I bunn og grunn så kan jeg ikke tillate meg selv å falle sammen! Når jeg mister fotfestet littegrann, og det blir vanskelig , så opplever jeg å miste en trygghet! En trygghet som er kjempeviktig! Jeg må ikke bli så trist! Da er jeg plutselig ikke sterk nok i andres øyne! Det gjør vondt! Det gjør meg redd! Det gjør meg trist! Og jeg kan ikke bli for trist! 

Jeg har opplevd mye i mitt liv. Jeg har blytung baggasje! Men likevel kan jeg ikke tillate meg selv å synke sammen! Da blir konsekvensene altfor store! Så jeg må være sterk! Jeg har ikke noe valg!