Når følelsene koker over!

Noen ganger blir det bare rett og slett for mye følelser inni meg. Da blir hele meg som en trykk koker, og på et tidspunkt så koker det over. Det er ikke av sinne, men av en sorg som jeg bærer i hele kroppen min. Jeg har tatt av lokket, og begynt å prate om mine traumer atter en gang. Det er utrolig vondt og vanskelig. Men det er helt nødvendig for å kunne komme seg videre i livet. Jeg har så mye følelser som må få slippe ut. Jeg trenger å få lagt brikkene på riktig sted. Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal makte å stå i det. Men det er helt nødvendig for meg å gjennomføre dette nå. Jeg har tatt noen viktige beslutninger, og da må jeg komme meg gjennom det som skjer. Jeg vet at det kommer til å kreve veldig mye av meg. Jeg gruer meg, men ønsker å få bearbeide alt sammen på en god måte. Da kan jeg komme meg videre i livet!

Jeg er et følelsesmenneske. Det har jeg egentlig alltid vært. Men jeg har samtidig holdt veldig mange følelser for meg selv. Jeg har skjult veldig mange tårer. Nå har jeg kastet bort den masken. Jeg har en stor glede over livet mitt i dag. Jeg har kommet meg gjennom mange ting. Men noe er fortsatt veldig sårt og vanskelig for meg. Det er derfor jeg vil ta tak i det nå på en ryddig og god måte. Jeg skal bli gradvis sterkere dag for dag. Jeg vet av erfaringen at det nytter ikke med stillhet. Jeg må prate. Sette de riktige ordene på ting. Det vil oppklare mye for min egen del. Gjennom terapi skal jeg ta bort det som tynger meg i hverdagen. Jeg skal lære meg hvordan jeg håndterer denne smerten som jeg fortsatt bærer på. Jeg kjenner at det skal bli godt å slippe å bære dette helt alene. Jeg har ansvar for livet mitt, og vil gjøre alt jeg kan for å bli friskere.

Det er ikke kjekt å ha det slik. Det er veldig viktig for meg å komme videre. Jeg skal bare jobbe meg gjennom det som har skjedd. Jeg har mange ting som jeg har trykket ned i kroppen min. Det må ut av kroppen igjen. Mentale byrder som virkelig gir kroppen min skikkelig juling. Jeg skal ta ett og ett traume frem i lyset, og ufarliggjør det. Kjenne på smerten, og så slippe taket i den. Det blir bra til slutt! 

Hvorfor valgte jeg å holde alt sammen skjult?

Jeg levde i veldig mange år med en maske. Jeg lot som om alt gikk veldig fint, og at det var normale tilstander i mitt liv. Det var ikke tilfellet. Jeg valgte å holde ting for meg selv, og heller ta alt på mine skuldre. Det var en av de verste valgene jeg noen gang har gjort. For det medførte veldig mye vondt i veldig mange år. Men til slutt så sprakk alt sammen, og krisen var et faktum. Jeg har tenkt veldig mye over hvorfor jeg valgte stillheten. For det er vanskelig for meg å skjønne. Jeg har alltid vært ganske åpen som person. Men det ble bare et skuespill med uendelig mange akter. Det føles ikke noe godt. Det er faktisk veldig vanskelig for meg å tenke over. Jeg kjenner at sårene begynner å blø igjen inni meg. Men det er viktig for meg å komme gjennom det. For jeg må tilgi meg selv. Jeg kan ikke gå rundt å være sint. Det hører heldigvis til fortiden, og mitt liv er helt annerledes i dag!

 

Det er ikke alt man snakker høyt om. Jeg vet det så altfor godt. Men jeg vet at det var veldig viktig å kaste bort den masken. Jeg måtte leve ekte. Selv om det var veldig sårt og vanskelig. Jeg kunne ikke holde ting inni meg lenger. Det var på tide å slippe ting frem i lyset, og ta de grepene som var nødvendige. Jeg har lært veldig mye i disse årene. Det har vært en skikkelig berg og dalbane med masse følelser. Men jeg velger å leve uten maske. Jeg vil være meg selv på godt og vondt. Det handler om retten til å være seg selv. Jeg kan ikke få sagt hvor mye det betyr for meg. Å bli elsket akkurat slik som jeg er. Det er den aller beste medisinen for meg. Jeg har blitt kjent med meg selv helt på nytt igjen. Jeg har oppdaget sider ved meg selv som jeg ikke ante eksisterte. Jeg har hatt noen harde, men likevel spennene år.

Jeg har valgt å prate ut om livet mitt. Det har vært en vond og vanskelig ting. Men jeg har kommet meg gjennom det. Det har kostet meg veldig mange tårer, men jeg bærer ikke på hemmeligheter lenger. Jeg har snakket ut i trygge omgivelser. Da føltes kroppen min mange kilo lettere. Det er veldig viktig å snakke ut om traumer og vonde opplevelser. Jeg vil ikke ha en slik vond verkebyll inni meg lenger. Derfor har jeg tatt imot profesjonell hjelp, og går i terapi. Der kan jeg snakke uten filter. Jeg vet at det forblir der. Jeg kan være veldig sliten, men det er så utrolig viktig å komme seg gjennom disse prosessene. For jeg vil ha et langt og godt liv sammen med mine kjære!

Vi blogges!

Jeg må tenke positive tanker i hverdagen!

Jeg kjenner meg selv veldig godt. Det er ikke så veldig vanskelig for meg å si hva som er bra for meg. For man blir utrolig godt kjent med seg selv når man har livskriser. Jeg har lært utrolig mye om hva jeg tåler, og hvordan jeg tenker om meg selv i hverdagen min. Jeg oppdaget veldig kjapt en viktig ting. Jeg tenkte utelukkende negative tanker om meg selv! Det var egentlig den aller første tingen som jeg måtte snu helt opp ned. Jeg ble nødt til å tenke positive tanker om meg selv. Det høres kanskje litt merkelig ut for deg, men for meg så var det noe helt nytt. Negativitet hadde preget livet mitt i så uendelig mange år. Dermed måtte jeg snu på noe som virkelig hadde grodd seg fast i meg. Slike prosesser tar veldig lang tid, og er til tider veldig smertefulle. Men jeg har kommet veldig langt på den veien nå. Det er noe som jeg alltid må jobbe med. 

Det kan ikke nytte å snakke seg selv nord og ned! Da bryter man ned alle de gode følelsene i seg selv. Det er en farlig vei å gå. Jeg har virkelig jobbet knallhardt for å snu det. Nå er jeg mye tryggere på meg selv, og jeg våger veldig mye. Det trives jeg med. Det er en viktig del av min personlighet. Jeg vil være meg selv. Men det kan noen ganger sikkert bli litt mye for andre. Jeg har valgt en vei som ikke alle kunne tenkt seg. Ved å være synlig så setter jeg meg selv i lyset. Det kan noen ganger være veldig krevende å stå i. Men jeg føler at det er verd det. Jeg får jobbe med det som ligger hjertet mitt aller nærmest. Når jeg snakker om psykisk helse, så hjelper jeg flere enn kun meg selv. Det gir meg en veldig god følelse i kropp og sjel. Jeg fronter ikke hva som helst verken på blogg eler vlogg. Jeg gjør tingene på min måte, og jeg er stolt over det som jeg klarer å få til!

Jeg tar med meg de positive tingene. Jeg suger litt ekstra på karamellene. Det gir meg viktig påfyll av positiv energi. Jeg trenger det i min hverdag. Det tror jeg du også gjør. Jeg føler meg heldig som har mange muligheter. Jeg kan sette meg nye mål. Det er så utrolig kjekt å føle seg som en ressurs i samfunnet. Da er jeg ikke lenger kun en pasient eller et offer. Da retter jeg meg opp, og går på hodet sånn passe hevet. Jeg blir veldig glad av positivitet!

Vi blogges!

Jeg er personlig, men ikke privat!

Jeg har skrevet veldig mange personlige innlegg her på bloggen min. Men det er ikke mange innlegg som er private. Jeg håper dere skjønner forskjellen. For jeg verner om det som er aller mest privat. Jeg poster ikke bilder av min familie eller av mine venner. Jeg har ikke med alle detaljene om min hverdag. Det er faktisk  veldig viktig for meg. Jeg vil ha bloggleserne mine med på mye forskjellig, men jeg har en del grenser. Jeg vil ha et privatliv som ikke aller kjenner alle detaljene i! Det er viktig for meg og min nærmeste familie. Det er veldig mange bilder av meg på internett nå. Det er ikke nødvendig at mann og barn også skal være synlige i det offentlige rom. Jeg har postet noen få bilder av min kjære mann, men da med hans godkjenning. Barna mine skal få slippe den eksponeringen. Jeg har alltid hatt disse reglene, og de kommer alltid til å være der.

