Noen steg er vanskeligere enn andre!

Livet mitt har inneholdt mange prosesser og valg. Det har vært mange avgjørelser å ta. Noen har vært tøffere enn andre. Men summen av dem utgjør livet. Og jammen har det inneholdt masse godt. Det er jeg glad og takknemlig for. Men noen steg har vært vanskelige å ta. Fortsatt møter jeg på avgjørelser som virkelig tærer på kropp og sjel. Jeg blir nødt til å velge noe som ikke alltid er like enkelt å vite utfallet av. Og det skremmer meg veldig iblant. Men noen ganger må man svelge ned det vonde, og forsøke seg på nye vei valg.

Det er desidert vanskeligst når valgene betyr noe for andre enn meg personlig. Og jeg vet at ansvaret ligger på mine skuldre. Da må jeg ofte tenke meg veldig nøye om før jeg bestemmer utfallet. Det skaper ofte masse følelser, og det blir hardt å stå i. Men jeg er glad for den tryggheten jeg lever i. Den gjør meg sterkere og mer bestemt. Jeg stoler på de valgene som jeg og min mann tar. Vi er flinke til å kommunisere med hverandre, og jeg er så glad for det. Det er viktig å ha en samtalepartner som tørr å ha egne meninger. Som våger å sette meg på prøve i blant. Det hjelper meg fremover.

Noen ganger må man gi et valg en sjanse. Noen ganger går det rett vest, men det kan også gå bra til slutt. Da må man være villig til å forsøke. Det har vært lange prosesser på mange ting. Noen fortsetter i lang tid fremover. Men jeg må av og til velge å være modig. Jeg må noen ganger forsøke å sette egne følelser til side. Det er vanskelig, men nødvendig. Livet går fremover, og jeg må henge med i svingene. Det er til tider skummelt, men jeg tørr! Vi blogges!

Svart humor!

For meg finnes der en humor som er gull verd. Den er ganske sær, og den er kun mellom meg og min mann. Vi har såkalt svart humor. Vi kan snu de verste øyeblikkene til noe morsomt. Vi kan sette ting på hodet, og faktisk av og til le mens vi nesten gråter. For i disse årene som vi har vært sammen, så har vi møtt på mange heftige utfordringer. Vår kjærlighet har alltid vært sterk. Men mange ganger har det vært tøft for oss begge to. Masse følelser og smerter har vært en del av vår hverdag. Da er det ubeskrivelig godt å kunne le litt av all galskapen som foregår.

Det nytter ikke å komme med eksempler. For mange ganger er det kun oss to som virkelig forstår det. Og vi kan hjelpe hverandre til å komme oss videre. Vekk fra grumset, og se solen sammen. Det har vært veldig viktig. Humor er for meg en god medisin. Jeg bruker humor til å få i gang lattermusklene. Samme hvor trist og vanskelig ting har vært, så har jeg alltid funnet frem klipp på Youtube fra for eksempel Senkveld duell og Camp Senkveld. Det er min type humor. De har reddet meg mange ganger fra vonde tanker. Det gjør så godt å le litt.

Jeg er veldig glad for at jeg og min kjære kommuniserer så bra også på humor. Det har virkelig vært til stor hjelp. Ta godt vare på den humoren som du liker. Pass på å fylle på med latter og glede! Det gir positiv energi til å stå i de vanskeligste ting. Det vet jeg av egen erfaring. Å le litt er balsam for sjelen!

Vi blogges!

Hvorfor skremmer tallet 40 meg?

Om bare noen få dager har jeg bursdag. Og det er jammen ikke bare en vanlig bursdag i mine øyne. Jeg blir 40 år. Og det skremmer meg faktisk ganske mye. Det har jeg tenkt på lenge. Og samtidig blir jeg ganske oppgitt over meg selv. For 40 er jo bare ett nytt tall etter 39. Hvor mye kan det liksom ha å bety? Likevel har jeg stresset med dette i hodet mitt veldig lenge. Jeg føler meg nemlig ikke så “voksen”. Og det burde jeg jo strengt tatt gjøre. Men skitt au, jeg får nok lov til å være meg uansett alder. Det satser jeg på.

