Vi har alle sammen mistet noen. Det er sårt og vondt. I noen perioder er det ikke til å holde ut. Noen har mistet sitt kjære barn eller sin elskede. Mange har mistet sine besteforeldre eller egne foreldre. Gode venner har reist altfor tidlig. Det er trist. Noen ganger er det alderen som tilsier at livet er slutt. Men mange ganger skjer det altfor tidlig i livet. Da sliter jeg meg å forstå det som skjer. Og savnet er stort. Det er smertefullt. Vi må leve på de gode minnene som er igjen etter de som har dratt fra oss. Men jeg synes det er fint å tenke på dem på min egen måte.
Når jeg ser opp på stjernehimmelen, så liker jeg å tenke at hver stjerne symboliserer de som har dratt før oss. At de kikker ned til oss, og sender lys til oss her nede. Og når non stjerner blinker, så sender de oss et tegn om at det går bra. Livet går videre. Du kan gjerne synes jeg høres rar ut. Men jeg har alltid likt å tenke slik. Helt siden mine besteforeldre døde da jeg var barn. Da jeg plutselig fikk erfare at mennesker som jeg elsker, kan forsvinne. Og jeg trengte å se dem igjen. Ha en slags kontakt med dem. Da kikket jeg opp på himmelen. Stjerner gav meg en ro. En slags trygghet om at de hadde det så godt.
Himmelen er full av stjerner. Flere enn vi kan telle. Tenk på de som har dratt før oss neste gang du er ute en stjerneklar natt. Send dem noen gode tanker, og kanskje blinker en stjerne tilbake til deg. Jeg vet at ingenting kan ta sorgen din bort. Men vi kan hjelpe hverandre gjennom de vanskelige stundene som dukker opp. En stjerne er kanskje en fattig trøst, men jeg synes det er fint…