Jeg kan bli intervjuet, men aldri hjemme hos oss. Jeg elsker hjemmet mitt, men ønsker ikke å dele alt med alle. Det føles for privat og nært. Jeg trenger den atmosfæren som bare er vår. Jeg kan filme her hjemme til min kanal, men det blir ikke noe hjemme hos reportasje i vårt hjem. Jeg tror det er viktig å tenke over slike ting når man er synlig. Jeg vet ikke hvor mine prosjekter fører meg. Det vil kanskje medføre en synlighet som blir større enn det som nå er tilfellet. Da vil jeg ha en kontroll på hva som er ute på internett. Jeg er en voksen dame som tar forhåndsregler. Det er ikke bare tut og kjør her i gården. Jeg har skjermet mine mest private øyeblikk. Det er jeg veldig glad for. Jeg er for åpenhet, men likevel så trenger jeg å sette noen rammer. For jeg verken kan eller vil dele alt som skjer i livet mitt. Jeg ser at jeg kanskje har strengere regler enn det de fleste bloggere har, men det står jeg inne for!

Der skje mye i livet som aldri nevnes her eller på andre sosiale kanaler. Det er et veldig bevisst valg fra min side. Jeg har en offentlig Facebook, og dermed publiserer jeg annerledes der nå enn tidligere. Jeg har et sterkt behov for å få være privat, og ha mine grenser. Så kan jeg være åpen som en bok om andre ting. Jeg er personlig, og jeg er ærlig. Dere vet masse om psykiske helse. Men dere trenger ikke å få vite alt. Takk for at Dere respektere det!

Vi blogges!

Hvor kommer ordene mine fra?

Foto: Camilla Adriaessens. 

Jeg vet at mange lurer på hvordan jeg klarer å skrive så mye her på bloggen min. Det skjønner jeg veldig godt. For jeg publiserer faktisk veldig mye. Jeg har to innlegg hver eneste dag. Det er det ikke alle bloggere som gjør! Men jeg har funnet min måte som fungerer for meg. Jeg har veldig mange tanker inni meg. Jeg kan regelrett kjenne på kroppen min at jeg må skrive. Noen ganger kommer der ikke noe fornuftig ned på maskinen. Men så kan der komme veldig mange innlegg andre dager. Her om dagen skrev jeg faktisk 22 innlegg i løpet av en dag! Det har aldri skjedd før, men det løsnet skikkelig etter en periode med skrivesperre. Da satt jeg i mange timer ved maskinen, og bare lot ordene få komme. Noen ganger kommer ordene ut i fingrene mine før jeg rekker å tenke over hva jeg egentlig skriver. Da er det viktig å lese grundig gjennom det før jeg legger det inn til publisering!

Jeg skriver som regel ikke innleggene samme dag som det publiseres! Jeg jobber aller best når jeg er i forkant. Men bildene er så ferske som jeg overhodet kan klare. Jeg har blitt mye mer opptatt av å ta bilder til bloggen min. Jeg håper at det blir enda bedre etter hvert. Jeg merker at det er noe som dere liker! Jeg vil så inderlig gjerne at bloggen min skal vokse. Da må jeg ha det så bra som jeg kan klare. Men innholdet er mitt eget personlige liv. Det kan ikke bli påvirket av andre. Derfor slipper ikke noen andre til på min blogg. Jeg har min egen plattform som jeg er veldig glad i. Min blogg er veldig viktig for meg, og har tatt en stor plass i min hverdag. Det er veldig deilig når jeg har innleggene klare i forkant, og kan leve fritt underveis. Jeg makter ikke å måtte skrive der og da hver eneste dag. Det fungerer ikke for min del!

Jeg har et liv med mange oppturer og nedturer. Jeg har en fortid som er vanskelig å leve med. Men jeg er så utrolig heldig som har fått en så fin mulighet her på Sørlandet. Jeg kjenner at det bærer meg fremover, og jeg våger mer og mer! Så lenge jeg kjenner at behovet for å skrive er der, så kommer bloggen til å være her. Men jeg kommer ikke til å skrive kun for å skrive. Det må bety noe mer for meg enn kun det. Jeg har en mening med bloggen min.

Vi blogges!

Jeg tjener ikke en krone på bloggen!

