Jeg har i dag deltatt på et veldig bra møte. Et møte hvor jeg fikk treffe nye mennesker som genuint brenner for sine saker, og som gjør en innsats for andre! Jeg ble imponert og glad. Og jeg fikk presentere meg selv og min historie. Fortalt om min blogg og om WeLG Foredrag. Og møtet gav meg en unik mulighet. Jeg har fått i oppdrag å skrive et stort leserinnlegg som vil bli publisert til veldig mange mennesker. Jeg har fått en unik mulighet til å nå ut til enormt mange mennesker. Jeg er så utrolig rørt over å få muligheten. Jeg har relativt kort frist, så det spinner rundt i hodet mitt. Jeg er så stolt!! Tenk at lille meg får skrive til så mange! De gir meg en hel side til mitt innlegg.
Samtidig vet jeg at det kommer til å kreve masse av meg. Jeg kommer til å stå åpent frem med navn og bilde, og min historie. Jeg kommer til å kjenne det godt i magen når det publiseres! Men jeg ønsker å være et ansikt for alle dem som har opplevd lignende ting i livet sitt! Jeg vil vise at der finnes et godt liv etter svært vonde tider! Nå må jeg virkelig gå i meg selv, og finne frem de viktigste punktene som jeg ønsker å formidle til dere alle sammen! Dette er stort for meg! Dette er spennende og skummelt på samme tid! Jeg er faktisk litt satt ut..men uendelig stolt og glad for å få sjansen!
Nå gleder jeg meg, og jeg er spent! Nå i formiddag skal jeg i et møte hvor jeg skal få presentere meg selv og WeLG Foredrag! Jeg skal møte ett menneske som har enormt kontaktnett, og dom kan hjelpe meg videre! Dette blir så spennende for meg! Jeg håper vi får god kontakt, og at hun velger å hjelpe meg videre på ferden min!
Så nå gjelder det å komme seg i orden, få spist litt, og være klar på rett sted kl 10!! Håper dere heier på meg, og sender meg gode tanker!!
Jeg har en stygg tendens til å straffe meg selv for det som skjedd i fortiden. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg lot meg bli ødelagt i så mange år og situasjoner. Sint fordi jeg ikke så det som foregikk. Trist fordi jeg føler jeg har mistet mange år av mitt liv. Men samtidig uendelig glad i mine barn som også kom i disse årene. Jeg har en stygg tendens til å gi meg selv tyn for de valgene som jeg tok. Det er lett å være etterpåklok. Men det gjør det ikke lettere å akseptere at jeg lot meg selv bli behandlet på en slik måte i så mange år. Jeg tar ikke på meg skylden for andres gjerninger, men jeg straffer meg selv ved å holde meg selv nede. Jeg må tørre å la meg fly som en sommerfugl. Jeg må sprenge meg selv løs, og slippe ut vingene mine. Fly ut i verden, og oppleve alt som finnes der ute. Ikke tvinge meg selv inn bak masken igjen. For jeg har lyst til å leve fritt, prate fritt og forandre verden bitte litt!
Men da må jeg tørre å ta plass! Jeg må tørre å mene noe offentlig! Jeg må la meg selv være fin! Jeg kan ha sko med hæler som lager lyd når jeg kommer! Jeg kan være en flott kvinne, og tåle å få komplimenter! Jeg kan ha min plass i denne verden! Jeg trenger ikke prate meg selv nord og ned. Mitt selvbilde trenger en makeover! Jeg må våge å være Wenche, en kvinne på snart 40! Ei dame med bein i nesa, og masse erfaring som kan deles med dere! Jeg skal slutte å se ned i bakken når jeg går! For jeg trenger ikke å skjule meg selv! Jeg kan være helt vanlig og flott! Men dette må jeg si til meg selv mange ganger. For jeg faller så uendelig lett tilbake i gammelt spor. Å endre garderoben er bare en ytre ting som kan hjelpe meg videre. Den viktigste jobben skjer på innsiden. Den skjer i hjertet og hjernen! Den skjer der hvor alt det vonde har satt seg fast, og det må slipes bort!
Mange tror at siden jeg tørr å ha bloggen min, så er jeg utrolig tøff og over det verste. Det er ikke nødvendigvis slik for meg. Jeg har fortsatt mange sår som må heles sakte men sikkert. Jeg har vært utsatt for ulike ting som virkelig trenger lang tid med terapi å komme over. Men jeg er på riktig vei. Det går fremover, selv om jeg skynder meg sakte! Jeg håper dere ikke mister tålmodigheten med meg. For jeg vil virkelig komme meg fremover i livet mitt! Jeg gjør mitt aller beste. De som står meg nærmest forstår at ting tar tid. For de vet alt. Det vet ikke dere. Jeg må holde visse deler privat, og da kan det være vanskelig for dere å skjønne alvoret i min situasjon. Men jeg kan ikke dele alt med offentligheten. Jeg har meg selv, og mine barn å ta hensyn til i denne situasjonen. Det håper jeg dere forstår. Veien til ett godt liv er kronglete og lang, men vi er på riktig vei!
Det kan godt hende jeg provoserer noen med dette innlegget. Men det får bare stå til. For jeg har virkelig fundert på en ting de siste månedene. Som mange andre her i verden leser jeg om kjendiser. Jeg får med meg masse om dem, da de er overalt på sosiale medier og i nyhetene. Jeg kan se at noen gifter seg, og noen skiller seg. Noen er ferie eller noen bygger hus. Vi får være med på alt mulig. Vi får være med inn i livene deres. Noen viser frem barna som små utstillingsobjekter i media. Der finnes ikke måte på hva som skal dokumenteres for oss andre. Og veldig mange av dem poserer med lite klær. Det er så viktig å vise frem flotte kropper og naken hud overalt. For meg blir det veldig overfladisk. For det blir så enormt mye fokus på flate mager og flotte pupper. Det handler egentlig om å konkurrere i hvem som ser flottest ut, til og med rett etter fødsler!
Jeg vet at jeg ikke trenger å lese om disse kjendisene. Jeg velger det selv. Ja det gjør jeg jo. Men samtidig kommer det rett i fleisen på oss overalt til enhver tid. Og jeg må bare si at jeg tenker mye på hvilke signaler man sender ut til verden. Hva er det som egentlig betyr noe? Er det viktigst å vise frem nakenbilder av kroppen sin? Må man vise nesten alt for å få nok bekreftelse på at man er god nok? Og hvis da et nakenbilde kommer på avveie, så er det alle andres sin feil? Man har i de aller fleste tilfellene godkjent at slike bilder har blitt tatt. Da står man faktisk også i faresonen for at det kan skje. Det er ikke tillatt å spre bilder, og det er jeg glad vi har et lovverk for! For all del, jeg ønsker ikke at mennesker skal drive å spre slike ting på nettet. Men hvorfor skal det være så nødvendig å blottlegge seg så til de grader på slike bilder??
Jeg er blogger. Men likevel så reagerer jeg kraftig på de mest kjente bloggerne vi har i dette landet. De gjør selvfølgelig masse bra, men det er mye som skurrer i mitt hode. Et enormt fokus på kosmetiske operasjoner, permanent sminke, rumpeløft, silikon og Botox. Jenter helt ned i 10-12 årsalderen har disse bloggerne som sine forbilder! De vokser opp med et inntrykk av at man bør legge seg under kniven fordi man ikke er perfekt nok! Hva er det for ett opplegg?? Det gir helt feil signaler til unge jenter! Jeg har fulgt de mest populære bloggerne i en tid for å virkelig se hva de holder på med. Og jeg ble faktisk ganske sjokkert over en del av det som publiseres. Jeg er en voksen dame, og har nok livserfaring til å sile ut hva som er nødvendig for mitt liv. Men for unge mennesker som leser dette hver eneste dag, så er det direkte farlig påvirkning som foregår! Det er etter mitt syn altfor mye fokus på kropp og utseende, dyre vesker og velstående livsstil!