Når jeg var ung, så var folk stein gamle når de ble 40år. De var så veletablerte, og travelt opptatt med familiene sine, Hus og hjem var liksom hovedprioritet i tillegg til jobb. Og her er jeg selv nå. Jeg har barn som vokser til, og jeg ordner med hus og hjem. Jobbe gjør jeg ikke, for jeg har blitt for syk. Hurra, for en utvikling! Neida jeg skal ikke være tullete. Jeg har det veldig godt. Men jeg tror det skremmer meg at jeg er kommet såpass langt. Og mine egne forventinger er ikke helt slik de burde være. For jeg innser ikke helt mine begrensninger.

Uansett så kommer dette tallet. Jeg havner i den kategorien av bloggere som er eldst i klassen. Jeg er voksen i bloggverdenen. Så nå skal jeg se hvordan jeg klarer meg sammen med disse “gamle” bloggerne. Det blir spennende. Jeg ler med meg selv, og håper at hverdagen blir så lik som jeg har det nå. Og skulle det åpne seg nye muligheter, så er det jo ikke sikkert at det er så veldig ille å ha kommet i førtiårene!!

Vi blogges!

Er jeg en åpen bok?

For ikke så lenge siden hørte jeg en kommentar om meg selv. “Wenche er som en åpen bok!” Vedkommende som sa det mente det i positiv forstand, og jeg ble på ingen måte fornærmet der og da. Men jeg har tenkt en del på det i ettertid. For er jeg virkelig en åpen bok? Viser jeg absolutt alt til dere? Svaret er faktisk nei. For selv om jeg er veldig åpen og ærlig her på bloggen og på videoer, så holder jeg faktisk masse for meg selv. Det er veldig mange ting som jeg ikke skriver eller snakker om offentlig. Slik er det nødt til å være. For jeg trenger som alle andre å ha et privatliv.

Men det å være åpen er for meg en viktig og fin egenskap. Jeg tenker at jeg er heldig som tørr å dele. Jeg våger å være meg selv. Jeg har lagt bort den perfekte masken. Jeg har valgt å ha en blogg som viser hvordan jeg egentlig har det i min hverdag, og hva jeg er opptatt av. Og jeg er ikke så veldig glad i å forsøke meg på å være et glansbilde. Jeg er ingen engel. Jeg er bare meg, og det får faktisk være godt nok. Min åpenhet har nok provosert noen mennesker. Det må jeg tåle. Men jeg forventer likevel en viss respekt. For det er ikke slik at åpenhet er den letteste veien til en god fremtid.

Når jeg velger å holde ting privat, så er det viktig for meg. Da ønsker jeg å skjerme mine nærmeste. For det er ikke alt alle trenger å vite. Noen ganger må jeg også få gå gjennom ting i fred uten dere. Det vet jeg at dere forstår. Men jeg kommer til å være åpen fremover. For jeg forsøker å komme meg fremover i livet, og jeg tar i bruk de verktøyene som hjelper meg fremover. Åpenhet er et av de aller viktigste.  Vi blogges!

Mat kan være vanskelig!

Det finnes veldig mange forskjellige måter å forholde seg til mat på. Selv slet jeg veldig med trøstespising i mange år, og var svært overvektig. Jeg spiste for å regulerer mine følelser på godt og vondt. Det har jeg sluttet med, og jeg er på en stabil vekt. Men jeg har en annen utfordring som er ganske plagsom for meg og helsen min. Når jeg har det for vanskelig så hopper jeg over maten. Jeg vil ikke spise. Da kommer det noe frem som på en måte ikke lar meg fortjene maten. Så da hopper jeg over mat i veldig mange timer om gangen. I perioder kan jeg ha et eller toppen to måltider i løpet av et døgn.

