Gjennom mange år av livet mitt forsøkte jeg å gjemme meg litt bort. Jeg smilte og var utadvendt, men lot ikke mange forstå hva som jeg egentlig slet med. Jeg gjemte bort det vonde, og lot ikke så mange få innblikk i hvor vanskelig livet mitt egentlig var. På mange måter føler jeg at jeg store deler av livet har levd livet mitt som en annen person. En person som utad var så blid, flink og hyggelig som mulig. Men som innerst ikke hadde det noe greit i det hele tatt.
Det har vært en gradvis prosess å komme seg ut av det skallet. Våge å være ærlig om tanker og følelser. Våge å stå for det man mener, og det man trenger for å ha det fint i livet! Ta de valgene som er brutale, men som gjør at livet snur til den riktige retningen. Stå stødig i stormene som kom i kjølvannet av ulike valg i livet. Reise seg igjen etter å ha falt. Se fremover etter å ha møtt veggen med ett smell. Det har vært mange tårer, og mye sinne og frustrasjon på veien. Men også mange gode stunder sammen med min kjære.
Da jeg begynte med bloggen min, ante jeg ikke hvor godt det ville gjøre for meg å ha denne kanalen. Jeg har frigjort meg selv fra mange stengsler. Jeg har gradvis våget å åpne meg opp, og fortelle. Slippe løs noen av de vanskeligste opplevelsene som jeg har båret på alene i alle år. Men det er ikke alltid like enkelt å være så åpen. Jeg har svelget noen kameler, og fått pepper underveis. Men jeg er rolig på min beslutning om å ha denne måten til å kommunisere på!
Men nå skal jeg altså bevege meg ut av min trygge stue, og fortelle fra en scene! Jeg skal møte dere ansikt til ansikt, og fortelle mine erfaringer og historier. Det er en stor terskel jeg er i ferd med å overskride. Jeg har jobbet mentalt med tanken en god stund. Det har vært en modningsprosess! Det er godt å kjenne på at jeg tørr! Jeg kommer til å slite innimellom. Både med egne og muligens andres reaksjoner. Men jeg er sikker på at det vil være verd det. Jeg håper at jeg blir møtt med respekt og verdighet. Jeg har blitt ydmyket nok her i livet. Men jeg er sterk nok til å stå stødig i stormer!
Selv om jeg skal fortelle åpent om masse fra livet mitt, velger jeg å verne om mine aller nærmeste. Dette handler ikke om å eksponere barn, ektefelle eller familie. Det er min livserfaring, og mine opplevelser og tanker. Derfor blir det aldri aktuelt å legge ut bilder av barna på min blogg. Heller ikke under foredrag. Det er jeg meget streng på, og viker ikke. Jeg har full støtte hos min kjære, og det er viktig for meg.
Tenk hvor langt jeg har kommet! Jeg er stolt over å ha kommet meg så langt opp igjen fra gjørmen. Jeg har lagt ned masse krefter. Det er fortsatt tunge stunder innimellom, og det hender at kreftene tar litt slutt. Men jeg reiser meg raskt opp igjen! Og det er jeg jammen meg stolt over!
