HVOR GÅR GRENSENE?

God kveld!

Jeg har nå vært aktiv på sosiale medier og med blogg i noen år. Det har vært en spennende reise for min del, og det har vært naturlig å ta noen konkrete valg underveis. Tidene endrer seg så fort, og teknologien utvikler seg i en ekstrem fart. Vi kan nå ut til hele verden i løpet av noen tastetrykk, eller via telefonen vår. Og hva er egentlig greit å dele? Er det blitt fritt frem for absolutt alt i samfunnet vårt nå? Jeg kjenner at det trigger noen følelser inni meg, og tenker at det er på tide å skrive litt mer om mine tanker rundt dette her nå.

I mine kanaler så er det kun jeg som bestemmer innholdet. Dermed er det også jeg som alene har ansvaret for hva som deles. Selvsagt prater vi om det her hjemme, og min mann er delaktig i de avgjørelsene som tas. Likevel kjenner jeg at det er mine ord som står skrevet, og mine bilder som deles. Da må jeg kunne se det om ti år også, og kjenne at det fortsatt er og. Den viktigste avgjørelsen jeg har tatt for mine kanaler, har vært å holde barna mine utenfor. Det er noe som jeg personlig synes er veldig viktig, og helt riktig for oss.

Likevel har jeg fått kritikk fordi jeg skriver om mammarollen. Det er lov å ikke like det, og reagere på det. Men jeg vet at det er en så viktig del av meg som menneske, at det føles unaturlig å ikke dele tanker og følelser rundt det. Jeg ønsket ikke at mine barn skulle være på hundrevis av bilder på internett, og har derfor ikke postet noen bilder av dem på bloggen min. Takk og pris for at vi valgte det helt fra den spede begynnelsen. Til og med da vi giftet oss, så valgte vi å ikke dele bilder der de var med.

Man kan nemlig skrive om et bryllup eller en konfirmasjon, og likevel ikke la barnet sitt bli eksponert. Det er fullt mulig å dokumentere noe kjekt i livet, uten av det absolutt må brukes bilder av barnet i alle slags situasjoner. Her hjemme så har det vært så viktig for oss, og det er noe som vi aldri har vært uenige om heller. Så vet jeg også at det er opp til hver enkelt forelder å ta det valget. Og jeg respekterer av der finnes ulike meninger om dette temaet.

For min del, så reagerer jeg aller mest når barna brukes i reklamer. Som små barn, har de ikke et valg om å ville delta på det eller ikke. Og det er blitt så vanlig at det skremmer meg. Vi som er voksne, må tenke oss om noen ganger. Er pengene det viktigste, eller skal man skjerme ungene sine litt mer? Det må være lov å stille spørsmålet. Man må faktisk ta et valg, og så stå inne for det i all fremtid. For min del, så er jeg glad for å vite at ungene har vært skjermet fra det. Det holder at mitt ansikt er overalt på internett.

Klem fra Wenche

 

FORANDRING FRYDER!

God kveld!

Nå var det deilig å komme seg til frisøren, og få en skikkelig forandring! Jeg har tidligere nevnt at jeg ønsket å bli tøffere. Det gjelder også i utseendet mitt, og nå er hårsveisen kommet på plass. Noen vil like det godt, mens andre vil mislike det. Dette er så meg, og jeg føler meg så røff og flott. Fantastisk herlig å kjenne at man lever, og at man våger å være seg selv. Jeg er en person som elsker å gjøre litt sånn vågale ting på noen områder. Kanskje er det bare sånn at håret mitt er en av de tingene som man lett kan endre, og som kan bli styrt av hvordan man føler seg på innsiden også?

Selvtilliten min har økt det siste året, og det føles veldig deilig. Jeg trengte å bli tryggere i meg selv, og hva jeg står for. Hvordan jeg ønsker å se ut, og hva jeg har lyst til å gjøre. Nå føles det helt riktig å ha en sprekere hårsveis, som passer min personlighet bedre. Det ble litt for traust og kjedelig i lengden sånn som det var før. Vanskelig å forklare det egentlig, men jeg bare digger å ha en sveis som er litt uten om det vanlige. Jeg er nemlig ikke helt vanlig, og er ikke negativt ment. Føler på en måte at det er på tide å slippe seg mer løs, og bare ha det mye mer moro. Ikke være så selvhøytidelig, men heller kose seg med det som er kjekt i livet.

