Koser meg hjemme!

Nå var det skikkelig deilig med en rolig kveld her hjemme sammen med min kjære! Det har vært en lang og innholdsrik uke for oss alle sammen, så nå er det på tide å finne roen her hjemme. Vi skal bare kose oss  resten av kvelden, og det er akkurat det som vi trenger nå. Jeg kjenner godt på kroppen min at denne uken har gitt meg mange utfordringer, men jeg er kommet meg helskinnet gjennom alle sammen. Det er jeg veldig glad for, og nyter derfor kvelden på sofaen med veldig god samvittighet. Det er jo viktig å ta seg inn igjen etter slike uker.

Jeg elsker disse rolige kveldene når min kjære er her hjemme. Da slapper jeg ekstra godt av, og vi deler på oppgavene i huset. Jeg er veldig heldig som har funnet kjærlighet i voksen alder. Jeg nyter den stillheten og roen som vi har sammen. Det er så deilig å kunne slappe av sammen med dem som man er så glad i. Jeg vet at helgen kommer til å gå fort, så jeg skal nyte hvert minutt her hjemme i sammen med min kjære. Det er viktig for meg. Jeg skal nemlig vekk hele neste helg, så det kan bli en stund før vi får vært sammen her hjemme igjen begge to.

Jeg ønsker deg en fin lørdagskveld! Jeg håper at du koser det så godt som du kan. Det er viktig å være snill med seg selv, så unn deg litt godt i kveld! Takk for at Du har fulgt meg på bloggen gjennom uken som har gått. Takk for alle gode ord. Dere er helt supre mot meg, og det varmer hjertet mitt veldig mye! Nyt kvelden, og vær gode mot hverandre!

Klem fra meg!

Vi blogges!

Det gode skal overvinne det vonde!

Jeg vet at livet mitt er ganske utfordrende å leve. For det inneholder veldig mye godt, men likevel veldig mye vondt. Jeg jobber for at det gode skal overvinne det vinde. Jeg gleder meg til det kommer en tid hvor jeg er over det verste. Når jeg kan puste litt mer ut, og ikke slite med så veldig mye angst i kroppen min. Jeg er nødt til å ha et håp om en enda bedre hverdag. For jeg ønsker meg bedre dager. Det har vært veldig mange gode dager en stund, og nå er vi inne i en vond periode atter en gang. Det er tøffe tak hver eneste dag, og vi kjemper oss gjennom alt som dukker opp. Da er det ekstra viktig å ikke miste håpet om en bedre hverdag lenger fremme!

Vi er heldige, og har masse godt i livene våre! Vi lever trygt og godt i masse kjærlighet og respekt. Det er de trygge rammene som vi trenger for å kunne ha fremgang. Jeg er veldig glad for at vi har denne muligheten. Jeg takker og priser for den sterke kjærligheten mellom meg og min kjære mann. Den er et kraftig og solid fundament for livene våre. Sammen klarer vi oss gjennom de vanskelige stundene. Jeg er sikker på at vi skal komme sterkere ut av dette etter hvert som årene går. Jo lenger vi jobber i trygge omgivelser, jo bedre vil resultatene bli. Men vi må være sterke, og jobbe steg for steg mot målet! Det er ikke aktuelt å gi opp uansett hva som kommer opp!

Jeg har ett håp. Det skal jeg ta godt vare på. For jeg skal ikke gi meg. Det gode skal overvinne det vonde! Det står jeg fast på til evig tid. Det er en setning som har holdt meg i gang disse årene. Vi har kommet oss vekk fra det som var så vondt og vanskelig. Nå skal vi utvikle oss i kjærlighet og trygge rammer! Det gir resultater for store og små!

Vi blogges!

Når tårene tar meg….

Noen ganger stikker det så langt inni sjelen min. Jeg føler at hjertet mitt ikke kan klare mer vondt. Det føles som jeg blir revet i stykker på nytt og på nytt igjen. Når tårene kommer ut av øynene mine som to fossefall. Da har jeg ikke mange gode tanker inni hodet mitt. Da føles alt så uovervinnelig og vanskelig. For jeg må stå klar. Jeg må være den som tar i mot alt som må ut. For jeg er den trygge som alltid er der. Jeg er den personen som aldri snur ryggen til. Jeg er mamma. Jeg er ikke en maskin, men et menneske. Et menneske som forsøker å hjelpe og støtte. Som så veldig gjerne vil ta bort alt som er vondt og vanskelig. Men jeg kan ikke trylle det vekk. Jeg må stå der og ta i mot alle ordene som kommer ut. De ordene som en mor aldri ønsker å måtte høre fra sitt barn. Fortiden har vært så uendelig hjerterå.

