det skummelt for hennes helse. Som regel er det markedet som vinner.

Dette er bare et eksempel. Og jeg tenker på alle de unge jentene og guttene som ser på dette programmet, og får det rett i fleisen. Vi må nok innse at dette har gått altfor langt. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om det. Men jeg vet at det er skremmende, Det er ødeleggende for mange sårbare, unge mennesker. Jeg vet at slike normer fører til spiseforstyrrelser. Man er veldig naiv dersom man ikke innser det. Jeg liker ikke denne utviklingen. Jeg vil så gjerne at vi skal klare å akseptere de kroppene vi har fått. Jeg har selv gjort en jobb for å få bukt med overvekt, og ønsker at vi skal ha et sunt fokus. Men det må være med måtehold begge veier. Det er ikke vanlig å være 90 cm rundt livet. Det er ikke det som er vanlig. Og det bør heller ikke være det som man skal strebe etter!

Det eneste jeg kan gjøre, det er å skrive mine tanker om dette temaet. Vi kan få det frem i lyset. Snakke med ungdommene våre, og veilede dem så godt som vi kan. Vi kan vise dem at kroppene våre er gode nok. Jeg har slitt veldig mange år med å akseptere min kropp. Jeg jobber fortsatt med saken, og det kommer seg for hver eneste dag som går. Jeg streber ikke etter et vist cm mål. Jeg jobber for å ha det godt med meg selv og min kropp. Det ønsker jeg for alle andre også!

Vi blogges!

Det er lov å NYTE!

De dagene hvor alt stemmer er magiske. De små øyeblikkene hvor ingenting gjør vondt, de er gull verd. Jeg nyter de øyeblikkene så godt som jeg kan. For jeg må bli flinkere til å nyte. Bare glemme alt annet, og fokusere på det som er så godt! Da kan man sanke inn energi til de vonde stundene. Det er blitt viktigere og viktigere for meg de siste månedene. For når angsten kommer nådeløs og sterk, så må jeg huske på de gode dagene. For jeg har aller flest av de gode dagene nå. Og det er jeg veldig glad for. Jeg må tåle at livet mitt svinger veldig. Men jeg kommer meg alltid gjennom det som er vondt. Jeg står stødig gjennom stormene, og skal virkelig nyte de gode dagene som kommer etterpå!

Det er virkelig lov å nyte! Jeg fortjener det, og jeg trenger å si det til meg selv. Jeg skal ikke bare gå og lure på når neste smell kommer. Det blir man ikke god av. Jeg har derfor bestemt meg for at de dagene som er gode, de skal jeg bruke veldig godt til egen pleie også. Ikke bare for alle andre rundt meg. Det er krevende å leve en hverdag med mine utfordringer. Da er det ekstra viktig å nyte de små tingene i livet. Jeg nyter et kafebesøk med en god venninne, eller en liten tur på neglesalong. Jeg koser meg foran tv med gamle programmer og strikketøyet. Jeg er sosial, og ler sammen med gode venner. Oppvask og klesvask blir kan vente noen timer. Jeg finner det alltid igjen etterpå.

Jeg håper at Du også klarer å nyte! Vi fortjener det, og det må vi minne hverandre på. En travel hverdag med tidsklemme spiser oss ofte opp. Jeg håper at Du kan unne deg et godt øyeblikk med kopp kaffe eller brus. Gi deg selv et lite pusterom mellom slagene. Da kommer ny energi til deg, og dagen blir så mye letter å komme seg gjennom! 

Vi blogges!

Skrivegleden er STOR!

Det er så uendelig deilig å kunne skrive til Dere! Jeg kjenner at det letter sjelen min veldig å ha denne stemmen ut i det offentlige rom. Jeg har et stort ønske om å få dele. Jeg kan regelrett kjenne når det er på tide å sette seg ned for å skrive. Jeg kjenner liksom en trang til å få ut alle ordene fra hodet og hjertet mitt. Jeg er veldig masse hjemme, så det har kanskje noe med det å gjøre. Jeg trives veldig godt her hjemme ved kontorpulten min om kveldene. Når ungene har roet seg på rommene sine. og jeg kan jobbe med bloggen i fred og ro. Det er balsam for sjelen iblant. Det føles så utrolig deilig når innlegg etter innlegg bare kommer i  fingrene mine, og jeg nesten ikke tenker over hva jeg skal skrive. Det bare kommer ut av meg. Jeg kan nesten ikke få forklart det skikkelig for Dere!

Jeg har mange ganger lurt på hva det kommer av. For vi har ingen forfattere i slekten som jeg kan komme på. Det er liksom ikke vanlig å skrive så mye. Det hender at jeg ikke skriver noe en dag. Men det varer ikke lenge før jeg kjenner denne trangen til å få skrive igjen. Jeg er svært heldig som har en blogg som har faste lesere hver eneste dag. Det betyr masse for meg at noen faktisk leser det som jeg skriver. Jeg må liksom vite at jeg når ut til noen. Slik er det å ha et formidlingsbehov. Jeg har masse på hjertet. Det må få komme ut. Jeg valgte blogg som mitt virkemiddel, og foredrag har kommet etterpå.

Nå er drømmen å kunne drive med formidling resten av livet! Jeg har så mange tanker og ideer som jeg håper kan bli virkelige etter hvert som tiden fører oss fremover i livet. Jeg har et stort håp om å ha mange år igjen av livet. Det innebærer muligheter som vi ikke aner noe om i dag. Det er spennende å tenke over! vi vet ikke hva som kommer vår vei. Men drømmer er viktige å ha! Jeg skal jobbe aktivt for å oppnå noen av dem!

Vi blogges!

Gøy å sette sammen antrekk!

Jeg koser meg hjemme med å sette sammen antrekk! Det er veldig kjekt å holde på med. Jeg er veldig glad i å tenke ut hvilke antrekk som jeg kan bruke, og til hvilke anledninger det vil passe til. Jeg tar en del bilder av klær, og publiserer på min Instagram wenchel77! Men jeg tenkte at det ikke skader å vise litt av dette her på bloggen min også. Innlegget er ikke sponset i det hele tatt! Men jeg har fått gode tilbakemeldinger på min smak, og da fikk jeg lyst til å vise litt her på bloggen min også. For jeg trenger å kle meg fint, og jeg vil ha en klassisk stil. Men jeg blander inn litt mer rocka antrekk iblant. Min personlighet skal jo få komme frem i klærne!

Jeg har funnet ny inspirasjon til å kle meg mer opp i hverdagen! Det handler om å gjøre seg selv litt finere, og det smitter over på innsiden. Man føler seg bedre, og tryggere på seg selv. Jeg kjenner at jeg blir mer trygg på egne oppgaver når jeg har kledd meg litt opp. Min selvtillit stiger noen hakk, og jeg tørr å vise meg litt frem. Det er faktisk veldig viktig for meg å føle meg trygg i eget utseende. Jeg har jobbet veldig lenge med innsiden, og den mentale biten. Det må jeg jo fortsette med. Men jammen meg har jeg lyst til å jobbe litt mer med utsiden også!

Jeg glemmer alt det som er vondt når jeg leker med farger og klær! Så det kommer jeg til å fortsette med. Jeg kombinerer nye og gamle plagg! Det er viktig med gjenbruk, og jeg forsøker å tenke over at det jeg kjøper kan kombineres med mange plagg! Håper Dere liker min lille hobby! Kommenter gjerne på Facebook! 

Vi blogges!

Den som intet våger, intet vinner!

Jeg har røpet for Dere at jeg ønsker å komme videre med bloggen min! Det er faktisk litt skremmende å si det høyt og tydelig. Men den som intet våger, intet vinner! Det er ikke sikkert at jeg når alle målene og drømmene mine, men jeg skal i hvert fall forsøke så godt jeg bare kan. For jeg har mål som jeg vet at jeg kan oppnå. Det handler om tålmodighet, og ta et steg om gangen. Man kommer ikke til et ferdig resultat, her må der jobbes hver eneste dag. Jeg liker å ha denne bloggen. For den lever med meg, og utvikler seg sammen med meg. Det er liksom en egen dagbok som jeg deler med hele verden. Det er både skummelt og spennende på samme tid! Når jeg skriver bloggen min, så blottlegger jeg meg veldig mye. Men der bor så mye mer inni meg som ikke har kommet frem på bloggen enda.