Det er så viktig å være tro mot seg selv, og følge sin egen magefølelse! Nå har jeg kost med i dag hos frisøren min, og er så fornøyd. Deilig å starte helgen med en hårklipp, og i tillegg fikk jeg fikset vippene mine også. Så jeg er klar for en fin helg sammen med mine kjære.

Ha en strålende kveld, så snakkes vi nok snart igjen!

Klem fra Wenche

DERE TRIGGET MEG!

God kveld!

Da jeg bestemte meg for å starte opp bloggen min igjen, så ble jeg overrasket over flere ting. Det var veldig hyggelig at så mange av dere ønsket å lese mer fra meg, og det motiverte meg veldig med en gang. Men så kjente jeg også litt på noen følelser som var litt mer kompliserte. Rett og slett fordi jeg er ganske så redd for å bli stresset over bloggen igjen, og nok en gang miste litt fokuset på hvorfor jeg skriver. Jeg vil ikke bli altfor opphengt i statistikk og resultater, selv om det er noe som jeg nok en gang følger med på. Det er jo gøy å se hvordan man ligger an, og er det egentlig så farlig å like det?

Det som var ekstra rart nå, er at det å ta bilder faktisk var mest triggende for meg. Plutselig kom der masse tanker om hvordan de bør være, og hvor ferske de skal være. Gammel “lærdom” våknet til live igjen, og gamle “krav” meldte sin ankomst inni hodet mitt igjen. For min egen del, så har jeg hatt det ganske så rolig på fotofronten de siste månedene. Det var jo ganske så deilig. Men nå vet jeg at bloggen trenger bilder, så da blir jeg mer opphengt i hvordan jeg ser ut. Heldigvis har jeg minnet meg selv på hva som er viktig nå. Jeg skal kose meg med bloggen. Og der skal ikke være altfor høye krav til meg i denne runden her.

Jeg er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg elsker å prestere så godt som mulig. Er liksom ikke så lett å finne den mellom tingen som vil være gunstig for meg nå. Det kommer nok til å være tider hvor jeg bruker for mye tid på bloggen, og vil falle litt inn i gamle ting. Så ærlig må jeg bare være. Både overfor dere, men aller mest overfor meg selv. Hele min væremåte er laget på å være i trygge rammer, og med å ha en viss struktur. Da må også bloggen ha sin ramme, og sine grenser allerede nå. De siste dagene har tankene mine streifet innom tall, statistikker, smarte triks og hvordan forbedre bloggen. Litt kaos kan man si i topplokket.

Der er ikke noe galt i å ville gjøre ting ordentlig. Men jeg må passe på at bloggen ikke pusher meg inn i noe som jeg ikke makter å stå i. Jeg har kost meg med å skrive, og det har gitt meg masse å kunne formidle igjen fra min egen blogg. Så jeg er glad for å være her igjen. Denne gangen har jeg ikke noen skal jeg skal imponere, eller overbevise. Det er kun jeg som skal ha en hobby, og kunne være en stemme. Så er jeg glad for å se at dere besøker meg, og at jeg faktisk ikke var helt glemt i denne bloggverdenen. Mine innlegg kommer nok til å ha samme publiseringstidspunkt. Rett og slett fordi jeg elsker struktur og forutsigbarhet.

Å være tilbake igjen har altså gitt meg mange tanker og følelser. Føler meg mer reflektert, og klarer å se tingene mye klarere. Vet hvor jeg gikk for langt i forrige runde, og hva som pushet meg dit. Mine egne ambisjoner skal i denne omgangen ikke være fokuset. For jeg trenger ikke å være best. At dere liker bloggen min, betyr så mye for meg. Men det er ikke hele min identitet. Jeg er så mye mer enn denne bloggen, og det står jeg mye mer stødig i nå. Takknemlig for all den erfaringen som jeg har med meg i sekken fra forrige runde. Og så bevisst på hva jeg vil med eget liv nå. Takk for at du er med meg på reisen!

