Min tro er liten…men den er der!

Dette innlegget har jeg vært veldig i tvil om jeg skulle skrive. For det er personlig. Og jeg er litt redd for hvilke reaksjoner som kommer min vei. Men jeg ønsker likevel å skrive, og hvis du leser det nå, så har jeg turt å publisere det til dere. Jeg skal nemlig forsøke å skrive litt om tro og tvil. Om hvordan jeg forholder meg til det å tro på kristendommen. For jeg er kristen, det kan jeg si med en gang. Og det tror jeg nok gjør at mange senker skuldrene ned litte grann.

Jeg er oppvokst i et kristent hjem. Med mor og far som arbeidet i kirken som kirketjener og klokker. Vi har alltid vært aktive på bedehuset. Alle aktiviteter var i kristen regi. Jeg hadde det nok litt for strengt, men jeg hadde det likevel godt. Det er viktig for meg å si. Jeg er veldig glad i min familie. Jeg deltok i kristne kor og korps. Jeg deltok i ulike foreninger både som barn og ungdom. Jeg fikk kristendommen inn fra jeg var bitteliten.

Jeg liker å synge. I mange år gikk dro jeg rundt og evangeliserte i kriker og bedehus.  Alt jeg sang var kristent. Alt skulle synges på norsk, kanskje svensk. Det som skjedde var at privatlivet mitt gikk virkelig galt. Jeg fikk så mange prøvelser, og jeg ble mer og mer stresset og sint på vår Herre. Ja til slutt så greide jeg ikke å kombinere mitt sinne sammen med evangelisering. For jeg klarte ikke å stå inne for det på samme måte som før.

Så jeg sluttet. Jeg sluttet i korene, og jeg sluttet å opptre. Jeg kuttet ut menighetsarbeid. Og jeg fikk nok. Jeg fikk opplevelser med kristne mennesker som gjorde at jeg mistet tiltro til den tilhørigheten jeg før hadde hatt. Og jeg ble så inderlig sint. Faktisk så er jeg nok ganske sint og oppgitt enda. Men jeg har min tro innerst inne. Jeg kan bare ikke dele den med så mange. For det er lov å både være sint, og å tvile.

Jeg har hatt mange tunge tak. Og jeg har foldet mine hender sikkert ti tusen millioner ganger. For jeg har lært at det er makt i de folede hender. Det er det nok. Men jeg lurer fortsatt på hvorfor livet mitt ble så vanskelig. Hvorfor det måtte bli så tungt. Hvorfor kom der så mye vondt akkurat til meg. Jeg har kjeftet, og sagt mye rart opp igjennom årene. Den dag i dag er jeg ikke aktiv i noen menighet, og har ikke ønske om det heller. Min tro handler om meg og vår Herre. Så får det gjenstå å se hvor jeg lander når den tid kommer.

Jeg mener det er lov å ha slike tanker som jeg har, og fortsatt være kristen. Jeg er kristen på min egen måte. Jeg kan stå inne for det. Jeg har min barnetro intakt. Jeg vet at det nok fører til reaksjoner at jeg skriver dette. Men jeg er et voksent menneske som tørr å prate åpent om det meste. Og man trenger ikke være aktiv i en menighet for å være kristen. Det handler om hva man tror i hjertet sitt. Min lille tro holder i massevis. Det er jeg sikker på.

Kanskje du tenker jeg burde ikke si dette høyt. Men kanskje tenker du at det er bra noen tørr. For det å ha en tro er ikke lett. Samme hvilken religion man tilhører, så er det av og til vanskelig. For øyeblikket har jeg mitt å stri med, og jeg klarer rett og slett ikke å late som om noe annet. For i mitt hus er det høyt under taket, og det er lov å både tro og tvile. Mine vanskelige opplevelser har satt sine spor, og jeg mange spørsmål som jeg ønsker svar på. Jeg har min egen sti å gå fremover. Akkurat nå er min tro altfor liten til at jeg kan dele den med noen.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg