I ettermiddag så jeg en ny episode av Innafor på NRK. Temaet denne gangen var influensere, og bransjen bak profilene. For meg som er en bitteliten influenser, så var dette spennende å se på. Og jeg har jo også lurt på, om alle faktisk liker det de reklamerer for. Jeg håper at de aller fleste er ærlige, og at de velger sine samarbeid med omhu.
Det var nytt for meg å se hvordan management og byråer jobber. Og hvor mange mennesker som egentlig står bak en profilert og stor influenser. Faktisk ganske fascinerende å komme bak kulissene på denne måten. Jeg ble litt paff over omfanget, og størrelsen på opplegget. Vet ikke helt hvor stor man må bli for å ha det sånn. Må være litt rart å jobbe på den måten.
Alle oss som er i offentligheten, har et ansvar. Både små og store influensere må jobbe ærlig og troverdig. Men det er nok mye penger i dette, og man kan helt sikkert bli fristet. Jeg fikk noe å tenke på, og har blitt enda mer opptatt av troverdighet og ærlighet. Det tar jeg med meg som viktig lærdom.
Som dere vet, så trener jeg hver morgen fra mandag til og med fredag. Det har blitt en svært viktig del av min morgenrutine, og jeg har blitt så glad i det. Rett og slett fordi jeg kjenner at kroppen min responderer veldig bra på treningen. Det blir mer energi i kroppen min, og jeg takler revmatismen min bedre. Dersom jeg ikke trener, så stivner kroppen min. Så da skjønner dere kanskje hvorfor det er så viktig for meg.
Men jeg er også glad for at jeg har en vektnedgang. Det er også noe som kroppen min trenger, og som jeg forsøker å gjennomføre i et svært moderat tempo. Nå merker jeg at kroppen min har blitt mindre, og at jeg føler meg mye lettere. Treningen går bedre for hver dag, og jeg klarer å henge med på treningsprogrammene. En herlig følelse, som jeg ønsker å oppleve ofte.
Hovedmålet med treningen, er en bedre helse. Både fysisk og psykisk. Vektnedgangen er et pluss som kommer med på kjøpet. Jeg er glad i kroppen min, og har ikke så store vanskeligheter med den akkurat nå. Det nyter jeg, og det er godt å kjenne på den frihetsfølelsen. Nå eier ikke kroppen meg, men jeg eier den. Det er en stor forskjell, og et viktig steg videre i mine prosesser.
I dag er jeg stolt over min egen innsats, og gleder meg over fremgangen. Det må være lov å si det høyt. Jeg håper at du også kan komme det i gang med fysisk aktivitet, og husk at litt er bedre enn ingenting!
Å skrive blogg, er spennende og utfordrende. Og man må utlevere store deler av livet sitt. De siste månedene så har jeg delt mer fra min hverdag. Og dere ser ut til å like det. Men samtidig setter det meg i en sårbar situasjon, og jeg har endelig blitt tøffere. Nå står jeg mye sterkere i meg selv, og den jeg faktisk er. Min personlige reise har virkelig tatt en uventet vending for min del.
Når jeg kjenner at mine grenser overstiges, så velger jeg å si ifra. Og jeg er tydeligere i mine utsagn, og våger å dele min reaksjon. Det er jo lov å si at man blir sinna noen ganger. For meg personlig, så er det ekstremt sterkt å kjenne på denne stabile siden i meg. Det er ikke lett å ta tilbake din egen selvrespekt, når man har en fortid som min. Som voksen dame, kan jeg endelig vise hele spekteret.
Takk for at dere tar i mot hele meg. Jeg kan ikke annet en å være meg selv, på godt og vondt. Det kommer bloggen til å gjenspeile. Så fantastisk kjekt å se så mange nye lesere her inne! Ha en nydelig kveld, så prates vi senere.
For en fin helg dette har vært! Og jeg har virkelig kjent på så mange følelser. Jeg har stått opp for meg selv, og det er jeg stolt over. Der har kommet så mye kjærlighet tilbake fra dere som følger meg, og jeg blir skikkelig rørt. Jeg er så takknemlig for all støtte, og er utrolig glad for alle nye som har kommet inn her på bloggen min. Håper at dere vil like bloggen min, og bli bedre kjent med meg.
Tårer har kommet nedover kinnene mine. Faktisk flere ganger. For når jeg leser meldinger og kommentarer fra dere, så overøses jeg jo av oppmuntring og fine ord. Noen ord setter seg fast, og hjelper meg til å se fremover. I helgen kom jo bloggen min også inn blant topp 20 på blogglisten! Det har vært et mål lenge, så jeg og min mann feiret det sammen i helga. Herlig å nå noen mål, og se at hardt arbeid lønner seg i lengden.
