Helt siden jeg var liten har jeg vært redd for å sykle! Balansen har vært ett stort problem i mange år! Jeg lærte sent å sykle, og jeg hadde mange knall og fall oppover årene! Det ble så ille at jeg sluttet helt å sykle! Da jeg ble sammen med min kjære, hadde jeg ikke rørt en sykkel på mange år! Da han foreslo at vi kunne sykle sammen , ble jeg sinna og redd! Det skulle jeg ihvertfall ikke! Jeg var blitt så ledd av og ydmyket av andre pga min ubalanse, at det ville jeg aldri prøve igjen! Min kjære gav seg ikke, og til bursdagsgave for to år siden fikk jeg sykkel!
Det var ikke bare gøy å få akkurat den gaven! Jeg var så redd! Arr på kneet og i ansiktet minner meg om tidligere forsøk på å bli en god syklist! Men arrene i sjela er verst! Men jeg bestemte meg for å forsøke! Etter litt prøving, og trening gikk det jo gradvis bedre! Etter det har vi faktisk syklet deler av Rallarvegen! I fjor brukte jeg sykkelen som trening , og var kjempestolt !
I år ble jeg stoppet av en mental sperre! Plutselig var frykten kommet tilbake, og selvtillit borte! Da min trener spurte meg tidlig denne uka om jeg hadde syklet i år, innrømte jeg hvilke utfordringer jeg hadde! Hun utfordret meg, og gav meg beskjed om at sykkelen skulle prøves iløpet av denne uka! Jeg har sett på sykkelen i garasjen hver dag denne uka! I dag tok jeg meg i nakken! Jeg har nå syklet 5,5km i dag! Vekk med mentale sperrer! Jeg greide det kjempefint! Balansen har forbedret seg mye, og dette lover godt for årets sesong😜😜STOLT!!!