Jeg forsøker å svelge unna det som kommer. Jeg forsøker å være sterk og sindig. Men følelsene koker inni meg, og tårene kommer så fort og så voldsomt. Det er umulig å ikke bli berørt. Men jeg må være sterk, og stå i det. Som oftest helt alene. Det er hardt. Det er vanskelig. Men jeg vet at det er helt nødvendig at jeg holder ut. Noen kvelder er jeg bare helt tom. Det føles ikke som jeg skal makte en ny dag. Men jeg forsøker likevel. Og jammen klarer vi oss gjennom enda en ny dag. For vi er sammen. Vi gjør hverandre sterke og trygge.

Når jeg skriver dette, så sitter jeg med røde og hovne øyne. Kvelden har vært nådeløs og hard. Men nok en gang har vi kommet oss gjennom noen vanskelige timer. Jeg fant ut at jeg måtte bare skrive ned noe, og det hjelper faktisk. Jeg har grått mange tårer de siste timene, men nå stoppet de endelig. Takk og lov for at jeg skriver. 

(P.s. dette er skrevet for noen dager siden. Jeg har det bra, men måtte bare få ut dette fra hodet mitt den kvelden)

Tragiske innlegg gir mer klikk…..

Det er rart å se hvordan lesertallene varierer her på bloggen min. Det virker som jo mer vanskelig jeg har det, jo flere leser innleggene mine. Det er de såreste innleggene mine som har desidert høyeste lesertall. Jeg bruker ikke min psykiske helse for å oppnå høyere lesertall. Men det er jo litt påfallende at jo mer åpen jeg er, jo flere lesere får jeg. Jeg tror det faktisk bunner ned i at jeg skriver åpent om temaer som andre ikke tør innrømme at de sliter med. Jeg er brutalt ærlig mot dere selv om jeg verner om meg selv og min familie. For jeg skriver ikke alle detaljene, men dere skjønner nok til å forstå at livet er vanskelig. Og jeg ser en klar forskjell på de innleggene hvor jeg skriver om helt vanlige ting og de innleggene som er såre og vonde.

Tragiske innlegg gir altså mer klikk på bloggen. Selv på en liten blogg som min, så er det de innleggene som folk leser. Jeg vet at mine innlegg noen ganger trigger andre så sterkt at de ikke orker å lese dem akkurat den dagen. Det forstår jeg veldig godt. Vi har alle levd hvert vårt liv, og har egne erfaringer på godt og vondt. Det er viktig for meg å kunne skrive om mine erfaringer og utfordringer i livet. For det hjelper meg videre i livet mitt. Jeg vet at min blogg kommer til å inneholde både muntre hverdagsinnlegg og dypere innlegg fremover. Rett og slett fordi mitt liv inneholder begge deler, og det er min hverdag. Så får klikk være klikk. Jeg trenger ikke stresse. Jeg skriver ikke blogg for å havne på topplistene.

Jeg er en voksen blogger, og klarer å skille på hva som er lurt og ikke. Unge bloggere som kun leser tall og klikk trigges til å pushe sine egne grenser. For dersom man vil bli best i blogging her i Norge nå, så må man vise det meste. Der er ikke jeg heldigvis. Jeg er veldig takknemlig for alle som leser bloggen min, og jeg kommer til å fortsette slik som jeg selv ønsker. Heldigvis bestemmer jeg alt selv!

Vi blogges!

Jeg får dårlig samvittighet…..

Jeg forsøker å komme meg videre i dette livet her. Jeg merker at det blir en del gode dager, og så smeller det iblant til med noen veldig vonde dager. Slik kommer det til å fortsette fremover. Men jeg har som målsetting at der skal være flest gode dager. For da vil minneboken med gode minner overbevise meg om at det vonde kommer til å forsvinne igjen. Men denne bloggen her hjelper meg gjennom både de vonde og de gode dagene. Men jeg sliter litt med hodet mitt. For jeg får faktisk en slags dårlig samvittighet hvis bloggen blir for lystig eller innleggene handler om overfladiske ting som klær! Det er som om jeg har forpliktet meg til å kun skrive om terapi på denne bloggen. Men livet mitt inneholder så mye mer enn bare psykisk sykdom og terapi. 