Dette skjer i ukedagene når jeg er hjemme alene med guttene mine. I helgene er min kjære flink til å passe litt på meg når jeg trenger det. For jeg vet veldig godt at dette ikke er så veldig smart. Men matlysten forsvinner, og jeg overbeviser meg selv om at mat ikke er nødvendig. Jeg får heldigvis hjelp til å takle disse utfordringene. Og jeg er på ingen måte på noen farlig slankekur. Her er det nok av kropp, for å si det slik! Men det er likevel viktig å få orden på disse tingene. Det stresser meg veldig når jeg må diskutere mat sammen med lege eller terapeut. Og det forteller meg at det er desto viktigere å få skikkelig orden på dette etter hvert.

Veldig mange gutter og jenter sliter med mat. Noen overspiser slik som jeg gjorde, og noen sulter seg. Det finnes så mange måter å slite på. Men det er heldigvis slik at man kan få hjelp. Jeg er voksen, og jeg har innsett at jeg trenger hjelp. Men terskelen for meg til å prate åpent om dette, har vært ganske stor. For det er faktisk ganske flaut å innrømme. Snart 40 år, og enda så er mat en utfordring. Det er liksom ikke helt bra å innrømme en slik svakhet. Men jeg velger åpenhet likevel. For det er en del av meg. Og mange tror kanskje at jeg er veldig glad i mat siden jeg alltid har vært stor. Det er ikke alltid tilfelle.

Samtidig som jeg har slitt med dette, så kom alle sykdommene og diettene som følger med. Det gjorde ikke akkurat situasjonen lettere å håndtere, men jeg finner ut av det. Det gjelder å få på plass et kosthold som er variert nok, og som ikke krasjer med revmatiske sykdommer og allergier. Dette er et langsiktig prosjekt. Men jeg har innsett at det er viktig. Jeg vet at det vil ta tid, og det vil komme vanskelige dager. Men jeg vet også at jeg kan få stell på det. Det handler om å erkjenne, akseptere og se etter løsninger for å komme seg videre i livet!

Vi blogges!

På leting etter løsninger😄

Jeg lever med flere kroniske sykdommer som jeg aldri blir kvitt. Det må jeg jo bare godta. Men jeg bestemmer i stor grad selv hvordan jeg vil forholde meg til mine diagnoser. Derfor leter jeg etter gode løsninger for meg og min kropp. Jeg har funnet noen løsninger, men mangler fortsatt ganske mange.

Jeg forsøker å finne gleder i hverdagen min. Jeg forsøker å ha en positiv holdning til livet mitt. Selv om masse smerter og uro forstyrrer meg i hverdagen. Jeg har bestemt meg for at livet mitt skal være så godt som mulig. Da må jeg se fremover, og finne gode løsninger på de utfordringene som jeg møter underveis.

Depresjoner ligger ofte på lur. Men jeg har lært meg til å se signaler raskt, og tar i bruk terapi, trening og åpenhet for å slukke depresjonen raskt. Jeg blir ikke friskere av å være trist. Derfor forsøker jeg å motivere meg selv i hverdagen. Jeg får god støtte av min kjære. Han ser meg , og sier ifra dersom jeg er på feil vei humørmessig. Dessuten har vi to en egen svart humor som gir oss pusterom med latter😜

Jeg ønsker å bruke fysisk aktivitet mer enn jeg gjør akkurat nå. Jeg må få komme meg tilbake i form igjen. Men jeg må ta det i rolig tempo. Og det er min tålmodighet som er den største utfordringen. Jeg er så urolig, og sliter med å få brukt kroppen nok. Revmatisme setter litt stopper for det jeg egentlig ønsker, men jeg satser på bedring !

Mitt viktigste mål er å ikke gi opp! Jeg har bestemt meg for at det ikke er et alternativ engang. For jeg vil ha en god hverdag selv om jeg er syk. Så derfor leter jeg videre etter de beste løsningene for meg selv❤

Vi blogges!

Det er hardt å være tøff!

