Farvel Februar 2018!

Denne måneden har faktisk føltes veldig lang! Det har vært  veldig mye kulde og snø. Det har ikke vært så mange fine dager. Det påvirker helsen min når det er så kaldt, men det er ikke noe man kan gjøre med akkurat det. Jeg har hatt en måned med oppturer og nedturer. Helsen har vært vanskelig, men er heldigvis på bedringens vei nå. Jeg har kommet meg i gang med fysisk aktivitet igjen. Det er viktig for meg å prioritere dette fremover. Jeg har begynt på Klinikken, og jeg har gått på turer sammen med venninner. Jeg har også kommet meg så vidt i gang på Linedance igjen på mandager!

Jeg har prioritert venner de siste ukene. Det har vært mange kjekke stunder sammen både ute og inne. Jeg har deltatt på Knokkelpils. Jeg har vært med på årsmøter, og vært på besøk hjemme hos venninner. Det er utrolig kjekt å være sosial sammen med gode venner. Det gjør meg så utrolig kjekt. Jeg merker på meg selv at jeg slipper dem mer og mer inn i livet mitt. Jeg er ikke så redd lenger. Det er en god følelse for meg. Det har nemlig vært en prosess som ikke var så enkel å komme seg gjennom. Men nå føler jeg som en del av en god gjeng, og der slapper jeg veldig av. Det lover i hvert fall veldig godt for fremtiden her i Mandal.

Det har vært OL, og det trigget dessverre frem en del gamle traumer hos meg. Dermed har det blitt en del jobbing med egen fortid disse ukene også. Jeg har kommet meg gjennom det, og klarte til slutt å se litt mer på OL. Men det viser meg at der fortsatt ligger mange smertefulle minner på lur etter min fortid. Jeg må rett og slett bare ta det som det kommer fremover. Når jeg merker at det blir vanskelig, så må jeg jobbe meg gjennom det. Jeg vil bli friskere, og da kan jeg ikke bare overse det som kommer mot meg.

Ungene har hatt vinterferie, og den tilbragte vi her hjemme. De hadde en fin uke med ulike aktiviteter. Det er alltid deilig for ungene å få ferie. Jeg sliter litt når alle rutinene blir borte, men det går seg raskt til igjen. De fikk et pusterom fra skolen, og det satte de veldig stor pris på. Alt i alt så har denne måneden også gått ganske greit. Jeg håper at min kropp fortsetter å bli bedre. Nå gleder vi oss til det lysner mer og mer!

Vi blogges!

Jeg gjør så godt jeg kan!

Det er mange ting som skjer på en gang. Jeg skal jobbe så målrettet som jeg bare kan med WeLG Foredrag. Men samtidig har jeg verv som jeg vil opprettholde så godt som jeg bare kan. Det er ikke så enkelt å kombinere dette med en helse som svinger veldig. Den ene dagen kan jeg klare veldig mye, mens neste dag kan være veldig tung. Når jeg har avtaler eller oppdrag, så er jeg veldig fokusert og klar. Det betyr veldig mye for meg at innsatsen min er bra, og at folk liker det de får av meg. Jeg forsøker å være en profesjonell foredragsholder, og det tar jeg veldig alvorlig. Jeg vil også ta godt vare på den store tilliten  som er vist meg både i Mental Helse og Revmatikerforeningen.

Jeg gjør så godt jeg kan. Men noen ganger føler jeg ikke at det er godt nok. Der er alltid noe som kunne vært bedre. Men slik er det jo for alle sammen, og det er greit at vi ikke mestrer alt på en gang. Jeg føler meg likevel litt matt iblant. Jeg setter høye krav til meg selv, og det skaper iblant mye styr inni meg. Jeg må rett og slett skjerpe meg litt på dette området. Jeg må ikke bruke opp energien min på å tenke og fundere. Det handler om å ta en oppgave om gangen, og gjennomføre den etter beste evne. Mer kan ikke noen forlange av meg. Jeg er min verste kritiker. Og det er slitsomt å hele tiden snakke seg selv både opp og ned. Jeg har en del jobb å gjøre på akkurat dette området.

