God kveld!

Det er ikke alltid at hode og kropp vil det samme. Da jeg våknet i morges, så stresset hodet mitt allerede. To dager uten trening, så i dag må du bare komme deg opp. Ikke noen unnskyldninger, bare gjør det. Jeg merket at kroppen ikke var helt u slaget, så jeg avtalte med min mann at han kunne hente meg dersom jeg måtte gi meg.

Jeg kom meg avsted, og kjente fort at dette ville bli en hard tur. Det tok ikke mange minutter før den ene leggen fikk kramper. Og så ble kroppen bare helt tom for energi. Etter to km, måtte jeg rett og slett gi meg. Min kjære kom med bilen, og jeg gråt på veien hjem. Det er sinnsykt utfordrende å fikse alt som skjer nå.

Dere trenger ikke å synes synd på meg. Det er ikke derfor jeg forteller dette. Men livet med kroniske sykdommer er ikke lett. Og selv om jeg så gjerne ønsker å trene masse, så streiker kroppen rett som det er. Når jeg da i tillegg skal ha en solid vektnedgang, så blir jeg stresset. Ikke så god dag altså, men satser på at det blir bedre i morgen.

Klem fra Wenche