EN VIKTIG INVESTERING!

God kveld!

Det er utrolig viktig for meg å holde kroppen min i bevegelse. Aller helst en form for fysisk aktivitet hver dag, i små porsjoner. Når jeg kommer meg ut på tur, så elsker jeg den friske luften. Litt vind i ansiktet gjør meg bare godt, og får meg bare mer våken. Furulunden er et fantastisk tur område her i Mandal, og jeg bare elsker å gå der sammen med venninner eller alene. Når jeg går sammen med noen, så glemmer jeg tid og sted. Da snakker vi jo om løst og fast mens vi går, og plutselig har jeg gått flere kilometer og mange skritt.

Jeg fikk heldigvis endelig kjøpt meg skikkelig godt tur tøy nå tidlig i høst. Så jeg har ingen unnskyldning for å ikke gå ut, selv om været er ruskete og dårlig. Det er godt å kjenne at man ikke blir søkkvåt, og at klærne var verd den stive prisen. Dette var en investering for meg, og jeg skal jammen meg passe på å bruke den godt. Gode sko er også viktig, så der har jeg sikret meg. Nå gjelder det å bare holde seg i aktivitet, og komme seg ofte ut på disse turene.

Noen turer blir korte, mens andre turer blir lengre. Det kommer selvsagt an på dagsformen til både meg og den jeg går sammen med. Det handler noen ganger om å bare komme seg ut, og så får det bli de stegene som vi klarer der og da. Som regel går det bedre enn vi hadde forventet, og vi er alltid glade for at vi gikk på tur. Kjekt å møte mennesker i alle aldre som er på tur i Furulunden, og vi hilser selv om vi ikke kjenner hverandre. Det synes jeg er så hyggelig.

Min kropp klarer altså ikke å bestige de høyeste toppene. Men det er absolutt mulig for meg å holde meg i ganske god form. Men jeg må være litt streng med meg selv, og faktisk komme over dørstokken noen ganger hver uke. Det vil jeg aldri angre på, og kroppen min takker meg som regel alltid. Nå vet jeg jo hvor mye den tåler, og når jeg bør roe meg ned. Jeg gleder meg til mange fine tur opplevelser i 2023!

Kom deg ut på tur du også!

Klem fra Wenche

TILBAKE I TRENING!

God kveld!

Nå er det sånn at jeg har kommet meg godt i gang med regelmessig trening igjen på Sanden treningssenter her i Mandal. Selv om jeg er god på å gå tur, så trenger jo virkelig denne kroppen ekstra trening under kyndig veiledning. Så da har jeg valgt å delta på noen styrke timer, hvor jeg har fått god hjelp til å sette sammen et riktig treningsprogram for meg og min kropp. Ikke for hardt, men samtidig med en effekt og mestringsfølelse. Jeg gjennomfører dette nå to ganger i uken, men målet er etter hvert å ha tre økter hver uke.

I tillegg så har jeg da også kommet meg i gang på en spinning time hver uke. Det er så kjekt, men samtidig tungt og utfordrende. Men jeg begynner å få mer kontroll på det, og da fungerer det jo fint. Litt bedre kondisjon er jo ikke dumt for meg, det er helt sikkert. Heldigvis har jeg møtt må flotte instruktører, som er genuint opptatt av å gi meg den hjelpen som jeg trenger. Jobben må gjøres av meg selv, men de heier og veileder meg underveis.

Det er deilig å være i denne rutinen igjen. Jeg har savnet det, men liksom ikke kommet godt i gang på en stund. Nå er det lagt inn i dagsplanen min, og skal prioriteres høyt. Selvsagt kjenner jeg at kroppen min blir sliten, men det er naturlig i starten. Og jeg er ikke så støl som jeg forventet. Faktisk går det veldig bra med meg, og kroppen min godtar denne formen for trening på en god måte, Så lenge jeg hviler nok, så vil dette gå veldig fint i tiden fremover.