Der finnes en del bloggere som har mange penger fordi de blogger. Det har ikke jeg. Faktisk så tjener jeg ikke noe som helst på bloggen min! Det handler om at mitt fokus på bloggen er annerledes en mange andre. Jeg har psykisk helse og mestring som mitt hovedfokus på bloggen. Jeg deler mine tanker og erfaringer med dere. Men jeg har ikke et materialistisk fokus på bloggen overhodet. De annonsene som er på min blogg, kommer fra hovedportalen. det kan jeg ikke påvirke i det hele tatt. Jeg har valgt å ha en annerledes blogg. Jeg har ikke så veldig mange lesere, men er sjeleglad for hver enkelt som er innom bloggen min. Jeg har ikke tenkt å endre så mye på bloggen min nå. Den kommer til å fortsette slik. Jeg har vurdert å bytte portal slik at jeg står friere. Men jeg orker ikke å starte det kjøret med å skaffe meg annonser selv. Man vet aldri hva som skjer i fremtiden, men det er ikke i mitt fokus nå.

Jeg har valgt å bruke bloggen som min terapi. Det har kommet mange personlige innlegg her de siste årene. Det kommer garantert mange flere. Mine prosesser kommer til å ta veldig lang tid, og er en del av min hverdag. Livet mitt er kanskje ikke så enkelt, men jammen meg er det blitt veldig innholdsrikt. Nye dører åpner seg opp etter hvert som synligheten øker. Jeg gleder meg til å se hvor dette fører meg. Så lenge jeg kan fortsette med formidling, så er jeg veldig glad. Jeg vet at jeg kan hjelpe andre mennesker gjennom min blogg, mine foredrag og min YouTube kanal(WeLG Foredrag). Det gir meg masse energi til å jobbe videre med mine drømmer. Jeg har måttet ta mange valg de siste årene. Jeg har valgt vekk veldig mye. Men dette kommer til å være en veldig stor del av livet mitt. Slik som det er nå, så er bloggen en del av min jobb. For jeg vil at det skal bli en jobb. Jeg vet ikke hvor lang tid det kommer til å ta. Men jeg skal jobbe meg fremover dag for dag. Jeg vet med sikkerhet at dette er det jeg vil holde på med!

Så får tiden vise hvor langt jeg eventuelt kommer. Det kan ikke noen vite i dag. Jeg har likevel en stor ro inni meg når det kommer til akkurat dette valget. Jeg vet at det er riktig av meg å satse på meg selv nå! Jeg skal ikke tenke meg selv ned. Jeg skal jobbe meg selv fremover, og virkelig være stolt over det som jeg klarer å oppnå. Hver dag er en ny gave som jeg kan åpne opp!

Vi blogges!

Bølgeskvulp er terapi!

Jeg elsker å gå i Furulunden her i Mandal! Nå er våren kommet, og jeg skal virkelig benytte meg av det. Jeg skal gå mange turer, og finne ro i naturen. Når jeg er sliten, så er det deilig å lytte til bølgene som kommer og går på stranden. Det gir meg så mye terapi å følge bølgene. La tankene komme, og så forsvinne ut i havet med bølgene. Sende dem av sted vekk fra meg. Jeg har ikke vært så mye ute i vinter. Kroppen min taklet ikke kulden, så jeg måtte la det være. Men nå kan jeg komme skikkelig i gang med turene igjen. Det er det som er det aller beste for meg mentalt. Jeg trenger ikke alltid trene så hardt, men heller gå en fin tur i naturen. Kroppen min trenger bevegelse, og sinnet mitt trenger frisk luft! Jeg gleder meg til å være mye mer utendørs fremover! Jeg merker at det hjelper veldig mye på psyken min! Jeg har mange tanker inni hodet mitt for tiden, og da er det ekstra viktig å komme seg ut!

Når jeg er ute, så senker jeg skuldrene mine. Jeg får en ro over meg som jeg virkelig trenger mer av. Det blir alltid en del stress på meg i løpet av en uke. Det trenger ikke alltid være fysisk travelt. Men hjernen min jobber mange ganger på høygir uansett. Fysisk aktivitet minsker tankekjøret betraktelig, og det er veldig deilig. Jeg har så utrolig mye som foregår inni hodet mitt. Jeg jobber med veldig mange prosjekter på en gang, og det krever sitt. Jeg har merket på meg selv at hukommelsen har vært veldig dårlig. Det kommer av stress, og jeg må skjerpe meg skikkelig nå. Jeg må lære meg å sortere ting på en annen måte. Jeg har en kropp som virkelig sier ifra, så jeg ønsker å lytte mer til den. Jeg vil så inderlig gjerne fungere på en god måte. Da må jeg ta mer hensyn til kroppen min, og legge inn mer tid til det som hjelper meg.

