Når man er revmatiker, så må man regne med en del smerter. Det er bare slik det er. Likevel må jeg innrømme at jeg i perioder sliter med å akkurat det. Å våkne hver eneste dag, og kjenne at kroppen verker. Jeg har i tillegg til Urinsyregikt og Fibromyalgi, også fått beskjed om at jeg har Artrose i begge knær. Det er svært smertefullt. Noen dager verre enn andre. Men det er kommet for å bli. Det eneste som kan hjelp er fysisk trening og fysioterapi. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ble skikkelig trist. For jeg håpet at smertene i knærne ville forsvinne etter hvert. Men dessverre er det ikke slik. Jeg må leve med det.
Jeg har forstått at jeg er syk. Men jeg vil ikke at sykdommene mine skal få ødelegge min livskvalitet. Så jeg forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. Men noen ganger blir det vel tøft å takle. Så jeg har hatt en helg hvor jeg har vært i “kjelleren”. Jeg har vært både sint, sur og trist. Det ble noen tårer. For jeg er ikke annet en et menneske. Jeg vet at det vil komme bedre dager innimellom. Men jeg må lære meg å leve med disse smertene. Jeg skal ta bilder for å sjekke hvor langt artrosen har utviklet seg, men det er lang ventetid. Så nå gjelder det å finne en god fysioterapeut som kan hjelpe meg videre.
Men jeg skal ikke la meg knekke av dette heller! Jeg skal holde meg i fysisk aktivitet jevnlig. Jeg skal fortsette å finne styrke i trening. Det er viktigere enn noen gang å holde seg aktiv. Så jeg er helt bestemt på at jeg skal få det til å fungere på min egen måte. Men jeg må ta hensyn til at kroppen trenger en del tid til å restituere seg mellom hver treningsøkt. Jeg må innvilge meg hviledager jevnlig. For kroppen min er skikkelig skakk kjørt for øyeblikket. Derfor har jeg en fridag i dag med god samvittighet. I går gjennomførte jeg en treningstur i Furulunden. Jeg skal minst ha to treninger til denne uken.
Listen over diagnoser føles veldig lang. Og jeg må virkelig jobbe med meg selv fremover. For jeg er litt for trist og sliten. Det skal bli godt med påskeferie til helgen. Det blir ekstra godt å komme seg avgårde til campingvogna nå. Jeg kjenner at jeg trenger det. Heldigvis er det ikke mange dager til det skjer!
Vi blogges!