Jeg får mange fine kommentarer av mine lesere via Facebook. Det er veldig hyggelig, og jeg er veldig takknemlig for alle tilbakemeldingene. Jeg får stadig kommentarer om at jeg er så tøff! Tusen takk. Jeg kan kanskje virke som en tøff dame. Det stemmer til en viss grad. Men det er hardt å være tøff! Det er ikke alltid like enkelt å være meg. For jeg har et stort behov for å formidle mine tanker og følelser. Og det er ikke alltid like enkelt å skulle gjøre det selv. Jeg er veldig glad i å skrive. Men noen ganger så gjør det jammen vondt også.

For selv om jeg er ganske tøff, så er jeg også sårbar og sensitiv. Jeg formidler med følelsene mine på godt og vondt. Jeg blottlegger mye, men ikke alt. For meg har det vært viktig å være ærlig. Jeg forsøker å ha en ryddighet på min blogg. Jeg forsøker å si minst mulig om andre mennesker. For bloggen er min, og det er mine meninger som kommer frem der. Jeg har valgt å blogge. Jeg har valgt å ha en egen arena som bare er min. Den er jeg glad i. Noen ganger er det i tøffeste laget for meg. Men da gjelder det å trekke pusten, og senke skuldrene ned.

For jeg skriver ikke om noe jeg ikke kan dele. Jeg har skrevet godt over 1000 innlegg, og jeg angrer ikke på noen av dem. Det er ikke alle som er like gode, men ingen av dem har jeg ønsket å slette. For jeg står inne for det som jeg skriver. Samme hvor tøft det blir. Jeg klarte ikke å ha kommentarfeltet mitt åpent. Men jeg er veldig glad for at kommentarer kommer til meg på Facebook. Da får jeg i hvert fall kommunisert med de fleste av mine lesere. Og jeg håper at Dere vil fortsette å henge med på bloggen min fremover.

Livet mitt er nå veldig godt. Men det er samtidig tøffe tak i hverdagen. Derfor er jeg ikke alltid like sterk som jeg skulle ønske. Men jeg kommer meg gjennom dagene på en ganske god måte, og jeg blir stadig friskere. Tusen takk for at Dere heier meg fremover, og løfter meg opp når jeg faller litt sammen!

Vi blogges!

Helg i Egersund!

Denne helgen skal vi være i Egersund. Det er alltid en stor utfordring for meg personlig. Det er jo hyggelig å møte min familie igjen, men jeg kvier meg alltid for å være i min hjemby. Det er trist å erkjenne at det nok alltid vil være slik. Men jeg er fast bestemt på å klare meg så godt som overhodet mulig. Jeg er klar for å gi kroppen en god opplevelse. For nå er jeg sterkere, og takler ting bedre. Men jeg er i beredskap hele tiden, og er alltid urolig når jeg drar til Egersund. Kroppen min husker nemlig så altfor godt hva som har skjedd der før.

Men vi satser på at helgen går bra likevel. Jeg skal forsøke å ha en så god helg som mulig sammen med mine kjære. Jeg tar meg kanskje en liten tur i sentrum dersom formen tillater det. I så fall er det jo koselig å møte gode venner igjen! Jeg regner med at vi rekker litt av hvert denne helgen. Men vi skal ha fokus på å ta det rolig. Ikke stresse meg opp for mye. Det er viktig å beholde roen i seg selv. Vi håper på en fin helg sammen med familien. Og guttene får møte kompiser også i løpet av helgen.

Noen ganger må jeg virkelig jobbe hardt for å mestre en slik situasjon. Og det koster meg masse krefter å gjennomføre en helg i min tidligere hjemby. Slik er det bare. Jeg skulle ønske at det var annerledes for meg. Men jeg håper og tror at jeg skal komme meg over det ved å gjennomføre fine besøk fremover. Jeg er svært takknemlig for at min bror er gjestfri, og har god plass til oss. Det gjør ting veldig mye enklere for oss. God plass til å slappe av i rolige omgivelser. Det er kjempeviktig for oss.

Vi blogges!

Snart helg!