Jeg driver med sang og musikk. Jeg elsker klær og mote. Jeg liker å være i fysisk aktivitet. Jeg er kreativ. Alt dette skal også få mer plass på bloggen fremover. Rett og slett fordi det er viktige elementer i livet mitt. Og det er viktige verktøy som jeg bruker som terapi. Når man skal bygge seg opp etter en slik smell som jeg har vært gjennom, så må man ha mer enn en ting som hjelper. Jeg er heldig som har fått finne frem skjulte skatter i min egen skattkiste. Og jeg tørr å vise de frem til alle Dere! bloggen kan nok endre seg litt, men dybden vil alltid være veldig viktig for meg. Jeg er i utvikling, og da er det naturlig at bloggen også følger meg fremover.

Jeg er spent på hva fremtiden kommer til å inneholde! Jeg gleder meg til å vise Dere en stor del av det som skjer. Jeg gleder meg til å ta et steg om gangen videre i livet. Jeg føler meg trygg på at jeg kommer meg gjennom alt. Om det er blytunge dager innimellom, så kommer solen tilbake igjen og vil varme sjelen min igjen! Jeg gleder meg til å dele den med Dere!

Vi blogges!

Jeg har ambisjoner!

Selv om jeg er syk, så ønsker jeg å kunne utrette ting. Jeg vil videreutvikle denne bloggen. Jeg vil holde foredrag foran mange mennesker. Jeg vil nå ut med min historie og erfaring. Men jeg vet at min helsetilstand setter begrensinger for meg. Men jeg har ikke mistet håpet om å få ting til i fremtiden. Gjennom målrettet arbeid vil jeg oppnå resultater. Det gjelder både fysisk og psykisk. For jeg kommer ikke til å legge meg ned. Selv om jeg ikke kan ha en vanlig jobb, så vil jeg likevel holde meg i aktivitet. Det er faktisk veldig viktig for meg å ikke miste motet! Jeg trenger mine ambisjoner som jeg kan jobbe målrettet mot.

Jeg vet at veldig mange mennesker ofte gir opp drømmene sine når livet butter i mot. Jeg nekter å gi opp mine drømmer! Jeg vil få til noe som er helt mitt eget. og som jeg kan være stolt over. Jeg er hele tiden i bevegelse, og jeg trenger å bidra med noe til samfunnet vårt. Denne bloggen gir meg den muligheten. Og jeg skal jobbe meg fremover til nye sjanser. For den som jobber målrettet, oppnår nye muligheter i livet! Jeg aner ikke hvordan livet mitt ender. Men jeg vet at jeg skal gjøre mitt ytterste. For jeg vet selv at jeg er en ressurs som bør brukes til noe fornuftig. Men med en sjanglete kropp og en såret sjel, så må jeg ta hensyn når jeg velger tempoet.

Det er spennende å se hvor man kan ende! Jeg har tro på at jeg skal nå ut til veldig mange mennesker. Jeg håper inderlig at livet fører meg dit. Jeg kommer til å ta et lite steg hver eneste dag. Jeg skal gjøre det som jeg kan for å nå mine mål. Det er veldig viktig for meg å kunne bety noe for andre. Det setter mine egne sår litt i skyggen, og jeg får andre tanker i hodet mitt. Jeg skal brette opp ermene mine, og stå på!

Vi blogges!

Jeg vil samarbeide!

Jeg vil veldig gjerne utvikle denne bloggen videre. Det medfører at jeg ser etter samarbeidspartnere. Jeg vet at bloggen min engasjerer, og jeg har en del faste lesere. Det vil være spennende å kunne gi noe tilbake til alle dere som følger meg. Jeg jobber derfor med å finne ulike samarbeidspartnere til bloggen min. Jeg når ut til 7-8000 lesere hver eneste måned. Det er jeg stolt over, og jeg vil veldig gjerne ha enda flere lesere. Når jeg forsøker å videreutvikle min blogg, så er jeg likevel veldig opptatt av å beholde min profil. Det er derfor veldig spennende å se hvem som eventuelt kan bli med i et samarbeid.

Jeg håper at jeg kan komme med noen nyheter angående dette etter hvert. Men jeg er i gang med å lete etter ulike partnere. Det er mange ting som interesserer meg, og mine lesere. Så det burde absolutt være en spennende arena. Jeg får finne frem litt gamle erfaringer, og forsøke å finne noen som vil bidra! Det er kjekt å kunne tenke fremover når det kommer til blogg og sosiale medier. For jeg er mer og mer aktiv på Instagram, og bloggen oppdateres tre ganger hver eneste dag. Det er god aktivitet, og jeg håper at det vil bære resultater etter hvert som tiden jobber med meg!

Jeg skriver ikke blogg for å tjene penger. Men det skader ikke å tenke litt over hvilke muligheter man faktisk kan ha. Jeg er i en fase hvor flere valg skal tas. Bloggen vil jeg satse videre på, for den kan jeg jobbe med når kreftene tilsier det. Alt ordnes jo hjemmefra, så da har jeg mulighet selv om jeg er syk. Jeg håper virkelig at jeg får litt mer fart på bloggen etter hvert. Det er et spennende prosjekt som kommer til å ta veldig lang tid. Men jeg skal jobbe langsiktig og i riktig tempo. 

Bloggen min er kommet for å bli! Det skulle bare mangle at jeg forsøker å finne de mulighetene som er der ute! Takk for at Dere følger meg videre!

Vi blogges!

Naken i speilet....

Å se seg selv naken i speilet er ikke det jeg liker best. Men det skjer. Og når man sliter med dårlig selvtillit og selvfølelse, så er det trasig. Men jeg har merket at det begynner å gå bedre. For jeg må gå forbi speilet mitt hver eneste morgen og kveld. Og noen ganger kaster jeg et blikk når jeg skynder meg forbi. Jeg vemmes ikke like mye lenger. Jeg blir ikke like uvel. Jeg skjemmes ikke så mye over egen kropp lenger. Det handler ikke om at kroppen er blitt mindre. Det handler faktisk om at jeg er i ferd med å godta min egen kropp. Mitt eget speilbilde. Til og med uten klær. Det har aldri skjedd før i hele mitt liv. 

Det er deilig. Det er befriende. Det er faktisk veldig overveldende. For det har vært en hard kamp etter at speilet kom inn i huset mitt. Men jeg har klart å godta det. Eksponeringsterapien hjelper, og jeg gjør fremskritt! Det har blitt en del tårer underveis disse ukene, men jammen meg klarer jeg å smile litt også! Det blir garantert flere vonde opplevelser i blant, men jeg tror den verste speil skrekken er overvunnet. Det føles veldig deilig, og som en veldig stor seier i min private kamp for en god hverdag!

Jeg ser meg i speilet hver eneste dag. Jeg snakker godt til meg selv. Noen dager tror jeg ikke på meg selv i det hele tatt. Mens andre dager så smiler jeg faktisk til meg selv, og er glad. Det hadde jeg aldri trodd i hele mitt liv! Men det beviser for meg at det er mulig å få til en endring dersom man ønsker det sterkt nok. Det koster meg tårer i blant, men seieren er veldig sterk og god! Nå tørr jeg å se meg i speilet på vei til sengen om kvelden. Og jeg vemmes ikke. Jeg gråter ikke lenger. Jeg kan til og med ta i magen min, og tenke at den er en del av et levd liv. 

Det er godt å være i starten av et nytt vennskap. At jeg skulle betegne kroppen min som en venn, det hadde jeg ikke trodd. Men denne kroppen har levd livet sammen med meg. Og det skal den fortsette med. Jeg kan ikke hate den. Jeg kan ikke vemmes over den. Det er meg. Det er befriende å endelig kjenne at vi er venner....

Vi blogges!

Jeg er annerledes enn før....

Jeg kjenner at jeg er i en forandring. Det foregår flere prosesser samtidig. Jeg er jo fortsatt meg, men likevel ikke meg. Veldig mange ting har forandret seg de siste årene, og jeg sliter litt med å henge med iblant. Jeg har kommet meg velberget gjennom mange skifter i livet. Det er i ferd med å ordne seg for meg og mine kjære. Men livet har satt veldig dype spor. Det er ikke til å lenge under en stol at det handler om svært alvorlige ting. Jeg verken kan eller vil fortelle dere alt. Men når jeg skal komme meg gjennom store endringer, så tar det veldig lang tid. Jeg kan ikke gjøre annet enn å ta et steg om gangen. Det er veldig viktig for meg å være et menneske som vil meg selv godt. Min viktigste oppgave nå er å jobbe med min selvfølelse. Den trenger virkelig å bli pusset opp.

