Bland sammen alle ingrediensene, dekk til og sett til heving i ca 40 minutter på lunt sted.
Del så deigen i to deler. Kjevle ut til så firkantet deig. Smør så på tomatpuré . Dryss på rikelig med oregano. Kle hele firkanten med kokt skinke (pålegg). Strø på oppkuttet skinke. Strø over ost. Rull så deigen stramt sammen . Bruk en skarp kniv , og skjær i 2 cm tykke skiver . Plasser pizzasnurrer på bakepapir på stekebrett. Stek midt i ovnen på 200 grader varmluft i ca 10 minutter!
Ungene elsker dem, og de forsvinner fort! Håper de faller i smak😜
Når man blir 66, først da slår livet til! Slik går sangen som vi alle kan. Vet dere hva, jeg gidder ikke å vente til jeg blir 66 år! Jeg vil leve livet mitt nå! Jeg vil finne min egen vei allerede nå! Jeg har lyst til å tørre ta egne veivalg. Valg som jeg kan være fornøyd med. Jeg vil ikke sette livet mitt så veldig på vent. For meg handler det om frihet. Frihet til å ta selvstendige valg. Ikke bli holdt nede av andre mennesker som selv ikke vil eller tørr!
Jeg tørr å skrive blogg! Jeg tørr å prate offentlig! Jeg tørr å engasjere meg! Og jeg er så glad for at jeg faktisk våger alt dette nå. Det er uendelig godt å være litt tøff. Tøff nok til å kjøre sitt eget løp. Men jeg vil ikke være vond mot andre underveis. For jeg ønsker ikke å være for brå. Men jeg har holdt meg selv tilbake i så uendelig mange år. Nå er jeg endelig i ferd med å finne meg selv. Og da vil jeg virkelig være meg selv!
Jeg kommer ikke til å gjøre sånn veldig farlige ting. Jeg friker ikke helt ut. Men jeg ønsker bare å kose meg litt. Gjøre de tingene som gjør meg og min familie godt. Ikke tenke så mye på hva andre tenker eller mener. For jeg er tøff nok til å klare meg gjennom det aller meste. Det har jeg allerede gjort. Jeg har reist meg! Og skulle jeg falle litt på rumpa igjen, så er jeg kjapt oppe igjen.
Livet har vært vanskelig. Desto viktigere er det nå å LEVE! Det er så viktig for meg å leve slik jeg ønsker det. Sammen med de jeg er glad i, og som støtter meg. Da har man lov til å være litt vågal. For jeg er trygg på at jeg skal takle det!
I løpet av perioden som jeg har hatt bloggen min, så har jeg fått mange kommentarer på blogg og Facebook. En ting som jeg har fått høre fra flere, er at de ser på meg som et forbilde. Jeg blir veldig ydmyk og rørt over en slik betegnelse. Og jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal ta det i mot. Jeg sier selvfølgelig tusen takk. Det varmer hjertet mitt veldig mye. Men det får meg også til å tenke. For hvorfor er jeg et forbilde for noen? Hva har jeg gjort som er så spesielt?
Jeg har vært åpen og ærlig. Midt i et samfunn hvor fasade og vellykkethet regjerer, så har jeg innrømmet hvordan livet mitt henger sammen. Jeg har pratet om mine mentale og fysiske utfordringer i hverdagen. Jeg har fortalt om en vanskelig oppvekst med mobbing. Jeg har fortalt om krenkelser. Jeg har gitt veldig masse av meg selv. Jeg gjør det ikke for å fremheve meg selv. Men jeg hadde et behov for å formidle mine tanker og følelser.
Jeg har mange ganger blitt kalt modig og tøff. Men jeg har også fått beskjed om å holde munn flere ganger. Ikke alle er like positive til min åpenhet. Jeg har blitt utskjelt. Jeg har mistet mange bekjente og venner. Men jeg velger heller et liv med åpenhet og ærlighet. For det er faktisk slik jeg vil leve. Jeg vil være meg selv. Jeg vil ikke ha et påklistret filter for å blidgjøre andre. Og jeg vil slettes ikke holde munn fordi mine ord røper en sannhet som andre helst vil skjule.
Så jeg takker hvis jeg er et forbilde for noen av dere. For jeg er glad for at jeg kan gjøre en forskjell. Mitt liv skal ikke være en historie hvor kun det som sømmer seg har blitt fortalt. Jeg vil leve et liv på ekte. Jeg vil stå imot de prøvelsene som dukker opp. De gjør meg faktisk bare sterkere. Jeg har fått masse bagasje med meg her i livet. Jeg er glad for at jeg klarer å bruke den på en god måte.