Fysisk aktivitet er så godt for vår mentale helse. Når jeg trener, så glemmer jeg jo bort alt annet. Da er det ikke rom i hodet mitt for hverdagslige bekymringer. Der og da så fokuserer jeg jo på en konkret oppgave, og å ha pusten under kontroll. Herlighet, så godt det er med slike pauser fra det vanlige kjøret i hodet mitt.

Har du kommet deg i aktivitet i det siste? Jeg heier på deg!

Klem fra Wenche

UT PÅ TUR, ALDRI SUR!

Hei!

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men i noen perioder er dørstokkmilen ganske så krevende å komme seg over. Men så er det så herlig når man kommer seg ut på tur, gjerne sammen med gode venninner. Da er det ikke så vanskelig å gå ganske langt heller, for man glemmer å tenke på det underveis. I morges hadde jeg en skikkelig fin tur sammen med min gode venninne, og det gav dagen en helt perfekt start. Nydelig sommervær, og Furulunden viste seg fra sin beste side.

Vi har masse å snakke om, så praten stopper aldri når vi går tur. Men vi tok oss tid til å ta noen bilder, og puste litt også. Det er svært viktig for meg å holde meg i fysisk aktivitet gjennom sommeren, så jeg må ta meg litt sammen nå når ferien starter. Jeg må komme meg innom treningssenteret noen ganger i uken, og gi denne kroppen den riktige omsorgen som trengs. Fysisk aktivitet var noe som absolutt ikke var min ting før, men som nå har blitt så uendelig viktig. Det gir psyken min et løft, og jeg får en verdifull pause i hodet.

Det er deilig å bo her i Mandal, og jeg er så takknemlig for at Furulunden bevares. Så koselig å møte på medlemmene i Furulundens venner, som fikser og holder området vedlike. Med alle de fine stiene, de nydelige strendene og små toppene så har vi alt vi trenger. I dag kom vi oss opp en bakke, og fikk se på den nydelige utsikten. Små øyeblikk som gir fred og ro i sjelen. Kanskje kan jeg inspirere deg til å bevege deg litt mer i sommer? Ta en tur sammen med familie eller venner. Gjør det til en sosial greie, eller bare søk naturens ro alene.

Det vil du ikke angre på!

Klem fra Wenche

JEG ER I GANG!

God kveld!

Jeg har som dere vet en del utfordringer med kroppen min. Det gjør at jeg må holde meg i fysisk aktivitet, og gi kroppen min den bevegelsen som trengs i hverdagen. Nå har jeg kommet meg gjennom første uken på vanlig trening etter ett år med rehabiliteringsopplegg. Og det har allerede vært både oppturer og nedturer. Man vil jo så inderlig gjerne klare så mye, men så er kroppen ikke særlig begeistret likevel. Og da kommer straffen i etterkant.

Mitt forsøk på å delta på gruppetrening, endte ikke særlig bra. Det ble kramper i begge lårene etter kun 25 minutter  på trening. Og jeg måtte slukøret forlate timen. Jeg skal være ærlig med dere, og si at der og da var jeg skikkelig flau og sur. Fortvilet over hvor lite kroppen var villig til å bli med på, og litt frustrert over meg selv og mine ambisjoner. Men jeg kom meg opp på tredemøllen, og fikk gått ut litt av krampene og frustrasjonen.

Det ble ett par døgn med svært stive lår, og jeg kunne nesten ikke gå dagen etterpå. Heldigvis fikk jeg kommet i gang med vanlig trening i apparatsalen, og har gjennomført treningsplanen min etter det. Jeg har ikke mistet motet, og forsøker å følge ukeplanen min. Litt mosjon hver dag er det aller beste. Så jeg tar også noen gåturer dersom jeg ikke orker treningsstudioet. Min reise er ganske så humpete i perioder, og noen ganger blir jeg skikkelig oppgitt. Da må jeg huske at litt er bedre enn ingenting!

Nå kommer vinteren for fullt mot oss, og jeg må bare gjøre alt jeg kan for å holde denne kroppen i aktivitet. Kulde er jo absolutt det verste for min helse, så jeg forsøker å gjøre det som jeg vet fungerer best. Masse bevegelse, ull innerst mot kroppen og masse hvile må til. Da skal nok dette gå fint.

Ha en fin kveld!

Klem fra Wenche

JEG MÅTTE BE OM HJELP!

God kveld!

Da var det deilig å sette seg ned for å skrive til dere igjen! Dagene går så utrolig fort, og mye skjer innad i familien min. Det har derfor vært litt stille fra meg, og jeg vet at det kanskje er dumt. Men jeg må ta denne tiden til å få alt på stell her hjemme, og være tilstede for eldstemann som er i flyttemodus.

Jeg er så glad for at høsten nå virkelig er i anmarsj, og ønsker september hjertelig velkommen. Høsten er alltid en mulighet for å re starte hverdagen, og det har jeg benyttet meg av også denne gangen. Nye mål er satt, og jeg vet hva jeg skal jobbe mot de neste månedene. Når endringer inntreffer, så må man jo bare snu seg rundt. Og se på det som er positivt.

I de siste dagene så har jeg kjent på masse stress, og det satte seg liksom fast i kroppen min. Når jeg da begynte å få smerter i korsryggen min, så måtte jeg be om hjelp kjapt. Det er nemlig et stort signal på at kroppen min strammer seg for mye, og er i alarm beredskap hele tiden. I mange år fikk jeg alltid smertefulle utglidninger når privatlivet var ekstra vanskelig å leve i.

Heldigvis har jeg en helt herlig psykomotorisk fysioterapeut, som jeg kan be om hjelp hos. Så i dag på trening, så fikk jeg ligge på gulvet å rulle en ball på korsrygg mot hver hofte. Det var så vondt, og jeg hadde utfordringer med å stå i smertene. Men så kjente jeg jo at det var helt nødvendig på samme tid. Det ble derfor viktig for meg å kunne gjennomføre øvelsen slik som jeg fikk beskjed om.

Etterpå så fikk jeg hjelp til å tøye godt ut, og det var så godt. Når jeg hadde gjort øvelsene en stund, så kunne jeg kjenne at smertene slapp taket. Og det var så deilig å kjenne at man hadde effekt av behandlingen så kjapt. Da jeg kom hjem, så var det så herlig å bevege seg normalt igjen. Og takker for at der finnes fagfolk som kan ta tak i ting kjapt og effektivt.

Nå har jeg fått noen øvelser som jeg kan gjøre her hjemme, og det skal jeg prioritere. En smertefull korsrygg vil jeg absolutt ikke ha i livet mitt nå. Den tiden skal være forbi, og jeg lytter til kroppens signaler. Å be om hjelp var nok en gang det riktige for meg, og jeg er optinmist med tanke på treningen fremover!

Ha en fin kveld!

Klem fra Wenche

MINE TRENINGSRUTINER!

Heisann!

Nå for tiden er jeg svært opptatt av å komme i så god fysisk form som mulig. Med mine forutsetninger, så må det tas moderat og gradvis. Men langsiktig jobbing  gir resultater, og det gjør meg skikkelig glad! Nå har jeg vært på Sanden helsesenter i noen måneder, og der har de hjulpet meg i gang. Der har de fokus på rehabilitering, og å trene med moderat belastning.

Vi har jobbet oss gjennom kneproblemer, og etterdønninger etter Corona. Det har vært viktig at noen holder meg litt igjen, og passer på at jeg trener riktig. Det er jo ikke lett å holde meg i ørene, da jeg blir så utrolig ivrig i perioder. Å få til en jevn treningsrytme, har vært vårt største mål. Utenom en liten “pause” nå i sommer, så har jeg holdt det gående i flere måneder. Kroppen responderer bra, men treningen er virkelig ferskvare. Den lille pausen hadde jeg ikke så godt av, og det var tungt å komme i gang igjen. Heldigvis så responderte kroppen fort igjen, og nå er det tilbake til den gode flyten.