Klem fra Wenche

MIN CORONA SYKDOM DEL 2!

Hei!

Da jeg ble liggende hjemme, så ble både familie og corona teamet svært engstelige. Jeg klarte nesten ikke å prate i telefonen, fordi pusten min var så elendig. Det var som å måtte hele tiden puste gjennom et sugerør, og så møte på en blokkering halvveis. Helt grusomt å komme seg gjennom i så mange dager. Da jeg hadde vært syk i syv dager, så gav kroppen min beskjed om at nå orker jeg ikke mer. Sent på kvelden begynte jeg å kaste opp magesyre, og det er noe av det verste jeg har kjent på i hele mitt liv. Da ringte min mann 113, og beordret ambulansen hjem til oss.

Det ble masse styr da, for de vil jo helst ikke ha en smittet person i ambulansen. Men etter en del krangling, så klarte jeg å stabbe meg ut til ambulansen. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke fant en båre til meg, eller hjalp meg mer. Men jeg var altfor svak til å kunne kjefte eller krangle. Da jeg endelig kom meg på båren, så hakket jeg tenner og frøs noe helt vanvittig. Nede på legevakten kjørte de heldigvis meg inn på båren, så jeg slapp å reise meg igjen. Det tror jeg ikke hadde vært fysisk mulig akkurat da. Ble møtt av en lege, som gav meg kvalmenedsettende sprøyte rett i skinka. Det hjalp heldigvis sånn at jeg sluttet å ville kaste opp.

Legen kikket på meg, og spurte om jeg ønsket å komme på sykehuset nå. Selvsagt sa jeg ja, og tårene min trillet av lettelse da vi reiste innover mot Kristiansand sent på natten. I sykebilen fikk jeg endelig oksygen inn i nesen, og da kunne jeg endelig puste lettere. Det var så godt, etter en lang uke med kun korte pust. Da vi kom inn på sykehuset, så var det full gjennomgang av sykdommen. De tok masse blodprøver. og det var så smertefullt. Jeg var så utmattet og sliten, at jeg nesten ikke klarte å besvare spørsmålene de kom med. Jeg ble så kjørt på røntgen, for å sjekke lungene mine.

Da jeg kom opp på avdelingen, ble jeg selvsagt kjørt rett inn i isolat. Og der møtte jeg en engel av en sykepleier. Jeg kan ikke få fullrost henne nok. Hun så hvor medtatt jeg var, og hun gjorde alt i sin makt for at jeg skulle ha det så bra som mulig. Etter en uke uten dusj og stell, så følte jeg meg jo så svett og skitten. Hun tok av meg klærne, og vasket meg. Fikk på meg sykehus klær, og var så utrolig behagelig i alt hun foretok seg. Snakket med meg om mine utfordringer, og kartlagte alt både fysisk og psykisk. Endelig kunne jeg senke skuldrene, og la frykten få slippe taket.

Jeg ble på sykehuset fra torsdag natt til mandag formiddag. De gav meg masse intravenøst næring, og jeg fikk også påfyll av vitaminer og mineraler. Kroppen min var fullstendig tom, og jeg måtte forsøke å spise igjen. Jeg kan huske at den første dagen jublet sykepleierne da jeg klarte å spise to Ritz kjeks og fem druer. Bittesmå steg ble feiret, og jeg fikk ligge med oksygen i nesen hele tiden. Da fikk kroppen min slappe av, og jeg kunne sakte bli bedre. Legene var bekymret de første to døgnene på sykehuset, men så kunne vi alle se at det snudde riktig vei med meg.