Jeg skal pusse vekk alt det vonde som sitter fast i sjelen. Gradvis skal de vonde ordene forsvinne fra livet mitt. Jeg trenger blanke ark, og masse kjærlighet. Det er godt å kunne dele hverdagen min med min kjære. Han gir meg den tryggheten og kjærligheten som jeg trenger. Det er både spennende og skummelt på samme tid. For jeg vil svært gjerne videre i livet mitt. Men det er litt skremmende å bli kjent med meg selv på nytt. Jeg skal våge å like den nye Wenche! Det er en veldig stor oppgave. Noen ganger virker det altfor vanskelig. Men jeg må få jaget vekk alle de negative tankene som holder meg tilbake. Jeg må kutte de strengene som kveler meg. De må bort for godt!

Jeg har endret mitt utseende. Jeg har latt håret få gro, og jeg har min egen hårfarge. Jeg lakker neglene mine, og jeg tar bedre vare på meg selv. Jeg koser meg med klær og mote. Jeg føler meg friere enn noen gang. Men likevel har jeg en lang vei å gå. De vonde ordene inni hodet mitt tar altfor lett tak i meg, og kaster meg i bakken. Jeg skal jobbe beinhardt for å bli kvitt dem! Det blir en lang kamp med mange runder. Det er en seig motstander jeg kjemper mot. Men jeg skal vinne til slutt. Uansett hvor mange runder det måtte bli! Jeg skal være sterkest til slutt!

Vi blogges!

Vil DU hjelpe meg?

Jeg har et stort ønske å om få formidle mine tanker og erfaringer. Men det kan være utfordrende å finne de kanalene som fungerer aller best. Jeg tenkte derfor å spørre Dere som er mine lesere! for jeg ønsker å holde foredrag, og jeg ønsker å nå ut til mange flere mennesker. Jeg håper at Dere vil hjelpe meg videre på denne ferden. Kanskje du kjenner noen som kan ha glede av å lese bloggen min? Eller kanskje du jobber et sted hvor mine foredrag kunne være aktuelle? Jeg vil faktisk be Dere om en tjeneste. Jeg blir veldig glad dersom Dere kan spre ordet for meg! Hvis Dere kan dele mine innlegg, eller snakke om mine foredrag til andre som kan han nytte av det!

Jeg er tålmodig, og kommer til å jobbe med dette på langsiktig måte. Det tar veldig lang tid å etablere seg i et slikt marked, men jeg er godt i gang! Det er veldig kjekt å kunne se at lesertall stiger, og at flere kjenner til mine foredrag. Men jeg trenger at Dere snakker om meg, og sprer ordet! Det føles litt rart å be om hjelp, men det er faktisk slik at jeg ønsker litt hjelp! Det er veldig viktig med anbefalinger fra mennesker som har opplevd mine foredrag. Jeg gleder meg til å fortsette med denne ideen , og mitt bittelille firma!

Det er godt å ha noe positivt pusle med her hjemme! Jeg trenger det. For jeg kan ikke bare se på meg selv om en pasient. Jeg er sikker på at der finnes mange mennesker der ute som jeg kan gi noen ord til! Håper Du tipser dine venner eller arbeidsplass om min blogg og WeLG Foredrag! Det blir jeg veldig takknemlig for!

Vi blogges!

Jeg vil være MEG!

Jeg levde med en maske i så altfor mange år. Jeg latet som om alt gikk fint. Jeg lot folk tro at livet mitt gikk greit, og at alt var på stell. Men det var bare et evig kaos innvendig. Jeg var en skygge av meg selv. Til slutt var der ingenting igjen. Jeg bare eksisterte. Takket være ungene mine, så fant jeg krefter nok til å holde ut. Men jeg kjenner på en stor sorg. Ingen mennesker skal måtte føle at de ikke kan være seg selv! Jeg lot meg kue, og jeg lot meg selv bli ødelagt. Det er vanskelig å se tilbake på den tiden av livet mitt. Så altfor mange år av livet mitt som ble ødelagt. Jeg har mistet så uendelig mange muligheter.

Nå er jeg i ferd med å bygge opp igjen meg selv. Og denne gangen vil jeg være MEG! Jeg vil ikke være en kopi. Jeg vil være ekte og ærlig. For det fortjener jeg! Når man skal bygge seg opp igjen etter en slik fortid, så må man ta veldig små steg. For det er lett å miste motet. Veien tilbake har vært veldig lang å gå. Men jeg er så heldig at jeg går den sammen med noen. Jeg får masse omsorg og støtte underveis. Jeg vet at det er vanskelig for andre å skjønne omfanget av mine utfordringer. Men jeg måtte begynne helt på nytt!

Å være mamma har faktisk reddet meg! Rett og slett fordi prinsene mine gjør at jeg aldri gir opp! Uansett hvor vanskelig og tungt dette er, så gjør ungene mine det verd det. For jeg skal være en god mamma for mine barn! Det er min viktigste oppgave i livet, og det gir meg pågangsmot! Når jeg har mine aller tyngste stunder, så ser jeg på ungene mine. Da finner jeg nye krefter, og jeg kjemper meg videre! Men det er mange ganger jeg virkelig har lurt på om dette kommer til å bli bra igjen. Heldigvis så har jeg masse kjærlighet rundt meg.

Kjærlighet heler åpne sår. Den gir meg næring til å bli hel. Jeg vet at det er helt avgjørende for meg. Når man har en sjel som er såret, så trenger man å leve i en trygghet som favner vidt. Jeg vil være meg selv på godt og vondt! Jeg skal komme meg gjennom livet. Med mine åpne sår, og med mine arr. Jeg skal være meg, og jeg håper at mange vil følge meg videre! Jeg trenger faktisk all den støtte som jeg kan få!

Vi blogges!

Høstværet herjer med kroppen min!

Høsten er en fin tid. Men den er også en ganske vanskelig tid for kroppen min. Revmatismen blusser veldig opp, og det medfører en hel del smerter. Det har jo vært masse værskifter de siste ukene, og det merkes på kroppen min. Det gjelder å holde seg god og varm fremover. Jeg er heldigvis bedre forberedt denne høsten og vinteren. For jeg vet at det er viktig å passe på seg selv. Når man lever med kroniske sykdommer, så må man finne løsninger som hjelper i hverdagen. De siste ukene har jeg ikke vært så veldig flink med trening, men det må jeg i gang igjen med nå!

Det er selvfølgelig litt kjedelig å slite med slike smerter hver eneste dag. Men jeg har akseptert at sykdommene er kommet, og jeg må ta hensyn til dem i min hverdag. Jeg er ikke i opposisjon mot sykdommene lenger. Nå er mitt fokus å ha en så god hverdag som overhodet mulig! Jeg har jo veldig mange år igjen å leve, og de skal være så gode som mulig! Jeg liker ikke å tenke begrensninger, men det må jeg gjøre. Det er ikke alt jeg klarer å være med på. Men jammen er jeg aktiv likevel! Når jeg danser Linedance hver mandag kveld, så er det kjempegøy! Kroppen streiker litt etterpå, men jammen er det veldig god trim!

Så jeg pakker meg selv inn i ull og fleec. Det gir meg i hvert fall en del varme, og jeg kommer meg gjennom dagene. Det verste er jo å fryse. Jeg sliter aller mest med den kulden som kommer i kroppen min etter trening. Så jeg merker at det hindrer meg litt. Jeg gruer meg liksom til å fryse resten av dagen etter en treningsøkt! Høsten skal fylles opp med mange avtaler, og da må jeg trene slik at kroppen ikke streiker for mye!

Vi blogges! 

Synnøve Skarbø fikk meg til å rydde!

Jeg liker å ha det ganske ryddig rundt meg. For de siste årene har det virkelig gått opp for meg hvor viktig det er for meg å ha kontroll på hjemmet mitt. Jeg vil ha en ryddig og trygg base for meg og min familie. Jeg vil vite hvor ting er, og jeg vil ha en viss struktur på ting og tang. Man kan selvfølgelig se veldig godt at der bor 4 mennesker i dette huset, men likevel har vi et visst system. Men vi har alltid noen steder hvor rotet får ta overhånd! Men her om kvelden fikk jeg plutselig en voldsom trang til å rydde! Og jeg vet hvorfor. Jeg så Synnøve Skarbø sitt rydde program på tv, og jammen ble jeg inspirert! Jeg måtte rett opp fra sofaen, og rydde i skapet mitt! Snakk om få inspirasjon, og mange tips i løpet av en liten time!

