I alle år har jeg møtt mennesker med ett smil! Da jeg var liten, smilte jeg selv om ting var vanskelig! I tenårene var livet ikke særlig greit, men jeg smilte likevel! Når privatlivet gikk skeis i voksen alder, gjemte jeg meg bak smilet! Men de som virkelig kjente meg, så at smilet ble mer og mer stivt og påklistret! Hvis noen spurte hvordan jeg hadde det, så smilte jeg og sa jo det går fint! Det var ikke sant, men jeg smilte likevel.
Jeg har alltid vært en som gir klemmer! Raust og uten filter! Latt mennesker få komme tett innpå meg, men uten å egentlig kjenne meg! Det ble liksom meg, et smil og en klem! Alltid smilende og imøtekommende, fikk jeg i hvert fall beskjed om at jeg var!
Jeg vil fortsatt smile! Jeg vil fortsatt både gi og få klemmer! Men av ekte grunner! Jeg vil smile fordi jeg har det fint! Jeg vil gi en klem når det føles naturlig! Jeg vil ta imot en klem når det føles riktig! Jeg vil være ekte! Har jeg det fryktelig dårlig, så kan det faktisk godt være at jeg ikke smiler! Jeg har lov til å vise mer enn bare en følelse! Min personlighet er å være blid. Så dere kommer desidert til å se meg smile! Men jeg kan også bli både sint, skuffet, trist og lei meg. Å vise slike følelser må jeg øve på. Ikke gjemme dem bort. men faktisk ta de i bruk når det behøves!
Når du møter meg håper jeg at vi begge smiler! Det kan også godt være du får en klem!