Det var ikke en frisk utgave av meg selv som dro hjem fra sykehuset den mandagen. Jeg klarte så vidt å gå uten støtte. Men jeg kom meg hjem, og hadde fått en del øvelser som jeg måtte gjøre ofte. Lungene mine måtte trenes opp igjen, og det var jeg fast bestemt på å fikse. Min verste frykt var jo at lungene ikke ville kunne gjøre den jobben som de skal. Da jeg kom hjem, så klarte jeg å gjennomføre en dusj. Aldri har det vært så deilig som da. Å komme seg ren inn i egne klær, var så godt. Å kunne sitte i stuen hjemme sammen med familien, var både tårevått og deilig på samme tid.

Tiden etter sykehusoppholdet, har bestått av å komme seg til hektene igjen. I sakte tempo kom jeg i gang med mat og drikke. Fikk gå noen veldig korte turer, og den fysiske formen trengte lang tid på å bli bedre. Heldigvis har jeg tatt i bruk min stahet, og jeg har gjort alt som legene har bedt meg om. Det har gitt resultater, og jeg er så glad for å kunne være i god form igjen nå. Jeg må likevel erkjenne at denne opplevelsen har satt dype spor i meg, og jeg har aldri kjent på en slik redsel noen gang. Å kjenne på ordentlig dødsangst, har jeg hatt behov for å få profesjonell hjelp til å håndtere i etterkant.

Jeg forteller min historie fordi jeg ikke ønsker at andre mennesker skal gå gjennom det samme som meg. Det er fortsatt smitte der ute, og vi må være forsiktige. For min del så ble det ekstra farlig på grunn av mine kroniske sykdommer. Men selv friske mennesker kan få store helseproblemer av Corona. Det føltes godt å bli vaksinert, og jeg kunne da senke skuldrene ned litt. Jeg skal ikke formane noen av dere til å gjøre endringer i deres hverdag. Men vær forsiktige, og hold avstand. For jeg unner ikke min verste fiende å oppleve det samme som meg. Ta vare på dere selv, og vær glad for hver dag som du er frisk og rask!

klem fra Wenche

MIN CORONA SYKDOM DEL 1!

Hei!

Først av alt så må jeg bare takke for alle de fine tilbakemeldingene som jeg fikk etter at bloggen ble startet opp igjen. Det var spennende å se hvordan det ble mottatt, og jeg er så glad for at så mange heier på meg og er positive. Som vi alle vet, så har corona herjet med hele verden i godt over et år nå. Og jeg slapp dessverre ikke unna sykdommen. Noe som virkelig var skummelt, og som jeg hadde vært veldig redd for. Nå har jeg fått det hele litt på avstand, og vil dele mine tanker og erfaringer rundt den opplevelsen. Heldigvis sitter jeg her, og kan leve en fin hverdag nå. Men det er ingen selvfølge etter et slikt sykdomsforløp.

Vi må tilbake til lørdag 13. februar. Da var jeg på jobb, og underholdt gjester i flere timer. Det var så fin stemning, og vi hadde stort fokus på å overholde smittevernreglene. Tre dager etterpå, fikk jeg beskjed om jeg hadde vært utsatt for smitte. Det bar rett hjem i karantene, og jeg begynte å bli urolig. Følte meg slapp og sliten den kvelden, men ellers ok. Morgenen etter våknet jeg opp med symptomer, og da knyttet det seg i magen min. Måtte vente en ekstra dag før jeg ble testet, og jeg ble bare verre og verre. Fikk problemer med pusten, og har astma fra før av. Ikke en god kombinasjon, for å si det mildt.

Det var ikke et sjokk for meg at testen min var positiv. Formen min var så elendig, at jeg havnet på legevakten allerede den kvelden. De måtte sjekke at jeg fikk nok luft ned i lungene mine. Selv om jeg var dårlig, så ble jeg sendt hjem i isolasjon på soverommet mitt. Der skulle jeg oppholde meg de neste 14 dagene. En helt forferdelig følelse å sitte innestengt på et soverom, og føle at man var direkte farlig for de andre familiemedlemmene. Min mann hadde da kommet seg hjem fra jobb, for å kunne ta seg av hjem og barn mens jeg var syk. Etter et døgn til fikk vi så vite at han også var smittet, så da var begge foreldrene her i huset nede for telling.