På helsesenteret så har hver fysioterapeut sine grupper, og vi trener da på faste tidspunkter hver uke. Jeg kan i prinsippet trene hver ukedag, men det har ikke vært mulig før nå rent helsemessig.  Jeg har trent meg opp med styrkeøvelser, og slynger. Balansetreningen har virkelig vært gull verdt, da jeg også er i gang på elsykkel. Nå har jeg blitt så sterk, at jeg kan ta treningen min oppe i den vanlige salen på Sanden treningssenter. Men jeg får veiledning gjennom Sanden helsesenter fortsatt. Vi har fokusert på å bli sterkere i armer, rygg og bein først. Nå har jeg også kommet i gang med mageøvelser.

Jeg går på tredemøllen i 30 minutter, og det elsker jeg. Det er så deilig å komme inn i den rytmen, og bare gå i et bra tempo over tid. Da forsvinner alle de tunge tankene, og hodet mitt fokuserer kun på treningen. Deretter har jeg nå ganske mange styrkeøvelser som jeg gjennomfører 12*2 repetisjoner på. Etter en time på treningen, er jeg både svett, sliten og ekstremt glad. Masse endorfiner som blir værende i kropp og sjel. Min livsstilsendring hjelper meg til å holde riktig fokus i hverdagen. Regelmessig trening og sunt kosthold. Vektnedgangen går sakte. men det går riktig vei.

Treningsgleden er det viktigste! Nå har jeg kommet inn i gode rutiner, og det håper jeg kan inspirere deg også til å ta i et tak. Husk at litt er mye bedre enn ingenting! Jeg heier på deg!

Klem fra Wenche

MIN TRENINGSUKE!

God kveld!

Nå er jeg godt fornøyd med egen innsats på treningsfronten. Det har vært rart å legge om på rutinene, og ha kun moderat trening. Jeg har deltatt på to treningsøkter på Sanden Helsesenter i løpet av uken, og så fikk jeg meg en fin tur i Furulunden i formiddag. Kroppen har taklet treningen veldig bra, og jeg er i ferd med å finne roen. Det skal nok gå bra å trene på denne måten fremover. Jeg må bare venne meg til det rolige tempoet, og fokusere på å gjøre øvelsene riktig.

Fibromyalgien er ganske sint på dette vinterværet, så jeg har en hverdag med mye smerte. Heldigvis føler jeg at treningen hjelper, og at blodsirkulasjonen blir bedre. Så bra at der finnes alternative løsninger for oss som ikke har mulighet til å klare alt annet. Hver mandag og onsdag skal jeg på trening, og det passer meg veldig bra. Kanskje får jeg lov til å ta en tredje økt i uken etter hvert. Men jeg må vente å se hvordan kroppen reagerer først.

Jeg har fortsatt fokus på å gå ned i vekt, men vi har roet det litt ned. Det ble for mye press i mitt hode, og spiseforstyrrelsen ble så trigget. Nå jobber vi aller mest med å få inn gode rutiner. Det gjelder både trening og kosthold. Jeg merker at kroppen sakte blir litt mindre, og klærne blir store. Så jeg gjør noe riktig. Det var deilig å kunne flytte fokuset litt vekk fra kun kg og vekttap. Men heller fokusere på å leve en sunn hverdag, og holde kroppen min i aktivitet.

Nå fortsetter jeg jobbingen, og er klar for å starte nok en ny uke. Med flotte mennesker rundt meg, så kommer det til å gå bra. Vi tar nemlig en uke om gangen, og så stresser vi ikke for mye. Håper at du også får en fin uke, og lag plass til fysisk aktivitet i hverdagen!

Klem fra Wenche

HUN HOLDER MEG I ØRENE!

 

God kveld!

Jeg har nå kommet godt i gang hos psykomotorisk fysioterapi ved Sanden helsesenter her i Mandal. Det har vært en overgang for meg å tenke litt annerledes angående trening. Og jeg trenger virkelig at fysioterapeuten holder meg litt i ørene, og får meg til å ta det litt mer forsiktig. Jeg kjenner at jeg vil så mye mer enn det som er fornuftig. Nå har jeg gitt henne beskjed om å virkelig sette meg på plass dersom jeg ikke lytter på det hun sier.