Har du hatt følelsen av at du kunne gjort noe bedre enn det du faktisk valgte å gjøre? Det har jeg hatt mange ganger. Det hender rett som det er at jeg tenker jeg skulle gjort ting annerledes. Jeg tenker også ofte at jeg burde være mye mer effektiv. Men så holder ikke alltid energien like lenge som jeg skulle ønske, og jeg må senke kravene mine. Noen ganger har jeg blitt veldig skuffet over meg selv. Men det forsøker jeg å slutte med. For det eneste jeg oppnår ved å være skuffet, det er å gjøre selvtilliten min enda verre enn før. Og jeg blir faktisk både sint og sur.
Jeg er enig i at man alltid kan bli bedre! Det er godt å kunne sette seg nye mål. Men de målene må ikke være helt umulige å kunne oppnå. For hvis kravene er altfor høye, så blir bare skuffelsen enorm hvis det ikke går vår vei! Derfor jobber jeg med å sette meg realistiske mål i hverdagen. Da er det gøy å oppleve mestring, og pushe seg selv videre. Jeg liker å sette meg mål som gir mening. Mål som jeg har store muligheter for å klare. Men det hender jeg setter meg mål som jeg ikke tørr si høyt engang. Mål som kun jeg vet om.
Det trigger meg. Det gir meg energi til å holde meg aktiv, og se på nye muligheter hele tiden. For jeg kan som alle andre bli bedre til så mye. Men jeg er ganske fornøyd med slik jeg er nå også. For jeg har lært meg at det viktigste av alt, det er å godta seg selv. Med plusser og minuser. Så jeg kommer til å ha mine egne, hemmelige mål. De som jeg av og til tenker er helt urealistiske. Men så ligger drømmen der likevel. Drømmen om å få det til. Det gir meg guts til å fortsette!
Jeg blir av og til ganske oppgitt. Jeg fyller snart 40 år. Det er med blandende følelser jeg inntar den aldersgruppen. Jeg er selvfølgelig veldig glad for at jeg lever, og at jeg har fremtiden foran meg. Men samtidig så skremmer det tallet vettet av meg i perioder! For det er akkurat som man passerer noe veldig viktig når man blir 40! Da må man liksom være mer voksen! Man må liksom kle seg litt mer dannet! Jeg blir helt stresset, jeg!
For jeg liker fortsatt hettejakker og hettegensere! Jeg liker fortsatt jeans med litt slitte detaljer, og muligens nesten hull i! Og jeg vil fortsatt være litt rølpete! Er ikke det lov? Skal jeg liksom bli mer satt? Forventes det av meg, eller er det bare jeg som friker? Jeg sliter med å finne en såkalt voksen stil som skal være meg. Og jeg har jammen bestemt meg for å kjøre mitt eget løp. Innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig. Jeg vil jo ikke oppfattes som en fjortis heller’!
Jeg tror jammen at 40 års krisen er her. Ett par måneder før bursdagen er her, og jeg friker litt allerede. Jeg kjenner det langt inni magen min. Jeg sliter meg selv ut med å tenke på hva jeg tror at dere andre forventer av meg. Og det er helt idiotisk av meg å bruke energi på. Likevel må jeg altså innrømme at det plager meg. Jeg trenger å finne MEG! Være helt sikker på at det er helt ok å være MEG!
Så ja, jeg kommer til å kle meg som jeg ønsker selv. Jeg kommer til å være litt røff i kantene. For det digger nemlig jeg! Jeg klarer ikke å bli sånn klassisk voksen med finbluser og dressjakker! Fint på andre, men nei det er ikke meg! Og en ting har jeg i hvert fall lært. Det er viktig å lytte til seg selv, og finne sin egen vei. Både i livet og i klesskapet! Huff, dere kan få høre mye rart fra meg fremover dersom denne 40 års krisen vokser seg større! Vi blogges!
Før måtte man oppsøke butikker i åpningstidene dersom man ønsket å kjøpe en vare. Butikkene hadde kortere åpningstider, og man hadde ikke det samme utvalget å velge mellom som man har i disse dager. All handel av klær var nøye planlagt, og det var ikke så ofte man tok byturer uten at man hadde en spesiell agenda. Jeg fikk nye klær til 17.mai, skolestart og jul. Men jeg husker veldig godt da mor fikk kataloger i posten. Vi fikk krysse av på bildene på det vi ønsket oss. Og kanskje var vi så heldige å få et av plaggene dersom mor skulle bestille. Vi fikk mye rart i posten, og det var ikke alt som var like vellykket.
Jammen har tidene forandret seg siden den gang. Nå har vi alt vi trenger tilgjengelig på internett. Kjedene kjemper om å ha de billigste varene til enhver tid. Kampanjer og rabatter florerer overalt. Det er store fristelser for unge og eldre! Jeg merker det godt selv om kveldene når jeg surfer på internett. Det er veldig lettvint å klikke hjem et klesplagg eller fem. Og man kan enkelt bestille rimelige varer som blir sendt fra hele verden. Verden har blitt egentlig liten. Man kan få tak i alt hjemme i sin egen sofa!