Jeg har mange jern i ilden, og det er veldig kjekt. Jeg hadde liksom et halvt år i 2017 hvor jeg sa ja til absolutt alt som fantes. Det har gitt meg mange vennskap og gode opplevelser. Men det har også gitt meg forpliktelser som kan være vanskelige å mestre til enhver tid. Jeg er kun ett menneske, men har egentlig oppgaver nok til flere en kun meg. Nå er jeg mer forsiktig, og sier ikke ja til alt lenger. Men jeg er veldig klar på at WeLG Foredrag skal prioriteres høyt fremover. Jeg gleder meg til å se hvordan dette utvikler seg. Jeg vet hva som jeg må jobbe med selv. Det vil på sikt gi meg mer overskudd til å håndtere de oppdragene som kommer min vei! Jeg gleder meg!

Vi blogges!

Hvorfor er vi så redde for å erkjenne at vi sliter?

Jeg har vært åpen om min mentale helse i ganske lang tid nå. Jeg ser ikke på det som noe unaturlig eller rart. Men jeg merker jo at andre mennesker tenker og mener det. Det er liksom ikke stuerent å åpent snakke om sin egen mentale helse. Man skal holde ting for seg selv, eller innenfor husets fire vegger. Det er liksom helt rart at jeg våger å skrive om dette på bloggen min. Men hva er det som er så veldig farlig? Jeg lever jo et vanlig liv selv om jeg erkjenner at jeg lever med Post Traumatisk Stress lidelse i min hverdag! Jeg er verken skrullete eller rar. Jeg har sterke følelser. Og jeg blir trigget av vonde traumer som fortiden har påført meg. Det er ikke verre eller mer skummelt enn det. Jeg kan oppleve panikkangst, men jeg overlever hver eneste gang. Det er ikke slik at jeg er så veldig merkelig eller vågal. Jeg er bare meg på godt og vondt.

Jeg kunne latet som om at alt gikk så knirkefritt i livet mitt. Ny mann og nytt bosted. Jeg hadde ikke behøvd å si noen ting til noen. Jeg kunne valgt å leve med en maske på meg hver eneste dag. Det gidder jeg rett og slett ikke gjøre lenger. Det er faktisk veldig befriende å bare si det som det er. Jeg har en psykisk lidelse. Men jeg er fortsatt meg. Et vanlig menneske med en litt annerledes fortid enn andre. Det er det som er forskjellen. Jeg har med meg mine ting, og du bærer på dine ting. Vi har alle sammen opplevd vanskelige perioder i livet. Den som påstår at livet alltid har vært fantastisk, er ikke ærlig mot seg selv. Vi er nemlig utstyrt med noe som heter følelser, og de svinger for oss alle sammen. Vi har en mental helse, og den skal vi ta vare på. Men trenger vi å gjemme den langt vekk? Må vi alltid skjule hvordan livet egentlig er?

Man trenger ikke gjøre som meg. Jeg skjønner veldig godt at det ikke er naturlig for alle å skrive om det på internett. Men for meg er bloggen en kanal og en terapi. Den er blitt et veldig viktig verktøy for meg, og den skal fortsette å være her. Jeg har ikke så veldig mange lesere for tiden, men det er helt ok. Jeg vil være meg selv her, og da får heller folk la være å lese den. Når jeg gikk ut med nettkurset mitt, så forsvant der en del lesere. Kanskje kom jeg litt for nærme noen såre punkt? Jeg vet ikke. Men jeg har bestemt meg for hvilken vei jeg skal gå, og er takknemlig for de som velger å være med meg her. Jeg har ikke valgt den enkleste løsningen. Men det er den som fungerer best for meg og mitt liv. Andre bloggere får ta seg av reklame av ditt og datt.