Det burde være mulig for en voksen kvinne å holde seg til det legene sier. Og ja, jeg merker jo at kroppen sier i fra dersom jeg gjør for mye. Men likevel jobber hodet mot meg, og forteller meg at jeg må være mye bedre. At jeg ikke kan være så dårlig, og at det burde være mulig å pushe seg selv enda litt mer. Det er rett og slett en skadelig tanke som jeg har i mitt eget hode, og som jeg må forsøke å bli kvitt over tid. Jeg føler på en måte at lysten til å motbevise alt det vonde fra barndommen, overstyrer den sunne fornuften.

For jeg hatet all av fysisk aktivitet i min oppvekst. Gymtimene var et sant mareritt i absolutt alle år, og det har vært mye angst knyttet til fysisk aktivitet. Nå har jeg som voksen fått bedre kontroll over vekt og kropp. Og jeg har noen ganger fått kjenne på den ultimate mestringsfølelsen som  fysisk aktivitet kan gi. Og så slutter tankekjøret mitt når jeg er i fysisk aktivitet. Det er så befriende og deilig. Jeg vet at det er mye av årsaken til at jeg nå kjenner på sorg over å ikke kunne presse meg hardt nok.

Kroppen min er skadet, og jeg er nødt til å ta vare på det som er igjen. Fysisk sett så har jeg tatt mange steg, og jeg er på vei mot en sunnere hverdag. Det vil selvsagt hjelpe meg gjennom hverdagen, og gjøre meg sterkere både fysisk og psykisk. Nå ligger utfordringen i å skynde meg langsomt. Være glad for all den fysiske aktiviteten kroppen faktisk tåler. Jobbe med kroppen, og ikke mot den. Heldigvis har jeg fått god kjemi med fysioterapeuten.  Og det kommer til å hjelpe meg i denne prosessen her.

Nå har jeg gjennomført første økten, og jeg er optimist. Det føles veldig godt at der er noen som ser meg, og som kjenner min kamp. Som ønsker å hjelpe meg gjennom disse stegene, og holde meg tilbake når det behøves. Tenk om jeg nå kan finne en ro med dette, og ikke hele tiden jage etter å være enda flinkere? Det er en lang vei å gå, men jeg har tatt de aller første stegene på riktig vei!

Klem fra Wenche

ET VERDIFULLT VENNSKAP!

 

God kveld!

Det er rart hvordan et nytt år gir oss blanke ark. Jeg merker at det gjør noe med meg, og min innstilling til hverdagen. Det er kjekt å kjenne på litt mer inspirasjon, og et ønske om å få en god struktur i livet mitt. Verden har jo ikke forandret seg så mye selv om året er nytt. Men jeg får en følelse av ny start, og kan sette en ny kurs. Dette året har jeg håndbremsen på, og skal ikke kaste meg ut i altfor mange prosjekter på en gang. Der har jeg brent meg ganske mange ganger, og vet at det sliter meg ut.

Jeg jobber med å finne den balansen som gir meg en fin hverdag. Klarer du å få det til? Eller har du litt mange baller i luften på en gang? Når jeg går tur sammen med min gode venninne Lena, så har vi gode samtaler om livet og hverdagen. Hun har så mange fine innspill, og vet hvordan jeg fungerer. Da kan man ha en ærlig dialog, og jobbe seg gjennom de utfordringene som er tilstede i mitt liv. Nå er det viktig at jeg holder meg selv litt mer i ro, og Lena gir meg ærlige tilbakemeldinger.

I Furulunden kan man få seg en god treningsøkt, og løse mange hverdagslige utfordringer på samme tid. Når jeg går tur sammen med Lena, så blir det alltid god stemning og en fin stund. Vennskapet er så viktig, og jeg er så glad for at vi går inn i et nytt år med et solid vennskap. Man skal ikke undervurdere alt man lære av andre mennesker, og forstå hvordan man blir oppfattet av dem. Lena kan fortelle meg ting fra en annen synsvinkel, og det er så viktig for meg å lytte til.