Det er noe med den dama! Hun er blid som en lerke, og så sjarmerende! Man kan virkelig se at hun blir oppriktig glad når et rom er blitt ryddet! Jeg er veldig sikker på at mange mennesker kunne trengt å ha besøk av denne damen. Heldige er de som nå har fått hjelp til å få et godt system i sine hjem. Det er så fint når man får lov til å se hvordan andre kan gi en hjelpende hånd der som livet har blitt litt vanskelig. Når man får et lite innblikk i hvordan sykdom kan gi så mange ulike utfordringer over tid. Det handler nemlig ikke alltid om latskap!

Jeg gleder meg til å se resten av programmene i serien Norske Rotehjem på TVNorge! Jeg tror vi alle sammen kan lære litt av det som Synnøve sier. For det er veldig viktig å ha et oversiktlig og ryddig hjem! Det rensker hodet for unødvendig stress og kaos. Jeg skal få ryddet litt mer kjenner jeg.....

Vi blogges!

Jeg setter grenser!

Når man har en offentlig stemme, så baller det fort på seg. Man får ulike henvendelser, og ulike tilbud. Da er det ekstra viktig å sette grenser for hva man ønsker å dele. Jeg er villig til å være synlig i samfunnet vårt. Men likevel så velger jeg å sette noen grenser for meg og min familie. For jeg ønsker ikke å dele absolutt alt med alle sammen. Jeg viser ikke frem huset mitt, eller ungene mine. Jeg er skriver om mamma rollen, men skriver aldri navnene på ungene mine i innleggene mine. Det er noen regler som aldri skal endres på! For det er jeg som har valgt å være offentlig, ikke resten av gjengen! Jeg er verdens stolteste mamma, men jeg trenger ikke vise dem frem på bloggen min. Det er veldig viktig for meg at ungene mine skal forstå nett vett, og ikke bli misbrukt på nettet!

Hvis jeg gjør intervjuer, så skjer det ikke hjemme i min egen stue. Da møter jeg opp andre steder. For hjemmet mitt er vår base, og den skal ikke brettes ut i offentligheten. Jeg trenger min trygge base, og det gjør hele familien også. Vi trenger ikke vise hele verden hvilken farge sofaen vår har! Jeg vet at noen mener jeg ikke tenker mye over ting. Men da kjenner dere ikke meg! For jeg er faktisk veldig bevisst på å sette grenser. Jeg har valgt å vise ansiktet mitt, og dele mine tanker og erfaringer. Men jeg trenger ikke å dele alt!

Jeg har mange planer fremover. Jeg kommer til å bli mer synlig for flere! Da er det veldig bra for oss å ha blitt enige om grenser før vi setter i gang med disse planene. Jeg føler meg trygg på at jeg er klar. Men jeg er veldig opptatt av å beskytte min familie så godt jeg kan. Heldigvis har jeg full støtte her hjemme, og de er klare til å la meg bli sett av flere!

Vi blogges!

Jeg er en 40+ blogger!

Da jeg fylte 40 år i mai, så skjedde der en forandring over natten. Rett og slett så havnet jeg over i gruppen 40+ bloggere! Det er jo slik at man bli samler alle bloggerne etter aldersgrupper, og i det man fyller 40 år så havner man i den siste kategorien som finnes innenfor bloggverdenen. Man er liksom eldst. Og det føltes ganske rart egentlig. Men jeg trives veldig godt med å være en såkalt 40+ blogger! Jeg merker at jeg får noia mange ganger når jeg leser bloggene som blir skrevet av de yngste. Men så er det jo naturlig at vi har ulikt syn på verden. Det skiller jo faktisk 20 år mellom oss! 

Jeg skriver en blogg som er ganske dyp og alvorlig. Det handler om at jeg startet denne bloggen for terapi. Men jeg gir Dere også et innblikk i livet mitt. Jeg er så glad for at jeg har funnet min egen måte å blogge på. Jeg vil så gjerne at bloggen skal bety noe for andre mennesker. Jeg vil ikke være en såkalt rosablogger. Det er viktig  for meg å ha innhold. Men livet mitt inneholder heldigvis litt av alt. Så noen ganger poster jeg innlegg som er lettere å lese for Dere! Livet mitt er blitt en veldig innholdsrik reise på godt og vondt. Det er ganske rart å lese de aller første innleggene mine på denne bloggen. For livet har jammen meg kommet seg betraktelig siden den gang.

Jeg håper at min blogg har en viss tyngde. For jeg ønsker å være en voksen blogger på min egen måte. Jeg skriver fra hjertet mitt, og jeg har masse livserfaring. Det er veldig viktig for meg å bli tatt seriøs. Jeg ønsker å formidle et budskap til Dere. Der finnes alltid et håp selv om livet er mørkt! Jeg gleder meg virkelig til å fortsette med blogg og foredrag. Det er det som føles riktig for meg!

Vi blogges!

Når sårbarhet blir en styrke!

Når jeg holder foredrag, så prater jeg om veldig såre og nære ting i livet mitt. Jeg viser min sårbarhet til alle Dere som leser min blogg, eller hører mine foredrag. Noen ganger kan denne sårbarheten gjøre meg liten og svak. Men det var frem til jeg forstod at denne sårbarheten  gjør meg sterk! For når jeg snakker rett fra hjertet mitt, så blottlegger jeg mange av mine innerste følelser og opplevelser. Det blir veldig nært og personlig. Publikum sier ofte til meg at jeg er tøff. Da har sårbarheten min blitt til en styrke. Da kjenner jeg at jeg når frem med mitt budskap. Da kjenner jeg at jeg har gitt den sårbare et ansikt. Og det er jeg veldig stolt over. For mine opplevelser fortjener å bli trodd. Min angst og redsel fortjener respekt. Det er beinharde fakta som kun jeg og mine nærmeste kjenner til. Min sårbarhet kommer til å gjøre meg sterkere på lang sikt. Men jeg må våge å kjenne på disse følelsene. Og jeg må la Dere få ta del i denne reisen.

.

Jeg er ikke flau over egen angst eller sårbarhet. Jeg skjemmes ikke over meg selv, eller mine reaksjoner. Rett og slett fordi jeg har akseptert at livet mitt er slik. Jeg har min fortid, og den har satt dype spor. Jeg vet at veldig mange mennesker sliter med sin egen fortid. Jeg vil så gjerne gi dem et håp! Jeg ønsker så veldig å vise Dere at livet fortsetter, og det blir bedre etter hvert. Men man må jobbe beinhardt. Det er ingen dans på roser. Min sårbarhet trigger frem mange tårer. Både hos meg selv, men også hos min familie og venner. For de kjenner på smerten. En bitteliten bit av den smerten som jeg bærer på. For det er kun de som har opplevd lignende situasjoner som forstår fullt og helt. Alle de kvinnene og mennene som har opplevd psykisk vold. Som har levd med ydmykelser trakassering i hverdagen sin. De forstår. De skjønner hvordan livet er.

Jeg lar en del av mine følelser komme frem i offentligheten. Men jeg verner likevel om meg og min familie. Vi deler ikke alle detaljene. Det er vår historie, og vår sårbarhet. Noen ganger må man sortere ut hva som kan deles med andre. Men jeg velger likevel åpenhet, og holder gjerne foredrag om temaet. Det er viktig å ikke tie i hjel en slik sårbarhet. For det gjør meg sterk! Jeg får faktisk en indre trygghet på at dette skal jeg fortsette med. Jeg har aldri vært mer sikker. 

Jeg skal skrive. Jeg skal fortelle min historie på scenen. For det gir meg styrke. Det gir meg en følelse av å bidra til å gi håp! Jeg skal våge å vise min sårbarhet!

Nå skal jeg kose meg!

Så er jeg på tur med Mental Helse! Dette har jeg gledet meg veldig til, og nå er vi endelig på plass. Nå skal vi virkelig kose oss, og bli godt kjent med hverandre. Jeg er veldig takknemlig for denne muligheten til å bli kjent med medlemmene. Jeg skal bruke timene godt, og være så sosial som jeg klarer. Det er mange ansikter, og mye prat. Det kan nok bli litt intenst, men jeg gleder meg veldig til alle samtalene og diskusjonene. Jeg gleder meg til å sitte med strikketøyet, og bare nyte kvelden. Det er rart å være hjemmefra en fredagskveld, men dette blir nok veldig koselig. Jeg har store forventinger til denne helgen, og håper at vi får en fin opplevelse sammen

!

Nå skal skuldrene senkes ned. Jeg har hatt noen tunge uker privat, så jeg håper på litt påfyll av energi denne helgen. Det er viktig å få masse frisk luft, og nyte naturen. Jeg håper at jeg kommer meg av sted på guidet tur i morgen formiddag. Jeg har lyst på en fin tur sammen med gode venner. Jeg vil se gruvene, være med vannet og kanskje en tur i kano. Jeg trenger en dag med skikkelig påfyll av norsk natur! Det er veldig kjekt å komme seg av sted på en slik tur. Kjøreturen hit gikk veldig fint, så det er bare velstand!