Det er fint med netthandel. Jeg bruker det ofte selv, og det er jo med blandet hell. Men det er så lettvint istedenfor å dra i butikken. Men det har sin pris. Varehandelen sliter, og dersom man ikke er kjedebutikk så overlever man sjelden lenge. Konkurransen om våre penger er beinhard. Jeg merker selv at det er fort gjort å bestille mer enn man trenger. Og at penger kan fort bli brukt på visvas dersom man ikke passer på!
Jeg tror at netthandelen er mye av grunnen til at unge mennesker får betalingsproblemer. For det er fort gjort at det går over styr. Men jeg tror at man lærer etter hvert. Det kan svi litt, og forhåpentligvis har man lært en lekse. Men jeg registrerer at bare et lite klikk kan få store konsekvenser! Så jeg forsøker å være forsiktig med klikkingen på sene kvelder!
Det er fort gjort å legge til seg vaner. Det finnes gode vaner, og det finnes dårlige vaner. Noen vaner legger vi merke til at vi har fått, mens andre enser vi ikke i det hele tatt. Men vi har alle sammen ulike måter å gjøre ting på. Jeg har merket meg at jeg er blitt et skikkelig vanedyr på godt og vondt. Jeg har jo et stort behov for trygghet og forutsigbarhet. Men jammen har jeg lært meg til rutiner som jeg nesten ikke klarer å endre på. Jeg var egentlig ikke klar over det selv, men jeg fikk det midt i fleisen her forleden dag.
For jeg har litt for sære vaner når jeg bare må plassere ingrediensene i min tacolefse i en helt bestemt rekkefølge. Dersom paprikaen kommer på plass før agurken blir det jo helt kaos i topplokket mitt! Og rømmen kan jo ikke tas på før jeg har fått på salsaen først! Det ble veldig avslørende når vi skulle spise taco, og jeg måtte ha skålene sendt bort til meg i en spesiell rekkefølge. Familien min har ledd av meg på grunn av dette over lang tid!
Frisøren min fikk seg også en god latter da jeg skulle bytte Shampo, og fikk beskjed om at den burde stå i håret noen minutter før jeg skyllet ut. Da reagerte jeg med en gang, og sa : jammen da må jeg jo endre på rekkefølgen i dusjen!! Så okay, jeg innrømmer det. Jeg er ganske sær på visse områder. Jeg gjør det meste i min vante rekkefølge. Jeg føler meg ikke spesielt KO KO av den grunn, men det viste meg litt av hvordan jeg har tilvendt meg vaner.
Da stilte jeg meg selv spørsmålet: hvorfor blir jeg så stresset hvis jeg må endre på en rutine? Hvorfor blir jeg så veldig fort stresset og utilpass på grunn av så enkle ting? Jeg har kommet frem til at jeg må pushe meg selv til å takle endringer, og jeg må begynne smått og pent! For man trenger ikke bli uvel på grunn av slike hverdagslige endringer. Det er ikke noe feil i at paprikaen kommer før agurken i tacolefsen min!
Har du noen slike sære vaner? Hvordan er dine rutiner? Takler du å gjøre ting på en annen måte? Kommenter gjerne på Facebook! Jeg tror nemlig ikke at jeg er den eneste som er litt sær på visse områder! Men kanskje ikke så mange tørr innrømme det! Verken for seg selv, eller oss andre?
Jeg får av og til spørsmål om hvorfor jeg har kommentarfeltet mitt stengt på bloggen min. Noen mener at jeg er feig som ikke lar det stå åpent. Er jeg virkelig feig? Har jeg ikke lov til å beskytte meg selv? Skal jeg være nødt til å ta imot dritt og sjikane fordi jeg velger å ha en blogg? Skal jeg da automatisk stille meg selv i gapestokken? For å bli spyttet på? Vet dere hva, det vil jeg faktisk ikke utsette meg selv for. Og jeg er voksen nok til å forstå hva som er godt for meg, og hva som vil skade min helse. Det har jeg virkelig lært.
For jeg vet hva det vil si å bli trakassert. Og det godtar jeg ikke lenger. Det er det slutt på! Jeg velger å beskytte meg selv så godt jeg kan. For der er altfor mange feige nett troll som kun er ute etter å sverte meg. Mennesker som ikke kjenner meg personlig. Men likevel visste de visst veldig godt om hvordan jeg var som menneske og mamma. Jeg fikk desidert nok da jeg ble sjikanert i forhold til mi rolle som mamma, og at mine barn ble innblandet. Det er helt uhørt og uaktuelt! Så da stengte jeg kommentarfeltet, og jeg angrer ikke et sekund på det!
