De siste dagene har vært vanskelige for meg. Nok en gang har kroppen gitt meg sterke smerter. Jeg blir noen ganger helt satt ut av de sterke smertene som kommer. Når musklene kramper seg sammen, og leddene er hovne og betente. Knærne mine har en rar fasong for tiden, og er ikke glad i berøring av klær eller dyner. Jeg vet jeg må leve med det. Det forsvinner desverre ikke fra livet mitt. På en eller annen måte skal jeg klare å leve greit med det, og jeg klarer mye smerte. Men disse dagene har vært så vonde. Tårene har kommet uten mulighet til å unngå det. Jeg klarer ikke hekle, eller holde iPaden i hendene over flere minutter. Da streiker armene mine.

Men fy søren jeg blir lei av meg selv og egen helse. Jeg har så utrolig lyst til å klare  så masse. Jeg har lyst å gå i fjellet , lyst til å jogge uten smerter , komme ut av komfortsonen min. Være så aktiv som jeg alltid har drømt om. Og når jeg endelig har nok selvtillit til å forsøke, så kommet den forbaskede urinsyregikten, og ødelegger mine sjanser. Jeg kjemper mot det hver dag. Jeg trener selv om det noen dager blir helt pyton etterpå. For jeg vil ikke at gikten skal vinne. Det skremmer meg endel at kroppen streiker så heftig. Jeg blir engstelig for helsesituasjonen min. Men jeg må ta en dag om gangen. Leve med den kroppen jeg har. Finne måter å mestre smertene på. Jeg bare må klare å komme meg gjennom det. 

Jeg er ikke i noen fare. Jeg kan ha et langt liv foran meg. Men å leve med sterke smerter hele døgnet er vanskelig. Derfor velger jeg å lufte min frustrasjon og sårbarhet her på bloggen. Jeg har fremgang på mental helse , men fysisk butter det imot. Takk for all støtte. Å være revmatiker er jammen ikke noe enkelt😜