Nå håper jeg inderlig at jeg klarer å komme meg ut flere ganger i uken! Jeg har et håp om tre turer i løpet av en uke. Da er jeg kommet veldig godt i gang. Jeg kommer garantert til å merke en forandring i humør og kropp. Jeg kjenner meg selv så godt, så det er jeg sikker på. Jeg vet at fysisk aktivitet gir meg påfyll av positivt energi. Men jeg må ikke ha full intensitet. Vanlige turer i skog og mark kommer til å fungere veldig fint. Der kommer garantert mange bilder fram mine turer her på bloggen, og på min YouTube kanal som heter WeLG Foredrag!

Vi blogges!

Jeg får så sterke følelser!

Noen ganger skjer der ting som jeg ikke kan forutse. Da har jeg veldig mange ganger et problem. Rett og slett fordi mine følelser blir så utrolig sterke. Hvis jeg blir trist, så blir jeg veldig trist. Da kan jeg gråte mye i flere dager. Hvis jeg blir veldig glad, så blir jeg full av adrenalin. Begge deler er faktisk veldig slitsomt å håndtere. Det er ikke så veldig kjekt å bruke så masse energi på følelser. Jeg skulle mange ganger ønske at jeg ikke så enormt sensitiv. Men det er slik jeg er skrudd sammen. Jeg trenger å ha stabilitet og forutsigbarhet. Når der plutselig dukker opp noe som er trist, så hender det ofte at jeg på en måte faller sammen i fortvilelse. Jeg hadde en slik episode for noen dager siden, og det var skikkelig vanskelig å håndtere. Jeg ble så utrolig lei meg, og da må jeg jobbe veldig hardt for å komme meg videre. Det tok noen dager, men jeg brukte de verktøyene som fungerer aller best. Jeg kombinerte fysisk aktivitet og masse musikk. Jeg kom meg ut på tur, og det fungerer som regel alltid på en god måte.

Jeg bruker veldig mye energi på å håndtere mine egne følelser i hverdagen. Det er en krevende jobb. Noen dager er bedre enn andre, og sånn er jo lovet for oss alle sammen. Men jeg håper at humøret mitt kan bli mer stabilt etter hvert som tiden jobber med meg. Jeg vet at jeg har mange steg å gå. Jeg er takknemlig for alt som allerede er kommet på plass i livet mitt. Men dette er en utfordring som jeg virkelig trenger hjelp til. Jeg skal derfor snakke med min terapeut om . disse tingene fremover. Jeg må finne en trygghet inni meg selv som gjør at jeg takler livet hakket bedre. Det er ikke noe kjekt å falle sammen. Jeg vil så inderlig gjerne være sterk. Men noen ganger så svikter kroppen meg. Da føler jeg meg som en liten jente, og er dypt fortvilet. Jeg vet at dette kommer til å ta lang tid. Jeg må nok jobbe med mye av dette resten av livet mitt. Men det aller viktigste er at jeg ikke gir opp meg selv!

Jeg har jobbet meg gjennom mange ting de siste årene. Jeg skal jammen meg klare å komme meg gjennom dette også. Ingen kan ta fra meg håpet om en enda bedre fremtid! Det er utrolig viktig at jeg klarer å beholde mitt positive tankesett. Det holder meg i gang, og det pusher meg videre. Jeg klarer å reise meg opp igjen hver eneste gang. Det krever mye vilje fra meg. Den må jeg mange ganger hente helt innerst i meg selv. Det er mange grunner til at jeg ikke gir opp. Barna mine og mannen min fortjener at jeg kjemper. Men aller mest så fortjener jeg det selv. Jeg har kanskje ikke hatt det enkleste livet til nå, men det skal ikke få stoppe meg lenger! 

Vi blogges!

Jeg blir så ivrig!

Det er typisk meg å bli veldig ivrig. Når jeg kommer på en ny ide, så må det testes ut umiddelbart. Det er svært vanskelig for meg å vente på et resultat. Jeg går liksom inn med hele meg i prosjektet, og så blir det litt mye på en gang. Det er da jeg må lære meg å prioritere annerledes. Jeg vet det veldig godt, men så er det noe som liksom settes i gang inni meg. Jeg blir så utrolig giret! Det er nesten litt hyperaktivt. For jeg leter hele tiden etter gode ideer inni hodet mitt, og tenker altfor mye. Jeg funderer på hvordan jeg kan nå mine mål, og hva som må til for å komme raskt fremover. Jeg merker på meg selv at det er vanskelig å kontrollere disse tankene. Jeg har blitt flinkere til å si nei til ting. For kroppen min takler ikke et hardkjør. 

