Jeg har jammen meg blitt avhengig av å skrive. Stadig vekk kommer der frem ideer inni hodet mitt til nye blogginnlegg. Og jeg er rask med å notere ned ideene på mobilen min dersom jeg ikke er ved datamaskinen min. For det er fort gjort å glemme hva man egentlig tenkte på der og da. Jeg har veldig mange ganger lurt på hvor alle disse ordene egentlig kommer fra? Har jeg en kilde inni meg selv som plutselig har fått lov å blomstre?
Noen av ordene kommer på grunn av erfaringer som jeg har gjort meg opp gjennom livet. Noen ord kommer på grunn av opplevelser. Noen av dem er vonde. Noen av dem er gode. Men ordene beskriver sannheten. Den sannheten som jeg ønsker skal få komme frem til dere. Men husk likevel på at jeg deler kun 5% av livet mitt med dere. Selv om jeg er åpen og ærlig, så verner jeg om meg selv.
Ordene bare kommer. Og ordene vil ut. De vil ned på papiret, eller ut av min munn. Jeg ønsker å formidle. Jeg har et engasjement inni meg selv. Jeg vil ikke at alle mine vonde år skal føles så forgjeves. Jeg må bruke det til noe bra. Noe som betyr noe. Noe som kan gi en slags mening. For jeg vil at det skal bety noe. Jeg vil at andre skal slippe å ha det slik som jeg hadde det over lang tid. Da må noen tørre å slippe ordene fri!
Jeg aner ikke hvordan fremtiden vil utarte seg. Men jeg vet i hvert fall at mine ord skal ikke stappes i en boks under lokk. For jeg vil ha en stemme i det offentlige rommet. Ordene fortjener å få komme ut. Ved å slippe ordene ut, så kommer jeg meg steg for steg videre på min reise. En reise som stadig føles lettere. For jeg tynges ikke ned av ord lenger. Jeg har åpnet opp. Jeg har latt ting få komme frem i lyset. Ordene har gott meg en frihet som jeg bare drømte om. Ordene lar meg få være akkurat meg!
Vi blogges!