Vi kan løse opp i små og store floker i livet. Ved å snakke sammen, så blir det ikke så tung og ensomt. Jeg er glad i en god prat, og en samtalepartner som jeg kan stole på. Nå er både jeg og Lena klare for å ta mange treningsturer sammen i året som kommer, og da skal vi jobbe oss gjennom året i lag. Det blir nok masse latter, noen tårer og en del ord som må deles. Tenk at så gode vennskap kan skapes i voksen alder, og jeg er så takknemlig for at våre veier krysset hverandre.

Jeg ønsker deg en strålende lørdagskveld, og håper vi ses her igjen i morgen!

Klem fra Wenche

HVORDAN SKAL JEG LØSE DETTE?

 

God kveld!

Jeg hadde egentlig laget klart om et innlegg om mine treningsrutiner i 2021, og hvordan jeg skulle komme i bedre form. Men etter en nedslående samtale med revmatologen i går, så må jeg revurdere hele opplegget mitt. Vel, jeg skal selvsagt bevege meg. Det er bare så dumt at kroppen min stritter i mot alt det jeg egentlig ønsker å gjennomføre. Jeg er takknemlig for at revmatologen virkelig tok seg god tid på avtalen, og jeg ble grundig undersøkt. Godt å kjenne at de tar pasienten på alvor.

Etter en samtale, så ble det ultralyd av begge knær og hendene mine. Dessverre viste det seg at der allerede er kommet forkalkninger i begge knær, pluss en del væske i venstre kne. Jeg skal heldigvis ta mr av venstre kne i neste uke. Jeg fikk streng beskjed om å redusere mine treningsturer betraktelig, og unngå alt av løping/hopping/rask gange. Da ble jeg ganske fortvilet, og vektnedgangen blir betraktelig vanskeligere å gjennomføre.

Da vi skulle se på fingrene mine, så var jeg veldig spent. Det viste seg at slitasjegikten i leddene var nokså likt som forrige gang, men at nervene/sener/muskler dessverre er betent på grunn av fibromyalgi. Og når man har den hissige typen av fibromyalgi, så vil man kjenne smerter i fingrene før selve skjelettet eskalerer i slitasje. Revmatologen forklarte at jeg derfor vil ha store smerter, og at hun ikke kunne få fjernet dem. Det eneste er smertelindring, og jeg må ta hensyn til dette i hverdagen min.

 

I tillegg så har jeg allerede slitasje i begge hofter, og kroppen ellers smertefull på grunn av fibromyalgien. Hvis du tar på meg på ryggen med en finger, så vil jeg ha vondt akkurat der i lang tid. Vanskelig å forklare, men jeg må fokusere på å ta det med ro. Dette er ganske trist for meg, og jeg vet at min fremtid kommer til å inneholde smerter. Jeg er heldigvis ikke den som gir opp, så jeg må finne meg en måte å balansere smerter og hverdag på. Alle ledd må holdes i bevegelse, så det er viktig å ikke bli for passiv.

Det er ikke rådelig med styrkeøvelser for meg nå, da musklene ikke klarer å restituere seg selv på vanlig måte. Jeg gjennomførte en forsiktig styrkeøkt i forrige uke, og var stappfull av smerter i 3 dager etterpå. Blodsirkulasjonen min er altfor dårlig, og dermed klarer ikke kroppen å ta seg sammen igjen. Godt å få en forklaring på dette, men likevel ganske så frustrerende. Nå skal jeg ta noen samtaler med min fastlege, og med min kostholdsveileder. Det er jo et ønske om vektnedgang, så vi må finne ut hvordan det kan løses nå.

Jeg velger å være åpen om mine utfordringer. Det er ikke for å klage, og jeg vet at der er mange som har det betydelig vanskeligere enn meg. Men jeg vil at dere skal vite hvorfor jeg ikke klarer å gjennomføre trening sånn som jeg ønsker. For jeg er ikke lat eller treig. Men blir stoppet av min egen kropp. Jeg burde egentlig tatt i mot rehabiliteringsopphold så snart som mulig, men det er umulig på grunn av våre behov her hjemme i familien.

Takk for all forståelse, og jeg håper at du blir med meg videre på reisen!

Klem fra Wenche