Noen ganger blir jeg skikkelig redd. Jeg blir stresset og svært urolig. Kroppen min aner fare lenge før det er nødvendig. De aller fleste gangene er det jo helt unødvendig. Men kroppen husker så altfor godt, og triggerne ligger på lur overalt. Det er heldigvis lengre mellom hver gang dette skjer. Men likevel er det veldig krevende å leve med. Både for meg og for de som er glad i meg. Kroppen vår har sine egne mekanismer som fungerer om vi liker det eller ikke. Jeg kan ofte bli veldig frustrert over den. Men jeg må bare snakke min kropp til fornuft, og kroppen må få erfare at det er helt trygt i livet mitt. Jeg forstår at dette kan være vanskelig for dere å forstå. Men mange mennesker lever med det slik som jeg gjør.
Jeg tenker ikke lenger daglig på alt det vonde jeg har opplevd. Dagene mine er i ferd med å bli veldig mye bedre, og lysere. Men likevel må jeg innfinne meg med at kroppen min husker, og setter i gang alarmen. Da jeg bli skikkelig sint. For jeg er så utrolig lei alt sammen. Og jeg vil være som en vanlig voksen dame. Som ikke flipper over helt ufarlige ting eller situasjoner. Det vil bli bedre. For hver gang jeg kommer gjennom et slikt tilfelle, så forteller jeg kropp og sjel at jeg har det fint. Jeg takler det aller meste, og jeg skal bli enda mer stødig og sterk. Gjennom terapi får jeg viktig lærdom om hvorfor min kropp gjør slike opprør i blant. Det er lærerikt, selv om det gjør meg litt trist.
Jeg er veldig glad for min fremgang. Jeg er glad for at jeg stadig kommer nærmere mine målsettinger i livet. Hver dag er en dag videre på reisen. Jeg skal bli sterk. Jeg skal blir stødig. Jeg skal fortsette å være modig. Jeg skal fortsette å være frimodig. Jeg skal fortsette min kamp for det som er viktig i livet mitt. For det er meg. Det er slik jeg er. Jeg er en fighter uansett hva som kommer mot meg. Jeg er kanskje nede for telling underveis, men jeg reiser meg alltid opp igjen. Det er jeg stolt over.
