Hver gang jeg kjenner at jeg bør skrive, så blir jeg glad inni meg. For da vet jeg at nå får jeg ut masse fra mine tanker. For jeg vet ikke helt hvorfor eller hvordan det skjer. Men jeg bare må skrive. Det skjer nesten hver eneste dag. Jeg kan plutselig få en tanke i hodet, og så formes der litt av et blogginnlegg. Noen ganger så bare går fingrene over tastaturet nesten fortere enn jeg tenker. Ordene bare flyr i stor fart fra hjernen og hjertet, og ut i fingrene mine! Det er en rar følelse når jeg opplever det. Mange ganger må jeg lese gjennom innlegget mitt etterpå. For å se hva jeg egentlig har skrevet. Og hva som bare måtte få komme ut av kroppen min.
Sånn var jeg ikke før. Jeg var aldri spesielt flink i norsk på skolen. Men jeg tror jeg har åpnet opp noe inni meg. Jeg tror at jeg bare måtte finne en måte å kommunisere med omverdenen på. Skriving fungerer veldig bra for meg. Og i tillegg liker jeg å prate. Tryggheten inni meg er i ferd med å vises utad. Jeg har båret på mine tanker og følelser så altfor lenge. Ikke følt at jeg kunne slippe meg løs, og bare være meg. Det er vanskelig å forklare. Men det er først nå at jeg føler jeg lever som meg selv. Og bloggen har virkelig hjulpet meg gjennom denne prosessen. Bloggen har blitt en venn.
Jeg deler mye med dere. Mange av dere som leser kjenner jeg ikke personlig. Det synes jeg ikke er så veldig skummelt. Det er mye mer skummelt at mine nærmeste eller venner leser. For de vet jeg kan bli veldig berørt av det jeg skriver. Jeg har fortalt ting på bloggen som de ikke visste om. Jeg har åpnet meg opp, og fortalt om noen av mine innerste tanker og opplevelser. Men jeg vet at jeg holder mye tilbake. Jeg ønsker å holde visse ting privat. Det har jeg kontroll på selv. Heldigvis har jeg opplevd støtte og omsorg fra mine nærmeste. Det er jeg glad for. For jeg er slik som jeg er. Bloggen er kommet for å bli. Min kanal til å tømme ut det som behøves av gleder og sorger. Takk for at dere leser!