Jeg vet at min åpenhet hjelper andre mennesker. Det får jeg så mange sterke tilbakemeldinger på. Det forteller meg at vi trenger en blogg som dette, og vi trenger at noen våger å snakke høyt om mental helse. Jeg er ikke redd. Det er helt naturlig for meg å dele av mine erfaringer og verktøy. Slik er jeg faktisk skrudd sammen, og det er jeg glad for! Det gir meg nemlig muligheter som jeg ikke ante eksisterte. Nå kan jeg faktisk ha det som et levebrød etter hvert. Det liker jeg å ha i tankene mine når det røyner litt på. Jeg er i ferd med å skape noe godt ut av det vonde. Det føles herlig og befriende!

Vi blogges!

Tenker Du for mye?

Jeg vet at veldig mange mennesker tenker altfor mye i hverdagen. Jeg er en av dem. Det svirrer så uendelig mange tanker inni hodet mitt. Det kan være veldig vanskelig å komme frem til en konklusjon på ting. For der er veldig mange faktorer som skal vurderes underveis. Jeg kan fundere over ting i ukesvis. Mens andre avgjørelser tas spontant. Jeg vet ikke helt hva som er best. for man får ulike resultater uansett hva man gjør. Jeg skulle av og til ønske at mitt hode kunne kobles helt ut. Jeg lever med tankekjør, og det krever masse energi. Men noen dager er verre en andre. 

Tenker du for mye? Er det vanskelig å ta en avgjørelse? Jeg har kjent dette på kroppen min hele livet. Jeg har alltid hatt mange ting i hodet samtidig. Noen ganger blir det for mye, og jeg kommer ikke videre. Da må jeg koble helt ut, og begynne på nytt igjen. Det er veldig mange som har det slik. Vi skal vurdere hver eneste situasjon som kan dukke opp. Jeg trenger forutsigbarhet, og kan derfor i noen perioder vurdere alt mellom himmel og jord. For det gjelder å kartlegge mest mulig på forhånd. Jeg vil liksom være forberedt på alt som kommer mot meg. 

Men slik kan man ikke ha det hver dag. Man må kunne takle at der skjer uventede ting. Jeg er blitt mye flinkere på det etter hvert som tryggheten i meg selv kom tilbake. Det var godt å kunne kjenne på det igjen. Jeg kan fortsatt bli vippet av pinnen, men det skal en del til for at det skjer. Jeg klarer meg veldig godt, og det er så utrolig deilig. Jeg tenker fortsatt veldig mye. Men ved hjelp av ulike verktøy så klarer jeg å regulere meg ned. Det har blitt en treningssak. Det kan dere også gjøre. Det er nemlig viktig å la hjernen koble ut iblant. 

Finn dine ting som gir ro. Jeg bruker kreativitet, musikk og fysisk aktivitet. Det er kanskje andre ting som hjelper for deg. Men det er viktig å ta tak i det. For det er deilig å kunne slappe av uten tankekjør iblant!

Vi blogges!

Deilig å føle seg ganske fin!

Jeg har endret frisyre, og det var ikke så enkelt som jeg hadde trodd. Jeg ble plutselig veldig usikker på hvem denne kvinnen i speilet egentlig var. Jeg følte meg mye eldre med en gang, og det sliter jeg jo litt med. Men så var det disse krøllene da. De skapte litt uro hos meg, og jeg har lurt på om dette kommer til å fungere for meg. Men nå har jeg gitt det noen dager, og jeg begynner å falle til ro med det. Faktisk så liker jeg det ganske så godt etter hvert. Når jeg fikk ordnet meg, og sminken kom på plass så føltes det mye bedre. Det er rart hvordan slike endringer kan gjøre meg så usikker på meg selv. Det skal liksom ikke så veldig mye til før jeg kjenner på en sterk usikkerhet rundt mitt eget utseende.