Heldigvis ble ikke han så dårlig som meg, og ungene klarte å holde seg unna oss. Jeg er så glad for at ikke de ble syke, selv om det er ganske så utrolig at de slapp unna. Jeg var sengeliggende, og hadde store utfordringer med pusten. Allmenntilstanden ble bare verre og verre, og jeg mistet lukt og smaksans. Det ble minimalt med mat og drikke, og da ble formen drastisk forverret. De neste dagene gikk med til å ligge rett ut med store smerter i hele kroppen, og jeg følte at kroppen min ikke fikk nok oksygen. To dager etter positivt resultat var jeg nok en gang på legevakten, og da trodde jeg de kom til å sende meg på sykehuset. Men nei, jeg var ikke syk nok. Hjem i isolasjon atter en gang.

Jeg ble skikkelig engstelig, og for første gang har jeg virkelig kjent på dødsangst. Da jeg lå helt hjelpeløs i sengen min, og ikke fikk til å puste. Ingen kunne komme inn for å trøste meg, eller hjelpe meg. Det ble helt slutt på å spise, og jeg drakk nesten ingenting. Kjente bare at kreftene mine ebbet ut. Det følte som at jeg langsomt ble kvalt til døde. Corona teamet i kommunen var i kontakt med meg hver dag, og de ble også mer og mer bekymret for min helsetilstand. De kontaktet på et tidspunkt ambulansen, og ville ha meg ned til legevakten igjen. De kom inn, men valgte til min store forskrekkelse å ikke ta meg med i bilen. Da ble det leven etterpå da jeg kontaktet corona teamet.

Vi ble nødt til å stable meg inn i vår egen privatbil, og min mann kjørte meg ned til legevakten. Der ble jeg liggende en stund, og de diskuterte med sykehuset om jeg skulle innlegges eller ikke. Nok en gang måtte jeg dra hjem til isolasjon, og da må jeg bare erkjenne at psyken min virkelig var langt nede. Kreftene var i ferd med å ebbe ut…..

 

Del 2 kommer……

 

Klem fra Wenche

TO NYTTIGE PODKASTER !


God kveld!

Jeg har den sisten tiden vært på leting etter ny inspirasjon og motivasjon. Og da har det vært veldig nyttig for meg å lytte til podkaster. Det er så viktig å kunne lytte til andres erfaringer, og plukke med seg det som er relevant i eget liv. Nå har jeg jo lenge balet frem og tilbake angående bloggen min, og lurt på hva som er min vei videre. Heldigvis har jeg ikke lagt ned bloggen, og jeg er klar for å jobbe videre med den i tiden fremover. Faktisk så kjenner jeg at motivasjonen øker gradvis, og mine målsettinger stiger litt igjen.

Det har vært svært lærerikt å lytte til Karrierekvinner av Equal Agency. Nå har jeg hørt to flotte podkast episoder hvor Belinda Jakobsen og Martine Halvorsen har vært gjester. De har delt sine erfaringer, og jeg har tatt til meg masse av det som de sier. Selvsagt har de tusenvis av følgere, så jeg er ikke på langt nær i samme liga som de. Men de kunne likevel si ting som jeg kan kjenne igjen fra eget liv. Det som er viktigst for meg å lære, er nok en blanding av struktur/planlegging/målsettinger.

Når jeg våger å kjenne etter, så merker jeg jo at lysten til å lykkes som blogger fortsatt er tilstede. Derfor føler jeg at bloggen må få mer oppmerksomhet av meg igjen. Ved å være mye mer i forkant, så kan jeg ha mer overskudd til de sosiale kanalene i hverdagen min. Og da trenger jeg jo ikke å bruke kveldene til å skrive innlegg heller. Kanskje klarer jeg å bli mer strukturert, og faktisk sette av en viss tid til skriving og forberedelser. Nå har det egentlig over lang tid vært ganske så surrete, og jeg har ikke hatt den kontrollen som jeg ønsker.

