Gjentatte ganger opplever jeg at ingen helt vet hvilke løsninger som bør velges for å få fremgang. Man sittet rundt bordet og drøfter. Men ingenting konkret blir bestemt. Og jeg drar hjem like frustrert og tomhendt som da jeg kom.
Det er fryktelig frustrerende for meg. For man leter hele tiden etter gode løsninger som kan hjelpe. Og mange ganger er det offentlig økonomi som blir problemet. Ressurser. Det evige problemet overalt.
Men hva med mine ressurser? Hva med mine krefter? Jeg kan liksom aldri gå tom for ressurser . Jeg må alltid være klar til å fikse det som skjer. Jeg blir trist når jeg tenker over situasjonen. For jeg kjemper for en god hverdag.
Jeg opplever at man vil hjelpe. Jeg opplever at det letes etter gode løsninger. Men nok engang har jeg dratt hjem fra et møte,og ingen løsning er i sikte. Igjen må vi bare brette opp ermene, og komme oss gjennom hverdagen.
Det blir spennende å se om ressurser til slutt frigjøres slik at vi får det vi har krav på. Det er godt det snart er ferie . Den trenger ihvertfall jeg. For jeg er faktisk ikke mer enn et menneske. Og jeg og min kjære hjelper hverandre.
Noen ganger må vi ha hjelp av andre. Da blir ordet ressurser en fiende. Det er en skam at mangel på ressurser skal medføre vanskelige hverdager!
