Akkurat nå kjenner jeg på en lettelse og en stor takknemlighet. Lettet fordi jeg kjenner at det var riktig av meg å stenge av kommentarfeltet her på bloggen. Det var på tide å sette en grense for min egen del. De siste dagene har det knyttet seg i magen hver gang jeg skulle inn på bloggen min. Jeg gruet meg til å lese de kommentarene som ventet på å bli enten godkjent eller slettet. Og jeg har hele tiden vært fast bestemt på at bloggen skal være en positiv del av min terapi, og ikke noe som gjør meg vondt. Derfor valgte jeg å gi klar beskjed. Jeg finner meg ikke i å bli behandlet på den måten. Så da er jeg voksen nok til å ta de grepene som behøves. Og gleden over å skrive til dere er her fortsatt!
Tusen takk for alle hyggelig kommentarer som dere har gitt meg på Facebook. Det varmer mitt hjerte at dere er så kjappe med å gi meg ros og oppmuntring. Det setter jeg stor pris på! Jeg er takknemlig for at dere leser min blogg, og deler mine innlegg! Jeg er så rørt over alle de gode ordene som dere skriver til meg! Det er tøft å ha en stemme i det offentlige rommet. Selv om jeg virker modig og tøff, så er jeg også bare et menneske. Et menneske med følelser. Et menneske som ønsker å hjelpe andre som har opplevd lignende utfordringer i livet som meg selv. Jeg vet det vil koste, men jeg gjør det jeg kan for å komme meg velberget gjennom dette. Og jeg er fast bestemt på å fortsette min ferd! Jeg fortsetter med både blogg og foredrag! Tusen hjertelig takk!