Jeg har også lært veldig masse på musikkfronten på podkasten Ina & Wroldsen. Der har det blitt gitt så mange gode tips angående låtskriving. Jeg suger til meg alt om det temaet for tiden, og det trigger kreativiteten i meg. Jeg mener virkelig at erfarne mennesker burde dele mer. For vi er så mange som ønsker og trenger denne kunnskapen. Hvis vi bare får tilgang til litt, så kan vi ta nye steg. De aller fleste ønsker jo at mange flere skal lykkes med sine drømmer, og da er jeg glad for at noen velger å dele litt av sin oppskrift.

Det er svært viktig at vi våger å lære av hverandre. Alle sammen sitter med verdifulle kunnskaper, og noen der ute kan ha bruk for den akkurat her og nå. Takk til alle dere som velger å dele. Som byr på deres oppturer og nedturer. Samfunnet blir et bedre sted når vi er rause mot hverandre.

Klem fra Wenche

VÅGER JEG Å SATSE IGJEN ?

 

God kveld!

Det har gått en stund siden jeg la mine blogg ambisjoner på hylla, og bestemte meg for at bloggen kun skulle være en hobby. Men sannheten er at da mistet jeg egentlig motivasjonen samtidig. For det er noe med å ha en god grunn for det man bruker tiden sin på. Og jeg føler at bloggen fortjener en bedre innsats fra min side. Så hva gjør man da? Skal man likevel si høyt at man har ambisjoner? Eller kommer det til å vekke et stort press inni meg igjen?

Jeg har bestemt meg for å gi bloggen den plassen i livet som den fortjener. Så ja, jeg kommer til å satse på blogg i tiden fremover. Men jeg skal likevel forsøke å gjøre det med glede, og ikke som et stort press på meg selv. Det er på tide å komme seg i gang med livet igjen, og ikke bli sittende hjemme i pysjbuksen lenger. Føler nok at denne pandemien suger bort den vanlige hverdagen, og da har mine dager blitt ganske så kjedelige.

Der vil kommet blogginnlegg hver dag som vanlig, og så får vi se hva som skjer fremover. Nå kjenner jeg at det er bra med konkrete oppgaver hver eneste dag, og jeg trenger det sparket i baken. De siste ukene så har jeg på en måte ikke helt visst hvordan jeg skal drive bloggen, men så har jeg landet på at det riktige er å få tilbake ambisjonen og gnisten! Jeg forstår godt at det kan virke rart å vingle sånn frem og tilbake. Men det er sånn jeg er, og livet blir til mens man går.

Nå gleder jeg meg til tiden som kommer, og føler at jeg har noe som trenger min interesse hver dag. Så da håper jeg at du blir med meg videre, og at vi sammen kan kose oss i oppturer og nedturer gjennom 2021! Ha en fin kveld!

Klem fra Wenche

JEG MISTET FOTFESTET!

God kveld!

Da jeg sluttet å blogge en liten stund, så mistet jeg fotfestet mitt. Det var ikke noe som skulle produseres hver dag lenger, og jeg skulle kun fokusere på barn og hjem. Jeg elsker både ungene og hjemmet mitt, men det ble ikke nok for å kunne holde meg aktiv. Jeg trenger den kontinuiteten som bloggen gir meg i hverdagen. Men jeg skal skrive om det som jeg selv har lyst til ,og i det tempoet som passer meg. Ikke for å kun levere noe til dere. Men også for min egen del.

Bloggen er en del av meg, og jeg ante ikke hvor mye jeg trenger den. Man kan nok tenke at dette ikke er sunt, og at jeg burde finne roen i andre ting rundt meg. Men nå er det sånn jeg er skrudd sammen, og da må jeg følge hjertet mitt. Så jeg fortsetter med bloggen min, og da klarer jeg å holde bedre kontroll på min egen hverdag. Mannen min har også snakket med meg om dette, for han merket jo hva som skjedde med meg da jeg tok en pause.