Jeg er ingen rosablogger. Jeg skriver ikke blogg for å reklamere for mascara og løse vipper. Det får de andre ta seg av. Jeg har foreløpig heller ikke tjent en eneste krone på min blogg. Det kan godt hende jeg vil tjene noen kroner etter hvert, men jeg ønsker ikke å blogge på grunn av penger. Jeg skriver fordi jeg ønsker å formidle. Så er det ikke min jobb å bestemme hva andre skal skrive om heller. Men jeg reagerer på det som skjer i samfunnet vårt, og velger å si ifra! Vi som skriver offentlig har et ansvar for hva vi publiserer! Alle er ikke enige i alt jeg skriver om, og det respekterer jeg. Men jeg ønsker å være et ærlig og voksent innslag i bloggverdenen! Vi trenger noe annet enn løs vipper og mascara! Det håper jeg dere er enige i!
I dag mangler jeg en meget vesentlig ting her i hjemmet mitt! Jeg har lett febrilsk etter den i hele dag, og jeg finner bare altfor små mengder av det! Jeg leter etter tålmodighet! Og jeg finner som sagt ikke nok! Så her sjangler jeg avgårde , lettere svimmel og sliten, mens jeg leter videre! For jeg er nødt til å finne mere tålmodighet raskt! Det er høstferie, og minstemann vil dessverre ikke noenting av det mamma vil! Slik blir det god stemning av😜😜😜
Jeg får finne på noe lurt snart! Jeg vurderte å bake litt, men slo det fra meg da jeg ikke er så stødig! Så jeg har støvsugd øverste etasje, brettet tøy og ryddet litt! Har fyrt i ovnen da det var litt for kaldt inne! Vi gjør så godt vi kan! Men jeg er fryktelig rastløs og litt irritabel! Så send meg gjerne noen gode tanker med store doser tålmodighet 😃
De siste dagene har jeg vært plaget av svimmelhet! Jeg har tidligere hatt krystall syken, så jeg har av erfaring ratt der rolig for å stabilisere dette! Planen var i dag å trene på morgenen, men når det svimler fælt bare du snur deg i senga så går ikke det! Så derfor ble det en rolig morgen under dyna istedenfor! Jeg føler meg bedre, men skal ha en rolig dag her hjemme! Kjedelig, men slikt kan fort skje med oss alle!
Vi har ikke vondt av å ta livet litt mer med ro! Så det skal nok gå bra! Får kontakte lege hvis det ikke gir seg! Håper dere får en flott onsdag!
Jeg sitter her i kveld, og er så takknemlig og glad. Det går opp og ned for oss alle her i huset. Og det er vanskelig for mamma å stå i. Men i dag fikk jeg en sms fra minstemann sin trommelærer i guttekorpset. Hun inviterte minstemann og meg til å få spille slagverk for aller første gang! Hun skulle øve med sitt korps, og tilbød seg å komne en time tidligere slik at minstemann kunne få et positivt avbrekk i harde dager. Jeg ble så rørt! Vi dro avgårde, og han elsket det! Han slo løs på alle trommene og cymbalene! Mamma fikk også prøve seg! Før vi dro hjem hørte vi litt på de voksne som spilte! Stemningen var på topp på vei hjem.
Å få en hjelpende hånd fra andre som virkelig bryr seg, gjør meg dypt rørt og takknemlig. Rørt fordi det varmer hjerteroten min å oppleve støtte og varme fra ett nytt bekjentskap. Takknemlig fordi noen andre ser min lille prins, og ønsker å hjelpe på sin egen måte! Vi har det godt her i Mandal, det er helt sikkert!
En aldeles nydelig høstdag her i Mandal i dag! Jeg fikk tatt på meg kjole i dag, og har fått masse ros! Deilig å gå rundt og føle seg ganske fin! Fikk kost meg på strikketreff! Litt shopping rakk jeg også å få gjort! Farlig å gå innom butikkene akkurat nå!
Jeg gikk altså rundt i kjole i dag! Fikk brukt dongeri kjolen for første gang! Lett og ledig å ha på! Jeg fikk en god følelse inni meg! Det er kjekt når jeg koser meg med klær og stil! De dagene hvor jeg ikke straffer meg selv med fortiden, og mestrer det nye livet mitt! De dagene gjør godt! Jeg skal forsøke å bli bedre på det!