Det henger sammen med fortiden. Nå har jeg det veldig fint. Og da jeg klagde til min kjære mann over at jeg så eldre ut, fikk jeg klar beskjed. Han mente at det var på tide å innse at jeg ikke lenger er i tyveårene! Men så lenge han er fornøyd, så skal jeg ikke uroe meg for mye. Det har vært mange blikk i speilet denne helgen. Jeg har liksom gransket meg selv, og forsøkt å finne meg selv. For det er ikke så enkelt å skifte sveis etter over 15 år med samme frisyre. Det er liksom en veldig stor ting for meg da. Og jeg tror mange kvinner kan kjenne seg igjen i dette. Det er ikke bare jeg som sliter med eget selvbilde. Jeg leter alltid etter skikkelig fotfeste. Jeg har stort behov for egen trygghet. 

Men så må jeg si at det blir ganske så bra etter hvert! Jeg gleder meg over utviklingen min. Det kommer til å ta tid før jeg finner helt roen med alt som skjer. Men det føles likevel riktig å endre på ting. Det er liksom en del av mine prosesser. Jeg er sikker på at dette er meningen. Det er på tide å skifte litt på stilen og utseende. Man går videre i livet, og må ikke henge seg fast i en tidsalder som ikke er riktig. Jeg finner meg selv litt etter litt. Det er viktig for meg!

Vi blogges!

Tilbake til en vanlig hverdag!

Da er vinterferien over for denne gangen, og den normale rytmen er i gang igjen. Det er egentlig det aller beste for min del. Da har man den vanlige strukturen, og jeg har noen timer til rådighet på dagtid til å gjøre mine ting. Jeg elsker ungene mine, men det er ikke alltid jeg får gjort så mye når det er ferietider. Men nå er det virkelig godt å komme i gang med de vanlige rutinene igjen, og jobbe som vanlig. Det innebærer trening, blogging, husarbeid og litt velvære. Det er mange ting som skal gjennomføres dersom alt skal stemme. Jeg trenger jo litt hvile innimellom alt sammen. Det er travle dager, og jeg forsøker å lage meg en plan som skal fungere for oss alle sammen.

Hverdagen er den beste. Det er sikkert de aller fleste enige i. Og så setter man ekstra pris på de feriene som dukker opp underveis. Jeg føler meg klar for en etterlengtet vår, men det ser ut til at det drøyer litt. Det kan jeg ikke få gjort noe med. Men jeg skal uansett nyte frisk luft denne uken. Det er viktig med både trening og fysisk aktivitet. Litt av hvert for å holde denne kroppen så frisk som mulig. Hodet mitt trenger det aller mest faktisk. Jeg kjenner på hele meg at det er viktig med vedlikehold av hele meg. Det skal så lite til før jeg får meg en trøkk. Så jeg må bli enda sterkere i meg selv. Det krever hard jobbing over lang tid. Jeg kan ikke fikse dette veldig raskt. Men jeg må altså fokusere på dette fremover.

Jeg føler meg klar til å komme i gang! Denne uken skal jeg rekke en del ting. Jeg skal også ha en dag med kurs. Det blir en veldig spennende dag. Jeg gleder meg til å gjennomføre det!’

Vi blogges!

Å leve med angst er slitsomt!

Jeg lever med angst i min hverdag. Det er ganske slitsomt. Noen dager merker jeg nesten ikke noe til det. Andre dager kan jeg våkne med angsten i magen. Det er da det er vanskelig å leve med angsten. For den setter seg noen ganger fast i systemet. Det kan være vanskelig å bli kvitt den igjen. Jeg kan gå med det i lang tid. Som regel blir det så vanskelig til slutt at jeg må gråte en skvett, og vare kapitulere litt. Men så går det sakte med sikkert over. Jeg har gode perioder og vonde perioder. Nå har jeg hatt en litt tung periode, og det liker jeg ikke noe særlig. For det suger krefter fra meg. Jeg trenger de kreftene til andre ting. Men jeg kjemper meg videre, og der kommer bedre tider.