Jeg håper at Dere får en fin fredag! Det er viktig å nyte helgen så godt som mulig. Jeg er i hvert fall veldig klar for å kose meg. Så nå logger jeg av bloggen for i kveld, og skal bare kose meg sammen med gjengen! Ha en fin fredag!

Vi blogges!

Jeg er på vei til Knaben!

Jeg har gledet meg veldig lenge til denne helgen! Nå er jeg allerede på vei til Knaben. Jeg skal delta på sosial tur sammen med Mental Helse! Jeg gleder meg veldig til å se hvordan det er på Knaben, og jeg er veldig spent. Vi skal kose oss sammen med god mat, strikking og gode samtaler. Vi skal på guidet tur til gruvene i morgen formiddag, og vi skal kanskje i kano. Noen skal ha med fiskeutstyr, og håper på napp! Jeg er veldig klar for en hyggelig helg sammen med gode venner og bekjente. Det blir kjekt å bli bedre kjent med flere av medlemmene våre. Jeg føler at det er viktig at jeg blir med på denne turen.

Det har vært noen tøffe uker her hjemme i det siste. Så jeg gleder meg til å ha en helg hvor jeg kan senke skuldrene litt. Oppleve flott natur, og få meg en flott tur. Dette skal bli godt for kropp og sjel. Jeg er sikker på at min mann styrer hjemme uten problemer, så jeg skal slappe godt av. Det er viktig for guttene også å ha en helg sammen med min kjære mann alene. Jeg har pakket med meg strikketøy, og er klar for en kjekk tur! Litt sjokolade og godteri er også med i bagasjen. Man skal jo kose seg litt når man er på tur

!

Nå skal jeg få koselige mennesker med meg i bilen min! Det er koselig å snakke sammen med noen  mens man kjører. Jeg håper at vi får en fin helg sammen, og at vi kan hjelpe hverandre. Å være et medmenneske, dele erfaringer på godt og vondt er viktig! Jeg vet at veldig mange mennesker sitter altfor masse hjemme i egen stue. Nå skal i hvert fall noen av oss samles, og være sosiale! Jeg gleder meg!

Vi blogges!

Godt å føle seg vel....

Når man sliter med eget selvbilde, så blir det viktig å finne de tingene som hjelper meg i hverdagen. Jeg merker at når jeg kler meg i klær som jeg liker, ja så er det lettere å fikse hverdagen min. For man kan si hva man vil. Det har en betydning hvordan man kler seg. Jeg har funnet ut at jeg trenger å ha mer fokus på hvordan jeg kler meg, og hvordan jeg ønsker at mennesker skal ta meg seriøst. Jeg føler derfor at det er riktig å ha litt fokus på min garderobe. Jeg liker å holde på med klær. Det var jobben min i noen år, og jeg merker at det har satt litt spor i meg. Jeg var butikksjef i klesbutikk, og hadde ansvaret for innkjøp av kolleksjoner. Jeg gjorde mitt beste selv om mitt privatliv ødela meg på dette tidspunktet. 

Jeg er nok litt mer opptatt av klær nå. Rett og slett fordi jeg ønsker å ta godt vare på meg selv, og jeg ønsker å se bra ut. Jeg jobber veldig mye med min mentale helse. Og jeg trenger litt drahjelp av de ytre faktorene. Det gir meg faktisk litt selvtillit når jeg føler meg fin. Da kan jeg liksom klare å gå med hodet litt mer opp enn ned. Det er viktig det også. Jammen er det mange ting som man skal tenke over. Jeg ønsker virkelig å kunne blomstre litt. Det har vært veldig tunge år, og jeg har ikke prioritert meg selv noe særlig. Nå vil jeg faktisk kunne se bra ut, og kose meg litt innimellom alle de harde kampene som er en del av mitt liv. Når jeg får slike stunder, ja da kommer jeg meg litt videre i livet. 

Jeg er glad i mote. Det er faktisk veldig interessant. Selv om jeg liker det enkle og klassiske aller best. Jeg følger med en del på internett, og det er kjekt å kunne få inspirasjon. Jeg kan kikke på bilder, og så sette sammen klær fra egen garderobe for en lignende stil. Dette er en kjekk hobby som ikke skader noen! Jeg skal kose meg fremover, og forsøke å blomstre litt!

Vi blogges!

Spennende utfordringer!

Nå er det mange ting som skjer. Jeg er stadig på nye møter og steder. Jeg representerer for Mental Helse Vest Agder ganske ofte, og det er mange nye ansikter. Det er ganske utfordrende å delta på ulike møter og lunsjtreff. For man skal kommunisere med fremmede mennesker. Noen har man kanskje hilst på så vidt tidligere, mens andre er helt nye. Det er veldig spennende, og veldig kjekt! I dag har jeg vært i Kristiansand for å ha lunsjmøte med FFO. Det er viktig å jobbe sammen, og kommunisere om våre hjertesaker. Det var veldig ok å få delta på et slikt møte sammen med nestleder.

Jeg skal av sted på ulike samlinger i tiden fremover. Det er overnattinger, og jeg skal hilse på veldig mange mennesker. Men det får stå sin prøve. Jeg satser på at det blir mange spennende møter. For vi skal jo jobbe med våre viktigste saker, og det gleder jeg meg veldig til. Når man får slike verv, så følger det ganske masse med. Jeg gleder meg veldig til å møte de andre fylkeslederne i Mental Helse, og bli bedre kjent med organisasjonen. Det er veldig masse å lære, men jeg liker det. Jeg er klar for å få ny visdom og kunnskap.

Jeg skal gjøre mitt aller beste! Det kommer til å kreve en del av meg, men jeg tror dette blir veldig bra. Jeg har sagt ja til dette vervet fordi jeg vil utrette mye innenfor psykisk helse. Jeg bærer med meg masse erfaring og brukerkunnskap. Det er på tide å bruke det til noe fornuftig. Jeg er veldig klar for en travel vinter med mange opplevelser! Jeg skal ta Dere med på ferden! Jeg tror det blir veldig kjekt å møte nye mennesker på min vei!

Vi blogges! 

Livet må ha en mening!

Det hender iblant at jeg føler meg veldig mislykket. Jeg blir veldig trist og lei meg fordi livet har inneholdt veldig mye vondt. Det er mange ting som er ufattelig vonde å leve med. Når de tankene herjer med meg, så er det meste svart. Da er det ikke så veldig mye som kan hjelpe meg. Men heldigvis så har jeg ungene mine og min kjære mann. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dem. Vi er sveiset sammen, og vi hjelper hverandre videre i livet. De gir livet mening! Og jeg får heldigvis muligheten til å komme meg videre i livet. Det er en veldig hard reise. En reise som veldig få mennesker kan forstå. Min bagasje kan nemlig ikke deles med alle. Det er for mye som er sterkt og vondt. 

Hvordan skal man da klare seg videre i livet? Hvordan skal man finne en mening med livet? Jeg forsøker å bruke mine erfaringer til å hjelpe andre. Rett og slett fordi det hjelper meg videre, og det vonde blir brukt til noe positivt. Da får livet en ny mening, og jeg kommer meg sakte videre. Det er en veldig lang reise, og jeg møter på stadige hindringer. Men jeg har bestemt meg for å komme meg fremover. Det skal ingen få ta i fra meg. Livet mitt skal inneholde gode dager. Jeg skal kose meg sammen med familien min. Jeg skal nyte fine stunder med min kjære mann. Vennskap skal bygges videre på. 

Livet må ha en mening! Det er veldig viktig for oss alle. Jeg er veldig glad for at jeg valgte åpenhet. For da kan vi gå denne veien sammen! Da kan Dere hjelpe meg videre i livet, og gi meg oppmuntring! Det trenger jeg. For ingen kan egentlig helt skjønne hvordan dette kjennes. Kun de som dessverre har opplevd lignende liv som meg. Vi er mange. Og vi hjelper hverandre videre!

Vi blogges!

Gamle valg biter meg i baken!