Det er godt å se at min mann heier på meg, og at han virkelig støtter meg. Akkurat nå er jeg bare så takknemlig og glad. Jeg føler meg heldigvis sterk, og klar til å ta fatt på en ny uke! Håper du henger med!
Det er mye rart som kommer inn i kommentarfeltet mitt for øyeblikket, og jeg registrerer at noen mennesker ikke helt har grenser eller folkeskikk. Jeg vet veldig godt at som offentlig stemme, så må man tåle kritikk og usakligheter. Men når dere sender meg stygge ord om mitt utseende, ja da faller respekten bort hos meg. For det er helt forkastelig hvordan enkelte nå fokuserer på min kropp, og bruker det som et argument mot meg.
Mange av dere har fulgt meg over tid, og vet også veldig godt at jeg er åpen om en spiseforstyrrelse. Takk og lov at jeg er voksen, og at jeg har kommet meg på et tryggere sted i livet. Så jeg takler det. Men å sende slike kommentarer til andre mennesker, kan være svært triggende, og det burde man holde seg for god til. Jeg har ansvaret for det jeg skriver på internett, men det har jammen meg dere som skriver kommentarer også.
Jeg har dobbelthake, og har hatt det hele livet mitt. I mange år så var det et stort problem for meg, og mitt selvbilde. Sannheten er jo at jeg hatet meg selv, i ganske mange år. Og dobbelthaka stod ikke høyt i kurs hos meg. Nå jeg fått flere ufine kommentarer, hvor dere bruker min dobbehake om argument. For meg så handler det om å synke skikkelig lavt, og ikke ha et fnugg av vanlig moral i toppen. Jeg godtar ikke at man havner inn på det sporet i et kommentarfelt, og faktisk snakker stygt om andres ansikt og utseende.
Der har kommet inn beskjed om at jeg burde skjemmes over dobbelthaken, og at jeg for all del må gjemme den bort. For jeg har jo tross alt “tidenes største dobbelthake”, som en skrev her om dagen til meg. Vel, det er på tide å rydde opp. Og jeg kommer ikke til å slippe gjennom kommentarer som inneholder sjikane mot kroppen min. Og dere vil bli blokkert, dersom det ikke opphører. På min blogg gjelder faktisk mine regler, og nå blir jeg streng! For det har kommet til et lavmål, og der ønsker jeg ikke at diskusjonen skal ligge.
Dere kommer til å se mye av min dobbelthake fremover, for jeg gjemmer meg ikke bort!
Jeg er glad for at jeg valgte å blåse litt ut i gårsdagens innlegg. Det var på tide å lette på trykket, for å si det sånn. Og jeg angrer ikke på at jeg sa i fra. Takk til alle dere som har sendt meg fine ord og oppmuntringer. Jeg er glad for å ha deres støtte. Noen ganger så kjenner jeg bare at det blir mye, og jeg gidder ikke bare å ta i mot. Noen ganger svarer jeg derfor tilbake.
Noen mener at jeg gikk i offerrollen. Det er jeg ikke enig. Jeg stod opp for meg selv, og gav beskjed om det som jeg ikke følte var greit. Etter mange år med mye vondt, har jeg endelig følt på et vendepunkt, og jeg har tatt tilbake livet mitt. Jeg ble da såret over negativitet, og bar det inni meg over tid. Da ble den siste dråpen akkurat litt for mye, og jeg valgte å si det høyt.
Jeg er ikke et offer. Men jeg har kjempet hardt for å endelig klare meg bra i hverdagen. Det vil jeg gjerne nyte på min egen måte, og jeg trenger ikke deres kritiske røster på alt jeg gjør. Selvsagt skal jeg ta i mot kommentarer, men jeg har min grense for hva jeg tolerer og ikke. Kanskje er jeg ekstra sårbar, og har kort lunte. Men sånn er jeg, og jeg må ta vare på mine følelser.
Jeg har tydeligvis klart å provosere en del mennesker der ute. For man kan visst nok ikke ha fokus på psykisk helse, og likevel ha et ønske om å se bra ut. Det virker som at jeg ikke kan ha fokus på noe annet her i livet, enn kun psykisk helse, Alt annen blir for overfladisk og materialistisk. Jeg har ikke glemt bort psykisk helse, selv om jeg går til en hudpleier og fikser bryna mine. Men jeg velger faktisk å ta bedre vare på meg selv, og har tatt noen steg videre i mitt liv, Er det ikke lov?
Det er sikkert bensin på bålet, å skrive dette innlegget. Men vet dere noe, jeg blir faktisk skikkelig provosert av dette. Det handler ikke om at jeg er hårsår, eller ikke tåler kritikk. Jeg vet nemlig veldig godt at jeg aldri kan blidgjøre alle mennesker der ute uansett. Og dere må gjerne tenke hva dere måtte ønske om meg og mitt. Men det må da være lov å kunne unne seg litt velvære, og ikke bare fokusere på gammel grums. Hvorfor må jeg bli sittende her, og ikke kunne skrive om noe annet enn psykisk helse?