De gode periodene er så herlige! Når jeg kan stå på, og virkelig føle meg helt på topp. Det gir meg påfyll til de vonde dagene mine. Jeg har behov for å gjøre fornuftige ting for samfunnet. Jeg vil ikke bare være en pasient. Jeg vil jobbe meg gjennom de vanskelige tingene. Da kan jeg bidra bedre på min egen måte. Men det er godt å se at jeg fungerer bedre og bedre. Det kommer seg sakte men sikkert. Jeg har mer selvtillit, og vet at ting ordner seg etter hvert. Jeg får ikke panikk lenger når de vonde dagene kommer. Jeg vet at det vil snu igjen. Det handler om å bruke de verktøyene som jeg har. Dersom jeg slurver, så tar det lenger til å bli bedre igjen.

Folk som ikke har angst, sliter med å forstå hvor slitsomt det faktisk er. Mange tror at vi bare later som at vi er syke eller slitne. Men det trenger ikke å være tilfelle. Jeg kaster ikke inn håndkleet uten at det er helt nødvendig. For jeg vil bidra på samme måte som alle andre. Jeg liker ikke når sykdommen gjør at det må settes på pause. Jeg tar kampen gang på gang. Angsten skal ikke få ta overhånd over hverdagen min. Jeg har så mange verktøy som vil hjelpe meg, og det er jeg veldig glad for. Det gjør nemlig at jeg kan jobbe meg videre! 

Vi blogges!

Sier Du STOPP?

Jeg har mange erfaringer som jeg ikke unner noen andre. Det handler om en fortid som var vond og vanskelig. Jeg var i en tilstand som medførte at jeg lot meg selv bli brukt om igjen og om igjen. Jeg lot meg selv bli tilsnakket på en måte som ikke hører hjemme noe sted. Det var liksom bare slik livet var. Jeg tillot det, for jeg var ikke vant med noe annet. Det er skremmende å tenke over i dag. For jeg hadde aldri godtatt noe lignende i dag. Jeg hadde sagt STOPP! Når jeg endelig klarte å gjøre det , så var det en stor seier. Det var vondt og vanskelig, men helt nødvendig.

Jeg vet at mange kvinner og menn har det slik som jeg hadde det. Det gjør meg så trist og fortvilet. Det er derfor viktig for meg å si til alle sammen at det er viktig å si STOPP! Man skal ikke godta alt det vonde som skjer! Jeg vil ikke gå mer i detalj om egne opplevelser her. Men jeg vil så inderlig gjerne gi et håp til dere som sliter. Det finnes en bedre hverdag! Jeg har virkelig kjempet for å komme dit jeg er i dag. Det har kostet meg mange tårer og vonde stunder. Men jammen meg har jeg nå et veldig godt liv. Det har gitt resultater, og jeg lever i dag omringet av respekt og kjærlighet. 

Du bestemmer selv over din egen kropp! Du skal ikke tillate ydmykelser og trakassering! Husk at DU er sjefen over eget liv. Ingen andre skal overstyre deg inn i retning som du selv ikke ønsker. Det handler om din egen rett til å bestemme over livet. Jeg har fått en helt ny verden. Mine meninger betyr faktisk noe, og jeg opplever å bli hørt. Det har gjort at mange sår har grodd. Jeg sliter fortsatt med noen minner. Men hverdagen min er veldig fin. Det har vært verd å kjempe seg gjennom alt sammen. Jeg vil derfor spre et HÅP til de som har det vanskelig. Det er mulig å komme seg videre. Men du må selv ta steget!

Vi blogges!. 

Livet inneholder så mye!

Det er ganske rart å tenke på hvordan dette livet mitt har blitt. Jeg er så heldig som har fått begynne på nytt igjen her i Mandal. Mange år har nå gått siden livet mitt var i ruiner. Jeg har reist meg opp igjen, og jeg kjemper meg videre i livet. Det handler om å ta en dag om gangen. Forsøke å bygge meg enda sterkere, og takle det som kommer mot meg. Jeg har det veldig godt, og det gjenspeiler hverdagen min nå. Men det er mange ting som skjer, og jeg kjenner iblant på litt for lite energi. Det er så viktig for meg å finne den gode balansen i livet. Det handler om å være i aktivitet, men likevel opparbeide seg et overskudd. Akkurat nå føles kroppen veldig min sliten. Jeg har vært litt demotivert, men jeg skal komme meg i gang igjen.