Noen valg kommer stadig tilbake til meg. Rett og slett fordi noen valg ble veldig skjebnesvangre for meg. Og jeg blir stadig påminnet om hvor rart mange mennesker syns at det var når jeg valgte slik som jeg gjorde. Det er ikke noe godt å bli minnet på. Faktisk så gjør det veldig vondt. For jeg angrer veldig på mange valg, og jeg kan ikke gå tilbake for å fikse på de nå. Jeg må leve med at livet ble slik som det ble. Det eneste jeg kan gjøre, det er å passe på at fremtiden blir bra for oss alle sammen. Så ikke minn meg så ofte på alle de valgene som gikk skeis. Da sender du meg bare tilbake til de vonde følelsene. Det tror jeg ikke du unner meg egentlig.

Men jeg forstår at mange stusser over mine valg. Jeg var veldig ung da jeg tok mine mest skjebnesvangre valg. Og jeg var uten selvtillit og selvfølelse. Da velger man veldig ofte det som er galt. For man ser ikke selv hva som skjer rundt seg selv. Og man tror at ydmykelser og trakassering er noe som man bare må godta. Jeg skulle veldig gjerne ha valgt veldig annerledes på mange områder. Men jeg er veldig glad for at jeg valgte å bli mamma. Det overvinner alt det som er vondt og vanskelig. Jeg vet at det er den viktigste oppgaven jeg har i livet mitt.

Jeg prater åpent om min fortid. Men ikke minn meg på alt som har gått feil. Støtt meg heller i min ferd her og nå. For jeg straffer meg selv nok for de valgene jeg tok. Jeg trenger faktisk ikke å få høre fra dere hvor dum jeg var! Det vet jeg veldig godt selv. Min historie er full av ulike faktorer som jeg ikke kan forklare her. Så det er ikke så enkelt som man tror. Jeg forsøker å jobbe meg selv fremover! Jeg blir glad hvis man kan fokusere mest på det, og ikke gi meg mer skyldfølelse for at jeg stod i marerittet så altfor lenge!

Vi blogges!

Jeg gidder ikke godta nett troll!

Når man blogger, så er det viktig å kommunisere med sine lesere. Det er en kjent regel innenfor blogg miljøet. Men slik samfunnet vårt er i dag, så er det ikke så veldig enkelt å kommunisere direkte på bloggen. Rett og slett fordi nett trollene dukker opp overalt, og lager livet veldig vanskelig for oss som blogger! Jeg valgte å stenge mitt kommentarfelt ganske raskt etter at jeg begynte å blogge. Rett og slett fordi jeg ikke ønsket å bli bombardert med sjikanerende uttalelser på bloggen min. Jeg tåler kritikk, men det ble altfor mye usaklig og vondt som ble skrevet. Særlig om mine barn, og min rolle som mamma. Det godtar jeg ikke! Det er også slik at min familie leser bloggen min, og jeg ønsker ikke at de skal bli triste fordi jeg får tyn på internett.

Jeg liker å kommunisere med mine lesere på Facebook, Da må leserne ha eget navn under kommentaren, og det blir ikke så spennende å kritisere usaklig der. De aller fleste store bloggere har valgt å ha denne ordningen også. For man må sette en grense. Man kan ikke leve med nett hat som en del av hverdagen. Jeg er helt sikker på at jeg ikke kommer til å åpne opp kommentarfeltet mitt igjen. Jeg kjenner meg selv veldig godt, og vet at det vil skade min fremgang. Jeg velger derfor å snakke med Dere på Facebook. Det er kjekt å lese kommentarene, og jeg svarer så ofte jeg kan!

Når man velger å ha en offentlig stemme, så må man godta at ikke alle deler mine meninger. Det er helt i orden, og jeg aksepterer det. Men jeg vil likevel behandles med respekt og verdighet. Da må jeg holde nett trollene på avstand! Det er viktig å beskytte meg selv samtidig som jeg vil ha en stemme ut til Dere! Jeg er voksen. Jeg setter grenser. Slik må det bare være. Noen kaller meg feig. Jeg mener heller at det er sunn fornuft. 

Vi blogges!

Angst betyr redsel!

Jeg lever med angst. Angst kan aller best forklares med å være konstant redd. Å leve en hverdag med en konstant følelse av redsel, er slitsomt. Det er veldig mange årsaker til at mennesker sliter med angst. Og ingen av oss er helt like. Jeg har mine grunner til å kjempe med angst. Det er viktig å forstå at angst faktisk ikke er så lett å leve med i hverdagen vår. Det påvirker det sosiale livet vårt, vår mulighet til å jobbe og bidra. Men vi er likevel gode og oppegående mennesker som vil mye. Hvem som helst kan få angst. Det handler litt om hva livet vårt har inneholdt av opplevelser og traumer. Litt handler om arv og miljø. Jeg vet at mine årsaker er vonde og skremmende. Det er så mange ulike opplevelser som har satt dype spor i sjelen min. Men jeg vet også at jeg kan jobbe meg gjennom dette. For jeg ønsker ikke at angsten skal få overta livet mitt!

Det er slitsomt å være redd! Det er en følelse som ingen liker. Jeg unner ingen å gå med så mye redsel i kroppen. For det setter en person ut av spill dersom det blir for sterkt. Men jeg har kommet så langt at angsten er ikke konstant. Den kommer tilbake som lyn fra klar himmel, og jeg aner ikke når. Det betyr jo at jeg får en viss redsel for at den skal dukke opp når jeg ikke "ønsker" det. Jeg skriver denne bloggen fordi jeg ønsker å spre litt kunnskap om psykiske utfordringer. for jeg tror at manglende kunnskap er den viktigste årsaken til fordommer og tabuer. Når vi snakker åpent om slike ting, så blir det ikke så skummelt og farlig for andre. Da ser de jo at vi er vanlige mennesker.

Jeg har valgt å vise ansikt. Jeg forteller åpent om min mentale helse. Men ikke tro at jeg deler alt! For jeg er voksen, og vet at visse ting må jeg ha for meg selv. Min bagasje er stor og tung. Men den skal ikke få knekke meg!

Vi blogges!

Blomster til mor!

Jeg var så heldig å få en flott blomsterbukett da jeg holdt foredrag i Egersund forrige uke. Den var veldig fin, og det var nydelige farger. Men den ble ikke med meg hjem til Mandal. Jeg valgte nemlig å gi disse blomstene videre til min kjære mor. Hun var nemlig tilstede denne dagen, og det var veldig godt for meg å ha henne der i bakgrunnen. Jeg er veldig glad og takknemlig for den støtten som jeg får fra min familie. Det betyr masse for meg personlig, og jeg er veldig glad i dem. Det føltes derfor riktig for meg å gi henne disse blomstene! Det er alltid koselig å gi blomster til mor!

Jeg er mor selv. Så jeg skjønner at tårene triller hos mor når jeg forteller mine foredrag. Men jeg er sterk, og klarer meg godt til tross for de vanskelighetene som livet har gitt meg. Det ønsker jeg å vise til mine foreldre. Jeg kommer meg gjennom alt som skjer. Selv om vi ikke alltid er enige om alt, så er jeg fortsatt deres barn. Det er jeg veldig glad for. Livet inneholder mye, og vi trenger hverandre. Jeg er glad for å ha en mamma å gi blomster til. Som voksen vet jeg jo at der kommer en tid hvor mennesker forsvinner. Vi må ta vare på hverandre mens vi faktisk finnes her på jord!

Å gi blomster er kanskje en liten ting i det store bildet. Men jeg vet at min mor ble glad. Hun elsker blomster, og jeg vet at hun og far kommer til å tenke på meg når de ser på dem i stuen sin!  Jeg trenger de gode tankene selv om jeg er voksen! Å vite at man har noen som er glad i en betyr veldig mye. Det kan ikke måles i noe. Det betyr faktisk alt.

Vi blogges!

Stas med nye lesere!

Det er veldig kjekt å se at jeg har fått flere lesere de siste ukene! Tallene går sakte oppover, og det er veldig koselig for meg å se! Jeg merker jo at flere leser gjennom gamle innlegg, og det forteller meg at dere er interessert i bli kjent med bloggen min! Det er veldig kjekt å ha faste lesere, og jeg er så glad for at Dere velger å lese mine innlegg! Jeg blir stadig overasket over hvor mye denne bloggen betyr for andre mennesker. Jeg får så mange tilbakemeldinger, og det gjør inntrykk på meg personlig! Jeg kjenner at det motiverer meg veldig til å skriver denne bloggen, og til å gi av meg selv! Jeg merker at jeg blir veldig rørt når mennesker forteller meg hva bloggen egentlig betyr for deres hverdag!

