I dag postet jeg en ny video på Welg Foredrag sin kanal på YouTube . Jeg pratet om mine personlige erfaringer i forhold til trøstespising og overvekt. Det var ikke så lett å lage den videoen. Selv om jeg føler meg klar til å prate om det meste i livet mitt, så er det skummelt å blottlegge seg selv. Jeg kjenner det i magen hver eneste gang. Det setter i gang følelser, og jeg blir sårbar. Jeg har opplevd så masse i livet, og mange minner er vonde. Men jeg ønsker å være åpen. For kropp og mental helse hører sammen. Vår mentale helsetilstand avgjør mye i forhold til å ta godt vare på seg selv, inkludert å spise riktig.
Så lenge jeg kan huske, så har jeg spist for å regulere følelsene mine. Hvis jeg var trist, så ville jeg ha mat. Hvis jeg var sint, så måtte jeg spise for å roe meg ned. Hvis jeg følte meg glad, så måtte det feires med mat. Et slikt behov for mat, kombinert med dårlig spisemønster , gjorde at vekta steg til himmels som 24 åring. Heldigvis tok jeg legens advarsel på alvor, og jeg har brukt 15 år på å komme ned i vekt, og få kontroll på spisemønsteret mitt. Det har vært, og er fortsatt en hard kamp. Men nå forstår jeg så mye mer om hvordan alt henger sammen!
Jeg har selv blitt provosert flere ganger når treningseksperter har sagt offentlig at overvekt skyldes psykisk helse. Og det var fordi jeg nektet å innse at jeg var syk. Jeg nektet å innrømme at problemet var så stort. Jeg nektet å gå inn til kjernen av problemet! Jeg ville ikke tenke tanken på at min mentale helse ikke var god nok. For det føltes som et stort nederlag. Hvorfor må problemet sitte i hodet?? Hvorfor skyldtes ikke overvekten fysiske problemer. I dag ser jeg det svært tydelig. Og det er smertefullt å innse hvor tidlig det startet!
Jeg er fortsatt overvektig. Jeg har fortsatt utfordringer med spisemønster. Men jeg klarer meg bra, og har kommet godt ned i vekt. Og jeg tror at vi har mye å lære av hverandres erfaringer. Men da må noen prate! Jeg tørr å være en av dem som forteller.
