God morgen!
Det er mange ting som vi ikke helt skjønner. Og noen ganger kan man nesten bli sprø av å tenke på det. Sånn er det for meg å tenke på noen deler av livet mitt. Hjertet vrenges, og jeg klarer ikke å skjønne alt som har hendt. Jeg har virkelig jobbet veldig hardt for å kunne forstå mest mulig. Men det har vært nesten helt umulig for meg. De siste ukene har mye løsnet. Brikker som før var helt umulige å få på plass, er nå satt der de hører hjemme. Samtalene som jeg gjennomførte i Stavanger, er uten tvil noe av det hardeste jeg har gjennomført i mitt liv. Men det har gitt meg en sår og verdifull kunnskap om eget liv, og egne reaksjonsmønster.
Smerten er ikke borte. Og jeg sorterer fortsatt på mange følelser. Men jeg har en annen ro inni meg nå. Den forsøker jeg å bli vant til, og så må jeg våge å stole på den. At denne roen faktisk kan vare. Men selv om jeg alltid vil bære med meg fortiden, så skal noen epoker pakkes bort. Min ryggsekk skal ikke være like tung som før. Og jeg skal smile mer, våge å le høyt og tulle mye mer. Vise den personligheten som jeg egentlig har inni meg. Som kun de nærmeste har sett bruddstykker av gjennom livet. Jeg vil vise dere hele meg. Den dama som elsker scenen, og som absurd nok ikke takler applaus så veldig godt. Jeg vet at der er masse mer som vil ut. Og det kommer sakte men sikkert frem i lyset. For noe tungt har sluppet taket i meg. Akkurat det nyter jeg allerede, og krysser fingrene for at alt sammen løser seg på best mulig måte.
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , YouTube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg og Hverdagschat (torsdag)
Podcast: Min psyke hverdag!
Bli gjerne med i Mestringsklubben!