Det er en del jobb å ha en blogg som blir oppdatert  så ofte som min gjør. Jeg poster fast 3 innlegg hver eneste dag året rundt. Det er liksom blitt en slik vane, og jeg poster til faste tider. Når jeg skriver innlegg, så er det ikke slik at jeg poster det samme dagen. Veldig mange innlegg blir postet noen dager frem i tid. Rett og slett fordi jeg ligger på forskudd, og jeg vil gjerne tenke over innleggene mine før jeg poster dem. Det er sterke emner på de fleste innleggene, og jeg vil være helt sikker på at jeg ønsker å ha dem offentlige. Noen ganger må jeg faktisk selv bearbeide det som jeg har skrevet før jeg kan publisere det. Det er nemlig mine følelser som jeg skriver om. Noen ganger blir det veldig sterkt for meg også!

Jeg tror bloggen kommer til å være en del av mitt liv i lang tid fremover! Jeg ønsker å ha denne kanalen ut i det offentlige rommet. Det er viktig for meg å kunne komme ut med mine tanker og opplevelser. For livet er ikke et glansbilde! Det er en knallhard virkelighet som vi kjemper oss gjennom! Tusen takk til alle Dere som leser min blogg. Jeg er veldig glad og takknemlig for hver enkelt av Dere! 

Vi blogges!

Hvorfor vil jeg være synlig?

Jeg har valgt å ha en offentlig stemme. Jeg har denne bloggen her, og jeg holder foredrag om livet mitt. Det er et veldig gjennomtenkt og bevisst valg. For man verken kan eller bør være så synlig dersom man ikke takler det. Jeg har hatt mine dager hvor jeg virkelig har undret på om det er verd å være så synlig. For jeg blottlegger mye av meg selv i denne bloggen og i foredrag. Men jeg kom frem at dette ønsker jeg å holde på med. Jeg kjenner det i hjertet mitt. Innerst inne i meg selv er det et ønske om å få lov til å hjelpe andre som sliter med de samme tingene som meg selv. Noen må våge å snakke høyt! Noen må våge å vise ansiktet sitt! Jeg har valgt å være en av dem som viser ansikt, og som våger å prate åpent om de vanskelige sidene i livet.

Det gjør meg ikke til et super menneske! Jeg har fortsatt stunder hvor jeg kjenner at det koster veldig mye. For det er ikke en lett sak å være synlig når det kommer til mine erfaringer i livet. Det koster, og det smerter veldig i perioder. Men jeg merker likevel at jeg vokser på det. Hver gang jeg gjennomfører et foredrag, så pusher jeg meg selv fremover i livet. Jeg overvinner angst og tungsinn. Jeg gir meg selv en opplevelse av mestring som er veldig viktig. Og jeg føler meg som en ressurs, og ikke bare et menneske med en psykisk diagnose! Det er viktig for meg å kjenne at jeg mestrer noe. Jeg trenger å få bidra med noe selv om jeg er syk.

Når jeg velger å være synlig, så er det også en belastning for min familie. Vi er veldig forskjellige. Men her hemme har vi pratet om disse tingene. Både voksne og barn er med i denne samtalen. For jeg ønsker ikke å gi mine barn mer belastning i livet. Vi er veldig enige om hvor grensene skal være. Og jeg mottar stor støtte fra mine nærmeste i den jobben jeg velger å gjøre! Vi er opptatt av å kunne hjelpe andre mennesker som har lignende historie som vi har! Jeg er veldig glad og stolt over støtten mine barn gir meg! Å høre fra mine små at de ønsker mamma skal hjelpe andre slik som jeg har hjulpet dem, det er veldig sterkt!

Da er det verd å være synlig!

Vi blogges!

Dere er faktisk glade i meg!

Når jeg var i Egersund i forrige uke, så oppdaget jeg noe som virkelig har satt spor inni meg. For jeg ble møtt med en varme og omtenksomhet som jeg ikke våget å håpe på. Det var veldig godt for meg å kjenne på denne omsorgen. For jeg legger ikke skjul på at mitt liv har gitt meg mange iskalde blikk. Særlig etter at jeg valgte å være åpen om min historie. Det er forståelig at noen mennesker ikke liker at jeg skriver og snakker om dette offentlig. Det må jeg bare leve med. Men jeg har nok vært veldig redd for at veldig mange i Egersund skal mislike meg, og gi meg disse iskalde blikkene. For det skjer, og det er veldig vondt for meg. Jeg har tatt et valg, og jeg må leve med de konsekvensene som det medfører. Jeg har mistet mange mennesker i livet mitt, og noen har jeg valgt bort selv også. Jeg står for de valgene som jeg har tatt.

Så jeg var altså redd. Skikkelig redd innerst i sjelen. For jeg aner ikke hvem som ønsker meg alt godt, og hvem som egentlig ønsker meg dit pepperen gror! Men jeg ble overøst med fine ord, klemmer og oppmuntringer denne dagen i Egersund. Det er jeg veldig takknemlig for! Det viste meg at der faktisk er veldig mange mennesker i Egersund som er glad i meg, og som virkelig ønsker meg alt godt. Det var viktig for meg å oppleve! Rett og slett fordi jeg kanskje kan bruke denne erfaringen til å ikke være så livredd for å bevege meg i Egersund sentrum. Kanskje kan angsten avta? Det er i hvert fall en erfaring som jeg skal bære med meg inni hjertet mitt!

Når man har store skader på egen selvfølelse, så trenger man slike opplevelser som dette! For da kan jeg minne kroppen min på at dette gikk helt fint denne gangen. Det er en viktig lærdom, og jeg kjenner at det ble en verdifull erfaring! Tusen takk til alle sammen som gav meg denne opplevelsen!

Vi blogges!

Når alle sliter samtidig!

Vår hverdag svinger veldig. Vi kan ha veldig gode dager, og plutselig så kommer det noen veldig vonde dager. Det gjelder for flere enn meg her i huset. Her om dagen så hadde plutselig alle sammen en veldig vanskelig dag. Forskjellige hendelser skjedde som perler på en snor. Og latter ble til gråt, sinne og frustrasjon. Slike dager er heftige og vanskelige. For selv om man er voksen, så blir man jo så veldig berørt når alvorlige ting skjer. Jeg måtte kjempe veldig hardt med meg selv. Jeg var veldig sliten i utgangspunktet, så lageret av overskudd var ikke på plass. Det ble en veldig sterk dag. Alle planer måtte avlyses fra ettermiddagen av. Det eneste som var viktig var å være mamma. Slike valg blir enkle når det stormer som verst. Da kommer min familie aller først. Jeg må forsøke å stå stødig gjennom slike dager.

Vi hjalp hverandre gjennom disse timene. Og vi kom oss jammen igjennom dem nesten like hele. På innsiden er det enda skjørt hos oss, men vi har det likevel bra nå. Det har roet seg ned igjen. Men slike dager setter dype spor i meg. Jeg blir så uendelig trist og lei meg. For det er ikke slik man skal oppleve. Jeg føler mange ganger at livet har vært urettferdig mot oss. Men det nytter så lite å tenke slike tanker. Alt jeg kan gjøre, det er å hjelpe oss alle sammen gjennom det som er vanskelig. Men jeg er bare et menneske. Og jeg har mine følelser som må bearbeides nå i etterkant. Det er viktig for meg å få snakket ut underveis. Nå kommer det en uke med høstferie, og barna skal være rundt meg hele tiden. Da må jeg jobbe med meg selv. For det kan bli intense dager for oss alle sammen!

Det vanskelige er nok det at ting skifter veldig raskt. Man vet liksom ikke når det plutselig blir for vanskelig å takle livet. Så derfor må man være på vakt hele tiden, og passe godt på. Det er slitsomt, men helt nødvendig. Trygge rammer er det eneste som hjelper oss gjennom de hardeste stormene. Vi er heldige som har hverandre. For vi kjenner det selv på kroppen, og vi skjønner hverandres kamper. Det er ofte utfordrende. Men vi sitter med en erfaring som gjør at vi kan hjelpe hverandre gjennom de verste stundene. Det er en styrke. Det skaper tillit. Vi er der for hverandre. 

Det kan ingen ta i fra oss!

Vi blogges!

Spennende tider❤️

Det er spennende tider for meg! Nå har liksom ballen begynt å rulle litt. Jeg når ut til fler og fler. Det er veldig spennende for meg personlig . Jeg får mulighet til å nå ut til så mange på en gang. Det krever at jeg kjenner godt etter i meg selv. Hva vil jeg dele? Hva vil jeg beholde innenfor min private sone? Det er viktig å bevare kontrollen på hva jeg formidler! 

