Jeg har i de siste årene fått en del hjelp av offentlige instanser. Rett og slett fordi det har vært nødvendig. Jeg er ikke redd for å be om hjelp. For jeg er villig til å snu hver eneste stein for å gjøre livet såp godt som mulig for meg om min familie. Det ser jeg ikke på som et nederlag. Noen ganger er livet slik at man trenger faglig hjelp. Det har jeg fått, og det er jeg takknemlig for. Det har hjulpet oss videre i livet, og det gir meg et godt håp for fremtiden. Selv om vi har tøffa dager, så har vi jo kommet veldig langt alle sammen. Hver dag fører oss videre i livet, og vi gir hverandre den støtten og omsorgen som behøves.
Men selv om jeg er mamma, så vet jeg ikke alt. Det har vært godt å ha noen å spørre om råd. Det har vært viktig å få de rette tingene på plass. Da må man tørre å be om hjelp. Da må man våge å være sårbar. Det har ikke alltid vært like lett, men det har tross alt gått ganske så bra. Selv om veien går til mens vi går, så må man legge noen føringer. Det er viktig med langsiktig planlegging, og en forutsigbar hverdag. Det har vi nå fått en god ordning på, og det er virkelig bedring i sikte. Men hadde ikke vi stått på, så hadde det ikke blitt slik. Det gjelder å kjempe for sin sak, og være trygg i seg selv.
Mange mennesker tørr ikke be om hjelp. Fordommer gjør mennesker ofte redde og usikre. Det kan jeg godt forstå. Jeg har kjempet mine kamper, og jeg har noen ganger vært hjelpeløs. Men jeg har aldri gitt opp! Og det kommer jeg aldri til å gjøre! Min familie fortjener det aller beste, og det skal jeg kjempe for så lenge jeg lever. Heldigvis har jeg nå et godt håp for fremtiden! Jeg vet at det vil komme mange flere utfordringer, men jeg vet også at vi klarer det! For vi er sterke, og vi har mange som hjelper og støtter oss!
Vi blogges!