Hei!

Da jeg ble liggende hjemme, så ble både familie og corona teamet svært engstelige. Jeg klarte nesten ikke å prate i telefonen, fordi pusten min var så elendig. Det var som å måtte hele tiden puste gjennom et sugerør, og så møte på en blokkering halvveis. Helt grusomt å komme seg gjennom i så mange dager. Da jeg hadde vært syk i syv dager, så gav kroppen min beskjed om at nå orker jeg ikke mer. Sent på kvelden begynte jeg å kaste opp magesyre, og det er noe av det verste jeg har kjent på i hele mitt liv. Da ringte min mann 113, og beordret ambulansen hjem til oss.

Det ble masse styr da, for de vil jo helst ikke ha en smittet person i ambulansen. Men etter en del krangling, så klarte jeg å stabbe meg ut til ambulansen. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke fant en båre til meg, eller hjalp meg mer. Men jeg var altfor svak til å kunne kjefte eller krangle. Da jeg endelig kom meg på båren, så hakket jeg tenner og frøs noe helt vanvittig. Nede på legevakten kjørte de heldigvis meg inn på båren, så jeg slapp å reise meg igjen. Det tror jeg ikke hadde vært fysisk mulig akkurat da. Ble møtt av en lege, som gav meg kvalmenedsettende sprøyte rett i skinka. Det hjalp heldigvis sånn at jeg sluttet å ville kaste opp.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Legen kikket på meg, og spurte om jeg ønsket å komme på sykehuset nå. Selvsagt sa jeg ja, og tårene min trillet av lettelse da vi reiste innover mot Kristiansand sent på natten. I sykebilen fikk jeg endelig oksygen inn i nesen, og da kunne jeg endelig puste lettere. Det var så godt, etter en lang uke med kun korte pust. Da vi kom inn på sykehuset, så var det full gjennomgang av sykdommen. De tok masse blodprøver. og det var så smertefullt. Jeg var så utmattet og sliten, at jeg nesten ikke klarte å besvare spørsmålene de kom med. Jeg ble så kjørt på røntgen, for å sjekke lungene mine.

Da jeg kom opp på avdelingen, ble jeg selvsagt kjørt rett inn i isolat. Og der møtte jeg en engel av en sykepleier. Jeg kan ikke få fullrost henne nok. Hun så hvor medtatt jeg var, og hun gjorde alt i sin makt for at jeg skulle ha det så bra som mulig. Etter en uke uten dusj og stell, så følte jeg meg jo så svett og skitten. Hun tok av meg klærne, og vasket meg. Fikk på meg sykehus klær, og var så utrolig behagelig i alt hun foretok seg. Snakket med meg om mine utfordringer, og kartlagte alt både fysisk og psykisk. Endelig kunne jeg senke skuldrene, og la frykten få slippe taket.

Jeg ble på sykehuset fra torsdag natt til mandag formiddag. De gav meg masse intravenøst næring, og jeg fikk også påfyll av vitaminer og mineraler. Kroppen min var fullstendig tom, og jeg måtte forsøke å spise igjen. Jeg kan huske at den første dagen jublet sykepleierne da jeg klarte å spise to Ritz kjeks og fem druer. Bittesmå steg ble feiret, og jeg fikk ligge med oksygen i nesen hele tiden. Da fikk kroppen min slappe av, og jeg kunne sakte bli bedre. Legene var bekymret de første to døgnene på sykehuset, men så kunne vi alle se at det snudde riktig vei med meg.

Det var ikke en frisk utgave av meg selv som dro hjem fra sykehuset den mandagen. Jeg klarte så vidt å gå uten støtte. Men jeg kom meg hjem, og hadde fått en del øvelser som jeg måtte gjøre ofte. Lungene mine måtte trenes opp igjen, og det var jeg fast bestemt på å fikse. Min verste frykt var jo at lungene ikke ville kunne gjøre den jobben som de skal. Da jeg kom hjem, så klarte jeg å gjennomføre en dusj. Aldri har det vært så deilig som da. Å komme seg ren inn i egne klær, var så godt. Å kunne sitte i stuen hjemme sammen med familien, var både tårevått og deilig på samme tid.

Tiden etter sykehusoppholdet, har bestått av å komme seg til hektene igjen. I sakte tempo kom jeg i gang med mat og drikke. Fikk gå noen veldig korte turer, og den fysiske formen trengte lang tid på å bli bedre. Heldigvis har jeg tatt i bruk min stahet, og jeg har gjort alt som legene har bedt meg om. Det har gitt resultater, og jeg er så glad for å kunne være i god form igjen nå. Jeg må likevel erkjenne at denne opplevelsen har satt dype spor i meg, og jeg har aldri kjent på en slik redsel noen gang. Å kjenne på ordentlig dødsangst, har jeg hatt behov for å få profesjonell hjelp til å håndtere i etterkant.

Jeg forteller min historie fordi jeg ikke ønsker at andre mennesker skal gå gjennom det samme som meg. Det er fortsatt smitte der ute, og vi må være forsiktige. For min del så ble det ekstra farlig på grunn av mine kroniske sykdommer. Men selv friske mennesker kan få store helseproblemer av Corona. Det føltes godt å bli vaksinert, og jeg kunne da senke skuldrene ned litt. Jeg skal ikke formane noen av dere til å gjøre endringer i deres hverdag. Men vær forsiktige, og hold avstand. For jeg unner ikke min verste fiende å oppleve det samme som meg. Ta vare på dere selv, og vær glad for hver dag som du er frisk og rask!

klem fra Wenche

Hei!

Først av alt så må jeg bare takke for alle de fine tilbakemeldingene som jeg fikk etter at bloggen ble startet opp igjen. Det var spennende å se hvordan det ble mottatt, og jeg er så glad for at så mange heier på meg og er positive. Som vi alle vet, så har corona herjet med hele verden i godt over et år nå. Og jeg slapp dessverre ikke unna sykdommen. Noe som virkelig var skummelt, og som jeg hadde vært veldig redd for. Nå har jeg fått det hele litt på avstand, og vil dele mine tanker og erfaringer rundt den opplevelsen. Heldigvis sitter jeg her, og kan leve en fin hverdag nå. Men det er ingen selvfølge etter et slikt sykdomsforløp.

Vi må tilbake til lørdag 13. februar. Da var jeg på jobb, og underholdt gjester i flere timer. Det var så fin stemning, og vi hadde stort fokus på å overholde smittevernreglene. Tre dager etterpå, fikk jeg beskjed om jeg hadde vært utsatt for smitte. Det bar rett hjem i karantene, og jeg begynte å bli urolig. Følte meg slapp og sliten den kvelden, men ellers ok. Morgenen etter våknet jeg opp med symptomer, og da knyttet det seg i magen min. Måtte vente en ekstra dag før jeg ble testet, og jeg ble bare verre og verre. Fikk problemer med pusten, og har astma fra før av. Ikke en god kombinasjon, for å si det mildt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det var ikke et sjokk for meg at testen min var positiv. Formen min var så elendig, at jeg havnet på legevakten allerede den kvelden. De måtte sjekke at jeg fikk nok luft ned i lungene mine. Selv om jeg var dårlig, så ble jeg sendt hjem i isolasjon på soverommet mitt. Der skulle jeg oppholde meg de neste 14 dagene. En helt forferdelig følelse å sitte innestengt på et soverom, og føle at man var direkte farlig for de andre familiemedlemmene. Min mann hadde da kommet seg hjem fra jobb, for å kunne ta seg av hjem og barn mens jeg var syk. Etter et døgn til fikk vi så vite at han også var smittet, så da var begge foreldrene her i huset nede for telling.

Heldigvis ble ikke han så dårlig som meg, og ungene klarte å holde seg unna oss. Jeg er så glad for at ikke de ble syke, selv om det er ganske så utrolig at de slapp unna. Jeg var sengeliggende, og hadde store utfordringer med pusten. Allmenntilstanden ble bare verre og verre, og jeg mistet lukt og smaksans. Det ble minimalt med mat og drikke, og da ble formen drastisk forverret. De neste dagene gikk med til å ligge rett ut med store smerter i hele kroppen, og jeg følte at kroppen min ikke fikk nok oksygen. To dager etter positivt resultat var jeg nok en gang på legevakten, og da trodde jeg de kom til å sende meg på sykehuset. Men nei, jeg var ikke syk nok. Hjem i isolasjon atter en gang.

Jeg ble skikkelig engstelig, og for første gang har jeg virkelig kjent på dødsangst. Da jeg lå helt hjelpeløs i sengen min, og ikke fikk til å puste. Ingen kunne komme inn for å trøste meg, eller hjelpe meg. Det ble helt slutt på å spise, og jeg drakk nesten ingenting. Kjente bare at kreftene mine ebbet ut. Det følte som at jeg langsomt ble kvalt til døde. Corona teamet i kommunen var i kontakt med meg hver dag, og de ble også mer og mer bekymret for min helsetilstand. De kontaktet på et tidspunkt ambulansen, og ville ha meg ned til legevakten igjen. De kom inn, men valgte til min store forskrekkelse å ikke ta meg med i bilen. Da ble det leven etterpå da jeg kontaktet corona teamet.

Vi ble nødt til å stable meg inn i vår egen privatbil, og min mann kjørte meg ned til legevakten. Der ble jeg liggende en stund, og de diskuterte med sykehuset om jeg skulle innlegges eller ikke. Nok en gang måtte jeg dra hjem til isolasjon, og da må jeg bare erkjenne at psyken min virkelig var langt nede. Kreftene var i ferd med å ebbe ut…..

Del 2 kommer……

Klem fra Wenche

Heisann!

For å være helt ærlig, så hadde jeg ikke trodd at dette ville skjedd. Men her er jeg. Tilbake på bloggen min igjen. Etter å ha vært borte , så er det ganske så rart å skrive til dere igjen. Men sannheten er at jeg nå har savnet det ganske lenge. Det tok først litt tid å venne seg av å bloggen, og det føltes i grunnen veldig deilig. Når jeg nå velger å starte forsiktig opp igjen, så er det av flere grunner. Den aller viktigste årsaken nå, er at jeg trenger å ventilere mine tanker og følelser. Skrive om de tingene som ligger hjertet mitt nærmest, og som jeg føler for å dele med dere.

Jeg har alltid hatt en sterk formidlingstrang, og kanaliserer mye av det i musikken min. Men likevel så holder liksom ikke det helt. I forkant av denne oppstarten, så har jeg tatt noen veldig viktige valg angående bloggen. Dette er en hobby. Og jeg har ikke store ambisjoner om å bli en stor influenser. Jeg er ikke ute etter å klatre på listene, eller å få kommersielle oppdrag. Nå vil jeg kun fokusere på skrive gleden min, og poste innlegg når jeg selv ønsker det. Ikke en fastlagt publiseringsplan. Så håper jeg at dere likevel kan ha glede av å lese mine innlegg når de kommer. En av de viktigste årsakene til at jeg sluttet å blogge, var mitt eget forventningspress. Jeg hadde malt meg selv inn i et hjørne. Dit vil jeg ikke igjen!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det har skjedd en del i livet mitt siden jeg oppdaterte denne bloggen sist. Jeg har kommet i gang med å spille inn min aller første plate, og vi er snart halvveis i prosessen. Etter at jeg slapp min aller første singel i januar, så ble jeg kontaktet av Fajo Music. Så gøy at det ble en promo kontrakt med plateselskap på min aller første plate. Det er en krevende prosess å spille inn platen, da jeg virkelig har laget nære og personlige tekster. Likevel ser jeg veldig frem til å kunne slippe platen på nyåret. Musikken tar masse tid hver uke, og jeg jobber sammen med mitt eget band. Det blir en plate hvor jeg synger på dialekt, og det er kun min egen musikk.

Familien min har det fint, og ungene vokser til. Det er godt å se at de blir eldre, men samtidig litt rart å se hvordan de vokser. Min mann kjører fortsatt lastebil, og er borte i ukedagene. Dermed har jeg hovedansvaret her hjemme, og det fungerer bra. Mye av tiden min går også til å trene. Jeg kom meg i gang med en livstilendring i oktober 2020,og har hatt betydelig vektnedgang siden da. Det er så viktig for meg å kunne være i en så bra form som mulig. Heldigvis har treningen virkelig gjort meg godt, og formen er mye bedre. Alt i alt så har jeg det veldig bra nå, og jeg har et bedre utgangspunkt rent helsemessig!

Jeg vet at bloggen ikke har vært borte så veldig lenge egentlig. Men for meg så føles det lengre. Det er godt å være i gang igjen her på bloggen, så jeg håper at du koser deg her! Gi meg gjerne en tilbakemelding på sosiale medier, og koselig om du har lyst til å henge med videre! Jeg gleder meg til å skrive her fremover! Ta godt vare på deg selv, og husk at du er verdifull!

Klem fra Wenche