Da jeg startet bloggen, så var den aller mest for terapi. Og jeg har skrevet svært åpent og ærlig om personlige erfaringer. Men jeg har også vært åpen om at livet faktisk går videre, og at jeg heldigvis nå lever et ganske så normalt liv. Det ønsker jeg å kunne dele med mine følgere, og faktisk vise at jeg har det bra. Og at jeg liker å pynte meg, og gi meg selv litt ekstra etterlengtet pleie i hverdagen min. Da blir visst denne bloggen helt feil for enkelte mennesker, og alt jeg gjør er visstnok helt galt.
Min blogg heller mot å være en livsstilsblogg, og det tenker jeg er helt riktig nå. For jeg har kommet meg mange steg videre, og livet handler ikke lenger om kun det vonde. Psykisk helse kommer jeg alltid til å være innom på mine kanaler, fordi jeg fortsatt ønsker åpenhet rundt dette temaet. Men i små porsjoner, for livet går heldigvis bedre og man kan ha fremgang til tross for diagnoser. Det gjør vondt, når jeg føler at noen ikke ønsker meg fremgang. Men sånn er det i dette samfunnet, og jeg velger selv åpenheten.
Jeg vil ikke nå toppen for enhver pris. Min blogg skal gjenspeile livet mitt, sånn som det er her og nå. Dersom noen av dere da ikke ønsker å følge meg mer, så er det opp til hver enkelt. Jeg kan ikke ha det sånn at noen skal holde meg tilbake. Dersom jeg har lyst til å farge bryna mine igjen, ja så gjør jeg det. Om jeg vil skrive om angst, ja så gjør jeg det. Her kommer det som føles naturlig å skrive om akkurat den dagen. Og i dag ble jeg provosert, og velger å si det høyt.
Der kommer garantert inn en del ufine kommentarer etter dette innlegget. Men jeg kommer ikke til å slippe gjennom det som går over min strek. Sånn er det bare, og jeg verner om meg selv på min måte.
I kjente jeg på stress. Sånn skikkelig i hele kroppen. Mange ting som skulle fikses på en dag, og alt gikk ikke etter planen. Startet jo egentlig allerede om morgenen, da kroppen min ikke hadde særlig lyst til å komme i gang. Men jeg vet hvordan jeg skal takle en sånn dag. Så jeg fikk tatt noen grep, og det reddet resten av dagen.
Men så minner det meg på mine begrensninger, og jeg kan ikke ta på meg altfor masse på samme dagen. Det er ikke viljen som det står på, men heller fysiske begrensninger. Jeg klarer meg fint i hverdagen, så lenge jeg holder meg innenfor et moderat tempo. Og nå er jeg i ferd med å finne ut hva som må endres og flyttes på.
Podkasten har byttet dag fra onsdag til torsdag. Og fra neste uke kommer Youtube videoene til å publiseres mandag, onsdag og fredag. I helgene skal jeg kun fokusere på bloggen og de vanlige kanalene. Nok å gjøre, men jeg kan sjonglere det på en riktig måte. Nå har vi vært i gang noen uker, så da justerer jeg planen min.
Det er viktig å kunne finne bedre løsninger, når man kjenner at det blir utfordrende. Og jeg føler meg så mye tryggere på egne valg nå. Takknemlig for at jeg klarer å gjennomføre såpass masse, og at det blir så godt mottatt der ute. Jeg er så klar for å jobbe videre denne høsten!
Jeg elsker å være min egen sjef, og følge min egen vei videre uten for mange involverte parter. Men jeg skjønner også at jeg har masse å lære som influenser. Så derfor har jeg faktisk gjort noe med dette, og meldt meg inn hos Equal Agency! Det er en møteplass for kvinner som er i startfasen av å bygge sitt eget brand eller bedrift. Som en bitteliten influenser, så er det bra å være en del av noe større, og få ny kunnskap som er viktig for min fremdrift.
Det er nemlig svært viktig for meg å stadig lære mer om denne bransjen , og hvordan jeg kan bli mest mulig profesjonell. Har som alltid en lang vei å gå, men jeg har startet. Og der var en del ting som jeg trengte å få svar på. Kjekt å kunne kommunisere med andre mennesker, og heie hverandre frem. Men jeg har ingen mentor, og tar alle beslutninger selv. Det er viktig for meg å kunne stå på egne bein, men likevel ta noen små kurs der det trengs.
Dette kommer til å bli spennende, og jeg har allerede kommet i gang med ting. Suger til meg all ny kunnskap, og gleder meg til å bli bedre kjent med de andre etter hvert. De arrangerer fysiske treff noen ganger i året, men akkurat nå under pandemien drar jeg ikke inn til Oslo. Koser meg med nye muligheter, og jobber med ulike oppgaver allerede.