Men jeg vil ikke gjøre ting halvveis. Har jeg bestemt meg for å ha to innlegg på bloggen hver eneste dag, ja da gjør jeg det. Vil jeg lage vlogger til YouTube flere ganger i uken, ja så blir det gjort. Jeg blir drevet fremover av noe som er inni meg. Det er både positivt og negativt. Jeg sliter nemlig med å finne av knappen. Jeg jobber inni hodet mitt hele tiden. Det er ikke sunt, og jeg trenger noen teknikker for å stagge det litt. Det er rart hvordan man kan bli. Jeg kjenner at det er noe som pusher meg videre, men jeg kan ikke helt forklare hva det er. Men jeg dytter meg selv videre nesten uansett hvilken form jeg er i. Det er en skummel ting som jeg må slutte med. Jeg har gått på litt vel mange smeller etter hvert.

Jeg føler hele tiden at jeg må prestere ett eller annet. Jeg er så redd for å virke udugelig og syk. Jeg vil hele tiden bevise for hele verden at jeg er flink pike. Jeg kjenner alle symptomene fra tidligere. Jeg vet det så altfor godt. Men det er ikke enkelt å bli kvitt det. Jeg må heller finne en måte å kontrollere det bedre på. Jeg har heldigvis en mann som holder ut med alle ideene mine. Jeg kan være helt borte vekk i tanker mens han snakker til meg. Det er pinlig, men han skjønner det som regel. For det er slik jeg er skrudd sammen. 

Vi blogges!

Jeg må ta godt vare på meg selv!

Det er veldig viktig for meg å føle meg trygg. Jeg trenger ekstra stabilitet i livet mitt. Jeg må ha en hverdag som er forutsigbar. Jeg merker mer og mer at jeg må ta godt vare på meg selv fremover. Det handler om  veldig mange ting. Jeg har så mange komplekser som til stadighet dukker opp igjen. Jeg må gi meg selv lov til å være fin og feminin. Jeg har et stort behov for å føle meg fin i hverdagen. Jeg kan ikke gå rundt og straffe meg selv lenger. For det er det jo ikke noen god grunn for lenger. Men jeg er blitt mer bevisst på hva jeg egentlig trenger. Jeg må utvikle meg, og la ting falle riktig på plass litt etter litt. Det kan være vanskelig å forstå for dere andre. Men jeg kjenner det veldig inni meg. Jeg har hatt mange utfordringer de siste årene, og prosessene koster meg veldig krefter. Jeg må bli kjent med meg selv på en helt ny måte.

Jeg liker meg selv nå¨. Det er mange brikker som er på riktig plass nå. Men jeg merker at det er litt skummelt. For endringen er veldig omfattende og stor for min del. En ting er det som synes på utsiden. Men veldig masse skjer på innsiden. Det kan noen ganger være utrolig vanskelig å håndtere. Jeg har sterke følelser, og vil så inderlig gjerne ha denne roen som jeg nå føler på. Det er kanskje noen som tenker at jeg har vel mye fokus på det ytre for tiden. Men sannheten er jo at utseendet mitt er det som er blitt aller mest harselert med i alle år. Det har vært en skikkelig verkebyll i livet. Å bli nedsnakket på grunn av hvordan man ser ut, er utrolig skadelig. Særlig når det har vært et tema helst siden barndommen. De nådeløse ordene som har blitt slengt ut til meg som voksen, har vært en bekreftelse på det som ungene sa til meg på skolen. Det er en veldig vond sirkel. Heldigvis er jeg kommet meg ut av den sirkelen nå. Men jeg kan merke at den forsøker å dra meg inn igjen ganske ofte.

Jeg kjemper imot! Rett og slett fordi jeg nå lever med så mange gode ord i hverdagen. Og jeg er utrolig heldig som nå er omringet av en kjærlighet og respekt som heler meg. Det er ikke en knapp som jeg kan trykke på, og så forsvinner det for godt. Hadde det bare vært så enkelt. Men jeg må jobbe aktivt for å holde meg på riktig spor hver eneste dag. Jeg må ta godt vare på meg selv for å klare dette. Jeg trenger velvære, og jeg trenger den selvtilliten som det ytre gir meg iblant. Men det jobbes iherdig på innsiden hele tiden. For det er der kjernen til problemet sitter.

Vi blogges!