Jeg kommer til å bli enda mer synlig. Det er både gøy og skummelt på samme tid! Jeg går mange runder med meg selv, og familien. Jeg vil at vi skal oppleve fremgang. Da må jeg ta de valgene som er riktige for oss. Jeg er takknemlig for de muligheter som åpner seg nå! Men det er likevel viktig å ha beina plantet i gulvet fremover!

Det koster å være synlig! Men når jeg får alle de gode tilbakemeldingene , ja da er det verd det. Å få klemmer og gode ord hjelper meg videre! Jeg har noen planer som jeg må holde for meg selv en stund til. Men det er virkelig både spennende og skummelt på samme tid. Jeg håper at bloggen fortsetter å vokse smått og pent . Jeg er glad for hver enkelt leser❤️

Jeg håper at jeg kan få flere foredrag booket etterhvert. Men jeg er veldig tålmodig, og forsøker å bygge en plattform. Den skal være solid og trygg. Det er viktig for meg. Jeg må ha disse tingene i fokus. Jeg gleder meg til jeg kan fortelle mer til Dere!

 

Å by på seg selv!

Det er spennende for meg å ha denne bloggen. Rett og slett fordi den hjelper meg på så mange måter. Jeg får ha en stemme i det offentlige rommet, og jeg kan få bruke skriving som viktig terapi. Jeg blir også nødt til å by på meg selv. Bilder er en viktig del av blogging, og det har jeg ikke tatt så veldig seriøst før. Men jeg vet nå at jeg må fokusere mer på bilder. Og jeg må være villig til å posere selv på disse bildene. Det er jo en veldig stor ting for meg. For når man daglig kjemper med et dårlig selvbilde, så er det å ta bilder ganske vanskelig og utfordrende. Men jeg er i kommet i gang, og det går sånn passe bra. Jeg er i en prosess hvor jeg jobber meg tryggere på det å bli tatt bilde av. For jeg trenger jo veldig mange bilder til bloggen egentlig.

Det kommer til å skje gradvis. For jeg må endre tankemønsteret mitt litt. Jeg må faktisk huske å ta bilder hver eneste dag. I hvert fall gjøre et forsøk! Det må jeg bruke litt tid på å venne meg til. Jeg ser jo effekten som bilder har. Det tiltrekker oppmerksomhet. Men det er litt utfordrende å by så mye på seg selv. Noen dager er det helt ok, mens andre dager tenker jeg at det er helt idiotisk. Slik er jeg skrudd sammen. Men mest av alt handler det om dårlig selvfølelse, og en evig trang til å snakke meg selv nedenom og hjem. Det er veldig viktig for meg å jobbe med dette, for min selvfølelse må opp mange hakk!

Jeg skal gjøre så godt som jeg kan. For jeg vil jo at bloggen min skal være levende og aktiv! Det er veldig kjekt å merke at flere leser min blogg! Det gjør meg veldig glad, og det inspirerer meg til å jobbe videre med bloggen! Det er ut av komfortsonen iblant, men jammen meg har jeg veldig godt av det!

Vi blogges!

Jeg er så heldig!

Jeg er svært takknemlig for alle de gode vennene som jeg har fått her i Mandal. Det føles veldig godt å kunne ha et nettverk, og muligheten til å prate sammen med noen som bryr seg. Jeg gleder meg til hver eneste gang jeg skal være sammen med venner, og liker å få besøk her hjemme hos meg. Men alle sammen er jo travle mennesker, så det er ikke så veldig ofte man kan samles. Jeg nyter de kveldene hvor jeg er sammen med gode venner. Da føler jeg meg trygg og glad, og det er så deilig å kunne slappe sammen med andre. Jeg trenger ikke at det skjer så mye, men bare det å kunne sitte sammen og prate er viktig. Jeg er veldig sosial av meg, så det er viktig for meg å ha et nettverk.

Jeg fikk flere venner da jeg engasjerte meg i frivillig arbeid og organisasjoner. Jeg setter veldig stor pris på alle de flotte menneskene som jeg har møtt. Når jeg etter hvert kommer meg rundt til lokalforeningene, så gleder jeg meg veldig til å få nye bekjente og venner. Det er viktig å gi av seg selv. Da får man stort sett godhet tilbake. Jeg er en åpen person, og det skaper kontakt. Jeg håper at jeg aldri mister gleden av å være sosial. Jeg er nemlig så utrolig glad når jeg koser meg sammen med gode venner. Jeg har jo skrevet veldig åpent på bloggen om mine utfordringer, så det er mange som kjenner til min situasjon. Men å få lov til å få venner i voksen alder, det setter jeg stor pris.

Små ting blir ofte veldig store. Særlig når problemene har vært så, store i mange år. Da er gleden over vennskap utrolig sterk. Jeg blir varm i hjertet når jeg tenker på alle de flotte menneskene som tilbyr sitt vennskap til meg. Det gjør hverdagen lysere og lettere!

Vi blogges!

En rolig høstferie!

Denne uken som kommer nå har vi høstferie her i Mandal. Ungene gleder seg veldig til å ha fri en hel uke, og det er veldig godt med litt pause fra skolen. Vi trenger ikke ha vekkerklokken på så veldig tidlig, og det er jo deilig. Vi har ikke lagt noen veldig planer, så vi tar det litt som det kommer. Jeg skal på noen avtaler i løpet av uken , men det er litt roligere enn vanlig. Det er viktig å ta en liten pust i bakken for min del. Jeg er veldig sliten etter en anstrengende uke, så det skal bli godt å ha mer ro i dagene som kommer nå. Jeg håper vi kan få fint høstvær slik at ungene kan være aktive utendørs!

Ukene i høst har virkelig flydd av sted, og jeg vet det kommer veldig travle tider fremover for min del. Så jeg skal virkelig benytte meg av disse rolige dagene nå. Jeg gleder meg til Knaben tur neste helg, og jeg skal få ha barnefri hele helgen. Min kjære er så snill og lar meg få bli med på Mental Helse sin årlige tur. Jeg gleder meg veldig til å få bli kjent med mange av våre medlemmer. Det er jo viktig for en fylkesleder å bli litt kjent med grasroten. Det er verdifullt å bruke tid i slike arrangement.

Jeg håper også å få ordnet litt her hjemme disse dagene. Der er alltid noe som må ryddes eller fikses på. Jeg har slitt noen uker nå, og da er det lett  å falle litt bakpå med ulike ting. Jeg er fortsatt ganske preget av slitasje og tungsinn, men det skal gå bedre etter hvert som tiden går. Jeg håper på bedre dager nå! Jeg gir meg ikke!

Vi blogges!

Jeg er STA!

Jeg har en egenskap som hjelper meg mye, men som i blant er en utfordring. Jeg er fryktelig STA! Når jeg har satt meg et mål, så jobber jeg mot det uansett hva som kreves av meg. Det har hjulpet meg gjennom min livskrise, og den hjelper meg gjennom en tøff hverdag her hjemme. Staheten min er en glede og en byrde. For den gjør at jeg i perioder kjører meg selv altfor hardt. Jeg har en tendens til å bare kjøre på, og ikke ta nok hensyn til kroppen min underveis. Men det er jo også en fordel å jobbe seg fremover mot et spesifikt mål. Jeg forsøker å bruke staheten min på en fornuftig måte. Da vil den være til hjelp for meg, og et nyttig verktøy gjennom disse prosessene. Men jeg må passe nøye på. Det kan fort bli en vondt ting også.

Jeg vil jo så veldig mye selv om min kropp og helse ikke klarer det. Og da er det lett for at strikken blir tøyd litt for langt når jeg er så sta. Men nå kjenner jeg meg selv mye bedre enn tidligere, og forsøker å stagge meg selv iblant. Jeg er heldig som snakker veldig åpent om dette med min kjære, så vi jobber sammen for å finne en løsning som passer for meg og oss. Det er godt å kunne være to. Han er den som jeg hører mest på utenom meg selv. Jeg er sikker på at staheten har vært helt avgjørende for min fremgang. Jeg hadde ikke klart å reise meg igjen hvis jeg ikke hadde vært sta og jobbet beinhardt.

Staheten kommer veldig godt med når jeg må kjempe for det som er viktigst i livet. Da er jeg faktisk ganske så nådeløs. Jeg blir uredd, og kjemper med nebb og klør. Det har vært veldig viktig de siste årene, og jeg kjemper videre. Der gir jeg meg aldri. Noen ting er viktigere enn alt annet i livet, og det tar jeg veldig godt vare på sammen med min kjære. Livet har vært veldig vanskelig i altfor mange år. Men jeg skal bruke staheten min fornuftig, og kjempe meg videre gjennom hverdagen, Det kommer til å gå bra med oss!

Vi blogges!