På Instagram tørr jeg poste mer. Jeg poster bilder fra hverdagen min, og jeg leker med style antrekksbilder. Jeg får veldig fine tilbakemeldinger fra mine følgere på Instagram. Men hvorfor tørr jeg liksom ikke gjøre det samme her på bloggen min? Hvorfor føler jeg meg nesten forpliktet til å skrive dype innlegg hele tiden? Jeg ser jo at det er sterkere for dere å lese de innleggene som er sårest og vondest for meg å skrive. Det vises på lesertallene veldig tydelig. Men jeg kan ikke jage frem dype innlegg hele tiden. Det skal komme naturlig. Livet mitt inneholder mange kjekke ting, og jeg vil gjerne ta leseren mine med på det også! Jeg vet at jeg må jobbe meg fremover. Jeg må frigjøre meg selv fra disse tankene om at bloggen må være så veldig dyp hver eneste dag.

Jeg har lovet leserne mine at dere skal få være med i min hverdag. Livet mitt skal derfor bli vist mer frem her på bloggen fremover. Jeg vil at Dere som støtter meg så trofast skal få henge litt mer med på det som er kjekt i livet mitt også! Det tror jeg at Dere vil ha godt av å se! Jeg har nemlig mye glede i livet mitt!

Vi blogges!

Jeg dømmer andre!

For noen dager siden så satt jeg og solgte lodd i noen timer på amfiet her i Mandal. Da ble jeg sittende og kikke på alle menneskene som gikk forbi. Jeg ble faktisk veldig engasjert og fenget. Fordi hodet mitt begynte å tenke på mye rart da jeg observerte alle som var på shopping denne dagen. Hodet mitt begynte nemlig å legge merke til hvordan de var kledd, og hvordan de gikk. Jeg la merke til holdningen, og hvordan de oppførte seg. Plutselig skjønte jeg at det var egentlig jeg som satt og forhåndsdømte mennesker som jeg ikke kjenner. For jeg tenkte ulike ting om dem, og jeg merket at jeg tenkte mer positivt om de menneskene som var velkledd enn de som kom i joggebuksa. Det skremte meg faktisk litt. For jeg satt ikke der med vonde hensikter. Likevel jobbet hodet mitt, og det ble mange førsteinntrykk. Så da begynte jeg å tenke på hva andre tenker om meg. Jeg satt der i en slitt jeans og svart fleecgenser. Jeg var velstelt, men slett ikke noe fint kledd for anledningen. Jeg hadde tenkt på komfort og varme istedenfor å tenke på utseendet mitt.

Det er det som er inni oss som betyr aller mest. Men likevel så må jeg si at dette fikk meg til å tenke. For alle mennesker får et førsteinntrykk av hvert menneske som de møter. Og jeg ønsker å bli sett på som en voksen og velkledd kvinne. Som er sikker på seg selv, og som er trygg i eget selvbilde. Men jammen meg har jeg en jobb å gjøre. Når jeg ble sittende og observere alle de ulike menneskene, så ble jeg veldig overasket over mine egne tanker. Jeg merket at jeg ofte var innom gode tanker jo mer velkledd folk var. Jeg tenkte liksom at de så ut til å fikse hele livet. Men så vet jeg jo inderlig godt at fasaden ikke alltid gjenspeiler det som er inni oss.

Jeg liker ikke at jeg tenker slik om andre mennesker. For jeg liker aller best å bli kjent med mennesker før jeg gjør meg opp en mening. Men likevel så fikk jeg meg en aha opplevelse. For hvordan tenker andre mennesker om meg?

Vi blogges!

Jeg skal passe på meg selv….

I dag er jeg veldig sliten, og det er akkurat som forventet. Men jeg er veldig fornøyd med min egen innsats i går. Jeg er like helg, og er veldig stolt over å ha gjennomført dette oppdraget! I dag har jeg noen avtaler, men jeg skal ta godt vare på meg selv underveis. Jeg vet at dette har kostet meg enormt med krefter, og må derfor være veldig forsiktig i dag. Jeg skal likevel innom frisøren til en bitteliten klipp. Håret skal jo få vokse seg langt, men det må stelles litt med underveis. Det er viktig for meg å ta godt vare på håret mitt. Jeg ønsker nemlig å få et langt og fyldig hår. Frisøren min er veldig flink, så jeg regner med at dette kommer til å bli veldig bra, Men jeg må være tålmodig. Det er jo alltid en utfordring. Dessuten skal jeg farge brynene, og da liker jeg ansiktet mitt bedre med en gang. Det er rart hvordan jeg plutselig er opptatt av slike detaljer. 