Da er det endelig fredag, og helgefølelsen kommer snikende mot meg. Jeg har masse jeg skal rekke å gjøre før helgen kommer for fullt. Så her gjelder det å komme godt i gang fra morgenen av. Jeg satser på at min legetime i dag kommer til å gå fint. Jeg har alltid litt som må gjøres på fredager. Har en viss tendens til å stadig utsette ting som skal gjøres i løpet av uken. Så nå må jeg få ting gjort, og få opp farten litt på denne kroppen. Jeg skal straks i gang med å pakke ferdig, da hele familien skal på tur i helgen. Skriver mer om det senere i dag!

Det er alltid litt styrete å pakke for hele familien, men det ordner seg jo alltid. Jeg kommer alltid i mål. Det blir nok en ordning denne gangen også. Det gjelder å pakke lite, men fornuftig til alle sammen. Jeg får komme i gang med oppgavene som venter på meg. Jeg håper at Du får en strålende fredag! Sett av litt tid til fredags kos. Det fortjener alle sammen. Når uken er over, er det jo godt å kunne senke skuldrene, og begynne på helgen. Jeg vet at vi alle sammen fortjener å senke skuldrene når fredags kvelden endelig kommer.

Ha en strålende dag! Vær gode og rause mot dine kjære og dine kollegaer og venner! Spre litt godhet rundt deg selv. Da blir det en god dag for deg og dine nærmeste! Vi snakkes mer senere her på bloggen! Jeg blogger som vanlig hele helgen!

Vi blogges! 

Følelsene blir så sterke!

Jeg har alltid vært et følelsesmenneske. Slik har det bare alltid vært. Men jeg merker at jeg blir fortere rørt nå enn tidligere. Jeg klarer ikke mye før følelsene mine blir veldig sterke. Da jeg laget videoen angående mobbing her om dagen, så måtte jeg svelge unna tårene et par ganger underveis. Rett og slett fordi jeg blir så engasjert, og det rører noe sårt og sterkt inni meg selv. Jeg kan til tider bli irritert over mine egne følelser, men har kommet frem til at slik er jeg bare. Jeg blir sterkt engasjert når saken er viktig for meg. Det ser jeg ikke på som en svakhet.

Tårer er jeg derimot ikke så veldig glad for. Jeg vet det er ment som en renselsesprosess, og at de er viktige for oss. Men de plager meg en del. For de kommer så fort og så sterkt. Jeg sliter med å holde følelsene i sjakk. Det er ganske slitsomt å være så engasjert hele tiden.  Men jeg har fått mange tilbakemeldinger på at det er slik det skal være. Jeg må slutte å kjempe så veldig for å være hardere. For jeg er et varmt menneske med hjertet utenpå. Det har jeg fått erfare mange ganger. Likevel må jeg altså ta meg sammen. For jeg blir mange ganger sint på meg selv når tårene presser seg frem.

Der foregår mange prosesser inni meg for tiden. Det er mange ting som jeg trenger tid til å sortere, og legge på rette plass. De prosessene tar jeg helt for meg selv. Jeg kan ikke dele alt med dere. Jeg tror alle mennesker har godt av å rydde litt innvendig. Ta en liten runde, og sortere egne tanker og følelser. Få satt ting på riktig plass i livet. Da blir det lettere å få den oversikten som man trenger, og man forstår seg selv på en annen måte. Jeg er i ferd med å ta tak i en problemstilling som virkelig har ligget og ulmet lenge. Men nå skal jeg ta tak i det, og få sjekket ut hvordan tingene henger sammen.

Dere får vite mer når jeg vet mer selv. Akkurat nå er det for privat å prate om her i detaljer. Men jeg mener bare at man har et eget ansvar. Man må våge å ta tak i de tingene som er vanskelige for følelsene våre. Nå har jeg kjempet meg gjennom mange ting. Og nå skal jeg endelig finne ut mer hva som ligger og pusher meg innvendig hele tiden. Det er skummelt og spennende på samme tid. Jeg forsøker å være positiv, selv om jeg vet det blir heftige runder.

Vi blogges!