Kommunikasjonen med dere lesere foregår via Facebook. Og det er hyggelig med tilbakemeldinger. Konstruktiv kritikk tas også imot! Men jeg har tatt valget om hvordan jeg vil ha det i livet mitt. Og jeg velger å beskytte meg selv for de verste haiene som finnes der ute! Jeg fortjener å ta godt vare på meg selv! Gjennom livet mitt har jeg faktisk tålt mye mer enn jeg burde. Men jeg har lært. Det er slutt på den slags. Jeg vil ha det fint. Jeg vil ikke grue meg for å åpne opp bloggen min. Takk og lov at jeg er voksen. Jeg er faktisk tøff nok til å sette grenser!
Hver gang jeg kjenner at jeg bør skrive, så blir jeg glad inni meg. For da vet jeg at nå får jeg ut masse fra mine tanker. For jeg vet ikke helt hvorfor eller hvordan det skjer. Men jeg bare må skrive. Det skjer nesten hver eneste dag. Jeg kan plutselig få en tanke i hodet, og så formes der litt av et blogginnlegg. Noen ganger så bare går fingrene over tastaturet nesten fortere enn jeg tenker. Ordene bare flyr i stor fart fra hjernen og hjertet, og ut i fingrene mine! Det er en rar følelse når jeg opplever det. Mange ganger må jeg lese gjennom innlegget mitt etterpå. For å se hva jeg egentlig har skrevet. Og hva som bare måtte få komme ut av kroppen min.
Sånn var jeg ikke før. Jeg var aldri spesielt flink i norsk på skolen. Men jeg tror jeg har åpnet opp noe inni meg. Jeg tror at jeg bare måtte finne en måte å kommunisere med omverdenen på. Skriving fungerer veldig bra for meg. Og i tillegg liker jeg å prate. Tryggheten inni meg er i ferd med å vises utad. Jeg har båret på mine tanker og følelser så altfor lenge. Ikke følt at jeg kunne slippe meg løs, og bare være meg. Det er vanskelig å forklare. Men det er først nå at jeg føler jeg lever som meg selv. Og bloggen har virkelig hjulpet meg gjennom denne prosessen. Bloggen har blitt en venn.
Jeg deler mye med dere. Mange av dere som leser kjenner jeg ikke personlig. Det synes jeg ikke er så veldig skummelt. Det er mye mer skummelt at mine nærmeste eller venner leser. For de vet jeg kan bli veldig berørt av det jeg skriver. Jeg har fortalt ting på bloggen som de ikke visste om. Jeg har åpnet meg opp, og fortalt om noen av mine innerste tanker og opplevelser. Men jeg vet at jeg holder mye tilbake. Jeg ønsker å holde visse ting privat. Det har jeg kontroll på selv. Heldigvis har jeg opplevd støtte og omsorg fra mine nærmeste. Det er jeg glad for. For jeg er slik som jeg er. Bloggen er kommet for å bli. Min kanal til å tømme ut det som behøves av gleder og sorger. Takk for at dere leser!
Det er jammen godt at der finnes mennesker der ute som virkelig gir det lille ekstra! Mennesker som brenner for jobben sin, eller for hobbyen sin. Mennesker som virkelig er klar for å gjøre en ekstra innsats dersom det behøves. Jeg har vært så heldig å møte noen slike mennesker her i Mandal. Voksne som gjør sitt aller beste for at jeg og min familie skal ha det så bra som overhodet mulig. Det er godt at slike mennesker finnes rundt oss. Noen som orker å høre på deg. Noen som vil oppriktig forstå deg, og hjelpe deg videre!
Jeg er så uendelig takknemlig for all den gode hjelpen vi har fått. Ofte er det ikke så veldig mye de kan gjøre for å hjelpe til. Men de kan lytte. De kan gi råd. De kan gi oppmuntring og moralsk støtte. Sammen jobber vi mot målet. Det er godt å kjenne noen slike mennesker. Jeg vil ikke nevne navn her på bloggen. Men de vet hvem de er selv. Du merker det så fort når noen brenner litt ekstra for å hjelpe til. Når noen virkelig snur hver stein for å se etter hjelp til andre enn seg selv. Det er beundringsverdig og stort! I en travel hverdag så er det lett å sette seg fast i seg selv. Men disse menneskene ser andre enn seg selv først. Jeg håper at det blir lagt merke til av flere enn meg. For de fortjener ros og respekt for den jobben de gjør hver eneste dag! Jeg var heldig, og fikk bli kjent med dem. Det har hjulpet meg veldig til å komme meg gjennom alt som skjer. Å vite at man kan ta en telefon dersom man trenger å prate. Få ut litt frustrasjon. Det gjør godt å få snakke med andre som virkelig bryr seg. Takk for at dere finnes der ute! Vi blogges!