Jeg trenger de vanlige rutinene mine. Nå skal jeg fokusere på alt det som er bra i livet. Det gjør meg nemlig veldig stolt og glad. For man setter større pris på de positive tingene når livet har vært vanskelig. Jeg må nå få meg en oversikt over alt som skjer fremover, og ta skikkelig tak i meg selv. Det er mange som vil ha en bit av meg. Jeg må ikke rives i små biter. Jeg vil heller fokusere på litt færre ting, og være mer tilstede akkurat der. Nå er det veldig mye som skjer, og jeg sliter med å henge helt med overalt. Noen ganger må man ta en pust i bakken, og virkelig se seg rundt. Jeg har nok litt vel mye som foregår samtidig. Jeg ser at der med tiden må skje en endring på akkurat den biten. Kroppen min tillater ikke å ha det slik i lengen.

Jeg er likevel veldig glad i livet mitt! Jeg har mange ting som jeg gleder meg over i hverdagen. Jeg har nye vennskap, og en flott familie. Det er mye glede. Det er deilig når man kan le og gråte sammen. Jeg har funnet mennesker som virkelig er med på å bygge meg opp. Det setter jeg stor pris på. Selv om det er travelt å være engasjert, så har det gitt meg vennskap som jeg virkelig er glad for. Når man byr på seg selv, så kommer man i prat med mange mennesker. Det har satt i gang prosesser som fører meg videre i livet. Jeg lærer veldig mye, og jeg utvikler meg i en god retning. Så selv om jeg kjenner på en slitasje, så er jeg likevel glad. Men jeg må puste litt nå.

Vi blogges!

Jeg vil så mye!

Det er ikke så enkelt å ha en slik motivasjon som jeg har. Det er selvfølgelig veldig bra å være motivert, men det kan bli vanskelig i blant. Jeg vil så inderlig gjerne klare alt, og aller helst skulle jeg fikset alt for lenge siden. Jeg er så fryktelig utålmodig, og det føles veldig vanskelig iblant. Når jeg tar meg sammen, så klarer jeg å se at det er mye som er på gang. Men som regel er jeg alltid på jakt etter å nå en ny milepæl. Det er vanskelig å innse at ting tar tid. Da svinger selvtilliten min veldig, og jeg kan bli usikker på meg selv. Det hender at jeg tenker dette er bare tull. Men så vet jeg jo at det er ikke noe tull. Jeg har en drøm som jobber seg fremover for hver dag som går. Men jeg ser det ikke alltid. Jeg tenker kun på hvordan det egentlig burde ha vært. Jeg vil alltid fremover. Noen ganger mister jeg litt av det håpet som er så viktig å ha.

Her om dagen ville jeg bare skrinlegge alt sammen. Kaste inn håndkleet, og si nok er nok. Men så nekter hjertet mitt å tenke slik. Og fornuften forteller meg at jeg er på riktig vei. En dag om gangen. Sakte men sikkert vil der komme resultater. Jeg har jaget vekk de tankene nå. Jeg forsøker å fokusere på alle de gode tingene som er i emning. Men det kommer til å ta tid. Jeg må lære meg å være mer tålmodig. Jeg kan ikke hoppe over alle disse tingene som kommer først. Jeg må legge et grunnlag som er veldig solid. Da er jeg enda mer klar når det virkelig kommer mange henvendelser til meg. Jeg har bare et så aktivt følelsesliv, og det jager meg litt rundt iblant. Det er så lett å gå i den fellen. Men jeg er så glad for at jeg ikke gir meg. Det er ikke et alternativ for meg.

Venninnene mine heier på meg, og hjelper meg til å holde motet mitt på plass! Det er jeg så glad for, og jeg trenger den støtten som de gir meg. Når man skal skape noe som er helt eget og nytt, så vil jeg virkelig ikke miste motet underveis. Jeg har allerede kommet så langt. Det er ikke et alternativ å gi seg nå. Jeg gleder meg til å se hvordan dette ender!

Vi blogges!