Noen dager hater jeg speil. For speilet hjemsøker meg. De dagene hvor jeg ikke finner balansen, og jeg bare er vond mot meg selv. Da kommer speilbildet fra tidligere tilbake. Og jeg blir dårlig. Jeg blir kvalm. Jeg blir sint. For jeg er ikke lenger så utrolig stor. Jeg er ikke lenger så trist og deprimert. Jeg er ikke lenger på et vondt sted i livet mitt. Så jeg vil ikke se det speilbildet mer. Jeg vil at det skal forsvinne for alltid!
Men plutselig så dukker det opp igjen. Plutselig så jeg ekstremt overvektig igjen. Og jeg ser bare triste øyne. De dagene er så grusomme. Men jeg har heldigvis færre og færre av dem. Likevel frykter jeg speilet mitt. Jeg liker ikke å se meg selv i speilet. Jeg vil aller helst ikke studere meg selv. Og det blir feil. For jeg skal jo være glad i hele meg. Både på innsiden og utsiden. Jeg har jo ingenting å skjemmes over.
Dette hørs kanskje helt sykt ut for deg. Du er svært heldig hvis du aldri tenker slik om deg selv. Men for meg og mange andre er det en utfordring i hverdagen vår. Vi er ikke glade i vår egen kropp og utseende. Og det handler ofte om at andre mennesker rundt oss har fortalt negative ting om oss. Det har satt dype spor hos meg. Det er helt sikkert. Og jammen tar det lang tid å komme videre etter å levd slik så altfor lenge.
Så jeg forsøker å bli glad i mitt eget speilbilde. Jeg forsøker å godkjenne meg selv. La meg få være stolt over egen kropp og utseende! Rett og slett være glad i meg selv. Det er en lang prosess, og jeg er heldigvis kommet et godt stykke. Men dere skal vite at speilbildet fortsatt kommer og lager trøbbel! Jeg kjemper fortsatt!
Vi blogges!