Dagen er i ferd med å komme i gang her i huset ! Det merkes godt at barna har høstferie, og det er rolige morgener! Jeg får da også mulighet til å ligge litt lenger enn vanlig! Det er deilig! I formiddag skal jeg på strikke kafé på Stedet aktivitetssenter! Hver tirsdag formiddag kl 11-13 møtes alle som vil til prat og sosialt samvær! Senere i dag skal jeg ha ukens terapitime! Det er alltid godt å få gjort det!
Veldig kjekt å se responsen på mitt innlegg i går angående selvbilde og klær! Akkurat nå forsøker jeg å overbevise meg selv om at det er greit å ta på skjørt eller kjole i dag! Vi får se hva det ender opp med!
Jeg er åpen om at jeg har en psykisk diagnose. Det gjør meg ikke til et “ko-ko” menneske. Jeg har opplevd vanskelige ting i livet som har satt varige spor hos meg. Det har ført til diagnosen Post Traumatisk Stress Lidelse. Det betyr at deler av hjernen min er traumatisert. Jeg er likevel i fin form, og oppfører meg slik som andre mennesker. Men i visse tilfeller og situasjoner slår angsten til, og kapteinen forlater skipet. Hva tenker du når du leser dette? Blir du nysgjerring? Blir du bekymret? Tenker du at jeg er annerledes enn deg? Og i så tilfelle, hva er det som gjør at du blir skeptisk?
Jeg opplever til stadighet at psykisk helse er tabubelagt. Det sårer meg faktisk ganske mye. For jeg vil bli behandlet som alle andre rundt meg. Jeg vil bli sett på som en ressurs, og ikke en byrde. Jeg ønsker å bidra til et bedre samfunn. Jeg opplever at man i dag er opptatt av mangfold. Norge skal være et inkluderende land for oss alle. Jeg føler likevel at jeg blir stigmatisert i visse miljøer. For man skal ikke snakke så høyt om psykiske lidelser. Man skal ha på seg den flotte masken overalt hvor man ferdes. Det klarer ikke jeg å gjøre. Jeg vil være meg selv på godt og vondt. Det er ikke min feil at livet har gitt meg denne bagasjen. Men jeg må ta ansvaret med å bære den videre, og gjøre det beste ut av situasjonen min. Derfor velger jeg å være åpen. Derfor velger jeg å jobbe med foredrag rundt disse tingene. For noen må tørre å prate! Noen må vise ansiktet sitt! Noen må fortelle hvordan hverdagen er!
Jeg ønsker åpenhet og respekt. Og stort sett så møter jeg flotte mennesker som tar godt imot meg og min historie. Og jeg ønsker så inderlig at vi skal være mottakelige og rause mot hverandre. Jeg har veldig mye å lære av andre mennesker, og deres historier. Og da ser jeg ofte hvor heldig jeg er. Jeg har holdt meg borte fra rus, og jeg har alltid hatt familie rundt meg. Jeg har fått meg ny ektemann, og vi har fått en ny start i livet sammen med barna. Jeg blir fylt opp med respekt når jeg prater med mennesker som har slitt med rusproblemer i tillegg til psykiske lidelser. Likevel står de der, og lar meg få høre om livene deres. Jeg blir ydmyk, og jeg blir stolt av jobben de har gjort for å holde seg rusfrie. Disse menneskene har jeg fått møte fordi jeg har valgt å være åpen selv om mine ting. Da kommer man plutselig i kontakt med flotte mennesker som har levd ett hardt liv på sin måte. Og jeg ser med egne øyne at verden er annerledes enn jeg trodde.
Sannheten er at vi alle har mye å lære av hverandre. Men man må tørre å prate om det. Jeg håper at dere kanskje kan tenke litt annerledes om psykisk helse etter hvert. Mange har fjernet tabuet, og forstår mer av hva som skjer rundt oss. Det er bra. Vi må jobbe sammen for å komme lenger i denne prosessen. Jeg ønsker å hjelpe andre mennesker. Jeg ønsker å bruke min historie til noe positivt for andre. På den måten hjelper jeg meg selv og mange andre. Ved å være åpne for andres historier kan man se verden med nye øyne!