Når jeg skriver til dere, så føler jeg at det blir gjort noe fornuftig. Det er min jobb, selv om jeg ikke tjener mange kronene på den. At jeg har dere som følger meg i livet, hjelper meg til å holde hodet og kroppen min i gang. Nå ser jeg frem til å fylle 2021 med gode innlegg på bloggen min, og dele det jeg ønsker på sosiale medier. Noen ganger kommer jeg nok til å holde meg litt mer privat, mens jeg deler det som føles ok for meg og mine nærmeste.

Takk for at dere følger meg, og at dere ikke gir meg opp! Jeg vet at det kan være litt svingninger på innhold og engasjement fra min side. Men husk at jeg gjør så godt som jeg kan, til tross for mine utfordringer. Dere har hjulpet meg gjennom mange faser, og jeg er takknemlig for all støtte og omsorg som dere gir meg! Ha en fin lørdagskveld, og nyt helgen!

Klem fra Wenche

EN HERLIG KVELD!

God lørdag❤️

Jeg har en så deilig følelse i kropp og sjel. For det var en så utrolig fin kveld på Tiedemands Cafe i går. Endelig var jeg klar for å underholde gjestene igjen, og formen holdt seg fin gjennom hele kvelden. Så gøy at der folk kom, og var sammen med meg denne fredagskvelden i desember.

Det var også gøy at der ble satt opp høytaler utenfor lokalet. Da underholdt jeg både ute og inne. Veldig kjekt å se reaksjoner på folk som var utenfor, og noen valgte å komme inn også. God stemning , og jeg underholdt i tre timer. Den siste timen måtte jeg sitte på en barkrakk, for beina mine streiket.

Så må jeg takke alle de herlige gjestene. De var så rause med applaus og fine ord. Jeg fikk også pratet med en av mine trofaste følgere, som hadde tatt turen for å høre meg opptre. Det er så koselig å hilse på dere som leser bloggen, og «kjenner» meg via sosiale medier. Nå er jeg snart klar for en ny opptreden.

Jeg gleder meg til å underholde flere gjester i kveld på Tiedemands Cafe. Håper at du også får en fin lørdagskveld!

Klem fra Wenche

LEGGER JEG NED BLOGGEN?

Foto: Wenche Egenes

God kveld!

Denne bloggen ble startet fordi jeg ønsket å formidle. Jeg hadde et behov for å skrive som en del av terapien. Tiden har gått, og jeg har hatt mine oppturer og nedturer sammen med dere, Statistikken har i perioder økt, og i andre perioder sunket. Og etterhvert som tiden har gått, så endrer livet seg.

Som jeg skrev for noen dager siden, så har jeg tatt et valg om å kun ha bloggen som en hobby. Jeg har ikke de kreftene som trengs, for å kunne komme lenger opp på listene. Det har vært mange ulike tanker om hva jeg skal gjøre med bloggen min. På en måte så har jeg faktisk lyst til å legge den ned.

Foto : Wenche Egenes

Men så er det litt skummelt å gi fra meg denne muligheten til å nå ut. Jeg har bestemt meg for å ha et mer avslappet forhold til bloggen i tiden fremover. Der vil ikke komme innlegg hver eneste dag. For jeg må få muligheten til å kjenne på skrivelysten igjen. Det føles riktig å la meg selv få puste friere.

Det handler om å bryte et mønster, som har blitt en plikt. Å skrive en blogg skal ikke ta fra meg kreftene mine. Og jeg skal ikke kjenne på en slags forpliktende tvangsfølelse. Som jeg selv har skapt med mine egne krav. Nei, det er på tide å løsrive seg selv fra dette. Kanskje kan jeg få gløden tilbake .

Takk til deg som har fulgt meg her, og du skal vite at jeg er svært takknemlig. Reisen fortsetter, men det blir ikke oppdatert her så ofte som før. Tiden vil vise om det er på tide å gi slipp på bloggen, eller om jeg plutselig føler meg klar til skrive mer.

Klem fra Wenche