Jeg må også innom et skolemøte, og det er ikke alltid like enkelt. Det kan godt hende det blir sterke følelser, men det må gjøres. Jeg skal få sagt i fra om mine meninger, og det ser jeg frem til. Det er viktig for meg å følge opp ungene mine, og jeg kjemper videre! Jeg skal også rekke å selge lodd noen timer på Amfiet for Mandal og Omegn Revmatikerforening. Vi skal ha basar 12.oktober. I kveld skal revmatikerforeningen ha Knokkelpils på Marna Kafe. Vi samles der, og alle koser seg med sosialt samvær. Jeg gleder meg veldig til å være sammen med våre medlemmer. Det pleier å være en hyggelig og god stemning der. Det kan jeg trenge etter denne ukens anstrengelser.

Men jeg skal altså passe på at jeg får noen pauser på sofaen innimellom dagens avtaler! Det fortjener jeg! Jeg håper at Dere har en fin fredag, og at helgen kommer til å bli god for oss alle sammen!

Vi blogges!

“Du ser jo helt frisk ut du!”

Jeg er en kvinne som er hjemme hver eneste dag. Jeg jobber ikke. Jeg er 40 år, og får mine penger fra NAV. Rett og slett fordi jeg lever med smerter hver eneste dag. Smerter som du ikke ser. Muskler og ledd som gir lyn av smerte fra hodet til tærne. Knær og føtter som hovner opp etter en liten handletur. En kropp som knapt klarer en liten berøring uten at smertene jager gjennom kroppen. Hvis du kiler meg med en finger i siden, så kan jeg kjenne fingeren din i flere dager etterpå. Rett og slett fordi min kropp er så betent og smertefull at jeg merker hver berøring. Du kan ikke se det på meg. Du vet det ikke hvis ikke du kjenner meg, eller leser bloggen min.

Det er jeg som blir overmannet av panikkangst som lyn fra klar himmel. Min dag kan endre seg fra god til forferdelig i løpet at få sekunder. En liten setning, en lyd eller en lukt kan sette meg fullstendig ut i flere dager. Men igjen, du ser det ikke. Vet du hvorfor? Rett og slett fordi jeg gjemmer meg vekk de dagene hvor jeg har det verst. Da er jeg hjemme bak lukkede dører.  Rett og slett fordi jeg knapt orker noen ting. Og jeg har grått så mange tårer at øynene mine er røde og hovne. du ser det ikke. For jeg gjemmer meg. Jeg orker ikke at du skal se meg slik som jeg egentlig har det. For det er min private kamp. Det er mitt liv som skal bearbeides dag etter dag.

Men du ser meg kanskje på shopping en dag? Eller på kafe sammen med venninner. Og ja, det hender jeg ler høyt og virkelig koser meg. Og jeg vet at Du eller andre ofte tenker at jeg driver dank. For hun er jo så oppegående. Hun kan jo jobbe som alle andre. Sannheten er at jeg må ta meg sammen for å klare en shoppingtur. Jeg må kanskje jobbe med meg selv hele formiddagen for å kle meg opp til et kafebesøk. Og jeg kan garantere at jeg havner på sofaen etterpå. Jeg ligger rett ut. For da er kreftene mine veldig ofte nesten brukt opp. Og jeg kommer meg i gang med middag til mine barn, og får gjennomført de tingen som jeg må. Resten av kvelden finner du meg på sofaen.

Ikke døm meg kun på grunn av det du ser med ditt øye! For jeg er et menneske. En person som veldig gjerne skulle ha jobbet slike som alle andre. Jeg forsøker å bidra, og føler jeg gjør det jeg kan. Men likevel får jeg høre det. “Du ser jo helt frisk ut! Noe kan du vel klare?” Vel, jeg klarer faktisk å komme meg gjennom hverdagen sammen med min familie. Og da er jeg nødt til å si meg fornøyd. Når jeg holder ett foredrag, så tar det meg minst en hel uke å komme til hektene igjen. Det er sannheten. Det er min virkelighet.

Så jeg mottar mine penger fra NAV. Og jeg jobber meg gjennom dagen. Det er jeg faktisk nødt til å si meg fornøyd med akkurat nå!

Vi blogges! 

Jeg må ikke kvele dem……

Jeg er kontrollfrik. Jeg må ha en viss kontroll på alt som skjer. Jeg trenger å ha oversikt over livene våre, og hva som venter oss de neste dagene. Noe av det skyldes min fortid. Og jeg må virkelig ta meg litt sammen. For mitt behov for kontroll kan i blant skape utfordringer for mine nydelige sønner. Jeg er livredd for at det skal skje noe med dem. Vår fortid har satt så dype spor i oss alle sammen, og jeg vil ikke at de skal gå gjennom mer. Men livet går videre, og vi må henge med. Jeg må ikke kontrollere så mye at de føler seg kvelt. Jeg blir veldig ofte kalt for hønemor av min eldste sønn. Han vet hvorfor jeg er som jeg er. Og han forstår mer enn andre gjør. Slik er det når man har gått gjennom prosesser sammen. Men likevel er jo tenåringstiden kommet, og mamma må la han få leve litt på egenhånd! Jeg ønsker jo selvstendige og ansvarsfulle barn. Men da må de få lov til å forsøke på ting selv.

Det eneste jeg kan gjøre, det er å sette grenser og være tilstede. Være en mamma som de alltid kan komme til. Jeg forsøker å finne en balanse som alle kan leve godt med. Men det er utforende for meg. For jeg er virkelig en hønemor. Og jeg vil så veldig gjerne ha dem trygge i min favn hele tiden. Jeg kjenner på en veldig lettelse hver eneste kveld når alle er hjemme. Når jeg kan se at de har funnet roen , og vi sier at vi er glade i hverandre. Da føler jeg meg trygg på at jeg har gjort noe riktig. Vi er på riktig vei alle sammen. Men vi har noen heftige runder igjen, og jeg må stålsette meg. Ungene må få utforske verden og livet. Men jeg skal ikke være langt borte!

Vonde sår setter dype spor. Jeg har mine grunner til å reagere som jeg gjør. Men vi skal leve! Vi skal utvikle oss her i trygge omgivelser. Jeg skal jobbe med mine egne følelser fremover. For jeg kan ikke la mine utfordringer ødelegge for ungene mine!

Vi blogges!

Jeg er på vei til Egersund!

I dag skal jeg til Egersund. WeLG Foredrag har vært så heldige å bli invitert med til Fagdag for psykisk helse ved AKS i Egersund. Jeg er den siste foredragsholderen på dagens program, og jeg skal kombinere prat og musikk. Jeg skal ikke legge skjul på at dette er ganske tøft og vanskelig for meg. Men jeg skal overvinne denne utfordringen i dag! Jeg er fast bestemt på at dette skal jeg klare å gjennomføre på en god måte. Det kommer helt sikkert en del mennesker som jeg kjenner ganske godt. Og mange av dem har jeg ikke snakket med siden jeg begynte med bloggen min. Da jeg forlot Egersund, mistet jeg kontakten med veldig mange mennesker. Men jeg vet at veldig mange følger meg på Facebook, og at en del leser min blogg. Jeg er veldig spent på hvordan kroppen min reagerer på dette oppdraget. Men jeg er sterk, og føler meg klar til å gjennomføre dette i dag!

Jeg måtte dra veldig tidlig av sted i morges. Men jeg skal dra rett hjem til Mandal etterpå. Jeg tror det er viktig for meg å komme meg hjem til min trygge base etterpå. Jeg liker best å være hjemme hos meg selv når etter reaksjonene kommer. Min kropp reagerer alltid på slike opptredener. Men det skal gå veldig fint. Jeg er forberedt på det. Jeg gleder meg til å være en del av et flott program nå i formiddag. Det er spennende personer som skal snakke til forsamlingen i dag, og det er et variert program. Det er stor stas for meg å bli spurt til en slik fagdag. Det beviser for meg at min formidling er ønsket, og at jeg kan jobbe videre med dette. Hver eneste gang jeg har ett oppdrag, så lærer jeg veldig mye om formidling. Jeg lærer meg selv å kjenne på en sterk måte. Det er godt å kjenne på den styrken som jeg faktisk har. 

Jeg klarer nemlig å snakke om vonde ting. Jeg er i stand til å åpne opp for de vanskelige følelsene, og formidle litt om min hverdag. Jeg vet at det kommer til å bli sterkt for noen å høre dette. Men jeg føler meg trygg på at jeg gjør noe riktig. Jeg kjenner at sommerfuglene er i full gang inni meg nå, men det er helt normalt. Dette blir en veldig spennende dag!

Vi blogges!