Jeg er svært ærlig og åpen på bloggen min. Jeg har valgt åpenhet. Jeg har valgt å snakke om gode og vonde opplevelser og erfaringer. Mange har jo også kommentert at jeg trenger hjelp. Og ja, jeg trenger hjelp. Og jeg får profesjonell hjelp til å bearbeide skadene etter et vanskelig liv. Men jeg har valgt å få hjelp helt selv. For jeg er ikke sinnsforvirret. Jeg sliter med traumer som har satt dype spor. Jeg sliter med dårlig selvbilde etter å opplevd ting ingen bør oppleve. Derfor har jeg bedt om hjelp. For jeg fortjener å få det bedre.
Det hjelper. Jeg har kommet langt. Men jeg har stadig et stykke å gå. Det er ikke sånn at jeg er sikker på å komme helt i mål. Jeg må leve med ettervirkninger resten av mitt liv. Det har satt for dype spor i meg. For det varte altfor lenge. Men jeg vet at for hver dag som går, så blir det bedre. Jeg vil gjerne formidle til dere at det er riktig å be om hjelp når man har det vanskelig. Det er ikke alle utfordringene i livet man kan løse helt alene. Jeg er veldig glad for at jeg tillot meg selv å gå i terapi.
Jeg skal ikke si at det alltid har vært enkelt. Det har tvert i mot vært både tøft og vanskelig til tider. Men i sum så har det vært godt. For etter hvert som brikkene i puslespillet faller på plass, så ser jeg bildet klarere. Og jeg forstår meg selv på en annen måte. Det gjør meg ikke til et svakt menneske. Tvert i mot. Det gjør meg sterk i meg selv. Det er målet mitt. Jeg skal bli så sterk som jeg kan. Da får jeg en så god hverdag som mulig. Jeg vet at jeg må kjempe. Jeg må kjempe mot gamle minner. Jeg må kjempe mot vonde følelser. Men jeg vet også at jeg skal vinne.
Vi blogges!