Mestring i hvert steg!

I min hverdag er det veldig viktig å ta vare på alle fremskritt. Oppleve mestring i hvert steg. Forsøke å se fremover, og være glad for alt som blir bedre og bedre. Selv om jeg møter hard motstand i blant, så går det aller meste fremover i mitt liv. Jeg er i ganske god form, trener regelmessig og spiser bra. Jeg har netter hvor jeg sover godt, og netter hvor jeg sliter med vonde drømmer. Men jeg har en ro inni meg som vokser seg større og større. Jeg merker det fort dersom angsten kommer på besøk, og forsøker å la den fare forbi meg fortere enn tidligere. Jeg er blitt mye flinkere til å la ting fare videre. Ikke over analysere hver eneste følelse som dukker opp. Men anerkjenne følelsen, registrere den, og la den fare videre. Jo mindre av angsten som får feste seg, jo bedre blir livet mitt.

Jeg blir veldig glad når jeg mestrer hverdagen. Når jeg kan legge meg om kvelden, og si til meg selv at dagen har vært fin. Og de dagene hvor alt er mørkt og trist, da fokuserer jeg på at der kommer en ny dag i morgen. Når jeg har valgt å være åpen om min angstdiagnose, så har jeg ufarliggjort angsten også for meg selv. Det har blitt så mye lettere å leve med det nå som jeg forteller åpent om det. Sånn er jeg, og dere kan enten like det eller la meg bare være i fred. For nå trenger jeg å puste inn frisk luft og gi meg selv fritt spillerom. Skuldrene er kommet lenger ned, og jeg skjemmes ikke over meg selv lenger. Livet har gitt meg gode og vonde opplevelser. Og jeg gleder meg veldig til å stadig få fokuset over på fremtiden etter hvert som terapien hjelper meg videre i livet.

I løpet av denne uken kommer Løvetannavisen til nesten 70 000 husstander. På side 20 og 21 er der et stort bilde av meg, og et leserinnlegg som jeg har skrevet. Jeg forteller om hvorfor jeg kan leve godt med Post Traumatisk Stress Lidelse. Det kan altså hende at veldig mange mennesker leser mine ord og tanker i løpet av de kommende dagene. Jeg står frem med navn og bilde, og jeg skriver så åpent som jeg kan gjøre. Det er litt rart og litt skummelt at så mange mennesker får vite om min historie, og min hverdag. Men jeg er stolt over meg selv. Jeg er stolt over at jeg virkelig tørr. Jeg føler meg sterk og modig. Jeg har virkelig gått ut av komfortsonen, og latt meg bli sett. Akkurat slik som jeg faktisk er. Da jeg var på mitt aller svakeste, hadde jeg aldri trodd at jeg ville klare å rette ryggen og la meg selv bli sett! Men nå er jeg der. Jeg tørr. Jeg skjelver litt, men jeg står med rak rygg. For jeg vet at for meg er det riktig.

Noen ganger må man velge å være seg selv. La andre få innblikk for at de skal ha mulighet til å forstå meg. Jeg har valgt å ta alt det vonde jeg har opplevd, og forsøke å snu det til noe konstruktivt. Jeg kan hjelpe andre mennesker, og jeg får stadig høre at det hjelper andre mennesker til å foreta endringer i livene sine. Det føles så uendelig godt. Livet mitt er i ferd med å bli mye lysere enn før, og det er så deilig. Jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer!

2 kommentarer
    1. Greit skrevet i løvetann bladet, men hva trur du det kan gjøre med barna når mor står frem med fult bilde og navn??????

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg